LB-1999-2187

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-09-06
Publisert:	LB-1999-02187
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo skifterett Nr 97-01408 KL - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02187 A/01. Påkjært til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestet, HR-1999-00562K .
Parter:	Ankende part: Erik Ruud jr. Motpart: 1. Désirée Ruud 2. Erik Ruud dy (Prosessfullmektig: Advokat Per Racin Fosmark).
Forfatter:	Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Lagdommer Sidsel B. Lindseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §413, §373, Arveloven (1972) §57, Dekningsloven (1984) §3-1

Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av dom i tvist om forståelse av testament og erklæring om arveavkall, jf tvml. §407 første ledd nr. 6.

I 1975 opprettet ektefellene Erik Wilhelm Ruud og Thora Sofie Ruud testament med bestemmelse om at lengstlevende skulle sitte i uskiftet bo, og at all arv etter dem ved lengstlevendes død skulle tilfalle deres barnebarn Erik Ruud dy og Désirée Ruud. I påskrift samtykket ektefellenes sønn Erik Ruud jr i de bestemmelser som var gjort i testamentet.

Erik Wilhelm Ruud døde i 1978. I 1983 opprettet Thora Sofie Ruud slikt testament:

Undertegnede fru Thora Sofie Ruud, som sitter i uskiftet bo etter Erik Wilhelm Ruud, bestemmer herved som min siste vilje at all arv etter meg skal tilfalle min sønn Erik Ruud, idet jeg gjør om bestemmelsen i testamentet av 17. april 1975 om at arven skal gå til hans barn, mine barnebarn.

Likeledes vil jeg at dette også skal gjelde for den delen av uskifteboet som jeg har overtatt etter min mann. Dette fordi det også den dagen testamentet av 17. april 1975 ble skrevet var både min manns og mitt ønske at min sønn skulle arve alt etter oss. Min sønn befant seg imidlertid i en prekær økonomisk situasjon den gang, slik at en arv lett bare ville komme kreditorene til gode. Min sønn ønsket derfor at vi foreløpig skulle testamentere arven til hans barn slik at de eventuelt kunne forvalte arven til hans beste. Derfor ble testamentet laget slik det er. Det var hele tiden meningen at testamentet skulle bli forandret når min sønns økonomiske situasjon forandret seg til det bedre, slik den er i dag.

Både den gang og siden var det et godt forhold mellom min mann og min sønn.

Såfremt dette testament skulle bli anfektet, ønsker jeg at det i alle tilfelde skal gjelde for den del av uskifteboet som jeg kan rå over med testament

Thora Sofie Ruud døde i 1996, og det oppsto tvist mellom Erik Ruud jr og hans barn om hvordan arven skulle fordeles. Etter begjæring fra Désirée og Erik Ruud dy ble det åpnet offentlig skifte i boet. Erik Ruud jr reiste skiftetvist der han gjorde gjeldende at han var enearving etter begge foreldrene, subsidiært at dersom barnebarna var arvinger etter farfaren, var de forpliktet til å forvalte arven i overensstemmelse med instrukser fra ham.

Oslo skifterett avsa 18 september 1997 dom med slik domsslutning:

1. Erik Ruud dy og Désirée Ruud frifinnes for saksøker Erik Ruuds prinsipale og subsidiære påstand, slik at de to alene er arvinger etter Erik Wilhelm Ruud i henhold til hans testament av 17. april 1975 med de begrensninger som følger av tilleggene av 26. februar 1976 og 10. november 1977.

2. Erik Ruud pålegges å erstatte Désirée Ruud og Erik Ruud dy deres saksomkostninger med kr. 8.000,- -åttetusenkroner-. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen.

Erik Ruud jr anket dommen til Borgarting lagmannsrett som 8. september 1998 avsa dom med slik domsslutning:

1. Désirée Ruud og Erik Ruud dy er enearvinger i boet etter Erik Wilhelm Ruud. For øvrig frifinnes Désirée Ruud og Erik Ruud dy.

2. Erik Ruud jr er enearving i boet etter Thora Sofie Ruud.

3. Saksomkostninger for skifteretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.

Dommen er avsagt under dissens. En samlet rett var enig i at hensikten med testamentet og arveavkallet i 1975 var å hindre at arven skulle tilfalle kreditorene til Erik Ruud jr som den gang var insolvent. Flertallet fant ikke at det forelå tilstrekkelige holdepunkter for å tolke Erik Wilhelm Ruuds testamentariske bestemmelser slik at de ikke lenger skulle gjelde dersom sønnen ble solvent, og at det under en hver omstendighet ikke var «tvillaust», jf. arveloven §57 annet ledd, annet punktum, at testator ville ha ønsket å omgjøre sin testamentariske disposisjon om han hadde levd på dette tidspunkt. Etter flertallets syn var det heller ikke holdepunkter for at barnebarna bare skulle kunne disponere arven i samsvar med instrukser fra sin far. Mindretallet fant derimot at Erik Wilhelm Ruud, om han hadde levd i 1983, ville ha endret testamentet på samme måte som hans hustru gjorde.

Erik Ruud jr anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt både saksbehandlingen og realiteten. I et skriv til Høyesterett av 10 november 1998 kommenterte han et kredittopplysningsskjema datert 16 mai 1984 fra Index AS der det opplyses at det ikke er registrert betalingsanmerkninger på Erik Ruud jr. Kopi av skrivet fulgte vedlagt som bilag.

Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet den 21 april 1999 å nekte anken fremmet. Anken over saksbehandlingen ble nektet etter tvml. §373 tredje ledd nr. 1, mens anken over realiteten ble nektet etter samme bestemmelse tredje ledd nr. 4.

I skriv av 26 juli 1999, medundertegnet av advokat, har Erik Ruud jr fremmet begjæring om gjenopptakelse av lagmannsrettens dom. Begjæringen har ikke vært forelagt for motpartene.

Erik Ruud jr har i det vesentlige gjort gjeldende:

Barnebarna ble ikke innsatt som vanlige arvinger, men som «etikkarvinger» som bare har til oppgave å ivareta farens interesser, og som ikke er å anse som arvinger om de handler annerledes. Spørsmålet om hans egen insolvens var uten relevans for den problemstilling som forelå for lagmannsretten. Dersom siktemålet med testamentet var som beskrevet av lagmannsretten, kunne dette bedre vært oppnådd ved å innsette sønnen som universalarving med det forbehold at hans kreditorer ikke skulle kunne beslaglegge arven. Han har ikke gitt (vanlig) avkall på arv, og det heter videre i begjæringen:

Som grunn for at ankeparten ikke har noen egeninteresse av å anføre for at han mener at det er åpenbart (altså mer enn kvalifisert sannsynlighetsoverveiende) at han med sitt samtykke ikke har gitt (vanlig) avkall på arv, anfører ankeparten følgende:

Hadde det vært riktig det som lagmannsretten synes å ha misforstått, at ankeparten hadde gitt (vanlig) avkall på arv til han ble solvent igjen vel da hadde den situasjonen foreligget at ankeparten ikke hadde gitt avkall på arv med den motivasjon at hans far senere skulle sette inn ankeparten som universalarving etter seg.

Nettopp derfor hadde ankeparten og hans far da senere med den reneste samvittighet av verden kunnet bli enige om at ankeparten skulle bli innsatt som universalarving:

Riktignok var ikke dekningslovens av 08.06.84 vedtatt i 1975, men det forandrer ikke på at dekningslovens §3-1 avsnitt 1 og §3-1 avsnitt 2 setning 1 i 1984 fikk følgende ordlyd:

Den som ved testament eller på annen måte treffer bestemmelse om overdragelse av et formuesgode uten vederlag, kan senest ved overdragelsen ta forbehold om at det ikke ved utlegg eller konkurs skal kunne søkes dekning i formuesgodet for gjeld som erververen har pådratt seg før overdragelsen blir gjennomført.

Avhenderen kan bestemme at avkastningen av formuesgodet skal være beslagfri i samme utstrekning som selve formuesgodet.

Imidlertid forandrer ikke dette på at dette er en oppdatering av det som ble fastslått av Høyesterett i dommer som er gjengitt i Rt-1899-677, Rt-1911-227 og Rt-1928-762. som Per Augdahl formulerte på side 82. i sin bok Arveloven av 1972, utgave 1973, slik dommen av 1911 gjaldt et tilfelle hvor en pliktdelsarving ga avkall på sin legalarverett mot å bli innsatt som testamentarisk universalarving med forbehold om at hans kreditorer ikke skulde kunne beslaglegge arven!

Ankeparten har med sikkerhet ikke gitt avkall på arv for å bli innsatt som universalarving, om så mer er det ikke noen omgåelse av loven hvis han blir innsatt som det etterpå.

Dette er en ny kjensgjerning som lagmannsretten synes å må ha oversett, men som den vel burde ha vurdert.

Uansett som nytt bevis vedlegger begjæringsparten en kopi av en kredittopplysning vedrørende begjæringsparten av 16.05.84, av hvilken det fremkommer når det gjelder betalingsanmerkninger:

«Intet registrert»

I begjæringen er nedlagt slik påstand:

Påstand 1.0.

Dom 97-03453 A/03 i Borgarting lagmannsrett oppheves.

Påstand 2.1.

Désirée Ruud og Erik Ruud dy er etikkarvinger etter Erik Wilhelm Ruud (med de begrensninger som må tilordnes Erik Wilhelm Ruud og som fremkommer av testamentene av 26.02.76 og 10.11.77).

Det vil si Désirée Ruud og Erik Ruud dy plikter å forvalte/"utlevere» arven vederlagsfritt i overensstemmelse med de instruksjoner de måtte få fra Erik Ruud, født i 1945.

Dog har Désirée Ruud og/eller Erik Ruud dy adgang til å reservere seg mot å fortsette å forvalte arven.

Subsidiært; hvis Borgarting lagmannsrett ikke finner å kunne avsi dom i overensstemmelse med påstand 2.1., at Borgarting lagmannsrett da avsier dom i overensstemmelse med påstand 2.2.:

Påstand 2.2.

Erik Ruud, født 1945, er enearving etter Erik Wilhelm Ruud i den grad han ikke gir avkall på arv.

Subsidiært; altså hvis Borgarting lagmannsrett ikke finner å kunne avsi dom i overensstemmelse med påstand 2.1. eller påstand 2.2., at Borgarting lagmannsrett da avsier en dom i overensstemmelse med påstand 2.3 (forskjellen fra ordlyden i påstand 2.1. er fjerningen av ordet «utlevere»):

Påstand 2.3.

Désirée Ruud og Erik Ruud dy er etikkarvinger etter Erik Wilhelm Ruud (med de begrensninger som skal tilordnes Erik Wilhelm Ruud og som fremkommer av testamentene av 26.02.76 og 10.11.77).

Det vil si Désirée Ruud og Erik Ruud dy plikter å forvalte arven vederlagsfritt i overensstemmelse med de instruksjoner de måtte få fra Erik Ruud, født i 1945.

Dog har Désirée Ruud og/eller Erik Ruud dy adgang til å reservere seg mot å fortsette å forvalte arven.

Subsidiært; hvis Høyesterett ikke finner å kunne avsi dom i overensstemmelse med påstandene 2.1, 2.2. eller 2.3. at Høyesterett da avsier dom i overensstemmelse med påstand 2.4.:

Påstand 2.4.

Désirée Ruud og Erik Ruud dy er arvinger etter Erik Wilhelm Ruud (med de begrensninger som skal tilordnes Erik Wilhelm Ruud og som fremkommer av testamentene av 26.02.76 og 10.11.77).

Désirée Ruud og Erik Ruud dy frifinnes fra å skulle forvalte arven i overensstemmelse med in truksjoner fra sin far.

Videre at Høyesterett avsier følgende påstand 2.1.:

Påstand 3.1.

Erik Ruud født 1945 tilkjennes saksomkostninger fra Désirée Ruud og Erik Ruud dy, med 50 prosent fra hver, for Borgarting lagmannsrett.

Lagmannsretten finner at begjæringen blir å forkaste etter tvml. §412 første ledd, annet punktum, jf. §413 første ledd. Lagmannsretten skal bemerke:

Retten forstår det slik at gjenopptakelsesbegjæringen er basert på tvml. §407 første ledd nr. 6 idet det hevdes å foreligge en ny kjensgjerning og ett nytt bevis. Det nye bevis er tidligere nevnte kredittopplysning fra 1984. Hva som skal være ny kjensgjerning, står mer uklart, men så vidt skjønnes siktes det til vedtagelsen av dekningsloven i 1984. Begjærerens egne tanker og refleksjoner omkring faktiske forhold i dette tilfellet bakgrunnen for og motivasjonen for testamentet med tilhørende arvefrafall i 1975 kan klarligvis ikke oppfattes som en ny kjensgjerning eller bevis. Det samme gjelder nye anførsler.

På flere punkter kan reises spørsmål om begjæringen tilfredsstiller lovens krav. Retten peker blant annet på spørsmålet om hvorvidt Erik Ruud jr har kjent til omtalte bevis på et tidligere tidspunkt, eventuelt om hans uvitenhet var uforskyldt, og betydningen av at det påberopte bevis også ble gjort gjeldende for Høyesterett, jf. tvml. §407 annet ledd, samt hvorvidt ny lovgivning overhodet kan tjene som begjæringsgrunn. Lagmannsretten lar disse forhold ligge idet de påberopte omstendigheter uansett er åpenbart utilstrekkelige for å begrunne gjenopptakelse.

For gjenopptakelse etter tvml. §407 første ledd nr. 6 kreves det at de påberopte forhold, alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremholdt, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Av Høyesterett er dette utlagt slik at det må være helt klart ikke bare at domsresultatet kunne eller sannsynligvis ville blitt et annet, men at det nødvendigvis ville blitt et annet om de nye opplysninger hadde foreligget før lagmannsrettens dom i 1998. Det avgjørende spørsmål den gang, for så vel flertall som mindretall, var hvordan Erik Wilhelm Ruud trolig ville ha forholdt seg dersom han hadde opplevd at sønnen ble solvent. Erik Wilhelm Ruud døde i 1978, og det må være helt klart at en opplysning om at sønnen i 1984 eventuelt hadde fått orden på sin økonomi, er helt uten betydning for den skisserte problemstilling. Lagmannsrettens premisser tyder ellers ikke på at spørsmålet om når Erik Ruud jr i tillfelle gjenvant sin solvens, var av spesiell interesse eller for så vidt omtvistet. Og det forhold at dekningsloven ble vedtatt i 1984, kan klarligvis ikke kaste noe lys over det springende punkt slik det ble formulert i 1998.

Lagmannsretten tilføyer at Erik Ruud jr synes å prosedere sin sak i dag på en noe annen måte enn referert i dommen fra 1998. Nye rettslige synspunkter gir imidlertid ikke grunnlag for gjenopptakelse, jf Rt-1987-412. Drøftelsen etter tvml. §407 første ledd nr. 6 må for øvrig knyttes til den problemstilling som var avgjørende for domstolen, og ikke den som søkes trukket opp i gjenopptakelsesbegjæringen.

Begjæringen blir etter dette å forkaste.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Begjæringen om gjenopptakelse forkastes.