LB-1999-819
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-12-06 |
| Publisert: | LB-1999-00819 |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 97-5075 A/71 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00819 A/01. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi tillatt; Storebrand Skadeforsikring frifunnet, se HR-2000-00214. |
| Parter: | Ankende part: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Anne Stine Eger Mollestad). Motpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Advokat Gaute Skirbekk). |
| Forfatter: | Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Ekstraordinær lagdommer Grete Gørvell Halvorsen. Mindretall: Lagdommer Johannes Smit |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §4, Skadeserstatningsloven (1969) §3-7, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder rekkevidden av et forsikringsselskaps ansvar for skadefølger etter trafikkulykke.
Ved en kollisjon som inntraffødt xx.xx.1993 på området for Gaustad sykehus, mellom sykkel og personbil, fikk syklisten, A, skader som medførte sykefravær i to år. I sykefraværet inngikk en periode med attføring.
A var ansatt som overlege ved Aker sykehus og befant seg på Gaustad i arbeidssammenheng. Skaden ble godtatt som yrkesskade, og i henhold til Oslo kommunes overenskomster med arbeidstakerorganisasjonene mottok hun lønn i to år i forbindelse med sykemeldingen. Fra syketrygden ble lønnsutgiftene det første år dekket med fradrag for den såkalte arbeidsgiverperiode på 14 dager. Bilføreren, overlege Asbjørn Restan, hadde tegnet forsikring i UNI Storebrand skadeforsikring AS, og selskapet, heretter Storebrand, erkjente ansvar i henhold til bilansvarsloven. Oslo kommune ved Aker sykehus, divisjon psykiatri, fremsatte i brev av 23 august 1994 krav om refusjon av utgifter til lønn, feriepenger og arbeidsgiveravgift i arbeidsgiverperioden 27 august - 9 september 1993. Videre ble det arbeidsgiverperioden 27 august - 9 september 1993. Videre ble det fremsatt krav om refusjon av utlegg i forbindelse med saksbehandlingen. Det ble senere, i brev av 31 oktober 1995, fremsatt krav om refusjon av totale lønnsutgifter for perioden 26 august 1994 - 31 august 1995 med tillegg av feriepenger og arbeidsgiveravgift og med fradrag for refusjon fra kommunal pensjonskasse og fra folketrygden. Det utspant seg en korrespondanse mellom partene om omfanget av selskapets ansvar. Det ble ikke oppnådd enighet om arbeidsgiveravgiften knyttet til annet år av sykefraværet, kr 56.818,-.
Ved stevning av 5 juni 1997 reiste Oslo kommune sak mot Storebrand med krav om refusjon av nevnte beløp med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra 1 desember 1995 til betaling måtte skje. I tilsvar påsto Storebrand seg frifunnet og tilkjent sakens omkostninger. Oslo byrett avsa den 21 oktober 1998 dom med slik domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale til Oslo kommune kr 56.818,- - kronerfemtisekstusenåttehundreogatten 00/100 - med tillegg av lovens rente fra 1. desember 1995 og til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
Storebrand har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av 12-tolv - prosent rente fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Oslo kommune har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Oslo byretts dom, punkt 1 stadfestes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale saksomkostninger for Oslo byrett, med tillegg av 8% avsavnsrente regnet fra 6 november 1998 til 5 november 1999 og saksomkostninger for Borgarting lgamannsrett, samt 12% rente av saksomkostningene fra 14 - fjorten - dager etter dommens forkynnelse til betaling skjer.
Ankeforhandling ble holdt 4 november 1999 i Oslo tinghus. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. Videre møtte fire vitner og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det følgende.
Den ankende part begjærte saken brakt direkte inn for Høyesterett og uten hensyn til ankesum. Høyesteretts kjæremålsutvalg traff den 2 februar 1999 beslutning om å nekte anken til Høyesterett.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil i rettsanvendelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Anne Stine Eger Mollestad, i det vesentlige anført:
Storebrand har et objektivt ansvar for de skadefølger kollisjonen hadde. Etter selskapets vurdering var bilføreren ikke å bebreide, men eventuell uaktsomhet fra hans side er uansett helt uinteressant. Temaet i saken er således omfanget av Storebrands ansvar.
I medhold av skadeserstatningsloven §3-7 nr. 2 dekket Storebrand sykehusets lønnsutgifter i 14 dager det første år og hele det påfølgende år. Videre fant Storebrand å kunne dekke kommunens utgifter til arbeidsgiveravgift i den lovbestemte periode, det vil si de første 14 dager av første år.
Etter Storebrands oppfatning kan kommunens utgifter til arbeidsgiveravgift ikke anses omfattet av hjemmelen til å kreve regress hos skadevolder eller skadevolders forsikringsselskap. Det dreier seg om en utgift som ikke ville blitt påført skadelidte selv, og som det derfor ikke ville være aktuelt for arbeidsgiveren å kreve refundert av selskapet. Et regresskrav mot selskapet måtte bygge på en uttrykkelig hjemmel i loven. Bestemmelsen i skadeserstatningsloven §3-7 nr. 2 jevnstiller lønn og «liknende ytelser». Det dreier seg her om ytelser til arbeidstaker, og avgiftsforpliktelser for arbeidsgiver faller åpenbart utenfor. En tilfeldig skadevolder kan ikke påføres tilleggsomkostninger ved den avtale kommunen har inngått med arbeidstaker dersom yrkesskade inntreffer.
Dersom man definerer kommunens krav som et erstatningskrav, og kravet til årsakssammenheng anses oppfylt, må påregneligheten av tapet vurderes. Storebrand erkjenner at det vil påløpe utgifter til arbeidsgiveravgift i arbeidsgiverperioden på 14 dager. Plikten å betale lønn i denne periode følger direkte av loven. Refusjonskravet blir slik en påregnelig følge av lovens ordning.
Når det gjelder lønnsutgiften i annet år av sykefraværet erkjennes at kommunens lønnstap er erstatningsmessig. Annerledes stiller det seg med den arbeidsgiveravgift kommunen har måttet betale for samme periode.
Spørsmålet blir her om kommunen gjennom en privatrettslig avtale med arbeidstaker kan forplikte Storebrand til å dekke arbeidsgiveravgiften. Etter Storebrands oppfatning er avgiften ikke en påregnelig følge av skaden. Dersom man tenker seg den privatrettslige avtale bort, ville heller ikke det tap som knytter seg til arbeidsgiveravgiften oppstått. Man står i realiteten ovenfor en tredjemannsavtale. Ved en slik avtale kan skadevolder og skadevolders selskap ikke pålegges forpliktelser. Dersom Storebrand skulle forpliktes til å dekke arbeidsgiveravgiften, ville det i realiteten innebære at kommunen innførte en forsikringsordning på selskapets bekostning.
Kommunen har følt behov for å innføre en gunstig lønnsordning for sine arbeidstakere. Det er da mer nærliggende at tap i forbindelse med praktisering av ordningen blir liggende hos kommunen enn at disse omkostningsfritt veltes over på skadevolders forsikringsselskap. Arbeidsgiveravgiften i annet fraværsår var en unødvendig utgift, som kommunen pådro seg for å avlaste arbeidstaker fra å kreve lønnsutgiftene direkte dekket av Storebrand. Avgiften kan således ikke ses som en rimelig og nødvendig konsekvens av den skade som oppsto.
Det er vist til Ot.prp.nr.75 (1983-1984), side 62, Rt-1982-814, Rt-1939-17, Rt-1955-872. Videre er vist til Lødrup: Erstatningsrett, tredje utgave, Nygaard: Skade og ansvar, fjerde utgave og Andersson: Trepartsrelationer i skadeståndsretten side 17 og side 25. Endelig er vist Arnholm: Lærebok i avtalerett (1969 side 92), Hov: Avtalerett side 289 og Krüger: Norsk kontraktsrett side 95.
Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig i sitt resultat og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Gaute Skirbekk, i det vesentlige anført:
Etter bilansvarsloven §4 påhviler det Storebrand et direkte ansvar for skadefølgene etter kollisjonen. Ved avgrensningen mot de ikke erstatningsmessige følger av skaden må det foretas en helhetsvurdering der påregneligheten av skadefølgene, en vurdering av skyldspørsmålet og risikobetraktninger inngår.
Etter kommunes oppfatning fremstår det som påregnelig at kommunen har inngått arbeidsavtale med sine arbeidstakere av det innhold som er aktuelt i overlege As tilfelle. Dette innebærer at utbetaling av lønn etter at yrkesskade er oppstått, for forsikringsselskapet må fremstå som en påregnelig følge. Da må også den arbeidsgiveravgift som knytter seg til lønnsutbetalingen, anses påregnelig. Det dreier seg her om en utgift som etter loven automatisk følger av at det utbetales lønn. Hva lønnsutbetalingen angår, har de uttalelser som er inntatt i Rt-1939-45 fortsatt gyldighet.
I helhetsvurderingen vil skadevolders subjektive forhold inngå som ett moment. Etter kommunene oppfatning har bilføreren, overlege Restan, ikke vist den aktsomhet som forholdene tilsa.
Også tapets omfang bør tillegges vekt. Det dreier seg om et beskjedent beløp, kr 56.818,-, en nærliggende skadefølge, og risikobetraktninger bør lede til at ansvaret bør påhvile forsikringsselskapet.
Storebrand har ikke kunnet påvise at kommunen hadde muligheter til å få refundert arbeidsgiveravgiften fra folketrygden.
Subsidiært anføres at skadeserstatningsloven §3-7 nr 2 gir direkte hjemmel for å søke regress hos Storebrand. Formålet med loven er å overføre tap på skadevolder. Lønn og arbeidsgiveravgift må ses som to sider av samme utgift. Arbeidsgiveravgiften utgjør det beløp som kommunen må betale til staten for å oppnå at A skulle få det hun etter avtalen hadde krav på.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, lagdommer Nygard og ekstraordinær lagdommer Gørvell Halvorsen, er kommet til samme resultat som byretten, viser til byrettens begrunnelse vedrørende erstatningsansvaret og slutter seg til dennes vurderinger i denne forbindelse. På foranledning av forsikringsselskapets anførsler under ankeforhandlingen vil mindretallet minne om at kommunens tariffavtale ikke er inngått med sikte på tilfeller hvor yrkesskade eller sykdom skyldes forhold som et forsikringsselskap kan holdes ansvarlig for, men med sikte på skade eller sykdom generelt. Det ligger således ingen slik spekulasjon bak dette at arbeidsgiverens adferd av den grunn rammes av erstatningsrettslig sensur. Når bestemmelse i tariffavtale som i det foreliggende tilfelle er fastsatt, må arbeidsgiveren godta at arbeidstakeren velger å holde seg til denne fremfor å rette sitt krav mot forsikringsselskapet. Dette valg vil neppe være influert av arbeidsgiverinteresser. I den grad arbeidstakeren ser seg best tjent med å holde seg til tariffavtalen, er det også god grunn til å se dette som erkjennelse av en fordel på linje med lønn, hvilket i seg selv også må tillegges vekt ved vurderingen av det reelle inntektstap.
Den ankende part har ved drøftelsen av spørsmålet om hvem som er nærmest til å bære det tap som er knyttet til arbeidsgiveravgiften fremhevet at kommunen ikke har forsøkt å få avgiften refundert av Rikstrygdeverket. Det er ikke anført at Rikstrygdeverket ville ha kunnet imøtekomme et slikt krav, og det er ikke opplyst hvorvidt dette i tilfelle ville ha kunnet skje uten at arbeidstakerens trygderettigheter ble svekket. Flertallet finner derfor ikke å kunne tillegge denne anførsel avgjørende vekt som begrunnelse for ansvarsbortfall eller -lempning. For øvrig er flertallet enig i byrettens drøftelse av erstatningsvilkårene og vil for sin del fremheve at det må være inkonsekvent å anse lønnstapet mer påregnelig enn den obligatoriske arbeidsgiveravgift.
Lagdommer Nygard vil for sin del tilføye: Byrettens drøftelse av regressretten hviler på den forutsetning at arbeidsgiveravgiften ikke er å betrakte som «lønn under sykdom eller lignende ytelser», jf skadeserstatningsloven §3-7 nr 2, og videre at det ikke ville påløpt arbeidsgiveravgift dersom arbeidstakeren i stedet hadde krevet erstatning for sin tapte inntekt fra forsikringsselskapet.
Nygard kan ikke se at disse forutsetninger er fullt ut belyst under ankeforhandlingen. Arbeidsgiveravgiften inngår sammen med arbeidstakerens trygdeavgift og statens tilskott i finansieringen av folketrygden, jf folketrygdloven kapitel 23. Hvilken betydning bortfall av arbeidsgiveravgiften har for den trygdede er ikke drøftet av partene her i saken, men det er iallfall ikke grunn til å gå ut fra som gitt at dette ikke vil kunne virke til skade for den trygdede. Dersom slike virkninger inntrer, er dette et moment som taler for å se arbeidsgiveravgiften som en del av lønnen, også i relasjon til skl. §3-7 nr 2. Også uten slike virkninger kan det fremstille seg som naturlig i denne forbindelse å se arbeidsgiveravgiften som en del av lønnen. Dersom lovgiveren ikke hadde pålagt arbeidsgiveren plikt til medfinansiering av arbeidstakerens trygderettigheter, måtte man gå ut fra at arbeidstakerorganisasjonene med god grunn kunne og ville krevet den da påregnelige økning i arbeidstakerens avgift kompensert ved høyere lønn.
Spørsmålet om en trygdet arbeidstaker - dersom han eller hun krever erstatning for sin tapte inntekt fra forsikringsselskapet - kan kreve arbeidsgiveravgift innbetalt av selskapet, er ikke reist for domstolene. Dersom bortfall av arbeidsgiveravgiften medfører tap av trygderettigheter, er det ikke gitt at selskapet ville kunne nekte å dekke arbeidsgiveravgiften som en del av arbeidstakerens inntektstap.
På grunn av usikkerheten om virkningene av et bortfall som nevnt, finner Nygard ikke å kunne bygge sitt standpunkt på regressadgangen etter skl. §3-7 nr 2, og dette er heller ikke nødvendig for resultatet, jf ovenfor.
Mindretallet, lagdommer Smit bemerker:
Som byretten tar mindretalet utgangspunkt i at kommunen overfor Storebrand kan kreve erstattet det tap den som arbeidsgiver påføres i form av lønnsutbetaling til A under hennes sykefravær. Kravet omfattes av Storebrands objektive ansvar etter bilansvarsloven §4, jf. Rt-1939-45. Det er heller ikke omstridt at kravet på refusjon av lønnsutgifter så vel i arbeidsgiverperioden som i annet år av sykefraværet omfattes av bestemmelsen om regress i skadeserstatningsloven §3-7 nr. 2. Etter mindretallets oppfatning kan kommunen ikke gis medhold i sitt krav på refusjon av arbeidsgiveravgift i medhold av den nevnte bestemmelse i skadeserstatningsloven. Arbeidsgiveravgift kan ikke ses som «lønn under sykdom». Når det i bestemmelsen vises til «liknende ytelser», må uttrykket ut fra sammenhengen forstås som ytelser til arbeidstakeren. Arbeidsgiveravgiften kan ikke anses som en ytelse av denne karakter, og må derfor antas å falle utenfor rekkevidden av denne regressbestemmelse. Mindretallet kan for øvrig i hovedtrekk slutte seg til byrettens overveielser av hva som omfattes av et regresskrav og den konklusjon som er trukket. Dette innebærer som påpekt av byretten at avgrensningen av Storebrands ansvar blir bestemt av de alminnelige regler om vilkårene for å tilkjenne erstatning.
Som anført av ankemotparten må det foretas en helhetsvurdering der også skadevolders skyld kan inngå som ett moment. I det foreliggende tilfelle vil utgangspunktet være at Storebrand har et objektivt ansvar for de skader som er oppstått. Bevisførselen for lagmannsretten har ikke gitt holdepunkter for at det foreligger grov uaktsomhet fra bilførerens side. Hendelsesforløpet er for øvrig belyst i en slik utstrekning at det må kunne slås fast at den grad av uaktsomhet som måtte være utvist, ikke kan tillegges betydning for det spørsmål som foreligger til avgjørelse.
Det er i rettspraksis slått fast at en arbeidsgiver kan kreve refusjon av utgifter til arbeidsgiveravgift som refererer seg til lønnsutbetaling i den lovbestemte periode på 14 dager, den såkalte arbeidsgiverperiode. Mindretallet er enig med byretten i at inngåelse av avtale om lønn også i annet år av en fraværsperiode knyttet til yrkesskade i og for seg kan være påregnelig. Riktignok vil det da foreligge en forpliktelse til å betale arbeidsgiveravgift for samme periode. Mindretallet kan imidlertid ikke se at en slik avtalefestet periode kan likestilles med den lovfestede. Tilleggsutgifter som påløper i denne periode og som ikke innebærer en ytelse til den skadelidte arbeidstaker, kan derfor ikke uten videre likestilles med arbeidsgiveravgiften i arbeidsgiverperioden. Etter mindretallets oppfatning kan et slikt utlegg etter en konkret vurdering ikke anses som en tilstrekkelig nærliggende følge av den skadegjørende handling.
Mindretallet kan etter dette ikke se at kommunens utlegg til arbeidsgiveravgift i annet år bør anses som et tap med erstatningsrettslig vern. Kommunen har selv følt behov for å etablere en gunstig lønnsordning. Etter mindretallets oppfatning er det da mest nærliggende at utgiftene ved den etablerte ordning blir liggende hos kommunen. Etter det resultat mindretallet er kommet til, er det ikke nødvendig å drøfte nærmere om det foreligger et tredjemannspåbud som ikke aksepteres innen kontraktsretten.
Etter flertallets resultat har anken ikke ført frem. I samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Storebrand etter flertallets mening erstatte Oslo kommunes saksomkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave med salær kr 41.600,-. Oppgaven legges til grunn. Kommunen har også nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger for byretten. Selv om kommunen nå har fått medhold, finner lagmannsretten enstemmig at byrettens omkostningsavgjørelse bør opprettholdes og viser til byrettens begrunnelse.
Dommen er avsagt under dissens, jf ovenfor.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes til dekning av saksomkostninger for lagmannsrett å betale til Oslo kommune v/ordføreren 41.600 -førtientusen-sekshundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse med tillegg av 12 prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.