LB-1998-2373
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-24 |
| Publisert: | LB-1998-02373 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Saksnr: - Oslo forhørsrett Nr. 98-05983 F/72 - Borgarting lagmannsrett LB-1998-02373 M/04. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Lagdommerne Sundt-Ohlsen, Bull, Stang |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §33, Veitrafikkloven (1965), Straffeloven (1902) §317, §40, Motorvognloven (1926) §17, §3 |
BORGARTING LAGMANNSRETT gjør vitterlig:
År 1998 den 24 august behandlet lagmannsretten As kjæremål mot Oslo forhørsretts kjennelse av 14 august 1998. Kjæremålssak nr. 98-02373 M/04
Det ble avsagt slik kjennelse:
A, født xx.xx.1966, er siktet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf §3 jf trafikkreglene av 21 mars 1998 §13 nr 1 og vegtrafikkloven §31 første ledd jf §22 annet ledd.
Politiet beslagla siktedes førerkort 24 juni 1998. Han har ikke samtykket i beslaget.
Ved Oslo forhørsretts kjennelse av 14 august 1998 fikk politiet i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5 samtykke til å beholde siktedes førerkort til saken mot ham er endelig avgjort, dog ikke ut over 13 november 1998.
Siktede har påkjært kjennelsen.
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Lagmannsretten er enig med forhørsretten i at siktede med skjellig grunn kan mistenkes for straffbar overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §3 og §22 annet ledd, slik som angitt i siktelsen. Det vises til at siktede i politiforklaring, dok. 3, har erkjent å ha kjørt med en hastighet av 80 km pr. time på en svingete vei slik at han ikke klarte å stanse før han kjørte på og drepte en sau og et lam. Etter påkjørselen fikk han hjelp til å taue bilen inn i et skogholt, hvoretter han forlot stedet. Videre har siktede erkjent å ha drukket 3 halve flasker pilsnerøl 1 - 2 timer etterpå. Siktede hevder imidlertid at han ikke tenkte på at det kunne bli politietterforskning etter kjøringen.
Når det nærmere gjelder innholdet i vilkåret om "skjellig grunn" til mistanke i forhold til beslag av førerkort i medhold av vegtrafikkloven §33 nr. 5, viser lagmannsretten til en kjennelse, inntatt i Rt-1992-1529 der det fremgår at det ikke kreves "noen kvalifisert sannsynlighetsovervekt". Sammenholdt med en annen kjennelse inntatt i Rt-1984-183, samt uttalelser i henholdsvis NOU 1991:13 og Justisdepartementets rundskriv om inndragning og beslag av førerkort, som det for øvrig er vist til i nevnte kjennelse, legger lagmannsretten til grunn at det for beslag av førerkort kreves en mistanke av en slik styrke at det fremstår som mer sannsynlig at siktede er skyldig enn ikke. Dette vilkår er tilfredsstilt i den foreliggende sak.
Etter vegtrafikkloven §22 annet ledd må motorvognfører ikke nyte alkohol m.v. i de første seks timer etter kjøringen når han "forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen". Når det gjelder hvilken skyldgrad som kreves etter denne bestemmelse, viser lagmannsretten til Rt-1960-1409 hvor Høyesterett blant annet har uttalt:
Etter min oppfatning gir forarbeidene liten støtte for det syn at lovgiverne har forutsatt eller regnet med at uttrykket «må forstå» i motorvognloven §17 tredje ledd av domstolene vil bli fortolket på samme måte som uttrykket «måtte forstå» i straffeloven heleribestemmelse. Jeg viser for så vidt til at i den kongelige proposisjon til endringene i motorvognloven - Ot.prp.nr.77 (1958-, var drikkeforbudet begrenset til å gjelde motorvognførere som hadde vært utsatt for trafikkuhell, og muligheten av en etterfølgende politietterforskning var ikke stillet som noe vilkår for forbudet. Proposisjonen ble på dette punkt fraveket og bestemmelsen i den vedtatte form foreslått av Stortingets utvidede samferdselskomité under dens behandling av saken. Innst.O. IX/1959. Komitéen sier om sitt forslag at den ?foreslår en bestemmelse som i det vesentlige svarer til Edruelighetskomiteens forslag, og nytter formen at motorvognføreren «forstår eller må forstå» at det kan bli politietterforskning på grunn av kjøringen?. Edruelighetskomitéen har i sin Innstilling III side 37 uttalt, at den «har forutsatt at det ved overtredelse av lovens alkoholbestemmelser som hovedregel må kreves forsett hos overtrederen forat straff skal kunne ilegges. Dette krav om forsett hos lovovertrederen gjelder også ved de nye bestemmelser som nytter uttrykket forstår eller må forstå, jfr. rettspraksis vedrørende f. eks. straffeloven §317. Komiteen har antatt at det ikke er nødvendig eller hensiktsmessig i lovteksten uttrykkelig å ta med noe tilkjennegivende av, at forsett er alminnelig straffbarhetsbetingelse når det gjelder disse forseelser». Under Odelstingets behandling av lovforslaget uttalte imidlertid ordføreren for den utvidede samferdselskomite, Ulrik Olsen, at han var «klar over at det kanskje ville vært bedre å bruke uttrykket «bør forstå» istedenfor «må forstå» i §17. Men denne bestemmelsen er også formet i samråd med Justisdepartementet, idet komiteen fant det betryggende å følge lovavdelingens antydning når det gjaldt denne utforming». Komitéen hadde i innstillingen side 15 uttalt om dette: Komiteen har formet bestemmelsen i samråd med Justisdepartementet (lovavdelingen) som bl.a. har uttalt: I uttrykket må forstå vil da etter departementets mening ligge, at det ikke kreves at vedkommende virkelig har forstått at det kunne bli politietterforskning når de foreliggende omstendigheter var slike at den som ikke forsto, ingen unnskyldning hadde for sin manglende forståelse, jfr. Skeie: Den norske strafferett (2. utgave) II side 288 og Andenæs: Formuesforbrytelsene side 102. Det blir i siste instans domstolene som skal vurdere dette.
Det jeg her har gjengitt, er etter min oppfatning tilstrekkelig til å vise at samferdselskomiteen ved sin formulering av forslaget til §17 tredje ledd har ment å gi uttrykk for, at det for fellelse ikke er nødvendig at det finnes bevist at bilføreren positivt forsto at det kunne bli satt i gang politietterforskning, mens det på den annen side ikke er tilstrekkelig at han burde ha forstått det. Det kreves med andre ord en kvalifisert uaktsomhet, og jeg viser for så vidt til det som er sagt i den gjengitte uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling. Etter mitt skjønn har komitéens mening også fått uttrykk i lovbestemmelsens ordlyd slik den er vedtatt av Stortinget. Jeg kan ikke finne at de uttalelser som fremkom under lovforslagets behandling i Stortingets avdelinger - og som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på - viser at Stortinget har vedtatt lovbestemmelsen ut fra den forutsetning, at dens innhold skal være et annet enn det bestemmelsen etter sin ordlyd og i samsvar med samferdselskomiteens innstilling gir uttrykk for.
Da forsvareren sterkt har fremholdt at uttrykket må/måtte forstå må ha samme innhold i motorvognloven §17 tredje ledd som i straffeloven §317, bemerker jeg at jeg ikke kan se at det er noen tvingende grunn for en slik oppfatning. Heleri er en meget gammel forbrytelse, og var før straffeloven av 1902 bare straffbar i forsettlig form. Det er derfor ikke urimelig om fortolkningen av heleriparagrafen i den nye straffelov ble influert av historiske hensyn, jfr. Høyesteretts kjennelse i Rt-1908-776. Da det i denne kjennelse også er vist til det krav om forsett som straffeloven §40 inneholder, bemerker jeg at denne bestemmelse bare gjelder for de handlinger som selve straffeloven omhandler. Motorvognloven er en spesiallov, og dens §17 tredje ledd gjelder et forhold som først ved denne lovbestemmelse er blitt kriminalisert, slik at historiske hensyn ikke spiller inn ved fortolkningen. Videre peker jeg på at straffeloven §317 taler om visste eller måtte forstå, og at denne uttrykksmåte er antatt ikke sproglig å utelukke at det er tale om 2 alternative forsettsbetegnelser. Når det gjelder motorvognloven §17 tredje ledd, hvor det tales om forstår eller må forstå, må jeg derimot anse en slik oppfatning som uholdbar, idet uttrykksmåten klart viser at det her dreier seg om 2 forskjellige modaliteter av det å forstå. Den omstendighet at det etter motorvognloven §17 tredje ledd er spørsmål om viten om en mulighet, nemlig at det kan bli etterforskning, mens det i straffeloven §317 gjelder viten om en kjensgjerning - at gjenstanden er fravendt noen ved en forbrytelse -, kan også begrunne at uttrykket må/måtte forstå i de 2 lovbestemmelser ikke blir ansett for helt ut å dekke hverandre.
I den foreliggende sak var forholdet at siktede om natten på en lite trafikkert vei forårsaket alvorlig skade på husdyr hvis eier var ukjent for ham. Etter det opplyste finner lagmannsretten at det var kvalifisert uaktsomt av siktede å ikke legge til grunn at det ville kunne bli politietterforskning etter kjøreuhellet, og at han ikke kan unnskyldes for ikke å ha skjønt dette. At siktede følte seg ille til mote og uvel på grunn av de døde sauene, antas således ikke å innebære en tilstrekkelig unnskyldning for å unngå straffansvar i den helhetsvurdering som må foretas, jf drøftelsen av Matningsdal i Torgersen/Engstrøm: Vegtrafikkloven og trafikkreglene, 1998, s 288 pkt 7.2.
Etter dette finner lagmannsretten at kjæremålet må bli å forkaste, idet overtredelse av vegtrafikkloven §31, jf §22, er et forhold som leder til inndragning av førerkortet, jf §33 nr. 2.
Beslag av førerkortet, slik som fastsatt av forhørsretten, er heller intet uforholdsmessig inngrep.
Siktede har ikke anført noen spesielle omstendigheter som kan begrunne et særlig behov for førerkortet frem til beslutning om inndragning kan treffes, og hensynet til trafikksikkerheten tilsier da beslag.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.