LB-1997-1279
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-12-12 |
| Publisert: | LB-1997-01279 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ringerike herredsrett Nr. 96-00545 A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01279 A /02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Thune). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Stein Hegdal). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Lagdommer Iver Huitfeldt 3. Tilkalt dommer, herredsrettsdommer Knut Glad, en av meddommerne. - En meddommer i mindretall |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §5, Militærnekterloven (1965) |
Etter å ha avtjent militær førstegangstjeneste i perioden 23 september 1991 - 9 november 1992, mottok A beordring til å møte 18 april 1996 ved HV-06, Eggemoen ved Hønefoss for utlevering av HV-utstyr og våpen. A søkte deretter om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Søknaden ble avslått av Justisdepartementet 2 august 1996. Staten har deretter i medhold av militærnekterloven §5 brakt saken inn for Ringerike herredsrett med påstand om at vilkårene for å frita A for militærtjeneste ikke er til stede. Ringerike herredsrett avsa dom i saken 25 februar 1997 med slik domsslutning: med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita A for militærtjeneste i medhold av lov av 19 mars 1965 nr 3 er ikke til stede.
A har i rett tid påanket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Staten v/Justisdepartementet har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Hønefoss 4 desember 1997. A møtte og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A har i det vesentlige anført:
A har en klar pasifistisk grunnholdning, og hans overbevisning er av slik art at han må fritas for militærtjeneste i henhold til militærnekterloven §1. Han mener at konflikter må løses ved fredelige midler, og han tar avstand fra enhver form for krig. Han har etterhvert fått det syn at han ikke bruke våpen i noen situasjon, hverken for å forsvare seg selv eller andre mot voldelige angrep. Alle mennesker bør etter hans oppfatning leve etter dette prinsipp. At A samtidig mener at hvert enkelt menneske er ansvarlig for egne handlinger og må bestemme for seg selv om de vil utføre militærtjeneste eller ikke, er ikke uforenlig med et pasifistisk grunnsyn som gir grunnlag for fritak. Annerledes ville det være dersom A mente at andre bør gjøre militærtjeneste, bare ikke han.
Herredsretten har feilaktig kommet til at As overbevisning ikke har den fasthet og styrke som kreves for å bli fritatt for militærtjeneste. Det er overbevisningens innhold, fasthet og styrke på domstidspunktet som er avgjørende. As pasifistiske syn har utviklet seg over tid. Allerede under førstegangstjenesten hadde han anfektelser med hensyn til våpenbruk, og han hadde alvorlige samtaler om dette med sin militære sjef. Når han likevel den gang ikke søkte seg fritatt, skyldtes det at han etter rekruttskolen gjorde tjeneste ved Sjøforsvarets stabsskole, der hans gjøremål gjaldt elektronisk databehandling og således var av mer kontormessig art. Han hadde der ikke utlevert våpen. I de etterfølgende årene har hans pasifistiske grunnsyn modnet og festnet seg etter overlegninger både med seg selv og med andre. Det vises i denne forbindelse til vitneforklaring fra vennen Ståle Haug, som selv er pasifist og militærnekter. Ved bedømmelsen av alvoret og fastheten i As overbevisning må det ikke legges vekt på enkeltstående utsagn i tidligere forklaringer.
Når det gjelder den nærmere forståelse av innholdet i militærnekterloven §1, vises særlig til avgjørelsene i Rt-1969-1285, Rt-1976-1157, Rt-1982-684, Rt-1989-921 og Rt-1996-511.
A har lagt ned slik påstand:
Vilkårene for å frita A født xx.xx.1969 for militærtjeneste i medhold av lov av 19.3.1965 §1 er til stede.
Staten v/Justisdepartementet har i hovedsak anført:
Det er det reelle innholdet i As alvorlige overbevisning som er avgjørende, ikke om han selv betegner seg som pasifist og heller ikke at han er buddhist. Staten aksepterer at hans syn på andres utførelse av militærtjeneste ikke er uforenlig med et pasifistisk grunnsyn som gir grunnlag for fritakelse. Det må være nok at han tar avstand fra at andre utfører militærtjeneste, selv om han respekterer andres rett til avvikende oppfatning, jf Rt-1997-403. Ellers har A, også for lagmannsretten, forklart seg på en måte som ikke gjør det lett å avgjøre det reelle innholdet i hans overbevisning. På flere punkter er hans svar todelt; han inntar ett standpunkt på prinsipielt grunnlag og et annet ut fra den politiske virkelighet. På spørsmål om Norges forsvar burde nedlegges, omgikk han dette ved å svare at forsvaret aldri burde ha vært opprettet. Først ved nærmere spørsmål om hva hans mening var dersom han selv fikk bestemme, svarte han at forsvaret burde nedlegges. Tilsvarende todelte svar ble gitt på spørsmål vedrørende Nato og om bruken av fredsbevarende styrker i konfliktfylte deler av verden som f.eks. i tidligere Jugoslavia.
Som det fremgår av herredsrettens dom, har innholdet i As forklaring endret seg fra han søkte om fritakelse og forklarte seg for politiet i juni 1996 til han avga forklaring for herredsretten. På enkelte punkter er forklaringen ytterligere endret under ankeforhandlingen. Dette, sammenholdt med den ovenfor nevnte uklarhet med hensyn til det reelle innhold i As overbevisning, gjør at overbevisningen mangler det alvor - fasthet og styrke - som kreves for at han skal kunne bli fritatt.
Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:
Ringerike herredsretts dom av 25.2.1997 stadfestes.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, dommerne Gussgard, Huitfeldt og Glad samt meddommer Vatnar, bemerker:
Vilkåret for å oppnå fritakelse for plikten til til å gjøre militærtjeneste er at det er grunn til å gå ut fra at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten at han kommer i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Det er overbevisningens innhold og alvor på avgjørelsestidspunktet som er avgjørende.
Når det gjelder innholdet i As overbevisning, er flertallet enig med staten i at A under ankeforhandlingen forklarte seg på en måte som ikke gjør det lett å avgjøre om hans overbevisning har det innhold loven krever. Problemet knytter seg ikke til det punktet som herredsretten har kommentert i sin dom og som gjelder hans syn på andre personers rett til å ha avvikende oppfatning vedrørende utførelse av militærtjeneste. At han respekterer andre personers rett til avvikende syn, er ikke uforenlig med med en alvorlig pasifistisk grunnholdning; det må være tilstrekkelig at han selv ikke vil kunne gjøre slik tjeneste og at han også tar avstand fra at andre utfører militærtjeneste, jf Rt-1997-403. Men på flere andre punkter var det vanskelig å få tak i hans syn på skillet mellom det prinsipielle og det som var politisk mulig og hensiktsmessig. Han mente at Norge ikke burde ha et forsvar, men han kunne likevel se betydningen av at det eksisterte et forsvar. Han uttalte seg som motstander av Nato, men når organisasjonen først eksisterte kunne man tenke politisk, og han kunne se det positive i at Nato inkluderte tidligere østblokkland og at organisasjonen hadde en stabiliserende faktor. Han var motstander av FNs fredsbevarende styrker, men også her reserverte han seg ut fra hva som kunne fortone seg som realistisk eller formålstjenlig i dagens politiske virkelighet. På nærmere spørsmål, ble hans overbevisning bedre belyst. Likevel er inntrykket at det for ham er kort vei fra det prinsipielle til det man må innrette seg på i dagens situasjon.
Flertallet finner det unødvendig å gå mer i detalj om hvorledes A forklarte seg på de enkelte punkter. I det store og hele er det ingen avgjørende forskjeller mellom det som utførlig er gjengitt i herredsrettens dom av hans forklaring for herredsretten og det han forklarte under ankeforhandlingen. Herredsretten har sammenholdt As rettslige forklaring med hva han kort tid forut hadde forklart for politiet, og retten har i sine merknader vist at forklaringene er avvikende på vesentlige punkter. Flertallet slutter seg til herredsrettens merknader i så måte og er også enig med herredsretten i at de mange ulikhetene i forklaringene ikke bare kan tilskrives unøyaktigheter i politirapporten.
A er en voksen, velutdannet og samfunnsengasjert person. Han hadde allerede under avtjeningen av førstegangstjenesten i 1991-92 visse anfektelser med hensyn til å utføre militærtjeneste, uten at dette den gang førte til noe. Det må forventes at en slik person, når han så senere kommer til at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noe slag, har gjennomtenkt dette standpunkt så grundig at det ikke skulle oppstå "glidninger" i holdningen på vesentlige punkter over så kort tid som det her er tale om mellom politiforklaringen og domstolsbehandlingen.
Slik flertallet bedømmer hans forklaring, aksepterer flertallet under noen tvil at As overbevisning har det innhold som loven krever, men finner at overbevisningen mangler det alvor - i form av fasthet og styrke - som også kreves for at vilkåret i militærnekterloven §1 skal anses oppfylt.
Mindretallet, meddommer Winnem, er av den oppfatning at A s overbevisning er reell og alvorlig, og at overbevisningen går ut på at han ikke kan utføre noen form for militærtjeneste . Han har i sin forklaring for lagmannsretten redegjort for at det vil være i strid med hans overbevisning å gripe til våpen eller å påføre andre mennesker fysisk skade i enhver situasjon, selv i klare nødvergesituasjoner. At han i sin forklaring også ga uttrykk for hva han anser politisk realistisk, må ses på bakgrunn av hans buddhistiske filosofi som legger stor vekt på respekten for andres meninger. Det kan etter mindretallets oppfatning ikke tillegges avgjørende betydning at han på enkelte punkter tilsynelatende har forklart seg noe annerledes for politiet. Slike uoverensstemmelser kan skyldes unøyaktigheter ved protokollasjonen. Under enhver omstendighet er det hans overbevisning på avgjørelsestidspunktet som er avgjørende.
I samsvar med flertallets syn blir herredsrettens dom å stadfeste.
Domsslutning:
Ringerike herredsretts dom av 25.2.1997 stadfestes.