LB-1998-3152
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-01-20 |
| Publisert: | LB-1998-03152 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett Nr. 353/98 A - Borgarting lagmannsrett LB-1998-03152 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Tenea AS (Prosessfullmektig: advokat Magne J. Synnevåg). Kjæremotpart: Carla Hjertaas (Prosessfullmektig: Egen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Petter A. Lossius, 2. Lagdommer Jørgen F. Brunsvig, 3. Kst.lagdommer Nina Opsahl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §323a |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder saksomkostningsavgjørelse.
Tenea AS anla ved stevning 31 juli 1998 til Heggen og Frøland herredsrett sak mot Carla Hjertaas med krav om betaling av verdien av et videokamera, ubetalt leie for kameraet, utenrettslige inndrivelseskostnader og saksomkostninger for forliksrådet. Tenea AS hadde fått overdratt kravet fra Thorn AS. Herredsretten behandlet saken etter reglene om forenklet rettergang. Det ble ikke avholdt muntlig forhandling i saken.
Heggen og Frøland herredsrett avsa 2 oktober 1998 dom med slik slutning:
1. Carla Hjertaas dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale Tenea AS kr 5950,-, - kronerfemtusennihundeogfemti 00/100 med tillegg av 12 -tolv- % rente p.a. fra 06.03.96 til betaling skjer.
2. Carla Hjertaas dømmes videre til innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse å betale til Tenea AS, kr 2020,-, - kronertotusenogtyve 00/100-, med tillegg av 12 -tolv- % rente p.a. regnet fra 14 -fjorten- dager etter forkynnelse.
3. Carla Hjertaas frifinnes for saksøskers påstand pkt. 3.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten dager - fra dommens forkynnelse.
Dommen innebar at Hjertaas ble dømt til å betale restverdien av kameraet, ubetalt leie samt utenrettslige inndrivelsesomkostninger. Hun ble derimot frifunnet for kravet om dekning av saksomkostninger for forliksrådet. Tenea AS har i rett tid påkjært herredsrettens omkostningsavgjørelse (domsslutningen pkt. 3 og 4). Carla Hjertaas har tatt til motmæle.
Kjærende part, Tenea AS, har i det vesentlige anført:
Kjæremålet retter seg mot herredsrettens lovanvendelse og saksbehandling. Det forelå ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Av domspremissene fremgår at retten var "noe i tvil" ved bevisvurderingen. Dette er ikke tilstrekkelig tvil til å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd. Lovens krav er at "saken var saa tvilsom..", d.v.s. at det foreligger kvalifisert tvil. Denne unntaksregelen har et snevert anvendelsesområde. Det vises videre til Rt-1952-757.
Lagmannsretten oppfordres til å foreta en vurdering basert på herredsrettens saksfremstilling, og en totalvurdering basert på sakens bevis, med hensyn til om vilkårene for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd er oppfylt. Det faktum som lå til grunn under saksforberedelsen kan ikke under noen omstendighet danne grunnlag for slik tvil som angitt i tvistemålsloven §172 annet ledd.
Subsidiært anføres at det foreligger saksbehandlingsfeil. Saken ble avgjort uten forutgående muntlig forhandling. Kjærende part ble ikke gitt anledning til å kommentere kjæremotpartens prosesskrift av 28 september 1998. I tilsvaret opplyste Hjertaas at hun hadde vært i kontakt med "Per Erik" i Thorn AS i september 1996 og avtalt at hun skulle kjøpe videokameraet for kr 1422,-. Dette ble avvist som "umulig" ved prosesskrift av 21 september 1998 fra Tenea AS. Deretter endret Hjertaas anførselen i prosesskrift 28 september 1998 (dok. 9) til at avtalen angivelig skulle være inngått 6 september 1995. Som vedlegg til dok. 9 fulgte et dokument med påtegning av Hjertaas. Dette dokumentet har herredsretten åpenbart lagt stor vekt på som bevis. Tenea AS ble ikke gitt anledning til å kommentere endringen av anførselen eller det nye beviset før dommen ble avsagt. Dette er et brudd på det kontradiktoriske prinsipp. Retten skulle dertil ha tatt stilling til om beviset skulle prekluderes som for sent fremsatt. Tenea AS krever dekket saksomkostninger for forliksrådet, herredsretten og lagmannsretten, inklusive gebyr.
Tenea AS har nedlagt slik påstand:
Carla Hjertaas dømmes til å betale til Tenea AS saksomkostninger med kr 15510,- med tillegg av 12% p.a. forsinkelsesrente regnet fra 14 dager etter forkynnelse og til betaling skjer.
Kjæremotparten, Carla Hjertaas, har i det vesentlige anført:
Omkostningsavgjørelsen er korrekt. Tidspunktet for avtalen om kjøp av videomaskinen var i tilsvaret som følge av skrivefeil angitt til 1996. Feilen ble rettet i det etterfølgende prosesskriftet. Kjæremotparten har ikke nedlagt noen formell påstand.
Lagmannsretten skal bemerke:
De alminnelige regler om overprøving av omkostningsavgjørelser gjelder også hvor saken er avgjort etter reglene om forenklet rettergang. Lagmannsretten har etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset kompetanse i saken. Utgangspunktet er at bare lovanvendelsen ved herredsrettens omkostningsavgjørelse kan overprøves. Etter rettspraksis kan lagmannsretten også overprøve om det foreligger saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen, f. eks. om begrunnelsen er utilstrekkelig. Derimot kan ikke herredsrettens skjønnsmessige vurderinger overprøves, med mindre skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig.
Herredsetten har som begrunnelse for sin omkostningsavgjørelse i hovedsak angitt:
"Retten finner imidlertid at tvistemålsloven §172 annet ledd, bør komme til anvendelse. Ved denne vurderingen er det lagt vekt på at saken etter rettens oppfatning må sies å ha vært så tvilsom at saksøkte hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten, jfr. også det i rettens premisser om at saken bevismesig har voldt tvil."
Det fremgår av domsgrunnene at herredsrettens tvil gjaldt om det, som anført av Hjertaas, var inngått avtale i september 1995 om at kravet fra Thorn AS ville bli ansett endelig oppgjort dersom hun innbetalte kr 1422,-. Etter en nærmere vurdering kom herredsretten imidlertid til at hun ikke hadde sannsynliggjort at det var inngått avtale med dette innhold. Det heter her at herredsretten var "noe i tvil ved bevisvurderingen", blant annet under henvisning til at Thorn AS, som den profesjonelle aktør, burde hatt mer dokumentasjon angående den henvendelsen som Hjertaas gjorde til firmaet.
Herredsretten har avgjort omkostningsspørsmålet med grunnlag i tvistemålsloven §172 annet ledd første alternativ. Sett i sammenheng fremstår det ikke som om avgjørelsen bygger på feil forståelse av vilkårene etter §172 annet ledd. Riktignok er det i forbindelse med domsgrunnen angående hovedkravet vist til at herredsretten hadde vært "noe i tvil ved bevisvurderingen". Formuleringen må imidlertid ses i sammenheng med rettens forutgående vurdering av hvem av partene bevistvilen burde gå ut over. Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet er bruken av unntaksregelen begrunnet med at "saken var så tvilsom at saksøkte hadde fyldestgjørende grunn til å la saken komme for retten". Dette er i overensstemmelse med lovens krav.
Da saken er avgjort ved dom, er lagmannsretten bundet av herredsrettens bevisbedømmelse i tilknytning til avgjørelsen av det omtvistede krav, jf tvistemålsloven §181 annet ledd annet punktum og Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer bind I (2. utg.) s. 614. Lagmannsretten kan derfor ikke prøve om herredsretten med rette har ansett saken som tvilsom, jf også Rt-1981-688. Lagmannsretten kan videre vanskelig prøve herredsrettens skjønn med hensyn til graden av bevistvil, jf Rt-1990-1029. For ordens skyld bemerkes at saken i Rt-1952-757, som kjærende part har vist til, gjelder overprøvingsadgangen når tvilen dels også omfatter rettsspørsmål.
Som nevnt kan lagmannsretten i utgangspunktet ikke overprøve selve rimelighetsvruderingen av om herredsretten burde ha anvendt unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd. Lagmannsretten finner at herredsrettens skjønnsmessige vurdering angående bevistvilen og virkningene av den ikke fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig ut fra det saksforhold som er beskrevet.
De påberopte saksbehandlingsfeil gjelder i utgangspunktet herredsrettens behandling av det omtvistede kravet om betaling. Det er ikke anført saksbehandlingsfeil som særskilt knytter seg til den påkjærte omkostningsavgjørelsen. Lagmannsretten finner at det ikke foreligger mangler ved herredsrettens domsgrunner.
For øvrig bemerkes at det uansett ikke fremstår som sannsynlig at unnlatelsen av å oversende dok. 9 for kommentarer fra Tenea AS før avgjørelsen ble truffet, jf tvistemålsloven §323a nr. 4, eller å ta stilling til om beviset var fremlagt for sent, har virket inn på resultatet av omkostningsavgjørelsen. Kjærende part hadde før herredsretten avsa dommen fremlagt erklæring fra Thorn AS som redegjør for kjærende parts oppfatning av de faktiske forhold for hele den aktuelle perioden. Av erklæringen fremgår at ved eventuell spesialavtale om kjøp "noteres det i dataen". I tillegg var det fremlagt kontoutdrag for leieforholdet for perioden 31 desember 1994 til 29 februar 1996. Ytterligere var det vist til størrelsen av ordinær kjøpesum dersom salg skulle ha funnet sted pr. 20 august 1995, jf kjærende parts prosesskrift av 21 september 1998 (dok. 7).
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotparten har ikke krevet dekket saksomkostninger for lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.