LB-1997-2826

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-10-16
Publisert:	LB-1997-02826
Stikkord:	Skifte
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 97-1391 A/74 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-02826 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokatfullmektig Kjetil Brå Oksavik). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Svein Helge Løvland).
Forfatter:	1. Lagdommer Dag A. Minsaas, formann. 2. Lagdommer Øystein Hermansen. 3. Lagdommer Kjersti Graver
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §146, §176, §180, Avtaleloven (1918) §29, §31, §33, §36, Rettshjelpsloven (1980) §25, Dekningsloven (1984) §2-3

Dom: Etter samboerskap fra 1985 inngikk partene ekteskap den 13. april 1988. To dager før, den 11. april, hadde de inngått ektepakt hvoretter de avtalte fullt særeie. Hennes særeie omfattet blant annet alt innbo og løsøre. I 1994 forverret samlivet seg. Den 28. juli 1994 inngikk de en avtale hvor punkt 7 omhandler fordelingen av innbo og løsøre. B flyttet fra ektefellenes felles bolig, - - -veien 23 i Bærum, i desember samme år. Ved bevilling av 5. november 1996 ble partene skilt. Tvisten gjelder spørsmålet om innboet og løsøret skal fordeles slik det er bestemt i ektepakten, eller slik det følger av avtalen fra 1994.

Oslo byrett kom til at fordelingen måtte foretas som bestemt i ektepakten og avsa den 16. juli 1997 dom med denne domsslutning:

I hovedsøksmålet:

1. Innbo og løsøre i henhold til dok. 19/1, 19/2 og 19/3, ervervet før 11. april 1988, er Bs eiendom.

2. A dømmes til å utlevere til B det innbo og løsøre som er i behold i henhold til pkt. 1.

3. A er erstatningsansvarlig overfor B for det innbo og løsøre som ikke er i behold i henhold til pkt. 1.

I motsøksmålet:

1. B frifinnes.

I hovedsøksmål og motsøksmål:

A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 38340 - med tillegg av 12% rente til betaling skjer.

Om saksforholdet forøvrig, herunder ektepaktens ordlyd og ordlyden i punkt 7 i avtalen av 1994, vises til byrettens dom.

A har påanket byrettens dom til lagmannsretten. Ankeforhandlingen ble holdt den 29. og 30. september 1998 i Oslo tinghus. Partene møtte og avga partsforklaringer. To vitner ble avhørt. Dokumentasjon ble foretatt som rettsboken viser.

Den ankende part, A, har anført:

Eiendomsretten til innbo og løsøre reguleres av avtalen fra 1994. Ektepakten var en proformaavtale med det siktemål å unndra innbo og løsøre fra As kreditorer, men det har aldri vært partenes mening at den skulle regulere rettsforholdet dem imellom. B kan derfor ikke på grunnlag av ektepakten påberope seg at hun er blitt eier av innboet og løsøret, jfr. Rt-1990-206 og Rt-1994-235. Avgjørelsen i Rt-1956-913 bygger på at proforma ikke ble bevist. Hvis slikt bevis var blitt ført, ville resultatet ha blitt et annet.

Det foreligger flere forhold som sannsynliggjør As anførsel om at ektepakten var proforma. Eiendomsovergangen skjedde uten vederlag, og A har betalt alle partenes felles regninger. Ektepakten fikk det innholdet som den har, fordi A hadde tillit til sin kommende ektefelle. Innholdet fikk ingen praktisk betydning for partene, og begge hadde nytte av proformaavtalen, fordi gjenstandene ble holdt unna hans kreditorer. As forretningsvirksomhet innebar en betydelig risiko for tap, og han opplevde en stor kreditorpågang som følge av sin personlige konkurs. Hans arbeidsinnsats var avgjørende for ektefellenes inntekter. Han innløste gjeld i et selskap hvor B ervervet aksjer, og hvis aksjene skulle ha vært hennes særeie, hadde det vært naturlig om hun også hadde betalt selskapets gjeld. Den omstendighet at partene inngikk den nye avtalen sommeren 1994, understreker at det skulle gjelde noe annet mellom dem enn det som fremgår av ektepakten. Ytterligere overdro A ektefellenes bolig til henne, og han betalte betydelige beløp vedrørende denne. Det tok også forholdsvis lang tid fra partene inngikk avtalen til B flyttet ut. Hvis hun hadde hatt innvendinger mot avtalen burde hun ha fremkommet med dem tidligere.

A har lagt betydelig vekt på å dokumentere sine påstander. At hans navn ikke står på alle bilag og kvitteringer, er neppe påfallende. Han var involvert i en rekke selskaper hvor transaksjonene gikk på kryss og tvers.

Vitnet C støtter As oppfatning. Han viste til inngående diskusjoner med A om ektepakten. Også advokat Almås, som unnfanget den, hadde et klart inntrykk av formålet, og visste ikke om den skulle ha noen virkning mellom ektefellene.

B gjorde ingen innsigelser mot avtalen før hun flyttet ut av partenes felles hjem i desember 1994. I februar 1995 ga hun uttrykk for sitt syn i et brev til trygdekontoret, og det ble klart at hun ville misligholde avtalen ved å selge huset på tvangsauksjon istedenfor å overføre den til A, som hun var forpliktet til etter avtalen fra 1994.

A bestrider at det foreligger noen tilblivelsesmangler ved avtalen. En separasjon og skilsmisse vil alltid medføre en belastning for partene. Begge ektefellene har lidt. Han fikk hjerteinfarkt, og hun fikk psykiske problemer. Noen tvang eller utnyttelse av henne foreligger imidlertid ikke, og heller ikke vil det stride mot redelighet eller god tro om han gjør avtalen gjeldende. Avtalen er særdeles gunstig for henne, noe som henger sammen med at hun skulle ha den daglige omsorgen for fellesbarnet.

A har i det alt vesentlige oppfylt sine forpliktelser etter avtalen fra 1994. Pkt 10 påla A å dekke det tap som B måtte bli påført i lagmannsrettssaken mot D, enten ved kontantoppgjør eller ved salg av - - -veien 23. B hadde kausjonert for As gjeld til D. A hadde imidlertid gjort opp gjelden, og han kunne dokumentere det. B skulle derfor ha vunnet saken, hvis hun ikke hadde trukket anken få dager før den skulle behandles i lagmannsretten. Det ble da umulig for A å oppfylle dette punktet. A har også oppfylt pkt 12 hvoretter han forpliktet seg til å betale et krav på 275000 kroner fra Oslo Handelsbank. Det hadde lyktes ham å få kravet forhandlet ned til 100000 kroner. B overtok imidlertid selv forhandlingene med bankens inkassobyrå. Derved overtok hun også betalingsansvaret. Dokumentene fra forhandlingene har hun nektet å utlevere, og hun har derfor bevisbyrden for at han ikke har oppfylt dette punktet. Hun lot også - - -veien 23 selge på tvangsauksjon, og misligholdt derved punkt 6, hvoretter hun var forpliktet til å overdra eiendommen til A eller et selskap som han bestemte. Etter punkt 14 forpliktet A seg til å betale diverse gjeldsposter. Dette har han gjort, med unntak for en gjeld til Conecto på 47745 kroner. En gjeldspost på 13000 kroner til Knutsen Transport hefter kun A for, og det er ukjent for ham hvorfor hun blir krevet for beløpet. Det foreligger derfor ingen hevingsgrunn.

Subsidiært anføres at avtalen må revideres med hjemmel i avtaleloven §36. Den ble ikke avviklet som forutsatt, blant annet ble den felles boligen solgt istedenfor å bli overført til A.

Atter subsidiært anføres at ektepakten ikke gjenoppstår selv om avtalen av 1994 skulle kunne heves. Partene var enige om at ektepakten ikke skulle regulere forholdet mellom dem. Isåfall må spørsmålet om hvem innboet og løsøret skal tilfalle avgjøres på grunnlag av hvem som har anskaffet gjenstandene.

I anken:

A frifinnes.

I motsøksmålet:

1. Innbo og løsøre i henhold til bilag 1 dok. 19 er As eiendeler.

2. Innbo og løsøre i henhold til bilag 2 i dok 19 er As eiendeler.

3. Innbo og løsøre i henhold til bilag 3 til dok. 19 eies i sameie og deles likt mellom B og A.

4. B dømmes til å utlevere A de gjenstander som tilhører ham.

I begge søksmål:

A eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra den forfallsdato som fastsettes av retten og til betaling skjer.

Ankemotparten, B, har anført:

Den omstendighet at ektepakten har som formål å beskytte ektefellenes eiendeler mot kreditorpågang, gjør ikke at den ikke har gyldighet også mellom ektefellene. Det vises til Rt-1965-913 som støttes av Rt-1994-235. Dommen i Rt-1990-206 er avsagt under dissens, og er ikke avgjørende.

Forøvrig har ikke A ført bevis for at ektepakten var proforma, og det er heller ikke bevist at B for sin del inngikk den med tanke på hans kreditorer. Ingen vitner har kunnet si hva hennes oppfatning av ektepakten var. Hennes utsagn om at ektepakten var reell må derfor legges til grunn. Ektefellene har ved overføringen valgt å gjøre verdiene til hennes særeie. At A har en annen oppfatning, er ikke avgjørende.

Ektepakten var også rimelig. Hun hadde skutt 235000 kroner inn i samlivet i 1985. Pengene ble lagt kontant på kjøkkenbordet, og de gikk tapt i As mange forretninger og konkurser. Det er derfor naturlig at hun ville sikre seg det som hun hadde skutt inn i ekteskapet. Hun fikk selvsagt ingen kvittering.

Heller ikke As opptreden tyder på at han har ansett ektepakten som proforma. Han hadde advokatbistand, og hvis formålet alene hadde vært å unndra eiendeler fra kreditorforfølgning, kunne han ha ordnet seg på andre måter. Proformainnsigelsen ble fremsatt første gang under hovedforhandlingen i byretten, etter at han hadde skiftet advokat. Det hadde vært å forvente at proforma ville ha vært den første anførselen han fremsatte mot Bs krav. Under ingen omstendighet kan en avtale som er inngått seks år etter opprettelsen av ektepakten, gi uttrykk for partenes forutsetninger dengang.

Avtalen av 1994 er ugyldig etter avtaleloven §29, §31 og §33. Den er utarbeidet av A, og han sperret B inne inntil hun signerte den. Hun ga etter for å kunne delta i et møte hvor det ble diskutert å la morens hus selge på tvangsauksjon. Hun var psykisk og fysisk nedslitt, hun ble manipulert, og hadde påtatt seg uforståelige økonomiske forpliktelser. At hun ikke flyttet ut før i desember samme år, beviser ikke noe annet. Hun hadde omsorgen for et lite barn og hadde ingen andre steder å bo.

Det vil også stride mot avtaleloven §33 å gjøre avtalen av 1994 gjeldende. Rett nok var den god for B hvis den hadde blitt gjennomført. A visste imidlertid allerede ved avtaleinngåelsen at han ikke hadde økonomisk evne til å innfri de betydelige økonomiske forpliktelsene som han påtok seg. Han hadde beskjedne inntekter, var personlig konkurs, og alene gjelden som heftet på boligen, og som han skulle innfri, beløp seg til nærmere 1,9 millioner kroner.

B kan heve avtalen fordi han har misligholdt sine forpliktelser etter den.

- - -veien 23 skulle ifølge punkt 6 overføres til A når gjelden var innfridd. Det har han aldri gjort. Istedet har han kommet med luftige anførsler om at gjelden er betalt. Hun har heller aldri mottatt de 400000 kronene som hun hadde krav på etter det samme punktet. Etter pkt. 10 skulle han dekke det tapet som B måtte bli påført i lagmannsrettssaken mot D. Det har han ikke gjort. Ved rettskraftig dom av 23. september 1993 er B dømt til å betale 250000 kroner til D, tillagt 12% årlig rente. Idag er kravet over 500000 kroner. At B trakk anken, representerer ingen umulighet for ham til å oppfylle dette punktet. Han kunne ha erklært hjelpeintervensjon, da hun var saksøkt som kausjonist for hans gjeld. De innbetalingene A mener å kunne dokumentere til D er uten verdi. De hadde løpende forretningsmessig forbindelse, og betalingen kan like gjerne gjelde andre gjeldsposter enn den som B hadde kausjonert for.

Etter post 12 skulle A ha besørget betalt Oslo Handelsbanks krav. Det er ikke bestridt at kravet - som nå beløper seg til cirka 525000 kroner - fortsatt påhviler B. Alene dette forholdet er nok til at hun kan heve avtalen. Det er forøvrig en gåte at han ikke benyttet seg av tilbudet fra banken om å innfri lånet for 100000 kroner. At hun forhandlet med bankens inkassobyrå, påfører ikke henne et gjeldsansvar.

Heller ikke har han oppfylt pkt. 14. Han har erkjent ikke å ha betalt en gjeld til Conecto på cirka 65000 kroner, og B blir fortsatt krevet for en gjeld som nå beløper seg til 27000 kroner til Knutsen Transport, selv om A hevder at hun ikke er ansvarlig for gjelden.

Avtalen forutsetter en umiddelbar oppfyllelse. Misligholdet foreligger imidlertid fortsatt. Det er ingen hjemmel for å revidere avtalen slik A subsidiært krever. Punkt 7 om innboet og løsøret kan ikke leses isolert, og slik at han tar ut innboet og løsøret, som er boets eneste aktivum. Misligholdet må medføre at avtalen kan heves i sin helhet. Dette medfører at fordelingen må skje på grunnlag av ektepakten.

B har nedlagt denne påstand:

1. Oslo byretts dom i sak 97-01391 A/74 stadfestes, dog således at ordene "11. april" utgår.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra forkynnelse av dommen til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som byretten. A har vesentlig misligholdt avtalen av 1994, og ektepakten må legges til grunn.

Etter punkt 6 i avtalen av 1994 skulle han overta - - -veien 23 for 1,2 millioner kroner, som skulle gjøres opp ved at han skulle betale restgjeld til Gjensidige med 812054 kroner, han skulle besørge annen gjeld slettet, og han skulle overføre 400000 kroner til B. A betalte imidlertid ikke noe. Den 15. juni 1995 begjærte Gjensidige tvangsauksjon, og eiendommen ble solgt for 1,35 millioner kroner. Ifølge Asker og Bærum namsretts kjennelse av 6. oktober 1995 gikk kjøpesummen med til dekning av Gjensidiges krav og til delvis dekning av andre kreditorer. At B lot eiendommen selge på tvangsauksjon istedenfor å overdra den til A, opphever ikke hans forpliktelser etter avtalen. Det hadde i lang tid vært klart at A ikke ville slette gjelden på eiendommen slik han hadde forpliktet seg til, og som var et vilkår for at hun skulle overføre eiendommen til ham. Renter og omkostninger påløp, og det var derfor nødvendig for B å komme frem til en ordning med panthaverne.

A har heller ikke dekket det tapet som B ble påført ved lagmannsrettssaken mot D, noe A hadde forpliktet seg til etter punkt 10. Ved Asker og Bærum herredsretts dom av 23. september 1993 var B, som kausjonist for As gjeld til D, blitt dømt til å betale D 250000 kroner. Ifølge namsrettskjennelsen av 6. oktober 1995 har D kun fått delvis dekning med 159000 kroner. At B trakk anken tilbake, må være uten betydning for As forpliktelse til å oppfylle sin del av avtalen. Det foreligger ingen holdepunkter for å anta at anken ville ha ført frem. B fulgte råd fra sin advokat. A har aldri kunnet fremlegge en kvittering fra D om at gjelden er betalt. Rett nok har han i lagmannsretten vist til en rekke pengeoverføringer fra ham eller hans selskaper og til D. A og D hadde imidlertid flere forretninger sammen, og det er ikke fremlagt noen bevis for at pengeoverføringene gjaldt den gjelden som B har kausjonert for. Uklarheter som skyldes at A har etablert en uoversiktlig selskapsstruktur, må være hans risiko ved bevisvurderingen.

A har ikke innfridd gjelden til Handelsbanken, noe han var forpliktet til etter punkt 12. Gjelden var opprinnelig 275000 kroner, men beløp seg sommeren 1997 til nærmere 510000 kroner, som det ble begjært utlegg for hos B. At A forhandlet seg frem til et tilbud fra Handelsbanken om å gjøre opp denne gjelden for 100000 kroner, er uten interesse ettersom han ikke har benyttet seg av tilbudet.

Endelig har A erkjent ikke å ha betalt gjelden til Conecto som opprinnelig var cirka 47000 kroner. B blir fortsatt krevet for gjelden til Knutsen Transport, som vinteren 1997 beløp seg for nærmere 24000 kroner. At A ikke kan forklare hvorfor B blir krevet for gjelden til Knutsen Transport, beviser ikke at gjelden påhviler ham alene.

Etter en samlet vurdering har B rett til å heve avtalen av 1994.

Ektepakten blir etter dette på legge til grunn for fordelingen, idet lagmannsretten ikke kan se at A har ført bevis for at den kun var ment å være proforma. Ektepaktens ordlyd er klar, og Bs oppfatning er at den skulle gjelde også mellom ektefellene.

Forholdene rundt ektepaktsinngåelsen styrker Bs forklaring om at ektepakten var ment å gjelde partene imellom. Lagmannsretten legger til grunn at hun allerede på dette tidspunktet hadde skutt inn ikke ubetydelige midler inn i den felles husholdningen. Hun disponerte 235000 kroner etter å ha solgt sin tidligere leilighet. A var på sin side i konstant pengenød, noe som vises ved at han har vært en gjenganger i forskjellige selskapskonkurser, og han har vært gjennom en personlig konkurs. Grunnboken viser også at Bs foreldre senere har fulgt opp med å yte ektefellene betydelige økonomiske bidrag. Det må derfor legges til grunn at Bs forklaring er riktig når hun anfører at pengene er tapt av A. At hun ville sikret seg noe ved å overta eiendomsretten til ektefellenes innbo og løsøre, er under disse omstendigheter naturlig.

På den annen side er det ingen opplysninger i saken som styrker As anførsel om at ektepakten var proforma. Hans egen opptreden frem til hovedforhandlingen i byretten svekker bevisverdien av hans forklaring. Hvis formålet hans hadde vært å sikre eiendelene mot kreditorpågang, og han samtidig ville beholde sin andel av verdiene i tilfelle ekteskapet skulle bli oppløst, hadde det vært mer hensiktsmessig å overføre eiendelene til hennes andel av felleseiet. Forøvrig må det legges til grunn at innboet og løsøret i det vesentlige bestod av utleggsfri midler, slik at det uansett var beskyttet mot kreditorene, jfr. dekningsloven §2-3 bokstav a. Det ble heller ikke avtalt at særeiet ble felleseie ved død. A hadde advokatbistand ved opprettelsen av ektepakten, og det er derfor sannsynlig at han har tenkt gjennom de forskjellige alternativene. Når han valgte å overføre eiendomsretten til ektefellen, er det mest sannsynlig at overføringen var ment å skulle være reell. Dette bestyrkes av at proformaanførselen først ble fremsatt under hovedforhandlingen for byretten, etter at saken hadde versert der i nærmere et halvt år. Vitnene i saken har kun referert hva A har sagt om ektepakten; ingen av dem har hørt hva hennes oppfatning var. Om eiendomsoverdragelsen hadde vært begrunnet i en frykt for kreditorpågang, er ikke det i seg selv et indisium på at overdragelsen er proforma, jfr. Rt-1994-235. As anførsel om at ektepakten var proforma kan følgelig ikke belegges med andre bevis enn hans egen partsforklaring.

Det er ikke grunnlag for å sette ektepakten helt eller delvis til side etter avtaleloven §36. A har ikke oppfylt noen del av sine økonomiske forpliktelser, noe som har påført B ytterligere tap i form av renter og omkostninger. Han kan da ikke på den annen side kreve å få utlagt til seg deler av innboet og løsøret, som etter det lagmannsretten forstår, er det eneste gjenværende aktivum i boet.

Ut over dette er det unødvendig for lagmannsretten å ta stilling til partenes øvrige anførsler.

Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. B har av praktiske grunner nøyd seg med å kreve eiendomsretten til de gjenstandene som er opplistet i bilagene 1, 2 og 3 til byrettens dokument 19, og som er ervervet før 1988. Det er ikke omtvistet at de av gjenstandene som fortsatt er i As besittelse skal utleveres B, og at han er erstatningsansvarlig for de gjenstandene som ikke forefinnes lenger. Det settes ikke frist for oppfyllelse, da lagmannsretten antar at ankefristen gir tid nok til å oppfylle utleveringspålegget, jfr. tvistemålsloven §146 første ledd, 2. punktum. Da dommen skal være tvangsgrunnlag for et utleveringspålegg, antas det å være mest hensiktsmessig å angi de enkelte gjenstandene i selve dommen i henhold til de listene som byretten viser til. Gjenstandene er ifølge listene: Salong Beautiful America, salongbord m/ 4 glassplater, lav skjenk m/ dører, lav skjenk m/ dører og skuffer, barskap m/ dører og skuff, fremskap m/ glassdører, serveringsvogn m/ underhylle, stort persisk teppe (rødfarvet), persisk teppe (blåfarve), persisk teppe (rødfarvet), persisk teppe (kremfarvet), langt skap m/ glassdører og skuffer, 4 stk. hvite Ikea reoler, 5 stk. lampetter i glass/messing, spisebord m/ 6 stoler, hvitt servise 12 personer, komplett glass til 12 personer, kjøleskap Husqvärna, vaskemaskin Miele, tørketrommel Miele, støvsuger Nilfisk, brødrister, kaffetrakter, klokkeradio, farvetv Finlux, 1 stk. maleri Gjeter m/ får, 1 stk. maleri signert Merton, 16 stk. kullstifttegninger, 2 stk. kullstifttegninger, 3 stk. linoleumssnitt, 2 stk. japanske silkebroderier, 1 stk. linoleumssnitt kvinne, 1 stk. akvarell landskap, 1 stk. Hetlandtrykk, 1 stk. lave bord m/ marmorplate, 2 stk. lave bord m/ marmorplate, 1 stk. vinkelsofa, salongbord m/ stenplate, 1 stk. dobbeltseng m/ nattbord furu, 1 stk. dobbeltseng m/ nattbord metall, 2 seter Manila sofa m/ puter, 2 stk. Manila stoler m/ puter, 1 stk. Manila bord m/ glassplate, 1 stk. pianolampe, 1 stk. antikk bordklokke hest m/ rytter, 1 stk. håndmalt saltkvern, 5 stk. pidestaller Ikea, 1 stk. lav skapseksjon m/ 2 dører, 1 stk. lav skuffeseksjon, 3 stk. håndskårete trelampetter, 6 stk. lampetter i keramikk m/ gl.kup., 1 stk. taklampe i glass, 4 stk. håndmalte tallerkener 4 årstider, 2 stk. Rosenthal urner, 1 stk. porselensurne på stett m/ lokk, diverse julepynt, diverse gardinbrett, diverse gardiner, knivbrett i tre med diverse kniver, 1 stk. Flymo gressklipper, rundt kobberfat, diverse glass, taklampe messing, 2 stk. store urnelamper, 2 stk. høyryggete hagestoler m/ puter, 6 stk. lave hagestoler m/ puter, 2 stk. røde kofferter, 2 stk. madrasser, 2 stk. overmadrasser, 1 stk. Minolta kamera og frokostservise ass. farver.

Anken har vært forgjeves. B er innvilget fri sakførsel for lagmannsretten med en egenandel på 300 kroner. Prosessfullmektigens salær er ved salærfastsettelse av 14. oktober 1998 beregnet til 29564 kroner, herav utgjør prosessfullmektigens salær 28080 kroner. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, §176, rettshjelploven §25 første ledd og salærfastsettelsen tilkjennes det offentlige saksomkostninger for lagmannsretten med 29264 kroner og B egenandelen med 300 kroner.

Lagmannsretten er også enig i byrettens omkostningsavgjørelse, som blir å stadfeste.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Salong Beautiful America, salongbord m/ 4 glassplater, lav skjenk m/ dører, lav skjenk m/ dører og skuffer, barskap m/ dører og skuff, fremskap m/ glassdører, serveringsvogn m/ underhylle, stort persisk teppe (rødfarvet), persisk teppe (blåfarve), persisk teppe (rødfarvet), persisk teppe (kremfarvet), langt skap m/ glassdører og skuffer, 4 stk. hvite Ikea reoler, 5 stk. lampetter i glass/messing, spisebord m/ 6 stoler, hvitt servise 12 personer, komplett glass til 12 personer, kjøleskap Husqvärna, vaskemaskin Miele, tørketrommel Miele, støvsuger Nilfisk, brødrister, kaffetrakter, klokkeradio, farvetv Finlux, 1 stk. maleri Gjeter m/ får, 1 stk. maleri signert Merton, 16 stk. kullstifttegninger, 2 stk. kullstifttegninger, 3 stk. linoleumssnitt, 2 stk. japanske silkebroderier, 1 stk. linoleumssnitt kvinne, 1 stk. akvarell landskap, 1 stk. Hetlandtrykk, 1 stk. lave bord m/ marmorplate, 2 stk. lave bord m/ marmorplate, 1 stk. vinkelsofa, salongbord m/ stenplate, 1 stk. dobbeltseng m/ nattbord furu, 1 stk. dobbeltseng m/ nattbord metall, 2 seter Manila sofa m/ puter, 2 stk. Manila stoler m/ puter, 1 stk. Manila bord m/ glassplate, 1 stk. pianolampe, 1 stk. antikk bordklokke hest m/ rytter, 1 stk. håndmalt saltkvern, 5 stk. pidestaller Ikea, 1 stk. lav skapseksjon m/ 2 dører, 1 stk. lav skuffeseksjon, 3 stk. håndskårete trelampetter, 6 stk. lampetter i keramikk m/ gl.kup., 1 stk. taklampe i glass, 4 stk. en håndmalte tallerkener 4 årstider, 2 stk. Rosenthal urner, 1 stk. porselensurne på stett m/ lokk, diverse julepynt, diverse gardinbrett, diverse gardiner, knivbrett i tre med diverse kniver, 1 stk. Flymo gressklipper, rundt kobberfat, diverse glass, taklampe messing, 2 stk. store urnelamper, 2 stk. høyryggete hagestoler m/ puter, 6 stk. lave hagestoler m/ puter, 2 stk. røde kofferter, 2 stk. madrasser, 2 stk. overmadrasser, 1 stk. Minolta kamera og frokostservise ass. farver er Bs eiendom.

2. Innen ankefristens utløp utleverer A det innbo og løsøre i henhold til domsslutningen punkt 1 som han besitter og som fortsatt er i behold.

3. Byrettens dom i hovedsøksmålets punkt 3, i motsøksmålet og saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

4. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A 29264 - tjuenitusentohundreogsekstifire - kroner til det offentlige og 300 - trehundre - kroner til B i saksomkostninger for lagmannsretten, begge beløp tillagt 12 - tolv prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.