LB-1999-2779

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-10-29
Publisert:	LB-1999-02779
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sarpsborg byrett Nr 99-00478 A - Borgarting lagmannsrett LB-1999-02779 K/04.
Parter:	kjærende part: Østfold Veterinærforening (Prosessfullmektig: Advokat Kjersti Jensen). Kjæremotpart: 1. Erling Røn Andersen 2. Grand Danogaard AS (Prosessfullmektig: Advokat Thormod Bjerkholt).
Forfatter:	Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Trygve Schiøll. Lagdommer Dag A Minsaas
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §54, §175, §176, §180, §305, §314, Veterinærloven (1948), Dyrevernloven (1974)

Saken gjelder spørsmål om avvisning av saken på grunn av manglende rettslig interesse.

Erling Røn Andersen driver Grand Danogaard Hundesenter og utførte også utrykning med dyreambulanse. I sin markedsføring av virksomheten, brukte han begreper som «veterinærtjenester», herunder «ambulansekjøring», «førstehjelp» og «akuttvakt» m v.

Andersen er ikke utdannet veterinær. Østfold Veterinærforening reagerte på deler av hans virksomhet og markedsføringen av denne og begjærte midlertidig forføyning for å få stoppet den. Sarpsborg namsrett avsa 25 mai 1999 kjennelse med slik slutning:

1. Grand Danogaard AS og Erling Røn Andersen pålegges å stanse bruken av «veterinær», «veterinærtjeneste», «ambulanse», «førstehjelp» og «akuttvakt» i tilknytning til reklamen/markedsføringen av sine tjenester.

2. Grand Danogaard AS pålegges å stenge telefon 69 13 29 04 innen 10 ti dager fra dags dato.

3. Østfold veterinærforening v/Svein H Bakke pålegges innen en uke etter at denne kjennelse er forkynt å inngi stevning i hovedsaken.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Østfold Veterinærforening innga deretter stevning til Sarpsborg byrett med krav om at Andersen og Grand Danogaard AS stanset bruken av ovennevnte begreper i sin markedsføring og om at de var uberettiget til å utføre veterinærtjenester uten å være underlagt en faglig ansvarlig, offentlig godkjent veterinær. Det er nedlagt slik påstand:

1. Grand Danogaard AS og Erling Røn Andersen, er uberettiget til å utføre «veterinærtjenester», herunder «ambulansekjøring», «førstehjelp» og «akuttvakt», i næring, for syke dyr, uten å være underlagt en faglig ansvarlig, offentlig godkjent veterinær. Dette må også omfatte «veterinærmedisinsk etterbehandling», «veterinærmedisinsk rekreasjonsoppfølgning» og yrkesmessig transport som normalt vil kunne innebære «veterinærmedisinsk oppfølgning». Saksøktes utføring av disse tjenestene, må opphøre med øyeblikkelig virkning.

2. Danogaard AS og Erling Røn Andersen, pålegges å stanse bruken av «veterinær», «veterinærtjeneste», «ambulanse», «førstehjelp» og «akuttvakt» i tilknytning til reklame for/markedsføringen av, sine tjenester. Herunder omfattet annonsering på Internett og i enhver form for telefonkataloger og bransjeregistre. Videre Grand Danogaard AS og Erling Røn Andersen å unnlate å annonsere under rubrikker beregnet for «Veterinærer», med mindre ansvaret for deres virksomhet underlegges en offentlig registrert veterinær.

3. Grand Danogaard AS og Erling Røn Andersen, pålegges å stenge telefonnumrene 69132900, 69132904 og 90132900. Alternativt kan disse numrene kobles til en telefonsvarer hos Televerket, som henviser alle som søker tjenester som nevnt i pkt. 2 til vakthavende veterinær, og alle øvrige henvendelser til saksøktes nye telefonnumre.

4. Saksøker tilkjennes saksomkostninger.

De saksøkte påsto saken avvist da det ikke lenger forelå rettslig interesse. De verken utførte eller markedsførte slike tjenester som påstanden omfattet lenger.

Sarpsborg byrett avsa 25 august 1999 kjennelse med slik slutning:

1. Sak 99 478 A ved Sarpsborg byrett avvises.

2. Kennel Grand Danogaard og Erling Røn Andersen tilkjennes saksomkostninger med kr 10.000,-

Østfold Veterinærforening har påkjært kjennelsen og har i hovedsak anført:

Østfold Veterinærforenings begjæring om midlertidig forføyning var grunnet i at kjæremotparten, som er legmann, reklamerte for og drev virksomhet som i henhold til veterinærloven og dyrevernloven kun kan utføres av veterinærer. Det ble dokumentert at han annonserte under «veterinærer» i telefonkatalogen og at han tilbød veterinærmessige tjenester over sin hjemmeside på internett.

Østfold Veterinærforening har som interesseorganisasjon rettslig interesse i å få fastslått omfanget av hva slags virksomhet som er omfattet av den eksklusivitet som veterinærloven og dyrevernloven gir veterinærene. Landbruksdepartementet har i brev av 16 juni 1999 gitt uttrykk for at foreningen har en berettiget interesse i å påse at veterinærtjenester bare tilbys av veterinærer. Selv om kjæremotparten angivelig skal ha innstilt sin virksomhet etter saksanlegget, fremstår saken fremdeles som en sak av stor prinsipiell interesse.

Det foreligger rettsuvisshet om omfanget av den virksomhetsbeskyttelse som veterinærtittelen gir. Det er uenighet mellom partene på dette området. Den kjærende part mener at den beskyttede yrkestittelen må omfatte ambulansekjøring, førstehjelp og akuttvakt i næring. Kjæremotparten kan ikke unngå en realitetsbehandling ved, etter at sak er anlagt, å innstille sin virksomhet og derved akseptere den kjærende parts påstand, jf tvistemålsloven §305 og §324. ( feilskrift for §314 )

Også fremtidige rettsforhold vil kunne kreves avgjort hvis det foreligger et klart behov hos saksøkeren. Hvis det forelå tilstrekkelig rettslig interesse da saken ble reist, er det et argument for at den er tilstrekkelig på avgjørelsestidspunktet. Det fremstår, på bakgrunn av kjæremotpartens tidligere uriktige påstander usikkert om virksomheten faktisk er innstilt og eventuelt vil bli gjenopptatt igjen. Det er vist til Rt-1958-1290 og Rt-1952-554.

I den grad den kjærende parts rettslige interesse skulle være bortfalt, må det korrekte være å heve saken.

Det må være galt når kjæremotparten er tilkjent saksomkostninger, jf tvistemålsloven §176. Det var hans eget forhold som førte til saksanlegget.

Det er nedlagt

Påstand

Prinsipalt:

1. Sak nr 99 478 A ved Sarpsborg byrett fremmes

2. Østfold Veterinærforening tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet med kr 7.000,-

Subsidiært:

1. Sak nr 99 478 A ved Sarpsborg byrett heves.

2. Østfold Veterinærforening tilkjennes saksomkostninger i hovedsaken med kr 37.000,-

3. Østfold Veterinærforening tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålet med kr 7.000,-

Erling Røn Andersen og Grand Danogaard AS har tatt til motmæle og har i hovedsak anført:

Saken reiser to hovedspørsmål:

1. Grand Danogaards anvendelse av begrepet «veterinær»

2. Om det er tillatt for personell som ikke er veterinærer å drive ambulansetjeneste i næringsøyemed.

Det første spørsmål var løst før den midlertidige forføyning. Kjæremotparten forsto at han hadde gjort en feil, og han sluttet å bruke begrepet i noen form allerede i april 1999.

Når det gjelder det andre spørsmålet, forelå i utgangspunktet en tvist. Kjæremotparten la imidlertid ned ambulansekjøringen 21 juni 1999. Det er ingen planer om å gjenoppta den. Det fastholdes imidlertid at man ikke trenger å være veterinær for å drive ambulansetjeneste.

Kjæremotparten driver således ikke noen form for virksomhet som rammes av søksmålet. Søksmålsbetingelsene falt bort umiddelbart etter at stevning ble tatt ut. Det som foreligger er en tvist om rettstilstanden på området, og motparten kreves dom for rettstilstanden uten tilknytning til noe konkret og aktuelt rettsforhold.

Saksomkostningsavgjørelsen i byretten er korrekt etter tvistemålsloven §175.

Det er ikke mulig å heve saken uten at partene er enige. Kjæremotparten har tidligere foreslått en slik løsning uten å få aksept. Veterinærforeningen ønsker en prosess, og når søksmålsbetingelsen ikke foreligger, må saken bli å avvise.

Det er nedlagt

Påstand

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Østfold Veterinærforening v/veterinær dr. Svein H Bakke dømmes til innen 14 fjorten dager å betale Grand Danogaard AS/Erling Røn Andersen kr 7.000,- i anledning kjæremålet.

Lagmannsretten bemerker:

Østfold Veterinærforening har reist sak for å få dom for at kjæremotpartene skal unnlate å utføre veterinærtjenester, herunder ambulansekjøring, førstehjelp og akuttvakt samt at de ikke skal bruke slike begreper i markedsføringen.

Kjæremotparten har opplyst, og det er ikke bestridt, at han allerede før namsrettens kjennelse sluttet å bruke veterinærbetegnelsen i markedsføringen. Etter namsrettens kjennelse har han lagt ned sin «ambulansetjeneste». Han har også sluttet å rykke ut når han får melding om syke eller skadede dyr, dette overlates til vakthavende veterinær.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at kjæremotparten ikke lenger utøver slik virksomhet som er omfattet av stevningen.

Spørsmålet er hvorvidt den kjærende part fortsatt har en rettslig interesse i å få saken prøvet, jf tvistemålsloven §54. Den kjærende part har ikke lenger en aktuell interesse i søksmålet i forhold til kjæremotparten. At det foreligger en generell interesse i å få en avklaring på rekkevidden av den virksomhet som er omfattet av den eksklusivitet som veterinærloven og dyrevernloven gir veterinærene, er ikke tilstrekkelig til å fastslå rettslig interesse. Det er i denne sammenheng uten betydning hvorvidt kjæremotparten er enig eller uenig i det rettslige syn den kjærende part gir uttrykk for, så lenge han rent faktisk unnlater å utøve virksomheten, jf Hov, «Rettergang i sivile saker» side 154.

I denne saken forelå det, i alle fall for deler av påstanden, rettslig interesse da saken ble reist. Det var etter saksanlegget at kjæremotparten innstilte ambulansekjøringen og utrykningene. I utgangspunktet skal saken avvises, eventuelt heves dersom den rettslige interessen er falt bort på avgjørelsestidspunktet. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike omstendigheter i saken at den rettslige interessen fortsatt er til stede.

Lagmannsretten finner heller ikke at det foreligger slike holdepunkter for at kjæremotparten vil gjenoppta den omstridte virksomheten på en slik måte at den kjærende part har et behov for avklaring i forhold til ham.

Lagmannsretten finner etter dette at den kjærende part ikke lenger har tilstrekkelig rettslig interesse i saken etter tvistemålsloven §54 til at saken kan fremmes. Det legges imidlertid til grunn at det forelå rettslig interesse da saken ble anlagt, fordi kjæremotparten på det tidspunkt fortsatt foretok utrykninger og ambulansekjøring. Da han innstilte denne virksomheten, ble saken» gjenstandsløs». Lagmannsretten antar at det i en slik situasjon er korrekt å heve saken, jf Schei «Tvistemålsloven» I side 410 og Rt-1982-1499.

Saken blir etter dette å heve.

Saksomkostningsspørsmålet for byretten reguleres av tvistemålsloven §175 første og annet ledd. Utgangspunktet etter første ledd er at saksøkeren skal erstatte saksøkte omkostningene. I dette tilfellet forelå det rettslig interesse ved saksanlegget, det er det etterfølgende opphør av utrykninger og ambulansekjøring som har gjort saken «gjenstandsløs», slik at den blir hevet, jf annet ledd. Dette var ikke forutsigbart for den kjærende, part og lagmannsretten finner at det derfor bør fritas for omkostninger for byretten. Lagmannsretten finner ikke at tvistemålsloven §175 annet ledd får anvendelse i det den kjærende part opprettholdt saksanlegget etter at det ble gjenstandsløst.

Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, kommer også tvistemålsloven §180 første ledd til anvendelse. Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger med kr 7.000,-. Lagmannsretten legger dette til grunn i det det ikke foreligger omstendigheter som tilsier fritak for erstatningsplikten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning

1. Saken heves.

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Østfold Veterinærforening til Erling Røn Andersen/Grand Danogaard AS kr 7.000,- - kronersyvtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen.