LB-1999-988

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-07-06
Publisert:	LB-1999-00988
Stikkord:	Saksomkostninger
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-04644 A/11 - Borgarting lagmannsrett LB-1999-00988 K/04.
Parter:	Kjærende parter: Kemigrafia AS, Per Oscar Andersen (Prosessfullmektig: Advokat H. A. Grimelund Kjelsen, Oslo). Kjæremotpart: Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Runar Hansen v/advokat Trine Standal, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Johannes Smit. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Lagdommer Petter A. Lossius
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §181, §182, §172, §174, §178

Saken gjelder kjæremål over saksomkostninger.

I tvist om forsikringsoppgjør mellom Vesta Forsikring AS på den ene siden og Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen på den annen, avsa Oslo byrett dom den 16. februar 1999 med slik domsslutning:

I hovedsøksmålet:

AS Kemigrafia og Per Oscar Andersen frifinnes.

I motsøksmålet:

Vesta Forsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen å betale erstatning til AS Kemigrafia og Per Oscar Andersen med 27 500 - tjuesyvtusenfemhundre - kroner.

I begge tilfeller:

Partene bærer hver sine omkostninger.

Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen har i rett tid erklært kjæremål over byrettens saksomkostningsavgjørelse. I hovedsak anføres følgende:

Byrettens omkostningsavgjørelse i hovedsøksmålet påkjæres i henhold til tvistemålsloven §181 annet ledd, da den er i strid med loven. Riktig nok er lagmannsretten bundet av byrettens bevisbedømmelse, men i dette tilfellet fremtrer den angitte bevistvil som så vilkårlig at denne begrensning ikke kan gjelde. Bevistvilen har ikke et adekvat forhold til domsresultatet. Omstendighetene i saken tilsier frifinnelse selv om det har vært bevistvil på de anførte punkter i domspremissene.

Subsidiært gjøres det gjeldende at omkostningsavgjørelsen må oppheves fordi det ikke fremgår klart om bevistvilen er knyttet til begge de saksøkte parter, samt hvilke punkter tvilen dreier seg om.

Byretten har gjort unntak fra tvistemålsloven §172 første ledd fordi det var fyllestgjørende grunn til å la saken komme for retten. Det er på det rene at vurderingstemaet her er knyttet til når saken reises, men avklaring av rettslige og faktiske spørsmål under saksforberedelsen får likevel betydning. Tvil om saksanlegget skal være av objektiv karakter, jfr. Schei I side 564.

Som begrunnelse for omkostningsavgjørelsen nevner byretten spesielt arrestsakens behandling i namsrett og lagmannsrett og verdivurderingen av det grafiske utstyret. I det følgende behandles disse spørsmål i tillegg til enkelte andre temaer da byretten ved omkostningsavgjørelsen også har vist til at flere tvistespørsmål var noe tvilsomme.

Når det gjelder namsrettens og lagmannsrettens behandling av saken, anføres blant annet at disse la til grunn at det forelå salg av utstyret forut for forsikringsavtalen. Dette ble tilbakevist i byretten gjennom vitneprov fra Vestas saksbehandler Steen, se byrettens dom side 10. Det forelå ikke avtale om salg forut for forsikringsavtalen. Motparten har et selvstendig ansvar for den kunnskap deres egne saksbehandlere besitter og kan ikke bygge på rettens oppfatning her. At motparten er uenig i gjengivelsen av Steens vitneprov er oppsiktsvekkende.

Spørsmålet om det forelå uttalelser om salg av varene under selve forsikringsoppgjøret, kommer i et helt annet lys når utgangspunktet er at Kemigrafia AS på avtaletidspunktet opplyste at varene ikke var solgt. Motparten kan derfor ikke bygge på namsrettens og lagmannsrettens standpunkt om dette.

Heller ikke om dokumentene fra Asia Friend og Timo, Praha, kan det herske noen tvil. Dette var ikke agentavtaler som namsretten og lagmannsretten la til grunn, men salgsformidling og intet annet. Mangelfullt juridisk håndverk kan det ikke tuftes tvil på. Når det gjelder takstene, fikk verken namsretten eller lagmannsretten kunnskap om de nye og riktige verdivurderingene fra den grafiske bransje, og disse domstolers oppfatning kan derfor ikke tillegges vekt. Arrestsaken kan derfor ikke begrunne tvil.

Om verdien av det grafiske utstyret bemerkes blant annet at Vestas takstmann fra Miko Trading ikke hadde rede på avansert grafisk utstyr, noe takstmannen for så vidt erkjente under vitneavhøret. Da motparten har erklært seg uenig i denne gjengivelse fra avhøret, provoseres opplyst hva som eventuelt er galt. Det fastholdes at taksten ikke gir fyllestgjørende grunn til saksanlegg. Det avgjørende er at seriøse verdivurderinger blir kjent for motparten under saksforberedelsen og gjennom vitneførselen under hovedforhandlingen. Ut fra byrettens premisser er det ikke mulig å hevde at motparten hadde fyllestgjørende grunn til å være i tvil om verdien av utstyret. En slik tvil må i alle fall fremstå som vilkårlig og urimelig. Oppfatninger om utstyrets verdi i Norge har for øvrig ingen rettslig relevans fordi det ikke ville påvirket forsikringssummen. Tvil om utstyrets verdi i utlandet får heller ingen rettslig relevans fordi det ikke ville påvirket forsikringssummen.

Byretten gir ikke uttrykk for tvil i forbindelse med behandlingen av opplysningene om salg av utstyret. Dette forhold er derfor ikke en del av vurderingstemaet ved omkostningsavgjørelsen.

For så vidt gjelder rettsanvendelsen anføres at frifinnelsesresultatet ikke er rettslig tvilsomt. I relasjon til omkostningsavgjørelsen koker saken ned til om Kemigrafia oppgav for høy forsikringssum. Men det spiller ingen rolle om forsikringssummen er for høy fordi man i et forsikringsoppgjør skal justere erstatningsutbetalingen til forsikringsverdien. Det kan ikke legges Kemigrafia til last at forsikringsverdien ikke ble beregnet. Vesta hadde bedt om beskrivelse av utstyret og kunne når som helst ha krevd forhandlinger eller avholdt skjønn om forsikringsverdien. At Vesta brøt sine egne saksbehandlingsregler både med hensyn til salg og beregning av forsikringsverdien ble innrømmet av Vestas partsrepresentant under hovedforhandlingen. Etter som motparten også her er uenig i hva et vitne har sagt, provoseres motparten til å uttale seg om hva partsrepresentanten faktisk svarte.

Med ovennevnte utgangspunkt kan ikke domsresultatet bli annet enn frifinnelse selv om det kan herske tvil om utstyrets markedspris eller om utstyret ble oppfattet som solgt av Vesta ved forsikringsoppgjøret. Tvilen er ikke av slik kvalifisert grad at den med tilstrekkelig sannsynlighet kan sies å ha påvirket domsresultatet. Når resultatet av saken ikke er rettslig tvilsomt til tross for eventuelt bevistvil, skal omkostningsavgjørelsen underkjennes, se Schei I side 614. Lovens utgangspunkt, at skjønnsutøvelsen ikke kan fravikes, gjelder ikke hvis skjønnet har vært uforsvarlig, slik tilfellet er i denne saken.

Motparten hevder at anførslene foran er et sammensurium av rettslige og faktiske momenter uten at det presiseres konkret hvilke rettslige og faktiske momenter det dreier seg om. I Rt-1981-688 er det nettopp nevnt at byrettens oppfatning om de juridiske spørsmål kan overprøves. Lagmannsretten fant dette vanskelig fordi det var sammenheng mellom de rettslige og faktiske tvilsspørsmål i saken. I nærværende sak er det ingen slik sammenheng. Selv om det eksisterer faktisk tvil kan ikke domsresultatet være tvilsomt ved den rettslige bedømmelsen. Med andre ord må Kemigrafia frifinnes endog om tvilen skulle gå i Vestas favør. En annen ting er at bevistvilen kan overprøves hvis bevistvilen, slik som her, fremtrer som vilkårlig.

Det er dessuten en saksbehandlingsfeil at ikke omkostningsspørsmålet er behandlet separat for de to kjærende parter. Man vet således ikke om byrettens tvil knytter seg til bare den ene av dem eller begge. Dette er en opphevelsesgrunn.

Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen tilkjennes saksomkostninger i hovedsøksmålet etter omkostningsoppgaven.

Subsidiært:

Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling.

I begge tilfeller:

Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Vesta Forsikring AS har i hovedsak anført:

Det bestrides at omkostningsavgjørelsen er i strid med loven. For øvrig kan lagmannsretten ikke prøve byrettens bevisbedømmelse.

Bevistvilen er ikke vilkårlig angitt, og måten bevistvilen er angitt på, kan under enhver omstendighet ikke medføre at tvistemålsloven §172 annet ledd, 2. punktum ikke skal komme til anvendelse. Som utgangspunkt settes det dessuten ikke store krav til begrunnelse for omkostningsavgjørelsen, jfr. Rt-1996-1593.

Motpartene har i kjæremålet flere steder vist til parts- og vitneforklaringer for byretten. Vesta er i hovedsak ikke enig i gjengivelsen, slik de fremkommer i kjæremålserklæringen. Kjæremålet fremstår på disse punkter langt på vei som en repetisjon av motpartenes prosedyre, og Vesta finner ingen grunn til å gjenta hvordan man mener disse forklaringer lød. Det må være tilstrekkelig å peke på at punktene har vært gjenstand for omfattende bevisførsel under hovedforhandlingen, og at lagmannsretten ikke kan legge annet enn byrettens bevisvurdering til grunn.

Det er uklart hva motpartene mener med at bevistvilen ikke har et adekvat forhold til domsresultatet. Av kjæremålserklæringen fremgår det at oppfatninger om utstyrets verdi i Norge ikke skal ha rettslig relevans i det dette ikke ville påvirket forsikringssummen. Tvistens kjerne er imidlertid i hvilken utstrekning de kjærende parter hadde opplyst overfor Vesta at utstyret var solgt til utlandet eller ei. Ved forsikringsoppgjøret har Vesta bygget på at det er utstyrets verdi som skulle erstattes, og dersom Vesta hadde hatt kunnskap om at utstyret ikke var solgt til Burma, så var det jo nettopp verdien i Norge som skulle legges til grunn ved forsikringsutbetalingen. Det bestrides således at oppfatninger om utstyrets verdi i Norge ikke hadde hatt noen rettslig relevans i saken.

Motpartene anfører i kjæremålserklæringen også at byretten ikke har uttrykt tvil hva angår opplysninger om at utstyret var solgt. Det harmonerer ikke med uttalelsene i byrettens dom side 14.

Det er riktig som anført av motparten at en omkostningsavgjørelse kan underkjennes dersom resultatet, tross bevistvilen, rettslig sett ikke er tvilsomt. Dette er imidlertid ikke tilfelle i denne sak. Motpartens anførsler om dette er et sammensurium av rettslig og faktiske momenter som medfører at overprøving av byrettens vurdering vil være avskåret, se Schei I side 614 og Rt-1981-688.

Motpartene har subsidiært anført at omkostningsavgjørelsen skal oppheves fordi det ikke fremgår klart om bevistvilen knytter seg til begge de saksøkte parter. Vestas anførsler om solidaransvaret fremgår av dommen side 7. Byretten har ikke behandlet dette spørsmål konkret, hvilket antas å måtte bero på at det ikke har vært nødvendig for byrettens domsresultat. Det er derfor heller ikke noe grunnlag for å anta at bevistvilen ikke skulle knytte seg til begge de saksøkte parter og på de samme punkter.

Vesta Forsikring AS har lagt ned slik påstand:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Vesta forsikring AS tilkjennes saksens omkostninger tillagt 12 % rente fra oppfyllingsfristen og frem til betaling finner sted.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten viser innledningsvis til at de kjærende parter har levert to prosesskrift som begge er betegnet som kjæremål og som er nær identiske. I det siste av dem er det foretatt rettelser, mens den opprinnelige datering er opprettholdt, hvilket ikke er riktig fremgangsmåte. Noe reell betydning har imidlertid ikke dette, og det siste av de to prosesskriftene kunne likevel uten å ha blitt betegnet som kjæremål, ha vært sendt inn med rettelser som lagmannsretten ville ha tatt hensyn til ved behandlingen av saken.

Til selve kjæremålet bemerkes at lagmannsrettens kompetanse etter tvistemålsloven §181 annet ledd er begrenset slik at lagmannsretten bare kan prøve om det var i strid med loven å tilkjenne eller ikke tilkjenne saksomkostninger. Lovens ordning er således at lagmannsretten kun skal kontrollere om byretten har anvendt lovens omkostningsregler riktig - gitt den bevisvurdering som fremgår av byrettens dom. Lagmannsretten kan således ikke overprøve bevisbedømmelsen i tilknytning til det omtvistede krav. Av Schei: Tvistemålsloven med kommentar (1998) bind I, side 614, fremgår det videre:

At kjæremålsretten er bundet av den underordnete retts bevisbedømmelse i tilknytning til avgjørelsen av det omtvistede krav, har som konsekvens f eks at dersom saksomkostninger på grunn av bevistvil ikke tilkjennes i en sak som er fullstendig vunnet, §172 annet ledd 1. alternativ, kan vurderingen av om det foreligger bevistvil, ikke overprøves, jf Rt-1990-1029, Hr kjm utv 432K/1988 og Hr kjm utv 115K/1981 Kjæremålsavgjørelser s 225. Unntak fra dette kan bare gjøres hvor den angitte bevistvil, ut fra det saksforhold som er beskrevet, fremtrer som vilkårlig. Omkostningsavgjørelsen kan imidlertid underkjennes hvis resultatet, tross bevistvilen, rettslig ikke er tvilsomt, jf Rt-1961-760 og Rt-1952-757.

Lagmannsretten finner grunn til å presisere at spørsmålet om den angitte bevistvil ut fra det beskrevne saksforhold fremtrer som vilkårlig, er et annet tema enn om selve bevisvurderingen burde eller ikke burde ha medført tvil.

Endelig nevnes at lagmannsretten heller ikke kan prøve om saksomkostninger burde ha vært tilkjent der hvor omkostningsavgjørelsen beror på et skjønn, f.eks. etter tvistemålsloven §172 annet ledd. Men retten kan likevel prøve skjønnet dersom skjønnsutøvelsen fremtrer som vilkårlig eller klart urimelig. Endelig kan lagmannsretten prøve saksbehandlingen, derunder om omkostningsavgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet.

Omkostningsavgjørelsen i saken har byretten begrunnet slik:

Under enhver omstendighet finner retten at det var fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten, jf. tvistemålsloven §172, annet ledd. I den forbindelse vises det til at namsretten og lagmannsretten under behandlingen av arrestbegjæringen kom til et annet resultat enn byretten og videre at flere tvistespørsmål har vært noe tvilsomme. Dette gjelder spesielt verdivurderingen av det grafiske utstyret under hovedsøksmålet.

Retten finner derfor at hver av partene må bære sine egne saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §172, annet ledd og §174.

Det konstateres at omkostningsavgjørelsen er tilstrekkelig begrunnet til at den kan prøves av lagmannsretten. Henvisningen til §174 gjelder for øvrig ikke hovedsøksmålet, men omkostningsavgjørelsen i motsøksmålet som ikke er angrepet. I hovedsøksmålet har byretten vist til første alternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd. Dette forutsetter at byretten har vært i slik tvil ved bevisvurderingen av tvistepunktene i saken at denne bestemmelse kunne gis anvendelse. Lagmannsretten må derfor se nærmere på dommens premisser.

Hovedsøksmålet i saken gjaldt krav fra Vesta om tilbakebetaling/erstatning fra de kjærende parter i forbindelse med forsikringsutbetaling for tapt grafisk produksjonsutstyr med i alt kr. 717 810.

Byretten behandlet først spørsmålet om det var inngått avtale mellom Vesta og de kjærende parter gående ut på at det var verdien av utstyret i utlandet som skulle legges til grunn for forsikringsoppgjøret. Etter en konkret bevisvurdering kom retten til at slik avtale ikke var inngått. Byretten uttrykte ingen tvil på dette punkt.

Byretten behandlet dernest Vestas anførsel om at de to kjærende parter svikaktig hadde gitt ufullstendige og/eller uriktige opplysninger i forbindelse med erstatningsoppgjøret med Vesta. Vesta hadde i denne forbindelse anført fire omstendigheter som grunnlag for at det forelå svik. For at Vesta skulle få medhold i hovedsøksmålet var det tilstrekkelig at retten fant å kunne legge til grunn ett av de faktiske forhold vedrørende svik som Vesta hadde anført. Ved bevisvurderingen her tok retten utgangspunkt i at det ikke var tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt i Vestas favør for at svik skulle anses bevist. I samsvar med Rt-1989-689 måtte det foreligge en kvalifisert eller høyere grad av sannsynlighetsovervekt for de objektive og subjektive forhold for at svik skulle anses bevist. Denne rettsanvendelse er ikke omstridt i saken.

Vestas første sviksanførsel var at de kjærende parter uriktig hadde opplyst at utstyret var solgt. Denne anførsel førte ikke frem, og byretten ga heller ikke uttrykk for tvil på dette punkt.

Den andre sviksanførselen fra Vesta som er den byrettens omkostningsavgjørelse særlig knytter seg til - var at de kjærende parter hadde unnlatt å opplyse at utstyret var uten reell eller nevneverdig verdi i Norge. For å ta stilling til dette spørsmål var det først nødvendig for byretten å ta stilling til de bevis som var fremlagt om verdien av utstyret. Dette hadde særlig betydning fordi byretten var av den oppfatning at Andersen ikke hadde opplyst til Vesta at verdien av utstyret var lavere i Norge enn i en del andre land. Verdivurderingen fant byretten «vanskelig og forbundet med stor usikkerhet». Byretten fant etter en samlet vurdering at verdien av utstyret var betydelig høyere enn det som kom til uttrykk i de takster som Vesta hadde innhentet fra Trykk Start og Miko Trading. Samtidig uttrykte byretten at det fremsto «som svært vanskelig å fastsette verdien nøyaktig», og at selv om verdien i Norge var lavere enn i utlandet, fremsto Andersens forventede salgspris i Burma og Tsjekkia som ikke helt urealistisk. Byretten fant at den usikkerhet som forelå om utstyrets reelle verdi, måtte komme de kjærende parter til gode ved vurderingen av om det forelå svik.

Som nevnt foran, har byretten med hensyn til spørsmålet om tvil, spesielt vist til verdivurderingen av utstyret. Ut fra de faktiske forhold som er beskrevet i dommen på dette punkt, og vurderingene her, kan lagmannsretten ikke se at det var vilkårlig eller urimelig av byretten å legge til grunn at verdivurderingen var gjenstand for slik tvil, og samtidig hadde slik betydning for sakens utfall, at det alene eller sammen med andre omstendigheter kunne begrunne anvendelse av tvistemålsloven §172 annet ledd.

Den tredje sviksanførselen fra Vesta var at kjæremotpartene unnlot å opplyse at representantene i Burma og Tjekkia var agenter for eller forretningskontakter med Kemigrafia AS. Heller ikke denne sviksanførsel førte frem idet byretten la til grunn at det av de dokumenter som Vesta hadde mottatt fra Kemigrafia AS da forsikringen ble tegnet, fremgikk at Timo Praha ikke selv var kjøper, men skulle foreta en markedsundesøkelse, og at dette selskap måtte betraktes som agent. Retten gir her ikke uttrykk for tvil. Når det gjelder Asia Friend Int. Ltd. peker byretten på at skrivet av 19. mars 1996 fra Andersen i innledningen fremstår som et konkret pristilbud, men at skrivets avsluttende formuleringer tyder på at Asia Friend var agent som skulle se etter mulige kjøpere. Retten konkluderer deretter med at tvil i spørsmålet om Asia Friend var kjøper eller agent, må komme Andersen til gode. Ut fra det faktum byretten legger til grunn en bevisvurdering som lagmannsretten ikke kan prøve kan lagmannsretten ikke se at det var vilkårlig eller urimelig av byretten å mene at det her var tvil, og at tvilen kunne begrunne anvendelse av tvistemålsloven §172 annet ledd.

Som siste grunnlag for svik anførte Vesta at kjæremotpartene også hadde holdt tilbake annen relevant informasjon av betydning for kjøpesummens størrelse, nærmere bestemt et brev av 29. mars 1998 fra Asia Friend. Om dette brevet konkluderte byretten med at Andersen i høyden hadde handlet uskjønnsomt ved å unnlate å legge brevet frem for Vesta, og at det ikke var tilstrekkelig til at det ut fra gjeldende beviskrav kunne konstateres svik. Noen tvil ga byretten ikke uttrykk for.

Vestas siste søksmålsgrunnlag gjaldt tilbakesøking etter reglene om condictio indebiti av den del av erstatningen som representerte en berikelse på Kjemigrafia AS hånd. En avgjørelse etter disse regler må nødvendigvis være skjønnsmessig, slik også byretten pekte på. Heller ikke dette grunnlag førte frem for Vesta, og byretten ga ikke uttrykk for tvil ut fra de faktiske forutsetninger som ble lagt til grunn.

Sammenfatningsvis ga byretten uttrykk for tvil vedrørende to av sviksanførslene både om verdien av det grafiske utstyret og om Asia Friend Int. Ltd. var kjøper eller agent. Lagmannsretten har i begge tilfelle kommet til at det verken var urimelig eller vilkårlig å mene at det forelå tvil ut fra det saksforhold som ble lagt til grunn. Det kan ikke ses at resultatet i saken, tross bevistvilen, rettslig sett ikke var tvilsomt.

I tillegg til tvil om sakens resultat, har byretten ved omkostningsavgjørelsen også vist til at namsretten og lagmannsretten kom til et annet resultat da den forutgående arrestbegjæring ble behandlet. Byrettens omkostningsavgjørelse må derfor forstås slik at disse momenter samlet medførte at saken ved saksanlegget fremsto som så tvilsom at det var fyllestgjørende grunn til å reise sak for Vesta. Lagmannsretten kan ikke se at det her er i strid med loven å tillegge det vekt hvilket resultat namsretten og lagmannsretten hadde kommet til, og at det ved omkostningsavgjørelsen foretas en samlet vurdering av de omstendigheter byretten har pekt på.

Det må for øvrig tilføyes at saksanlegget rettet seg både mot Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen. Det var sistnevntes handlinger på vegne av Kemigrafia AS som ga grunnlag for det erstatningssøksmål Vesta reiste. Lagmannsretten kan ut fra det som ble anført i saken, ikke se at det var nødvendig å skille mellom de to saksøkte da saksomkostningene skulle avgjøres.

Kjæremålet blir etter dette å forkaste.

Kjæremålet har vært forgjeves. Etter regelen i tvistemålsloven 180 første ledd bør Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen betale motpartens saksomkostninger ved kjæremålet. Omkostninger er krevet med kr. 2 000 som i sin helhet er salær. Omkostningskravet tas til følge. For omkostningene holdes de to kjærende parter solidarisk ansvarlige, jfr. tvistemålsloven §178 annet ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Kemigrafia AS og Per Oscar Andersen en for begge og begge for en 2.000 -totusen- kroner til Vesta Forsikring AS med tillegg av 12 -tolv- prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.