LB-1997-1513

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-06-17
Publisert:	LB-1997-01513
Stikkord:	Familierett, Delt foreldreansvar, Samværsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 95-03721 A/80 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-01513 A/03 og LB-1997-01514 A/03.
Parter:	Sak nr. 97-01513 A/03: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ellen Torvø). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne Heiestad). Sak nr. 97-01514 A/03: Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne Heiestad). Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ellen Torvø).
Forfatter:	1. Lagdommer Lars Jorkjend, formann 2. Lagdommer Karin Stang 3. Kst. lagdommer Ola Dahl
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35, §44, §44a, Straffeloven (1902) §216, §227, Tvistemålsloven (1915) §172, §43, §50

Saken gjelder foreldreansvar og samværsrett vedrørende partenes sønn C, født xx.xx.1990.

A er født i 1950 i Egypt. Hans far er av halvt egyptisk/halvt britisk herkomst, og hans mor er irsk. Han er utdannet i England, og han er nå bosatt i London. Det samme er hans foreldre og en bror med ektefelle og barn. En annen bror og dennes familie bor i USA. A eier og driver et mindre konsulentfirma i databransjen. Han har opplyst at hans inntekter de senere årene har vært redusert på grunn av hans engasjement i spørsmålet om samvær med sønnen, men at han tidligere har hatt store inntekter. A er enslig.

B er født i 1964. Hun er student og regner med å avslutte hovedfag i engelsk våren 1999. Hun er enslig og bor sammen med C som hun har foreldreansvaret for.

Partene traff hverandre i 1986 og var kjærester frem til årsskiftet 1992/93. Etter hva lagmannsretten kan forstå, har de aldri vært egentlig samboende. C ble født i Oslo, og han var drøyt to år gammel ved bruddet mellom partene. A flyttet kort etter til Oslo for å bo nær sønnen, og hadde i denne perioden jevnlig samvær med ham og tok ham også med til London i april 1993. I 1994 flyttet A til USA etter at partene hadde inngått en avtale blant annet om at B og C skulle besøke A der samme år og året etter. Det oppsto uenighet om gjennomføringen, og noe besøk ble ikke gjennomført. A var imidlertid i Norge i oktober 1995 og hadde da samvær med C. Under As opphold politianmeldte B ham for å ha truet med å bortføre C. Anmeldelsen ble senere henlagt.

I januar 1995 foreslo B gjennom Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) en ordning der A skulle ha samvær på dagtid i Norge, i barnehagen eller under tilsyn av en tredjeperson. Dette ble ikke akseptert, og i mars 1995 kom A til Norge for å ha samvær med sønnen og å drøfte samværsspørsmålet. Han var sammen med C ved flere anledninger, tildels i barnehagen. Midt på dagen 19. april tok han C med seg fra barnehagen til et hus han hadde leid i X ved Sandefjord. Gutten ble etterlyst gjennom politiet og TV og ble hentet av politiet 20. april om kvelden. A ble pågrepet og holdt i forvaring til den 22. april.

Ved Oslo byretts dom av 21. juli 1995 ble A dømt for overtredelse av straffeloven §216 første og tredje ledd til fengsel i 120 dager, hvorav 90 dager betinget. Han ble frifunnet for tiltale for overtredelse av straffeloven §227. Etter As anke fastsatte Høyesterett i dom 2. februar 1996 straffen til betinget fengsel i 60 dager.

Etter forutgående separat megling, reiste A 16. mai 1995 sak mot B ved Oslo byrett med påstand om samværsrett. Han begjærte samtidig foreløpig avgjørelse om en samværsordning tilsvarende vanlig samværsrett. Denne begjæringen ble avslått av byretten 12. juni 1995. Hovedforhandling ble påbegynt 19. februar 1996. Partene inngikk et forlik som skulle vare frem til fortsatt hovedforhandling 14. januar 1997. Etter forliket skulle A ha samvær med C i mars, mai, august, oktober og januar, ved de tre første anledninger sammen med Bs svoger eller bror. Disse samvær ble bare delvis gjennomført.

Oslo byrett avsa 5. februar 1997 dom med slik domsslutning:

1) A skal ha følgende samvær med C:

a) Det fastsettes et A skal ha følgende samvær med C:

a) Det fastsettes et samvær 4 ganger i året, i perioder på 2 uker, med et samvær i disse ukene på 2 dager f.eks tirsdag og torsdag fra skolens slutt til kl. 19.00, fra høsten 1997 med overnatting og levering på skole neste morgen. I forbindelse med disse to ukers samvær kommer i tillegg samvær i helgen mellom ukene en en helg før eller etter 2 ukers perioden.

Helgesamværene er lørdag og søndag kl. 10.00 til kl. 19.00. Fra høsten 1997 er helgesamværene fra fredag etter skolen til søndag kl. 19.00. A kan legge et av disse samværene til skolens høstferie og vil da på skolens fridager ha samvær hele dagen med overnatting mellom samværsdagene. Strekker høstferien seg utover 3 dager, har A bare samvær en helg i forbindelse med dette samvær.

b) Kommende påske har A et samvær enten i begynnelsen eller i slutten av påskeuke på 5 dager inklusiv helgen, hver dag fra kl. 10.00 til kl. 19.00. Neste år er C hele påskeuken hos B, året etter har A samvær hele påskeuken med overnatting, og slik annet hvert år hos hver av foreldrene.

c) I julen har A samvær 4 dager i romjulen. Så lenge A må ha samværet i Norge er C hos B juleaften.

d) A har kommende sommer i skolens sommerferie samvær med C 2 uker inklusiv overnatting i skolens sommerferie. Ukene kan tas i følge av hverandre, men B kan kreve at C er hos henne helgen imellom. Neste år har A samvær med C 3 uker i skoleferien.

Samværene skal skje i Norge medmindre B gir skriftlig samtykke til at de kan foregå i utlandet.

2) For øvrig frifinnes B.

3) Hver av partene bærer sine egne omkostninger.

Samtidig avsa byretten kjennelse for at dommen ble gitt foregrepet tvangskraft.

Saksforholdet er beskrevet i større detalj i byrettens dom.

A har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett med påstand om felles foreldreansvar og en annen samværsordning.

7. mai 1997, som var innen tilsvarsfristen, erklærte B motanke med prinsipal påstand om at A ikke tilkjennes samvær med C. Samtidig begjærte hun midlertidig avgjørelse om at A nektes samvær med C inntil rettskraftig dom i lagmannsretten forelå.

I prosesskrift av 11. juni 1997 uttalte As prosessfullmektig at fortsatt samvær på daværende tidspunkt ikke ville være til guttens beste og nedla påstand om at A ikke skulle ha samvær. Borgarting lagmannsrett avsa 23. juni 1997 enstemmig kjennelse med slik slutning:

1. A skal ikke ha samvær med sønnen C f. - - .10.90 fra til lagmannsretten avsier dom i ankesaken.

2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

Etter byrettens dom hadde C og A samvær 4 ganger i tilknytning til påsken 1997. Deretter hadde de samvær 26. og 27. april 1997. Etter dette har det ikke vært samvær.

Lagmannsretten oppnevnte 16. september 1997 psykiater Pål Abrahamsen som sakkyndig. Han har avgitt skriftlig erklæring og møtte under ankeforhandlingen, som ble holdt 26.- 28. mai 1998 i Oslo. Begge parter møtte med prosessfullmektig og ga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

A har i hovedsak anført:

Spørsmålet om foreldreansvar og samværsrett skal avgjøres ut fra barnets beste. Bare når dette kriterium ikke gir svar, kan andre hensyn trekkes inn. Hva som er barnets beste må vurderes såvel ut fra generelle kunnskaper og holdninger som ut fra det konkrete barns situasjon.

Spørsmålet om foreldreansvar skal avgjøres etter barneloven §35, sett i lys av FNs barnekonvensjon art. 7 og 18. Ifølge forarbeidene til de siste endringer i barneloven bør det foreligge tungtveiende grunn for å nekte felles foreldreansvar, også der foreldrene aldri ha bodd sammen og den som har daglig omsorg ønsker å ha foreldreansvaret alene. Lucy Smith nevner i Jussens Venner 1986 s. 348 eksempler på at det i lagmannsrettspraksis er fastsatt delt foreldreansvar mot den enes ønske, og forfatteren fremholder at denne løsningen bør velges i alle tilfelle hvor det ikke åpenbart fører til større uro og konflikter for barnet.

En andel i foreldreansvaret for A vil ikke få stor praktisk betydning, men C vil føle at han har to foreldre. Betydningen for ham av formelle bånd med faren må ikke undervurderes. Konfliktstoffet mellom foreldrene er ikke relatert til foreldreansvarsspørsmål. For eksempel er begge foreldre opptatt av utdannelse, og felles foreldreansvar kan muligens bidra til å dempe konflikten. Det er ikke kommet frem noe som tilsier at A er uskikket til å ha del i foreldreansvaret.

A krever samvær med C i et omfang som tilsvarer vanlig samværsrett etter barneloven og samtykke etter barneloven §43 fjerde ledd til utenlandsreiser med C.

Barnekonvensjonens art. 7 nr. 1 og 9 nr. 1 reflekterer at det er til et barns beste å ha samvær og kontakt med begge foreldre. At Cs foreldre kommer fra forskjellige kulturer gjør det viktig med kontakt, jf. Rt-1983-359, som gjaldt et tilfelle som i så måte er sammenlignbart med dette. Kontakt med A kan ikke erstattes av besøk fra hans familie.

En total samværsnekt vil være katastrofal for C. Den sakkyndige for byretten, psykolog Bjørn Berg, har gitt uttrykk for at å avskjære kontakten vil ha størst skadevirkninger på lang sikt. Bente og Gunnar Berg har på grunnlag av omfattende undersøkelser skrevet boken "Pappa, se mig! Om förnekade barn och maktlösa fäder". Der påpekes det blant annet at barn ønsker og trenger kontakt med fedre de ikke bor sammen med, også om barna har en avvisende fasade.

Far har kjempet for samvær og telefonkontakt siden 1994. Mor har sabotert hans samværsrett, og også hans rett etter barneloven §50 til opplysninger om C, blant annet ved å flytte til hemmelig adresse. Det er ikke fruktbart å fordele skyld mellom foreldrene, men far alene kan ikke lastes for situasjonen.

Det er ikke noe forhold ved A som tilsier at han ikke kan ha samvær. Psykolog Berg har uttalt at han ikke har tatt seg dårlig av C, og vitner som har sett C og faren sammen karakteriserer forholdet dem imellom som avslappet og upåfallende. C er ikke redd for sin far, og han har ikke tatt skade av episoden med bortføring til X. Rundt denne episoden var det mye dramatikk som det ikke var grunnlag for.

Man må vise romslighet overfor As negative syn på en del ting, blant annet det norske samfunn og mors familie. C har ikke noen annen far enn A.

Det er å stille saken på hodet å spørre hvilke påkjenninger A vil påføre C. Det er moren som gir ham en ufrihet som er uheldig for ham. Hennes angst, som det ikke er grunnlag for, blir ubevisst overført på C. Cs behov for samvær må veie tyngre enn morens redsel.

At en mors motvilje mot faren og mot samvær ikke skal være til hinder for samvær, er slått fast i rettspraksis. Det vises særlig til Rt-1976-1497, Rt-1989-148 og Rt-1996-888.

A bør få samværsrett i et omfang som tilsvarer vanlig samværsrett, og denne retten må kunne utøves i England der han bor og har sine foreldre og annen nær familie. I praksis vil samværene bli mindre hyppig men av lengre varighet enn det som følger av barneloven §44a annet ledd. Den sakkyndige for lagmannsretten har fremholdt at det ikke burde være noe i veien for at samværet skjer i England. Som påpekt av byretten, vil et samvær med tilsyn være kunstig og nedverdigende. Et samvær uten tilsyn i Norge, vil ikke bli noe fullverdig samvær, og A er ikke interessert i et slikt samvær.

A har nedlagt slik påstand:

1. Partene skal ha felles foreldreansvar for sønnen C.

2. Far skal ha slikt samvær med sin sønn C: - Fire ukers samvær i skolens sommerferie - Annenhver påske og jul - En ukes høstferie hvert år - Samvær i inntil fire helger pr. år fra fredag ettermiddag til søndag kveld.

Samværene kan foregå på fars oppholdssted i utlandet.

Samværene i sommerferien kan tas i følge av hvernadre, uten opphold i helgene.

3. Pkt. 1 og 2 gis foregrepet tvangskraft.

4. Ankemotparten tilpliktes å erstatte den ankende part sakerns omkostninger.

B har i hovedsak anført:

Det er ikke grunnlag for at Cs foreldre skal ha delt foreldreansvar. Det vises til byrettens syn på dette og til at det oppsto konflikt mellom partene i anledning av spørsmålet om C skulle få irsk pass i 1993. Delt foreldreansvar vil gi A vetorett i viktige spørsmål. Underrettspraksis som har besluttet delt foreldreansvar mot den ene parts vilje, gjelder tilfelle der foreldrene kunne kommunisere. Det kan ikke B og A.

Hva angår spørsmålet om samværsrett, erkjennes det at det skal mye til for å nekte foreldre som ikke har daglig omsorg rett til samvær med barna. Spørsmålet må likevel avgjøres ut fra en konkret vurdering av hva som er til det enkelte barns beste. I dette tilfelle står valget mellom på den ene side en ordning med samvær uten tilsyn i England og på den annen side ingen samværsordning. Samvær med tilsyn er ikke lenger aktuelt for noen av partene. A er ikke interessert i det, og B er opprådd for personer som hun har tillit til og som er villige til å påta seg oppgaven.

Det er fire grunner som hver for seg - og iallfall samlet - gjør at samvær mellom C og faren ikke er til Cs beste. For det første er det fare for at A vil kidnappe C. For det andre har A vist foruroligende personlighetstrekk. Dernest vil samvær med A nå i seg selv være til skade for gutten. Endelig vil et samvær svekke den omsorgsbasen han har hos sin mor.

A er straffedømt for å ha kidnappet C til X for ikke mer enn 3 års siden. Han har etter det påny truet med å bortføre ham, og det vil han lett kunne gjøre. A har få røtter som binder ham til England, og han vil kunne slå seg ned hvor som helst med C. A har ikke gjort noe for å gjøre C og moren tryggere, og han har ikke beklaget bortføringen til X. Bs sterke engstelse for kidnapping er i seg selv en indikasjon på at en slik fare er reell. A har vist personlighetstrekk som ligger utenfor normal variasjonsbredde. Han fraskriver seg ethvert ansvar for den situasjonen som er oppstått, og den sakkyndige for byretten, psykolog Bjørn Berg mener A har noe som nærmer seg paranoide forestillinger. Han skylder alltid på andre og mener seg utsatt for et komplott. Dette fikk Berg til - utenfor sitt mandat - å reise spørsmål om A overhodet burde ha samvær. Det anføres at det er tvilsomt om A har evne til empati overfor C.

Uansett hvordan man bedømmer As personlige egenskaper og risikoen for at han skal bortføre C, vil et samvær mellom dem være til skade for C. Guttens reaksjoner på de siste samværene har vært urenslighet, mareritt og klamring til moren. Etter bortføringen til X ble han undersøkt på Nic. Waals institutt, og i forbindelse med de siste problemene har B vært i kontakt med instituttet igjen. Ved instituttet mener man C har tilpasningsangst med flere fobier - herunder angst for separasjon fra moren. Han vil kunne bli behandlingstrengende om han ikke får opprettholde en stabil voksenkontakt og unngår det som skaper angst, nemlig samvær med sin far.

En ordning med samvær mellom C og faren vil bli en så stor belastning for B at det svekker kvaliteten av den omsorg hun kan gi C. Hun er enslig mor med egne helseproblemer og trang økonomi. C er blitt spesielt krevende som følge av Xepisoden og mislykkete samvær med faren. Morens høyst forståelige redsel for at faren skal bortføre C og engstelse for at C skal bli utsatt for nye påkjenninger vil gå utover hennes mulighet til å gi sønnen gode oppvektsvilkår. Hun vil ikke medvirke til noe samvær, og et pålegg fra retten vil bare øke påkjenningen for henne. For C er det viktigste at hans omsorgsbase er trygg. Den sakkyndige for lagmannsretten, psykiater Abrahamsen, har fremholdt at en samværsordning bare vil være til Cs beste dersom begge parter ønsker den.

B har nedlagt slik påstand:

1. B frifinnes, d.v.s. B skal ha foreldreansvaret alene for C f. - - .10.90.

2. A tilkjennes ikke samvær med C.

3. A betaler sakens omkostninger evt. til det offentlige.

Lagmannsretten er kommet til at A og C for tiden ikke skal ha samvær og at B fortsatt skal ha foreldreansvaret alene.

C og A har etter barneloven §44 og §44a første ledd rett til samvær med hverandre hvis ikke annet er avtalt eller fastsatt. Bestemmelsene fikk sin nåværende utforming ved endringslov 13. juni 1997 nr. 39, men endringene er uten betydning for de spørsmål som her skal behandles. Avgjørelse av spørsmålet om samvær skal etter barneloven §44a tredje ledd først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. I denne saken er det på det rene at spørsmålet om samvær mellom A og C og konflikten foreldrene imellom i dette spørsmålet, har hatt store personlige konsekvenser for såvel A som B. Utfallet av samværsspørsmålet vil ha stor betydning for dem begge. Lagmannsretten finner likevel at det er hensynet til C som alene må være avgjørende i saken.

I Rt-1976-1497 er det slått fast at samværsrett bare skal nektes i de tilfelle der utøvelse av samværsretten med rimelig grad av sannsynlighet vil være uheldig for barnet.

Lagmannsretten finner ikke at As personlige egenskaper er til hinder for at han har samvær med sønnen. I den årelange konflikten med mor og etterhvert også hennes familie, har han flere ganger opptrådt uklokt og på en måte som ikke har vært til Cs beste. At han tok C med seg fra barnehagen til X i april 1995 er det klareste eksempel på dette. Men lagmannsretten ser ikke dette som utslag av noen karakterbrist eller av at A ikke har evne og vilje til å ta hensyn til Cs behov.

Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger en reell fare for at A vil bortføre C dersom han får samværsrett. Det har aldri fra As side vært stilt spørsmål ved at B har den daglig omsorg for C, og han har hatt flere muligheter til å ta C med ut av landet dersom han hadde ønsket det. X-episoden var en bortføring i den forstand at den utvilsomt var en overtredelse av straffeloven §216, men i likhet med hva som ble lagt til grunn av Høyesterett i straffesaken, finner lagmannsretten at det er på det rene at A ikke hadde til hensikt å ta C med ut av landet og at han aktet å levere C tilbake etter noen få dager. Til dette kommer at A opplevde strafforfølgningen som ekstremt belastende, noe som i seg selv trolig ville være tilstrekkelig til å avholde ham fra ny straffbar bortføring av C.

Det er ikke forhold som tilsier at A vil gi samværene en karakter som kan være skadelig for C. Lagmannsretten finner - i tråd med det som er uttalt av den sakkyndige for lagmannsretten - tvertimot at et samvær vil være positivt for Cs forhold til faren. Og dette forholdet er viktig for C, ikke bare ut fra en generell betraktning om forhold mellom barn og foreldre, men også ut fra det som konkret er opplyst om tidligere samvær og den sakkyndiges samtale med C.

B har anført at dersom A tilkjennes samværsrett, vil hennes evne til å gi C forsvarlig omsorg bli svekket som følge av at hun vil være redd for at A skal kidnappe gutten.

Som det fremgår ovenfor, legger lagmannsretten til grunn at det ikke er grunn til å frykte noen bortføring fra As side. På den annen side er lagmannsretten ikke i tvil om at Cs mor faktisk føler en slik frykt. Det er holdepunkter for at hun allerede fra 1994 var engstelig for en bortføring, og da A tok C fra barnehagen i april 1995, var hun redd for at C var bortført til utlandet. Det er nokså klart, og forståelig, at dette virket meget sterkt på henne og at det har preget henne siden. Selv om det senere har vist seg at det ikke var grunnlag for hennes frykt for at C skulle bli borte for henne for alltid, og det har vært mulig å gjennomføre enkelte samvær i 1996 og 1997, har hennes redsel for at dette skal kunne skje ikke sluppet taket. Dette skyldes trolig flere forhold, blant annet at A har vist en tiltagende aggressiv og nedlatende holdning overfor Bs familie. Angsten har preget hennes og Cs tilværelse og blant annet gitt seg utslag i at de har flyttet til en hemmelig adresse.

B har for lagmannsretten opplyst at hun ikke vil medvirke til samvær selv om en samværsordning skulle bli fastsatt av retten. Uavhengig av dette må det anses på det rene at et pålegg om gjennomføring av samvær vil forsterke hennes angst slik at denne vil prege hennes og Cs hverdag i enda sterkere grad enn nå.

Dr. Abrahamsen har i sin skriftlige rapport blant annet uttalt:

Mor har nå nærmest "flyktet" med gutten til en annen by og holder sin adresse hemmelig for far. Dette gjør selvsagt ikke situasjonen bedre, men er forståelig sett ut fra de tidligere omstendigheter i saken. Hennes fremstilling av de siste kontakter mellom far og sønn viser at hun er lite trygg i situasjonen og tyr til hjelp fra sin familie, og dette er mennesker far langt fra kan akseptere og godta. Da det ble forsøkt med samvær med medlemmer av mors familie til stede, oppstod det såpass vanskelige forhold mellom far og disse medlemmer av mors familie at de ikke lengre fant å ville ta på seg oppgaven med å være tilsynspersoner.

I og for seg skulle det ikke være noe i veien for at C kunne besøke sin far og hans familie i London. Men dette er avhengig av at mors - som er guttens faste punkt og trygge tilværelse - selv trygges slik at hun kan gå med på dette. Slike besøk vil kreve at mor og far finner fram til en avtale hvor mor føler seg trygg og kan gå med på besøkene. Det er mye som tyder på at C selv har et bilde av sin far som pirrer hans nysgjerrighet og som kan være grunnlag for senere viktig kontakt for ham.

Inntil foreldrene finner fram til en bedre tone seg i mellom og klarer å finne fram til trygghet på hvordan slike besøk skal finne sted, synes det å være en for stor belastning å foreslå at gutten skal ha samvær med sin far. Tanken er sådd hos C på at far er et "sted der ute" og kan finnes tilbake når han blir litt større og kan handle mer selvstendig. Far vil gjerne at gutten skal kunne opptre litt mer selvstendig, og er således i samsvar med guttens uttrykte ønsker.

Det synes derfor for meg som om det på det nåværende tidspunkt - ut fra hensynet til barnets beste - er klokt å vente med samvær til gutten er blitt litt større. I mellomtiden vil jeg sterkt tilrå at mor og far forsøker å finne fram til en ordning til trygger mor som omsorgsperson nok til å slippe gutten fra seg.

De siste års begivenheter har ført til at hun er blitt veldig forsiktig og redd, og hun slipper nå ikke gutten fra seg i det hele tatt, enda nå som far er på betryggende avstand. Det er heller ikke en situasjon som er ønskelig skal fortsette lenge.

I utgangspunktet skal negative reaksjoner på samvær fra den av foreldrene som har daglig omsorg ikke føre til at den annen mister rett til samvær, jf. Rt-1976-1497 og Rt-1989-148. Men dette utgangspunkt kan i spesielle tilfelle fravikes. Lagmannsretten viser særlig til Rt-1986-638 og Rt-1987-598, der det i begge tilfelle ble lagt vekt på de negative reaksjonenes virkning på barnet.

Samværsordninger som mor ville føle seg trygg med, lar seg knapt etablere i dagens situasjon. Om ordninger med samvær under tilsyn på et nøytralt sted i Norge hadde vært tilstrekkelig for dette formål, måtte man likevel regne med at det utbytte C ville ha av slike samvær ville bli lite. Slike ordninger ville begrense innholdet i samværene og også virke som en påminnelse for C om foreldrenes konflikt og mors engstelse. A har gitt utrykk for at han ikke ønsker samvær med slike begrensninger.

I denne saken er det ikke spørsmål om å gi C en bevissthet om faren og å etablere en tilknytning, slik tilfellet ofte er der et svært begrenset og kontrollert samvær blir ansett for å være til barnets beste. C er seg fullt bevisst hvem som er hans far og føler tilknytning til ham. Lagmannsretten legger til grunn at B ikke vil hindre kontakt i form av brev og gaver, også om A ikke har samvær, slik at tilknytningen vil bli opprettholdt.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at det beste for C er at det for tiden ikke fastsettes noen samværsordning. Det er ikke mulig nå å ha noen mening om når forholdene kan ligge til rette for at C kan ha samvær og normal kontakt med sin far, men lagmannsretten viser til de sakkyndiges uttalelser om at manglende kontakt mellom far og sønn kan få skadevirkninger på sikt. Det er derfor å håpe at mor raskt som mulig åpner for å gjenopprette kontakten.

Også når det gjelder spørsmålet om felles foreldreansvar, skal avgjørelsen rette seg etter det som er til barnets beste, jf barneloven §35 jf. §34 tredje ledd. Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke vil være til Cs beste om foreldrene får felles foreldreansvar. I tillegg til de grunner som er nevnt av byretten, viser lagmannsretten til at det for C er viktig at hans mor får konflikten med A på avstand. Et hovedhensyn som kan begrunne felles foreldreansvar selv når foreldrene bor langt fra hverandre, å stimulere til samarbeid og kontakt vedrørende barnet, gjør seg for tiden ikke gjeldende i denne saken.

Byrettens dom vil på dette punkt - slutningens punkt 2 - bli stadfestet.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, har B vunnet saken fullstendig hva angår såvel anken som motanken. Hun har hatt fri sakførsel og har krevet at A erstatter det offentlige saksomkostningene. Det er anført at et saksomkostningsansvar vil kunne få en slutt på As saksanlegg og anker.

Slik saken ligger an finner lagmannsretten ikke at A bør ilegges saksomkostninger for noen instanser, jf. tvistemålsloven §172. Det bemerkes at fra As side er det tatt ut én stevning og samtidig fremsatt en begjæring om foreløpig avgjørelse i saken. Han har dessuten anket byrettens dom. Noe urimelig antall prosesshandlinger i en sak av denne karakter utgjør ikke dette.

Lagmannsretten finner det hensiktsmessig å utforme en felles domsslutning for anken og motanken. For ordens skyld bemerkes at byrettens kjennelse om foregrepet tvangskraft må anses bortfalt ved lagmannsrettens kjennelse om foreløpig avgjørelse. Selv om den siste etter sin innhold bortfaller ved avsigelsen av denne dom, vil A ikke ha grunnlag for å kreve samvær i tiden frem til rettskraftig dom foreligger.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A skal for tiden ikke ha samvær med C, født xx.xx.1990.

2. Byrettens dom, slutningens punkt 2, stadfestes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.