LB-1999-1309

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-01-17
Publisert:	LB-1999-01309
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr 97-2120 M - Borgarting lagmannsrett LB-1999-01309 M/02. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00240.
Parter:	Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Dag Einar Lyngås) mot A (Forsvarer: Advokat Ole Lindseth).
Forfatter:	Lagdommer Lars Jorkjend. Kst lagdommer Knut Glad. Byrettsdommer Knut Petterson. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §239, Veitrafikkloven (1965) §31, §3, §162, §52, §53, §54, §62, §63, Tvistemålsloven (1915) §142, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §436, Legemiddelloven (1992) §24, §31

Tiltalte A, bopel ...veien, X, er født *.*. 1978. Han er ugift, uformuende og uten forsørgerbyrde. A har, etter avsluttet lærlingtid, hatt en månedlig inntekt på brutto kr 18.000. Han har sagt opp sin stilling for å reise utenlands et halvt års tid, og tar deretter sikte på å gjennomføre videre skolegang. A er tidligere ikke straffedømt eller bøtelagt.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Oslo 18. november 1997 er han satt under tiltale ved Drammen byrett for overtredelse av

I

Straffeloven §239, 1. straffalternativ.

For ved bruk av motorvogn uaktsomt å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Fredag 18. juli 1997 ca kl. 0645, på Rv. 282 på ...veien i Y, som fører av Toyota - - -, var han ikke tilstrekkelig aktpågivende og varsom under kjøring, idet han var uoppmerksom og kom over i motgående kjørebane hvor han kolliderte med Opel - - -, ført av B, med den følge at B omkom på grunn av skadene.

II

Vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3.

Hvoretter enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag er følgende forhold:

Til tid og på sted som nevnt under post I, som fører av det der nevnte kjøretøy, forholdt han seg som der beskrevet, med den følge at det oppstod store materielle skader på impliserte kjøretøyer, personskader, og en person omkom.

III

Straffeloven §162 første ledd, jf. femte ledd.

For ulovlig å ha innført, ervervet, oppbevart eller overdratt stoff som etter regler med hjemmel i lov er ansett som narkotika, eller medvirket til dette, jfr Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.1978 og Helsedirektørens narkotikaliste, hvoretter bl.a cannabis harpiks skal regnes som narkotika.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til disse:

a) I 1995 og fremt til november 1996 i Oslo og Slemmestad og/eller andre steder kjøpte han mist 50 gram cannabis harpiks (hasjisj).

b) Til tid som nevnt under post III a) i Slemmestad-distriktet solgt han ca 20 gram cannabis harpiks til bl.a. C og D.

IV

Legemiddelloven §31, 2. og fjerde ledd, jf. §24, 1 ledd.

For uten lovlig atkomst å ha vært i besittelse av eller brukt narkotika, m.v., eller medvirket til dette, jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.06.1978 og Helsedirektørens narkotikaliste, hvoretter bl.a cannabis harpiks og amfetamin skal regnes som narkotika.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Til tid og på sted som nevn under post III a brukte han jevnlig cannabis harpiks (hasjisj).

Drammen byrett avsa dom 10. mars 1999 med slik domsslutning:

A, født *.*..1978, dømmes for overtredelse av straffelovens §239, 1. straffalternativ, vegtrafikklovens §31 første ledd, jf. §3, straffelovens §162 første ledd, jf. femte ledd og legemiddellovens §31, annet og fjerde ledd, jf. §24 første ledd sammenholdt med straffelovens §63 annet ledd til en straff av fengsel i 6 -seks- måneder hvorav 90 -nitti- dager blir gjort betinget med en prøvetid på 2 -to- år.

Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 5.000 - femtusen-.

Innen 14 -fjorten- dager fra forkynnelsen av denne dom betaler A oppreisning til E og F med henholdsvis kr 100.000 -ethundretusen- og 50.000 -femtitusen-. Han frifinnes for kravet om å betale oppreisning til G.

Tiltalte har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen angående overtredelsen av straffeloven §239, 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3, tiltalens punkt I og II. Tiltalte har også anket byrettens avgjørelse om idømmelse av oppreisning.

Ved lagmannsrettens beslutning av 26. april 1999 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble avholdt i Drammen den 5. til 7. januar 2000. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Avdødes samboer, E, møtte med advokat Christian Venge Tollefsen som bistandsadvokat, oppnevnt ved lagmannsrettens beslutning av 28. mai 1999. Etter anmodning fra aktor samtykket retten i at samboeren og hennes sønns krav om oppreisning ble fremlagt av bistandsadvokaten. Det ble avhørt i alt 13 vitner, herunder de oppnevnte sakkyndige, avdelingsingeniør ved Drammen veg og trafikkstasjon, Inge Holmen, og disponent Åge Normann Gundersen, samt overlege ved Statens Rettstoksikologiske Institutt, Jørg Mørland. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Påtalemyndigheten la ned slik påstand:

1. Tiltalte dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jf. §3, samt de forhold som er rettskraftig avgjort ved Drammen byretts dom av 10. mars 1999 til en straff av fengsel i 6 måneder.

2. Tiltalte idømmes saksomkostninger, disse fastsatt etter rettens eget skjønn.

Forsvareren la ned slik påstand:

1. A, født *.*. 1978, frifinnes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31, jf. §3, subsidiært ansees på mildeste måte.

2. A frifinnes for krav om oppreisning.

Bistandsadvokaten la ned slik påstand:

1. Drammen byretts dom stadfestes for så vidt gjelder oppreisning til E og F.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til staten.

Lagmannsretten bemerker:

Fredag den 18. juli 1997 tidlig om morgenen kjørte A en Toyota - - - fra sin bopel i ... nord for Z på vei til sitt arbeidsted i byen. A var alene i bilen. Under kjøringen kom As bil over i motgående kjørefelt og kolliderte med en Opel - - -. Føreren av denne bilen, B, ble drept momentant ved sammenstøtet. Passasjer i bilen, H, ble skadet og er fremdeles sykemeldt.

Trafikkuhellet fant sted på ...veien i Y. ...veien tjener som innfartsvei til Z fra Y, og har også forbindelse nordover til Æ. Tiltalte var godt kjent på veistrekningen. Veien på ulykkestedet og i begge retninger ut fra dette er i hovedsak flat og rett, med god oversikt for de trafikkerende. Veien har et kjørefelt i hver retning. På ulykkestedet og på begge sider av dette er kjørefeltene adskilt ved dobbelt sperrelinje i veibanen. Trafikken var stor i begge retninger på Strandveien denne morgenen, men løp jevnt. Solen skinte og kjøreforholdene var gode. Høyeste lovlige hastighet på veien er 80 km/t. På bakgrunn av tiltaltes forklaring og forklaringen til passasjeren i den bil den omkomne satt, H, legger lagmannsretten til grunn at trafikken i begge kjøreretninger beveget seg med en hastighet opp mot fartsgrensen.

A husker intet fra kollisjonen og har ingen forklaring på hvorfor hans bil kom over i motgående kjørefelt. Han husker at han rett før ulykkesstedet så på en klokke over frontruten. Det neste han husker er at han ble tilsnakket mens han satt i bilen av en person, som kom til stede etter kollisjonen. Han ble fysisk skadet ved kollisjonen, men ikke alvorlig. Han ble påført en hjernerystelse og mener at denne kan være årsak til at hans erindring fra den siste del av kjøringen er vekk. Kvelden før ulykken hadde A tilbrakt sammen med fire kamerater. I fellesskap med vennene hadde han røkt noe i underkant av ett gram hasjisj. Han la seg ca kl. 23.30, sov godt om natten og følte seg skikket til å kjøre neste morgen ved sekstiden. Blodprøve tatt av ham ca 2 timer etter kjøringen viste at at han hadde 0,003 mikromol tetrahydrocannabinol - som er virkestoffet i cannabisstoffer - pr. liter blod. Overlege Jørg Mørland ved Statens Rettstoksikologiske Institutt avga uttalelse 5. september 1997 som konkluderte med at A neppe var påvirket i vegtrafikklovens forstand under kjøringen. As forsvarer har latt innhente uttalelse fra Metereologisk Institutt, hvorav fremgår at observasjoner i området tilsier at det var lettskyet pent vær på ulykkestidspunktet, at sola på dette tidspunkt sto 15 grader over horisonten og at sola har hatt en vinkel på ca 10 grader i forhold til veiens retning. Forsvareren anførte at det ikke kunne sees bort fra som årsak til ulykken at tiltalte var blitt blendet ved refleks fra den lavtstående solen i bilens sladrespeil. Det kan heller ikke sees bort fra at spor etter piggdekk i vegbanen kan ha forårsaket at tiltalte mistet styringen på bilen. Tiltalte husker intet om dette. De to bilene ble, sammen med en tredje bil som også kjørte i motsatt retning av tiltaltes bil og ble truffet av denne, undersøkt ved Drammen veg- og trafikkstasjon kort tid etter ulykken. Bilsakkyndige konkluderte med at bilene var i god teknisk stand og at det ikke kunne påvises feil eller mangler som kunne være årsak til ulykken.

Forsvareren har anført at byretten uriktig har lagt til grunn at tiltalte må ha opptrådt uaktsomt i og med at han var kommet over i motsatt kjørefelt. Dette er nærmest å statuere et objektivt ansvar. Det må kreves for domfellelse at det konkret kan påvises hva tiltaltes uaktsomhet har bestått i. Det vet man intet om og da må tiltalte frifinnes. Subsidiært anførte han at tiltaltes uaktsomhet ikke har vært grov. Grov uaktsomhet forutsetter at tiltaltes opptreden må vurderes som nærmest hensynsløs. Maksimalt er det tale om et øyeblikks uoppmerksomhet fra tiltaltes side. Dermed er det også uriktig å tilkjenne oppreisning til avdødes samboer og sønn. Under enhver omstendighet er straffen utmålt for høy, det kan ikke være riktig å idømme ubetinget fengsel. Oppreisningen er også uansett utmålt for høy.

På samme måte som byretten finner lagmannsretten at A har gjort seg skyldig i overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd, jfr §3.

Retten finner godtgjort at A under føring av kassebilen var uoppmerksom, at hans bil som følge av denne uoppmerksomheten kom over i motsatt kjørefelt og kolliderte, med det resultat at føreren av møtende bil, B, omkom. As uoppmerksomhet er klart uaktsom. Veiforholdene og trafikkbildet var av en karakter som krevet høy oppmerksomhet fra bilføreren. Riksveien er innfartsvei til en større by og var relativt tett trafikkert. Trafikken beveget seg i begge retninger opp mot en hastighet av 80 km/t. Doble, heltrukne linjer i kjørebanen markerte at det var ulovlig å kjøre over i motgående felt. Lagmannsretten fremhever i den sammenheng at det er av grunnleggende betydning for sikkerheten at trafikken i begge retninger holder seg til eget kjørefelt. Bare kort tids uoppmerksomhet under kjøringen ville lett bringe kjøretøyet over i motgående kjøreretning, med nærliggende og åpenbar fare for sammenstøt. Når det gjelder tiltaltes kjøring umiddelbart forut for kollisjonen ble det for lagmannsretten ført fire vitner som hadde iakttatt denne. Foruten passasjeren i den bil som avdøde kjørte, H, var et vitne fører av den bilen som fulgte umiddelbart bak tiltaltes bil og et vitne fører av den bil som fulgte umiddelbart bak forulykkedes bil. Det fjerde vitnet befant seg i en bil som krysset en bro over Strandveien ikke langt syd for ulykkestedet. Vitnene ga en entydig og troverdig beskrivelse av at tiltaltes bil, uten brå bevegelser, dro seg gradvis over de gule sperrelinjene og over i motgående kjørefelt. Passasjeren i bilen på veibrua syd for ulykkestedet, I, anslo at han iakttok situasjonen i ca 3 sekunder og at tiltaltes bil hele denne tiden beveget seg over mot motgående felt. I så ikke selve kollisjonen, men innså at den måtte komme. Han beskrev tiltaltes bil som kommet ut av kurs og uten styring. Vitnet antok at føreren sov eller hadde oppmerksomheten rettet mot annet enn kjøringen. Både føreren av bilen bak forulykkedes bil, J, og føreren av bilen bak tiltaltes bil, K, beskrev forflytningen av tiltaltes bil over i motgående felt som en «langsom» bevegelse. H i den forulykkedes bil forklarte at avdøde forsøkte å unngå sammenstøtet ved å legge bilen så langt ut til høyre på veibanken som mulig. Ingen vitner har iakttatt at noen av bilene bremset hastigheten. Det var ikke spor i veibanen som tilsa dette, eller spor som tilsa andre brå bevegelser av kjøretøyene forut for kollisjonen. Basert på vitneprovene og ut fra forholdene på stedet legger lagmannsretten til grunn at tiltaltes bil, i en jevn bevegelse over flere sekunder, kom over i motgående kjørefelt. Det legges til grunn at bilen, under denne bevegelse, ikke har vært under forsvarlig kontroll av føreren. Det er intet som tilsier at denne mangel på kontroll skyldes uforutsette forhold ved tiltalte. Lagmannsretten ser også bort fra at tiltalte ble sjenert av solrefleks eller mistet kontrollen over bilen på grunn av spor i veibanen. Ingen av disse sjenansefaktorer anses sannsynlige og ville under enhver omstendighet ha ledet til ett annet og langt kjappere bevelsesmønster for bilen enn hva tilfellet var. Når det gjelder sola er dertil å bemerke at ingen av de andre veifarende den morgenen som har vitnet for retten, registrerte sola som sjenerende. As uoppmerksomhet er i seg selv et brudd med den plikt en bilfører har etter vegtrafikkloven §3 til å ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade. I henhold til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1963-744 kreves det ingen større grad av uaktsomhet for overtredelse av straffeloven §239 enn i nevnte bestemmelse i vegtrafikkloven. Det vises også til avgjørelse i Rt-1993-1248. Lagmannsretten slutter seg for øvrig til byrettens vurdering av at tiltaltes røyking av hasjisj kvelden før ulykken ikke har påvirket tiltaltes tilstand denne morgen. Lagmannsretten viser til byrettens redegjørelse for dette.

Det er ikke upåregnelig at et sammenstøt mellom biler som kjører i en hastighet av opp mot 80 km/t vil få dødsfølge. Det må legges til grunn at A var oppmerksom på denne ikke usannsynlige konsekvens av uoppmerksom kjøring. Retten viser for øvrig til Høyesteretts avgjørelser om dødsfølges påregnelighet i relativt likeartede forhold i Rt-1990-1021, Rt-1991-888 og Rt-1993-1248.

Straffutmåling.

Ved utmåling av straff skal hensyntas de straffbare forhold som er omhandlet under tiltalens punkt III og IV, og som ble rettskraftig avgjort ved byrettens dom. A er kjent skyldig for i 1995 og frem til november 1996 å ha kjøpt minst 50 gram hasjisj og for å ha solgt videre ca 20 gram. Han ble også dømt for jevnlig å ha røkt hasjisj i denne perioden. Det vil imidlertid først og fremst være det uaktsomme drapet som er avgjørende ved straffens utmåling. Overtredelser av straffeloven §239 ved bruk av motorvogn har ofte høyst forskjellig karakter, hvor straffverdigheten kan stille seg svært ulikt. Variasjonsbredden gjør det også vanskelig å finne frem til sammenlignbare rettsavgjørelser. En vesentlig betraktning ved utmåling av straff for domfeltes forhold er at hans adferd ikke fremtrer som hensynsløs eller som forårsaket av forutgående klanderverdige forhold. Lagmannsretten finner det klart at det må utmåles fengselstraff, men finner at påtalemyndighetens påstand om seks måneder ubetinget fengsel er for streng. Byretten kom også noe høyt i sin utmåling, selv om 90 dager av straffen ble gjort betinget. Ut fra en helhetsbetraktning finner lagmannsretten en straff av fengsel i 90 dager passende, og at 45 dager av straffen gjøres betinget med en prøvetid av to år. Når lagmannsretten finner å kunne gjøre en del av straffen betinget er det fordi det nå er gått praktisk talt 2 år siden trafikklovbruddet fant sted og at narkotikaovertredelsene ligger betydelig lenger tilbake i tid, uten at domfelte kan belastes tidsforløpet. Straffeloven §63 annet ledd er anvendt ved utmåling av straff for domfeltes overtredelse av legemiddelloven. For øvrig er ved straffens utmåling straffeloven §62 første ledd hensyntatt.

Oppreisning.

Avdøde var samboende med E. Paret ventet barn da ulykken fant sted. Snaut fem måneder etter samboerens død fødte E en sønn, F.

Byretten tilkjente avdødes samboer en oppreisning på kr 100.000 og avdødes sønn en erstatning på tilsvarende grunnlag på kr 50.000.

Lagmannsrettens flertall - fagdommerne Glad og Petterson og 2 av meddommerne - finner vilkårende for tilkjennelse av oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd, jf. første ledd oppfylt. Flertallet finner at A grovt har forbrutt seg mot den aktsomhetsnorm som ligger til grunn for skadeserstatningslovens bestemmelser om erstatning til etterlatte for påført tort og smerte. Hans forhold representerer et markert avvik fra hva som er forsvarlig. Det er viktig at en bilfører er så aktpågivende at han makter å etterleve den fundamentale betydning det er for egen og andre veifarendes sikkerhet at bilen holdes i eget kjørefelt. Dette gjør seg i særlig grad gjeldende i en situasjon som den foreliggende, hvor trafikken var tett og løp i en hastighet opp mot fartsgrensen på 80 km/t. Det var dertil markert med doble, heltrukne linjer i veibanen at man ikke under noen omstendighet måtte krysse over i det andre kjørefeltet. Det fremsto i denne situasjon som nærliggende at det ville få alvorlige konsekvenser om tiltaltes bil kom over i motsatt kjørefelt. Uforsvarlig kjøring med bil innebærer store risiki, også dødsrisiko. Trafikken er bl.a av den grunn underlagt strenge aktsomhetskrav og detaljerte manøvreringsregler i vegtrafikklov, i trafikkregler og i skiltforskrifter. Risikopotensialet og de detaljerte handleregler skjerper bilførerens aktsomhetsansvar.

Oppreisningen må fastsettes ut fra den belastning de etterlatte ble påført, og hensyntatt domfeltes økonomi og utviste skyld. Meddommerne ... og ... finner de erstatninger byretten utmålte rimelige. Dommerne Glad og Olsen finner at oppreisningen til E bør settes til kr 50.000, det samme som oppreisningen til F.

Lagmannsrettens mindretall - rettens formann Jorkjend og 2 meddommere - finner ikke at de subjektive vilkår for tilkjennelse av oppreisning er til stede. Selv om domfeltes uoppmerksomhet fikk dypt tragiske konsekvenser kan det ikke legges til grunn at han opptrådte grovt uaktsomt i den situasjon som ledet til at hans kjøretøy kom over i motgående felt.

Etter dette blir oppreisningen fastsatt til kr 50.000 til E og kr 50.000 til F, jf. tvistemålsloven §142 annet ledd.

Saksomkostninger.

Idet anken har ført til et for domfelte gunstigere resultat, er det ikke hjemmel for å ilegge ham ansvar for saksomkostninger ved lagmannsrettsbehandlingen, jf. straffeprosessloven §436, annet ledd. Ilagte saksomkostninger for byretten - kr.5.000 - finnes det ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig i alle forhold, med unntak for tilkjennelse av oppreisning.

Domsslutning:

1. A, født *.*..78, dømmes for overtredelse av straffeloven §239, 1. straffalternativ, vegtrafikkloven §31, første ledd, jf. §3, samt de forhold som er endelig avgjort ved Drammen byretts dom av 10.03.99, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og straffeloven §63 annet ledd til en straff av fengsel i 90 -nitti- dager.

Fullbyrdelse av 45 -førtifem- dager av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffeloven §52 §53 §54 med en prøvetid på 2 -to- år.

2. A dømmes til innen 2 -to- uker å betale til E kr 50.000 -femtitusen og til F kr 50.000 -femtitusen.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten ilegges ikke.