LB-1999-229 (1)

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-10-29
Publisert:	LB-1999-00229
Stikkord:	Erstatning
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 96-04497 M/30 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00229 M. Påkjært til Høyesterett, se HR-2000-00066S.
Parter:	A (advokat Erik Lea) mot Staten v/Justisdepartementet (statsadvokat Jørn Sigurd Maurud).
Forfatter:	Lagdommer Petter A. Lossius, formann. Lagdommer Steingrim Bull. Lagdommer Magne Spilde
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1981) §444, Straffeloven (1902) §229, §232, §321, §445, §446

Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for påstått uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven §444 flg.

A ble søndag 10. september 1995 pågrepet av politiet i Oslo og siktet for drap og drapsforsøk sammen med andre ungdommer, de fleste av vietnamesisk opprinnelse, blant annet B og C. Bakgrunnen var et gjengslagsmål som samme natt hadde funnet sted foran Oslo S der D var blitt drept med knivstikk i ryggen. I samme slagsmål var også E og F samt G kommet til skade med skudd- eller stikksår. A var også mistenkt for å ha vært deltaker i et annet slagsmål samme kveld utenfor - - Kafé i Oslo sentrum der H ble påført brudd- og kuttskader i hånden og kuttskader i hodet.

A ble varetektsfengslet den 12. september 1995 med brev- og besøksforbud og var underlagt varetektsfengsling frem til 28. juni 1996. Brev- og besøksrestriksjonene sto ved lag frem til 13. februar 1996. Siktelsen for drapsforsøk ble opprettholdt frem til 7. mai 1996, da det ble tatt ut tiltale for legemsbeskadigelse med døden til følge m.m. Tiltalebeslutningen, der A er omtalt som nr. 7, lyder slik:

I Straffeloven §229 3. straffalternativ, jf §232

for ved kniv eller annen særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme med døden eller betydelig skade på legeme eller helbred til følge, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

For tiltale nr 1 til og med nr 14:

a) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant D. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger D. Han ble stukket flere ganger i ryggen og eller skulderpartiet med kniv e.l. To av stikkene gikk inn i brystkassen baktil, hvorav det ene gjennom høyre lunge, det andre gjennom lungen og videre inn i hjerteposen og skadet livpulsåren med den følge at D døde av forblødning.

b) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant E. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var tilstede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger E. Han ble stukket gjennom lungens overlapp med livstruende indre blødninger til følge.

II Straffeloven §229 2. straffalternativ, jf §232

for ved kniv eller annet særlig farlig redskap eller under andre særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme eller helbred med sykdom eller arbeidsudyktighet over 2 uker til følge, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

For tiltalte nr 1 til og med nr 14:

a) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer av bl.a thailandsk opprinnelse, deriblant F. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger F. Han ble skutt i venstre lår med et håndvåpen og stukket/skåret i ansiktet og høyre hånd med kniv e.l. F fikk skuddskade med brudd av lårbenet, kutt i hånden med strekkseneskade og brudd samt kuttsår ved neseåpningen som gikk inn i nesehulen. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

b) Natt til søndag 10 september 1995 i Oslo sentrum forfulgte flere av de tiltalte 4 ungdommer, deriblant G. Utenfor hovedinngangen til Oslo sentralbanestasjon, hvor alle de tiltalte var til stede, angrep de eller medvirket til dette etter forutgående planlegging og/eller hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller ved aktive handlinger G. Han ble skutt mot brystet med et håndvåpen hvoretter prosjektilet fulgte fremre del av brystveggen og gikk gjennom høyre overarm. Videre ble han stukket/skåret flere ganger i ansiktet, brystet og en hånd med kniv e.l. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

For tiltalte nr 6 til og med nr 11:

c) Lørdag 9 september 1995, ca kl. 2200 på - - - Cafe, Arbeidersamfundets plass i Oslo, angrep de eller medvirket til dette hvor de styrket hverandre gjennom tilstedeværelsen og/eller aktive handlinger H. Han ble stukket/skåret i hodet og på kroppen med kniv e.l., slått mot hodet og/eller kroppen med biljardkøer og/eller balltrær og glass. H ble ved dette påført brudd og kuttskader på høyre hånd, kuttskader i hodet samt et hematom i størrelse 6 x 10 cm over venstre underarm. Skadene medførte mer enn 2 ukers sykdom og/eller arbeidsudyktighet.

Hovedforhandling i Oslo byrett ble avholdt fra 23. september 1996 til 12. mars 1997. Byretten avsa dom den 11. april 1997 som for A vedkommende har slik domsslutning:

A, født xx.xx.1975, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 2. straffalternativ, jf §232 til fengsel i 120 etthundreogtjue dager. Straffen anses sonet ved frihetsberøvelse, 292 dager, under etterforskning.

A frifinnes for tiltalens post I a) og b) og post II a) og b).

Dommen innebar at A kun ble domfelt etter tiltalens post II c) slagsmålet utenfor - - - Kafé. Av de andre fem som var tiltalt etter post II c), ble ytterligere to frifunnet, mens tre ble domfelt. Når det gjelder forholdene beskrevet i tiltalens post I a) og b) og II a) og b), ble fire domfelt, mens ti ble frifunnet.

Påtalemyndigheten anket dommen for så vidt angikk frifinnelsen av A sammen med tilsvarende frifinnelser av de medtiltalte B og C. Anken ble av lagmannsretten tillatt fremmet etter straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum. A erklærte motanke for domfellelsen etter tiltalens post II c), men motanken ble nektet fremmet etter straffeprosessloven §321 annet ledd 1. punktum.

Ankeforhandling ble avholdt i tiden 7. september til 29. oktober 1998. Lagmannsretten avsa da dom hvorved A ble frifunnet.

A har i prosesskrift av 12. januar og 13. april 1999 fremsatt begjæring om erstatning for uberettiget forfølgning. Han anfører i hovedsak følgende:

Han ble pågrepet etter at han hadde fulgt sin bror B til legevakten like etter kl. 0300 natt til søndag 10. september 1995. Broren var skåret opp i halsen. Den tiden som fulgte i varetektsfengsel med brev- og besøksrestriksjoner, opplevet han som en periode da han mistet kontroll over seg selv og med omverdenen. Han var totalt isolert. På grunn av restriksjonene og reiseavstanden til Kongsvinger kretsfengsel, der han satt mesteparten av tiden, fikk han minimalt med besøk. Etter å ha levet med Oslo S-saken i 20 måneder, hvorav 10 måneder i varetekt og 6 måneder i Oslo byrett, mistet han nærmest livsgnisten da det ble klart at påtalemyndigheten hadde anket til lagmannsretten, og at saken skulle prøves nok en gang. Det ble meget vanskelig for ham å komme i gang med skolegang og arbeid, og det var dessuten uvisst når saken ville bli berammet og hvor lang tid den ville ta.

I byretten ble 10 av de opprinnelig 14 tiltalte frifunnet. Etter at påtalemyndigheten hadde anket for 3 av dem som var frifunnet, krevet de resterende 7 erstatning og oppreisning, noe de også fikk. Det vises for så vidt til Oslo byretts kjennelse av 27. november 1997 som en del av grunnlaget for As krav om erstatning, idet sakene er sammenlignbare.

Til bevisvurderingen bemerkes at han ikke på noen måte var deltaker i slåsskampen foran Oslo S. F må både her og i forbindelse med den forutgående episoden i Nygaten ha forvekslet ham med en annen, nærmere bestemt tiltalte nr. 8, I. Dette støttes av det en rekke av de andre har forklart. F må ha forklart seg feil under de første politiavhør fordi han var sløvet av medisiner, sovetabletter og smertestillende. Av de tiltalte er det 4 som har erkjent at de angrep F mens én er usikker, men ingen av dem har sett A gjøre dette og F har ikke klart å plukke ut noen andre. For øvrig kan man ikke trekke strafferettslige konklusjoner av de blodfunn som ble gjort på As klær det dreier seg ikke om avsmittet blod fra de fornærmede i saken, men om meget små bloddråper som er slynget gjennom luften og som nettopp viser at A ikke var i fysisk kontakt med F og G. Samlet sett kan det ikke legges til grunn at A var aktiv eller medvirket under slåsskampen foran Oslo S.

Det kreves erstatning i medhold av straffeprosessloven §444 og §445 og oppreisning etter straffeprosessloven §446.

Når det gjelder erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445, anføres spesielt:

Våren/sommeren 1995, før han ble pågrepet og fengslet, var han 19 år og ferdig på Rosenhof skole (voksenopplæringssenter) og fikk gjennom arbeidskontoret søkt på AMO-kurs. Dette kurset fikk han ikke gjennomført fordi han ble pågrepet 10. september 1995 og satt fengslet frem til 28. juni 1996. I denne perioden var det ikke mulig å planlegge skolegang eller skaffe arbeid. Det var det heller ikke i de påfølgende år, først mens saken gikk for byretten og senere etter anke, da den gikk for lagmannsretten. Det gjøres gjeldende at han kunne ha fått seg arbeid i løpet av høsten 1995, og at han har tapt arbeidsinntekt i 3 år. Basert på en rimelig årsinntekt på kr 150.000 kreves det derfor prinsipalt erstatning for tapt arbeidsinntekt med kr 450.000. Subsidiært kreves erstatning basert på retningslinjene i NOU 1996:18 side 38 der det foreslås nye regler om erstatning i anledning straffeforfølgning med et minimumsbeløp på kr 250 pr. dag.

Erstatning kreves med hjemmel i straffeprosessloven §444, alternativt §445. Det synes i alle fall å være på det rene at vilkårene etter §444 er til stede i forhold til den opprinnelige siktelse som var grunnlaget for varetektsfengslingen. Uavhengig av straffeprosessloven §444 kreves erstatning etter §445 etter en ren rimelighetsvurdering.

Vedrørende oppreisning, straffeprosessloven §446, anføres spesielt:

I tillegg til erstatning for økonomisk tap kreves oppreisning for skade av ikke-økonomisk art på grunn av straffeforfølgningen, varetektsperioden, «ventetiden» før behandlingen i byretten, samt hele perioden etter og frem til frifinnelsen i lagmannsretten. Som grunnlag for oppreisning anføres at saken også har vært en stor belastning gjennom den meget store mediedekning saken fikk etter pågripelsen og frem til frifinnelsen i byretten. Varetektsoppholdet var også svært belastende menneskelig sett med blant annet angstopplevelser og hallusinasjoner. Det vises til legeerklæring av 9. februar 1996 (dok. 3.8.11).

Oppreisning må tilkjennes med et høyere beløp enn det som ble tilkjent de øvrige i samme sak hvor det ble gitt varierende oppreisning fra kr 175.000 til kr 300.000.

A har lagt ned slik påstand:

1. A tilkjennes erstatning for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn, men anslått fra denne side til kr 450 000.

2. A tilkjennes oppreisningserstatning for ikke-økonomisk skade fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 500.000.

Staten v/Justisdepartementet har anført:

Etter påtalemyndighetens oppfatning er det ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven §444 idet han ikke kan ses å ha sannsynliggjort at han ikke har foretatt de handlinger som var grunnlag for siktelsen og tiltalen mot ham. Om beviskravene her vises til Rt-1988-1046. Det er A selv som må sannsynliggjøre, og som har bevisbyrden for, at han ikke har foretatt de handlinger siktelsen og den senere tiltalen omhandler.

Til den konkrete bevisvurdering vedrørende A bemerkes at det ikke er omstridt at han var blant de 25 - 30 i hovedsak vietnamesiske ungdommer som forfulgte thailenderne opp til Oslo S-platået, hvorav et ubestemt antall av disse har tilført thailenderne de legemsskader som omhandles i tiltalen. Han er av flere medsiktede utpekt som sentral i forbindelse med mobiliseringen forut for slagsmålet. En av de fornærmede, F, har sikkert identifisert ham som aktiv skadevolder på platået og dessuten som en av de aktive i forbindelse med tildragelsen i Nygaten rett forut for Oslo S-slagsmålet. Også tekniske bevis knytter A til aktive skadevoldende handlinger på Oslo S-platået. Det vises i den forbindelse til blodspor som ble funnet på ham, blod fra blant annet tre av sakens fornærmede, hvor to av disse fikk sine skader på Oslo S-platået. Det er også et moment ved bevisvurderingen at A er rettskraftig dømt for sin medvirkning til de omfattende legemsskader som ble påført thailenderen H i forbindelse med vietnamesernes angrep på til dels de samme thailendere tidligere samme kveld (cafe-episoden). Ved vurderingen av om A har sannsynliggjort sin uskyld etter tiltalen må det sammenholdt med de øvrige bevisene i saken også være av vesentlig betydning at han overfor politiet avga gjentatte usanne forklaringer om sin egen opptreden og egne bevegelser den angjeldende kveld og natt.

Subsidiært gjør påtalemyndigheten gjeldende at regelen i straffeprosessloven §444 tredje ledd må føre til at vilkårene for erstatning etter denne bestemmelse ikke er til stede. Det vises her til det som er anført over om As usanne forklaringer til politiet og hans delaktighet i en av de slagsmålshandlinger tiltalen omfatter (cafe-episoden).

Etter påtalemyndighetens oppfatning er det heller ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning i medhold av straffeprosessloven §445. Innledningsvis skal det bemerkes at det er meget snevre rammer for erstatning etter denne bestemmelsen. Om den generelle rekkevidden for bestemmelsen uttales det i Ot.prp.nr.35 (1978-1979), side 239 at bestemmelsen er beregnet på de ekstraordinære tilfellene som de vanlige reglene ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke sto i hans makt å avverge eller begrense.

Av prinsippavgjørelsen i Rt-1994-721 der vilkårene for erstatning etter §445 er inngående drøftet, fremgår det videre at den påførte skade må være «særlig» eller «uforholdsmessig» for at det skal ytes erstatning, og at tap som er en naturlig og vanlig følge av forfølgningen, herunder tid i varetekt, faller utenfor bestemmelsen.

Hvorvidt det skal gis erstatning vil etter dette bero på en helhetsvurdering herunder en rimelighetsvurdering der spørsmålet vil være om siktede har vært utsatt for en uforholdsmessig forfølgning sett i forhold til sakens alvorlige karakter, siktelsen/tiltalen og sakens utfall, og at han derav er blitt påført en særlig og uforholdsmessig skade som det er rimelig at han får erstattet. Etter påtalemyndighetens syn er dette ikke tilfellet i As sak idet man ikke kan se at forfølgningen var «særlig eller uforholdsmessig». Det kan heller ikke ses at varetektstiden var uforholdsmessig lang sammenholdt med alvoret i de straffbare handlingene siktelsen og den senere tiltale gjaldt. Det er i saken intet å laste politiet, jf. Rt-1995-367 flg., side 372 avslutningsvis, der det fremgår at forsømmelse fra politiets side vil være et moment ved vurderingen. Tvert i mot taler As eget forhold i motsatt retning. Det vises i denne forbindelse til det som er opplyst i As politiforklaringer om hans egen opptreden den aktuelle kveld og natt. At siktedes eget forhold er av betydning, fremgår av Rt-1994-435.

For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §445 likevel er oppfylt, er det under enhver omstendighet kun den del av tapet som er «særlig eller uforholdsmessig» som skal erstattes, jf. også Rt-1994-924 flg. I tilknytning til det økonomiske tap som kreves erstattet, skal det kort bemerkes at tapet ikke er dokumentert. Det fremgår for øvrig av byrettens kjennelse av 27. november 1997 at heller ingen av de øvrige frifunnede i saken er blitt tilkjent erstatning for økonomisk tap ut fra tilsvarende løse anslag over angivelig tapt arbeidsinntekt.

Som det fremgår, gjør påtalemyndigheten gjeldende at vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 og §445 ikke er til stede. Vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §446 foreligger da ikke. For det tilfelle at lagmannsretten ikke deler dette syn, vises til de momenter som etter rettspraksis særlig er lagt til grunn for å gi oppreisningserstatning:

- personlig belastning, herunder siktelser om særlig infamerende forhold ( Rt-1995-1131, Rt-1989-894, Rt-1990-1040 og Rt-1991-927)

- ung alder ( Rt-1993-427)

- psykiske problemer ( Rt-1994-732)

- lang varetektstid ( Rt-1994-197 og Rt-1993-202)

Etter påtalemyndighetens oppfatning er vilkårene for oppreisning ikke til stede i denne saken.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten har funnet det ubetenkelig å avgjøre erstatningsspørsmålet uten muntlige forhandlinger, selv om det er gått noe tid fra ankeforhandlingen fant sted. Det vises til at lagmannsrettens tre dommere fortsatt har omfattende notater fra avhørene og prosedyren under ankeforhandlingen, og at avgjørelsen i saken dessuten i en viss utstrekning må basere seg på skriftlig materiale i form av politiforklaringer fra de tiltalte og vitner.

Vilkårene for å få erstatning etter straffeprosessloven §444 er at den som er frifunnet, har lidt et økonomisk tap ved forfølgelsen, og at han har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som var grunnlag for siktelsen mot ham.

Når det gjelder økonomisk tap, atskiller dette seg fra tap av ikke-økonomisk karakter som kan kreves erstattet etter lovens §446. Økonomisk tap som kan kreves erstattet, er for eksempel tapt arbeidsfortjeneste. Lovens vilkår er videre at det bare er økonomisk tap som har årsakssammenheng med forfølgelsen som kan kreves erstattet. Ville tapet oppstått uansett, kommer bestemmelsen ikke til anvendelse.

Som nevnt, er det også et vilkår for å få erstatning at den som er frifunnet, har gjort det sannsynlig at han ikke har foretatt den handling siktelsen eller tiltalen gjelder. En frifinnelse er således etter §444 ikke nok for at erstatning kan tilkjennes. Dette har sammenheng med at det for domfellelse kreves en meget høy grad av sannsynlighet for at den tiltalte er skyldig. Dette innebærer at det kan foreligge en situasjon der det er overveiende sannsynlig at tiltalte har begått den handling han er anklaget for, uten at det foreligger en så høy grad av sannsynlighet at han kan dømmes til straff. Tiltalte blir da frifunnet, men får ikke erstatning etter §444.

I den foreliggende sak var A tiltalt for legemsbeskadigelse etter straffeloven §229 3. straffalternativ ved direkte, eller å ha medvirket til, å ha påført D og E stikkskader slik at den første døde av forblødning, mens den sistnevnte fikk livstruende indre blødninger. Videre var A tiltalt for legemsbeskadigelse etter straffeloven §229 2. straffalternativ ved direkte eller ved medvirkning å ha påført F og G skudd- og stikkskader. Alle de nevnte forhold gjaldt slagsmålet foran Oslo S. Endelig var A også tiltalt for delaktighet i slagsmålet på - - - Kafé der H ble skadet. For det sistnevnte forhold ble A domfelt i byretten til fengsel i 120 dager, og for denne del av saken kan han klarligvis ikke få erstatning. For de øvrige forhold ble A ble frifunnet i byretten og i lagmannsretten.

Når det gjelder As krav om erstatning etter §444, tar lagmannsretten først standpunkt til om A kan sies å ha sannsynliggjort at han ikke foretok de handlinger som var grunnlaget for siktelsen og den senere tiltalen mot ham.

A har selv konsekvent benektet at han deltok aktivt eller medvirket i slagsmålet foran Oslo S. Da han ble avhørt av politiet kort tid etter pågripelsen, benektet han i første omgang at han hadde vært med i slåsskampen ved - - - Kafé, og han benektet ethvert kjennskap til slåsskampen foran Oslo S og til de fornærmede i saken. Det var først i avhøret den 4. desember 1995, etter nærmere 3 måneder i varetektsfengsel, at A erkjente å ha vært med i slåsskampen på cafen og senere, i midten av desember, forklarte han om sitt kjennskap til slåsskampen foran Oslo S og den forutgående konfrontasjonen i Nygaten mellom vietnamesere og de fornærmede i saken. I begge tilfeller hevdet han selv bare å ha vært tilskuer til det som skjedde. Om Oslo S forklarte han blant annet at han sto 5 - 6 meter fra J og en thailender da disse rettet skytevåpen mot hverandre. Thailenderen ble truffet, segnet om og ble sittende på bakken. Videre forklarte han om andre vietnamesere som angrep thailenderen med kniver, men at han selv trakk seg litt tilbake, idet han ikke hadde våpen og heller ikke ville slåss. Han forklarte at han deretter så en av vietnameserne (I) og E i knivkamp, og at en for ham ukjent nordmann (G) som også hadde kniv, blandet seg inn og tildelte I et knivhugg i hodet og et slag i magen. Etter at også flere andre vietnamesere kom til, ble nordmannen skadet og falt i bakken. A skal deretter ha sett at I lå skadet på bakken, og A trakk ham ut av mengden som slåss. Deretter gikk A for å finne sin bror B, som han hadde hørt var blitt skadet. Han fant sin bror et stykke unna, skadet med et kutt i halsen, og fikk brakt ham til legevakten i drosje. As forklaring under ankeforhandlingen om det som skjedde foran Oslo S, har i det vesentlige samsvart med denne siste politiforklaring. A har i sin forklaring for lagmannsretten imidlertid fremhevet at situasjonen foran Oslo S var kaotisk, og at han var til stede fordi han hele tiden var på leting etter broren som han hadde ansvaret for. Om grunnen til at han ikke forklarte om Nygaten og Oslo S før etter ca tre måneder i varetektsfengsel, har A opplyst for lagmannsretten at han ikke ville involvere seg selv eller andre, og at han ikke ville ha problemer av noe slag.

As forklaring står delvis i motsetning til det som er forklart fra en av de fornærmede, F. Han har for politiet og senere i lagmannsretten forklart at A var en av de vietnamesere som angrep ham foran Oslo S. A angrep med et lite samuraisverd som traff hendene til F da han forsøkte å verge hodet mot hugget. A hadde dessuten vært en av de mest hissige og pågående i Nygaten, sammen med J.

Fs forklaring støttes av at det ble funnet blodflekker på As klær. Analyser viser at blodflekkene med stor sannsynlighet stammer blant annet fra F og G. Analysene viser ellers at øvrige blodflekker som ble funnet, var fra As bror B og den personen som ble skadet i slåsskampen på - - - Kafé tidligere på kvelden. Blodflekkene trekker også i retning av at F ikke har forvekslet A med tiltalte nr. 8, I, foran Oslo S. Dette kan ikke ses å stå i noen motsetning til at det var I som ble truet med pistol av F i Nygaten. Bloddråpene som ble funnet på As klær, kan som fremhevet av forsvareren kanskje også forklares ved at A kun har stått i nærheten av dem som slåss og fått noen blodskvetter på seg. Det er imidlertid grunn til å tro at en rekke personer ble såret, også blant vietnameserne, og det er da noe påfallende at blodflekkene på As klær stammer nettopp fra to av de fornærmede i saken og ikke fra de andre som var til stede, bortsett fra B.

I tillegg til at A er utpekt av F, de nevnte bloddråper på As klær, og dessuten at A i første omgang benektet ethvert kjenneskap til det som hadde foregått, er det også en fjerde grunn til at lagmannsretten ikke fester lit til hans forklaring. Politiet har aldri kommet helt til bunns i saken, blant annet om hvem som knivstakk D flere ganger i ryggen slik at han døde. Dette skyldes at A og flere at de tiltalte åpenbart aldri har gitt noen fullstendig forklaring om hva som skjedde foran Oslo S, og hvem som deltok i slagsmålet sannsynligvis fordi de hadde, og fortsatt har, interesse i å dekke hverandre. Dette medfører at det også er vanskelig å trekke slutninger av de tiltaltes forklaringer ut fra hva de ikke har gitt av opplysninger.

En samlet vurdering av bevisene slik de ble presentert under ankeforhandlingen i lagmannsretten, var for As vedkommende ikke tilstrekkelig til domfellelse. Selv om det ikke forelå en slik høy grad av sannsynlighet som er nødvendig for å ilegge straff, er det ut fra bevisene i saken likevel overveiende sannsynlig at A deltok aktivt i slagsmålet foran Oslo S, på den måten F har forklart, og at A ellers ved sin deltakelse i slåsskampen foran Oslo S medvirket til de straffbare handlinger de fornærmede i saken ble utsatt for.

Vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 er derfor ikke til stede. Det forhold at A i utgangspunktet ble siktet for medvirkning til drap og drapsforsøk forhold som senere ble nedsubsummert i tiltalen kan ikke i seg selv begrunne erstatning etter §444, slik saken står.

Lagmannsretten vil for øvrig tilføye at den heller ikke har funnet det sannsynlig at forfølgningen av A har medført noe økonomisk tap for ham. Forfølgningen har selvfølgelig påført ham betydelige personlige ulemper, men noe økonomisk tap er ikke sannsynliggjort. Også av denne grunn finner lagmannsretten at kravet om erstatning etter straffeprosessloven §444 ikke kan tas til følge.

Subsidiært har A krevet erstatning etter straffeprosessloven §445. Etter denne bestemmelse kan retten tilkjenne den tiltalte erstatning for skade ved forfølgningen ut fra en rimelighetsvurdering. Som nevnt foran, er det klart at varetektsfengslingen og de etterfølgende svært langvarige rettsforhandlinger i byretten og i lagmannsretten må ha vært en betydelig personlig belastning for A, særlig fordi han er et forholdsvis ungt menneske. Det er således ikke vanskelig å forstå at han i denne perioden må ha følt en stor grad av usikkerhet og håpløshet om hvordan fremtiden ville bli. Varetektsfengslingen og de langvarige rettsforhandlinger må imidlertid ses i sammenheng med den meget alvorlige tiltalen, at det var mange tiltalte og en komplisert etterforskning, og at mange av dem som var siktet også A lenge ga uriktige forklaringer om det som var skjedd. Dertil kommer, som nevnt foran, at politiet aldri er kommet helt til bunns i saken, idet A og flere andre av de tiltalte aldri har gitt noen fullstendig forklaring om hva som skjedde foran Oslo S, og hva de ellers har sett og hørt fordi de ønsker å dekke hverandre. As manglende vilje til å bidra til oppklaring av saken, til tross for at han hevder å være uskyldig, har utvilsomt medført at både etterforskningen og rettsforhandlingene ble mer omfattende og langvarige enn de ellers ville ha vært. Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det ikke foreligger slike særlige grunner som er nødvendig for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §445. At siktelsen i utgangspunktet lød på drap og drapsforsøk, noe som ble nedsubsummert i tiltalen, endrer ikke lagmannsrettens vurdering. Som nevnt foran, er det heller ikke ført bevis for økonomisk tap hos A. Som det også fremgår, står A i en annen situasjon enn dem som ble tilkjent erstatning ved Oslo byretts kjennelse av 27. november 1997.

Oppreisning etter straffeprosessloven §446 forutsetter at vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er til stede. Etter lagmannsrettens standpunkt når det gjelder disse bestemmelser, er oppreisning ikke aktuelt.

Kravet om erstatning tas etter dette ikke til følge, og staten v/Justisdepartementet frifinnes.

Avgjørelsen av erstatningskravet har tatt lengre tid enn ønskelig. Dette skyldes blant annet stor arbeidsbelastning for lagmannsrettens dommere.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Staten v/Justisdepartementet frifinnes.