LB-1997-726
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-04-16 |
| Publisert: | LB-1997-00726 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 96-08694 A/43 - Borgarting lagmannsrett LB-1997-00726 K. Påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, se HR-1997-00326K . Lagmannsrettens kjennelse stadfestet. |
| Parter: | Kjærende part: AS Pengeautomater (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Soltvedt, Oslo). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Didrik Tønseth, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Lagdommer Jørgen Fr Moen. Lagdommer Iver Huitfeldt |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Lotteriloven (1995), §180, Forvaltningsloven (1967) §2, Forvaltningslov ikrafttredelseslov (1969), Lotteriloven (1995) §13, §1, §3 |
Saken gjelder rettslig interesse.
I stevning til Oslo byrett av 31 oktober 1996 la AS Pengeautomater ned slik påstand:
1. Justisdepartementets regel om at lokalinnehaver maksimalt kan oppebære en godtgjørelse på 20% av cashbox kjennes ugyldig.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger.
I tilsvar av 17 desember 1996 la staten ned slik påstand:
Prinsipalt
Søksmålet avvises og staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært
Staten v/Justisdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.
Oslo byrett avsa 31 januar 1997 kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. AS Pengeautomater v/styrets formann dømmes til å betale saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet med kr 1.500 - kronerettusenfemhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av stevningen.
AS Pengeautomater har i rett tid påkjært byrettens kjennelse og lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts avvisningskjennelse oppheves og saken hjemvises til Oslo byrett for fortsatt behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Det fremgår av kjæremålet at det ikke gjøres gjeldende at byretten har begått saksbehandlingsfeil, men at kjæremålet gjelder spørsmålet om saken skal avvises eller ikke.
Staten har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
AS Pengeautomater har i hovedsak gjort gjeldende:
Lotteriloven av 24 februar 1995 er i hovedsak en fullmaktslov og hvor Justisdepartementet i §4 er gitt vide fullmakter. I rundskriv G-42/95 har departementet gitt en regel som påbyr politiet ikke å godta at godtgjørelsen til lokalinnehaver overstiger 15-20% av overskuddet på grunnlag av omsetningen etter fradrag for utbetalte gevinster. Karakteren av påbud understrekes ved at departementet i rundskriv G-3/96 har pålagt politiet rapporteringsplikt der det skjer en prissetting ut over departementets retningslinjer i rundskrivet fra 1995. At det her er brukt formuleringen "bør" i stedet for "skal" endrer ikke at dette i realiteten er et direktiv. Departementet har således i rundskrivs form de facto begått lovgivning og domstolenes alminnelige kompetanse til å prøve hvorvidt lovgivningen er blitt til på riktig måte er til stede.
Domstolene har rett og plikt til å behandle spørsmålet om denne lovgivningsvirksomhet er i samsvar med lovgivningens krav, når det reises sak om dette forhold, særlig når sak reises av en bedrift som direkte rammes av den innførte regelen.
En vesentlig del av den kjærende parts næringsvirksomhet består i å leie ut spilleautomater til innehavere av kaféer, barer og andre lokaler hvor slike automater kan settes i drift. Det er avgjørende for innehaveren av lokalet, når han skal avgjøre om han skal leie en spilleautomat, hva han kan tjene på dette og derved hvor stor del av automatens inntjening som kan tilfalle ham. Når departementet har fastsatt at det ikke er anledning til å avtale en andel til lokalets innehaver ut over 20%, noe som ligger langt under det den kjærende part ellers ville kunne tilby, innvirker dette på den kjærende parts konkurransesituasjon og hans muligheter til å fortsette sin næring. Ved å sette et tak på inntektene til lokalets innehaver, griper departementet direkte inn i adgangen til fritt å avtale priser og øvrige vilkår mellom private næringsdrivende. Det er derfor ikke tvilsomt at departementets innføring av 20%-regelen har aktuell rettslig interesse for den kjærende part.Konkurransebegrensende bestemmelser av den aktuelle art er i strid med den alminnelige norske konkurranselovgivning og med EØS-avtalens forbud mot konkurransebegrensninger.
Statens innvending om at dette kun er interne instrukser, kan ikke gis medhold. Dette er i så fall bare en ytre innpakning, men det må være realiteten som er avgjørende.
Anførselen om at rundskrivene om 20%-regelen kun er av veiledende karakter for politikammerne, er ikke korrekt. Det er alminnelig praksis for at departementets rundskriv til politiets forvaltningsavdelinger bruker børformen også når det dreier seg om pålegg fra overordnet til underordnet organ. Videre vil underordnet organ ta rundskriv som pålegg og ikke som fromme anbefalinger. Det forholder seg også slik at politiet som lokale forvaltningsorgan ikke har selvstendig kompetanse til å gi regler av den aktuelle art. Stortinget har delegert til departementet å gi generelle rammebetingelser og liknende, jf §4, men Stortinget har ikke delegert slik lovgivningsmyndighet til politiet. Rundskrivet er også illojalt overfor Stortinget, da departementet derved klart bryter med Stortingets pålegg om å bruke forskriftsform. Spørsmålet om den nye 20%-begrensningen er lovgivning og om lovgivningen er foretatt på riktig måte, hører til sakens materielle side.
Når det gjelder rettspraksis til spørsmålet om søksmålskompetanse er det vist til Rt-1957-860, Rt-1950-732, Rt-1964-93 og Rt-1985-498.
For det tilfellet at påstanden nedlagt i stevningen er for vidt formulert, vil det bli nedlagt påstand om at Justisdepartementets regel om at lokalinnehaver maksimalt kan oppebære en godtgjørelse på 20% av cashbox i alle fall er uforbindtlig for den kjærende part.
Staten har i hovedsak gjort gjeldende:
Søksmålet må avvises fordi saksøker ikke har rettslig interesse i å fremme søksmålet etter tvistemålsloven §54. Etter lotteriloven §3 annet ledd, er det politiet som er tillatelsesmyndighet ved lotteri som gjennomføres ved oppstilling av gevinstautomater, jf §1 bokstav e og §1 første ledd, som gjelder tilsvarende for oppstilling av utbetalingsautomater.
Etter §13 første ledd kan politiet fastsette vilkår for lotteriet.
De rundskriv som det er vist til gjelder vilkår politiet kan sette for oppstilling av utbetalingsautomater. Skrivene gir veiledning for de vilkår som kan stilles i forhold til foreninger, entreprenører og lokalinnehavere. De er verken i form eller innhold å anse som forskrifter, men gir uttrykk for visse hensyn som politiet kan vektlegge når det treffes vedtak som er undergitt forvaltningens frie skjønn. Rundskrivene er ikke bestemmende for næringsdrivendes rettigheter eller plikter ved oppstilling av utbetalingsautomater. Først når politiet har truffet vedtak etter forvaltningsloven, vil det foreligge rettslig interesse i å gå til søksmål, jf forvaltningsloven §2 første ledd. Rettslig interesse vil først foreligge hvis AS Pengeautomater på grunnlag av en konkret oppstillingssøknad angriper et vedtak der politiet har fastsatt godtgjørelse til lokalinnehaver. AS Pengeautomater har ikke rettslig interesse i å angripe lovligheten av rundskrivene i sin alminnelighet. Rundskrivene inneholder ingen rettsregler, og de forplikter ikke AS Pengeautomater direkte og krever heller ikke hjemmel i lov.
Det dreier seg ikke om et søksmål om "et rettsforhold eller en rettighet".
En innskrenkning av påstanden som antydet i kjæremålet om at en dom bare skulle ha virkning for ham, endrer ikke forholdet til tvistemålsloven §54.
Lagmannsretten skal bemerke:
AS Pengeautomater har i stevningen og i senere prosesskrift ikke vist til noen konkret sak hvor godtgjørelse til lokalinnehaver er fastsatt. Slik påstanden er formulert, selv om den omformuleres slik som antydet, vil saken dreie seg om et generelt rettsspørsmål som faller utenfor anvendelsesområdet for tvistemålsloven §54.
Lagmannsretten kan for øvrig vise til byrettens kjennelse, som er dekkende for lagmannsrettens syn.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen, dog slik at det er en skrivefeil når forfall for saksomkostningene er satt til to uker fra forkynnelsen av stevningen, det må være fra forkynnelsen av dommen. Lagmannsretten former ikke av denne grunn ny domsslutning.
Kjæremålet har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180, finner lagmannsretten at AS Pengeautomater bør erstatte staten saksomkostningene for lagmannsretten med kr 1 000, slik det er krevet i kjæremålstilsvaret.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. AS Pengeautomater betaler i saksomkostninger til staten v/Justisdepartementet 1 000 - ettusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.