LB-1997-3377
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-01-16 |
| Publisert: | LB-1997-03377 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr. 964, 990, 991 og 1057/96A - Borgarting lagmannsrett LB-1997-03377, LB-1997-03391, LB-1997-03392 og LB-1997-03393 K/04. |
| Parter: | Sak 97-03377K/04: Kjærende part: Sarpsborg kommune (Prosessfullmektig: Advokat Odd R. Tvedt). Kjæremotpart: Aksjonskomiteen mot eiendomsskatt på Ise (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorer Ytterbøl) Sak 97-03391K/04: Den kjærende part: Sarpsborg kommune (Prosessfullmektig: Advokat Odd R. Tvedt). Kjæremotpart: Stikkaåsen Velforening (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorer Ytterbøl). Sak 97-03392K/04: Den kjærende part: Sarpsborg kommune (Prosessfullmektig: Advokat Odd R. Tvedt). Kjæremotpart: Jelsnes Interesseforening (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorer Ytterbøl). Sak nr 97-03393K/04: Den kjærende part: Sarpsborg kommune (Prosessfullmektig: Advokat Odd R. Tvedt). Kjæremotpart: Høysand Velforening (Prosessfullmektig: H.r.advokat Thorer Ytterbøl). |
| Forfatter: | Lagmann Georg Lund. Lagmann Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Lars Jorkjend |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §175, §176, §178, §180, §97, §98, Skattebetalingsloven (1952) §48, Eigedomsskattelova (1975) §14, §23 |
Kjæremålssakene gjelder spørsmålet om avvisning av sak om eiendomsskatt på grunn av manglende søksmålskompetanse.
Ved fire stevninger til Sarpsborg byrett i november og desember 1996 har advokat Thorer Ytterbøl fremmet saker mot Sarpsborg kommune med krav om å få kjent ugyldig kommunens vedtak om utskrivning av eiendomsskatt innenfor forskjellige områder av kommunen med tilbakebetalingsplikt for tidligere innbetalt eiendomsskatt for 1996. Som saksøkere ble oppført Stikkaåsen Velforening i stevning av 19 november (sak nr 964 A), Jelsnes Interesseforening av 28 november (sak nr 990 A), Høysand Velforening av 28 november (sak nr 991 A) og Aksjonskomiteen mot eiendomsskatt på Ise av 16 desember (sak nr 1057 A). Sakene ble forenet til felles forhandling etter tvistemålsloven §98 sammen med en tilsvarende sak reist av Alfhild A. Tveter og Kari Pedersen 18 november (sak nr 956 A) ved byrettens beslutning 4 mars 1997.
Hovedforhandling i sakene var berammet til 22 september 1997. Kommunens prosessfullmektig viste til publisert kjennelse av 24 april 1997 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg ( Rt-1997-713), og mente at sakene fra andre enn de to skattyterne måtte avvises på grunn av manglende søksmålskompetanse. Hovedforhandlingen ble deretter utsatt til avgjørelse av avvisningsspørsmålet.
Etter at partene hadde utvekslet prosesskrift om avvisningsspørsmålet avgjorde Sarpsborg byrett spørsmålet i kjennelse av 31 oktober 1997 med slik slutning:
1. Saken fremmes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår.
Sarpsborg kommune har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og har i det vesentlige anført:
Saken er ikke anlagt av de skattepliktige, hvilket kreves etter skattebetalingsloven §48 som er gitt tilsvarende anvendelse for eiendomsskatt etter eiendomsskatteloven §23. Da sakene er fremmet av de enkelte organisasjoner, må dette føre til avvisning dersom saken knytter seg til det årlige skattevedtak, hvilket klart er tilfellet for påstanden om tilbakebetalingsplikt. Selv om ugyldighetskravet gjelder prinsippvedtaket i 1992, fremgår det av Høyesteretts avgjørelse i Rt-1997-713 at organisasjonene ikke har tilstrekkelig rettslig interesse til å kreve dom om dette. Også for et slikt krav må skattyterne selv være de rette saksøkere.
For foreningene vil et saksanlegg om skatteforhold ligge utenfor deres naturlige saksområde om ivaretagelse av beboernes fellesoppgaver. Når det gjelder aksjonskomiteen mot eiendomsskatt på Ise foreligger ikke tilstrekkelige opplysninger om hvem som har engasjert komiteen som representant for seg og om hvordan dette engasjement har funnet sted.
Tvistemålsloven §54 er en absolutt prosessforutsetning, som retten må tillegge virkning uavhengig av partenes oppfatning. Det bestrides for øvrig at saksøkte har uttrykt enighet om at velforeningene kan stå som part i sakene.
Det bestrides at det er adgang til å rette partsforholdet under saksforberedelsen. Av stevningene fremgår at det er organisasjonene som er saksøkere uten at det fremgår hvilke grunneiere som eventuelt har besluttet å saksøke kommunen. En generell liste over beboere/grunneiere i områdene som legges fram under saksforberedelsen, er ikke tilstrekkelig som dokumentasjon. Rettingsadgangen må under enhver omstendighet være avskåret, når saksøkernes prosessfullmektig, som var kjent med Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 24 april 1997 ( Rt-1997-713) som prosessfullmektig i saken, ikke har begjært retting før hovedforhandlingen.
Kjærende part har ikke lagt ned påstand under kjæremålssaken. Da prosessfullmektigen har vist til prosesskriftene under byretten, bygger lagmannsretten på samme påstand som for byretten når det gjelder hva kjæremålet gjelder, nemlig
1. Sarpsborg byretts sak nr 964, 990, 991 og 1057/96 avvises.
2. Sarpsborg kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten.
Stikkaåsen Velforening, Jelsnes Interesseforening, Høysand Velforening og Aksjonskomiteen for eiendomsskatt på Ise har henholdt seg til byrettens avgjørelse som finnes riktig i såvel resultat som begrunnelse.
Det reelle faktiske forhold i den aktuelle tvist er at organisasjonene ikke opptrer bare i egenskap av velforeningen, men på vegne av de medlemmer som har gitt sin aktive tilslutning til søkmålet. Dette fremgår ved at det etter avtale med den kjærende part er fremlagt fortegnelser som konkret og nøyaktig beskriver hvilke personer og eiendommer som har partsinteresse i saken. Situasjonen er den samme som i Fanasaken ( Rt-1985-1339) hvor det var et aksjonsutvalg som opptrådte på vegne av de berørte. Ellers er det i flere saker godtatt at saksøkerne angis som en gruppe i henhold til fremlagt liste.
Forholdene skiller seg vesentlig fra de som forelå i Rt-1997-713 hvor velforeningen av prinsipielle grunner nettopp ønsket at det var denne som sådan som skulle opptre. Foreningen opptrådte således ikke på vegne av enkeltpersoner.
Kjæremotpartene har lagt ned slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Den kjærende part tilpliktes å erstatte kjæremotpartene sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten med tilsammen kr 3000.
Lagmannsretten bemerker at stevningene i de angjeldende saker klart viser at sakene er anlagt av de organisasjoner som er oppført som saksøkere og ikke av nærmere angitte skattytere, selv om en dom vil kunne få stor faktisk betydning for disse. Det fremkommer således hverken av teksten eller påstanden at de oppførte organisasjoner ikke skulle være part i saken og at partsangivelsen derfor skulle bero på en feilskrift. Referansen til de skattepliktige fremkommer bare som en cirkaangivelse av antallet husstander innenfor det aktuelle området som element i den materielle drøftelse, ikke som en partsreferense. Ved saksanlegget fremtrer derfor organisasjonene som parter på samme måte som Mo Vel i den kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg som er referert i Rt-1997-713.
Av påstanden i stevningene synes sakene å være anlagt for prøving av den eiendomsskatt som etter eiendomsskatteloven §14 er utskrevet for 1996. Det følger da av denne lovs henvisning til skattebetalingsloven §48 nr 5 i §23 at det bare er den skattepliktige som kan gå til søksmål. Selv om meningen har vært å angripe kommunens vedtak i 1992 om å utskrive eiendomsskatt i de nye områder som er innlemmet i Sarpsborg kommune etter kommunesammenslåingen med Tune, Skjeberg og Varteig, fører nevnte avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg til at organisasjonene ikke har rettslig interesse i å reise søksmål om gyldigheten av dette vedtak i henhold til tvistemålsloven §54. Punkt 2 i påstandene må under enhver omstendighet knytte seg til den årlige utskrivning av eiendomsskatten, selv om det er krevet fastsettelsesdom for kravet.
Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om organisasjonenes partsevne. Dette kan særlig være aktuelt for Aksjonskomiteen for eiendomsskatt på Ise, hvor det ikke er nærmere dokumentert hvilket grunnlag som ligger bak etableringen.
I prosesskrift av 25 september 1997 har advokat Ytterbøl foretatt retting av partsangivelsen på saksøkersiden ved at organisasjonene er angitt å opptre på vegne av et nærmere angitt antall medlemmer i henhold til fortegnelse, mens påstanden er endret til å gjelde "saksøkerne". Samtidig er det vist til prosesskrift fra januar til mars 1997 med oppgave over beboere knyttet til den enkelte organisasjon. I senere prosesskrift er denne endring imidlertid ikke opprettholdt ved angivelsen av saksøkerne i de fire sakene.
Dette reiser spørsmålet om det er adgang til å rette partsangivelsen etter tvistemålsloven §97 på den måte som her er gjort. Adgangen til retting av partsangivelsen på saksøkersiden har vært godkjent i noen få tilfeller hvor identiteten av saksøkeren har vist seg usikker, jf Rt-1990-1050 og Rt-1996-596. Hvor en interesseorganisasjon reiser sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak av betydning for medlemmene, kan det imidlertid ikke gjennomføres en retting etter §97 ved at interesseorganisasjonen trer ut av saken og erstattes av medlemmene som saksøker. I slike saker vil medlemmene måtte reise ny sak, samtidig som interesseorganisasjonen trekker sin sak tilbake.
De fire sakene anlagt av organisasjonene blir etter dette å avvise. Sarpsborg kommune, som saksøkt i alle saker, blir derved å tilkjenne saksomkostninger etter tvistemålsloven §180, annet ledd jf §175 idet unntakene ikke finnes anvendelig. Kjærende part har som nevnt ikke lagt ned påstand i kjæremålssaken, men lagmannsretten finner det sannsynelig at kommunen ønsker seg tilkjent saksomkostninger også for lagmannsretten idet det ikke er krav om inngivelse av omkostningsoppgave etter §176, annet ledd.
For byretten er det inngitt omkostningsoppgave som viser et samlet krav på kr 56900 hvorav kr 44000 i salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen. For lagmannsretten settes salærutgiftene skjønnsmessig til kr 2000, hvortil kommer rettens gebyrkrav med kr 3030 for hver av de fire sakene. For begge instanser blir dette kr 71020 samlet. Da sakene er forenet til felles forhandling og saksforberedelsen har belastet saksøkte like meget, fordeles omkostningene med en fjerdedel på hver av saksøkerne samtidig som de pålegges å hefte solidarisk overfor saksøkte, jf tvistemålsloven §178 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sarpsborg byretts sak nr 964/96 A, sak nr 990/96 A, sak nr 991/96 A og sak nr 1057/96 A avvises.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett dømmes Stikkaåsen Velforening, Jelsnes Interesseforening, Høysand Velforening og Aksjonskomiteen mot eiendomsskatt på Ise in solidum å betale til Sarpsborg kommune 71.020 - syttientusenogtyve - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.