LB-2000-1322 RG-2001-924

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-01-05
Publisert:	LB-2000-01322 RG-2001-924 (128-2001)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Fredrikstad byrett Nr 499.1999A - Borgarting lagmannsrett LB-2000-01322 A/02. Anket til Høyesterett, anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektes; HR-2001-00346.
Parter:	Ankende part: 1. Nils O. Valle 2. Asbjørn Lund 3. Vibeke Dons Wankel (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken). Motpart: Hafslund ASA (Prosessfullmektig: Advokat Frode Innjord).
Forfatter:	Lagdommer Erik Chr Stoltz, formann. Lagdommer Vincent Galtung. Byrettsdommer Axel Slettebøe
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §2, Servituttlova (1968) §1, §2, §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213, Tomtefesteloven (1975)

Saken gjelder tvist om en ekspropriant som har fått rett til fremføring av kraftlinjer over annen manns grunn, også har rett til å bygge ut anlegget med fiberoptisk kabel for kommunikasjonsformål.

Retten til å ha kraftlinjer over de angjeldende parters eiendommer følger av forskjellige ekspropriasjonstillatelser. AS Kykkelsrud fikk rett til å anlegge/utvide kraftledning over Wankels eiendom i Moss i 1958, gitt av daværende Industri- og håndverksdepartement. Ekspropriasjonstillatelse over Lunds og Valles eiendommer i Onsøy ble gitt til Kykkelsrud i 1975 av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen. Kykkelsrud har senere overdratt sine rettigheter til Hafslund ASA. Hafslund ASA har 1. januar 2000 overført sine rettigheter til Hafslund Regionalnett AS, uten at det medfører endring i partsforholdet i saken. Eksproprianten vil i det følgende ofte bli omtalt som Hafslund og de ankende parter som grunneierne. Det er enighet mellom partene at selv om ekspropriasjonstillatelsene er gitt til forskjellig tid og av forskjellige instanser, vil det ikke ha betydning for de rettsspørsmål saken reiser.

Av begge ekspropriasjonsskjønn fremgår at ekspropriasjonene gjelder fremføring av høyspente kraftledninger med anlegg av nødvendige mastefester og master samt rydningsbelte. Ekspropriasjonene gjelder ikke eiendomsrett til grunnen, men «den for bygging og driften av ledningen nødvendige rådighetsrett».

Ny teknologi og opphevelse av telemonopolet i Norge medførte at Hafslund i 1997 ønsket å benytte kraftanlegget også til fremføring av fiberoptisk kabel for kommunikasjonsformål. Kabelen er basert på overføring av lyssignaler og har en enorm overføringskapasitet. Den aktuelle kabelen har 24 fiberpar som kan anvendes til taletelefoni og data, men også til overføring av bilder. Hvert fiberpar kan overføre 60.000 samtaler samtidig. Hafslund overdro 23 av fiberparene til El Tele Østfold, som var eiet med 1/3 av Hafslund og som drev med regional fordeling av telekommunikasjonstjenester. Det siste fiberpar ble beholdt av Hafslund, som kunne benytte dette til intern kommunikasjon. El Tele Østfold er senere solgt til det internasjonale TV og teleselskapet UPC, slik at rettighetene til de 23 fiberpar nå tilligger dette selskap.

Kraftanlegget består av flere kraftlinjer, men den øverste (topplinen) er en jordledning (lynavleder) som går parallelt med kraftlinjene. Den fiberoptiske kabelen blir spunnet på denne topplinen, og er knapt synlig fra bakken. Ved skjøting av kabelen, hver ca 2,4 km, er det montert en såkalt skjøteboks der noen meter av kabelen er kveilet opp på nedre del av masten. Fremføringen er verken tidkrevende eller komplisert. Spinnemaskinen vikler den fiberoptiske kabelen på i gangfart. Ved hver mastetopp må en mann klatre opp for å løfte maskinen over mastefestet.

Den fiberoptiske kabelen anses for tilnærmet vedlikeholdsfri, men etter at kabelen ble anlagt har det vist seg at den har vært sårbar for enkelte skader, særlig skuddskader. Det setter seg ofte duer på topplinjen, og under duejakten har det forekommet skudd mot duer som sitter på linjen. Haglskuddene har skadet kabelen, og i slike tilfeller må den skjøtes. På de strekninger hvor slik jakt har forekommet er den påviklede kabelen i stedet lagt inn i jordledningen, og blir beskyttet av denne. Slik kombinert jordledning og fiberoptisk kabel benevnes OPGW (optisk jordledning). På den strekning den omhandlede kraftlinje går er nå ca 50% lagt som OPGW. I den senere tid er det ikke rapportert skader på den fiberoptiske kabel.

Kraftledningene går over flere eiendommene. Tre av grunneierne, de ankende parter, protesterte mot at kraftlinjene kunne benyttes til annet enn det som ekspropriasjonen i sin tid gjaldt, nemlig fremføring av elektrisk kraft.

Partene kom ikke til enighet, og grunneierne tok ut stevning mot Hafslund 11. mai 1999 med påstand om fastsettelsesdom for at Hafslund var uberettiget til å ha telekabel i kraftlinjetraseen. Den fiberoptiske kabel er i dag anlagt og i bruk.

Fredrikstad byrett avsa 25. januar 2000 dom med slik domsslutning:

Hafslund ASA frifinnes i søksmålet fra Nils O Valle, Asbjørn Lund og Vibeke Dons Wankel.

Partene bærer sine egne saksomkostninger.

Dommen ble i rett tid påanket til Borgarting lagmannsrett. Hafslund har tatt til motmæle. Ankeforhandling fant sted i Moss 13. og 14. desember 2000. Grunneierne møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaringer. For Hafslund møtte prosessfullmektigen sammen med administrerende direktør i Hafslund Regionalnett AS, Harry Oterholm, som avga vitneforklaring og ble gitt anledning til å være tilstede også før han ble avhørt, jf tvistemålsloven §213 annet ledd. For øvrig ble det avhørt 2 vitner og foretatt befaring der kraftledningen går over Wankels eiendom. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Saken står for lagmannsrett i det vesentlige i samme stilling som for byretten. For den nærmere beskrivelse av faktum og hendelsesforløp vises det til byrettens grundige fremstilling, som partene i det vesentlige har bekreftet er korrekt.

De ankende parter, Nils O. Valle, Asbjørn Lund og Vibeke Dons Wankel har i det vesentlige anført:

Grunneierne er klar over at man ikke står overfor tunge, store inngrep. Spørsmålet er imidlertid prinsipielt og angår spørsmål om en ekspropriant kan utvide rettighetene utover det det er ervervet rett til. Grunneierne bestrider at Hafslund har slik rett.

De ytre rammer for hva Hafslund har rett til fremgår av ekspropriasjonssøknaden og tillatelsen.

I ekspropriasjonskjønnet angir skjønnsforutsetningene rammen for de rettigheter Hafslund har ervervet. Skjønnsforutsetningene angir presist og uttømmende hva retten består i. Grunneierne har fått en engangserstatning for avgivelse av servitutten. Erstatningen omfatter de ulemper som ble ansett påregnelige til vedlikehold av ledningene - ikke for annen utnyttelse enn til fremføring av elektrisk kraft.

Når Hafslun har solgt det vesentlige av kabelen, innebærer det at flere rettighetshavere vil bli involvert i inspeksjon og vedlikehold. Den fiberoptiske kabelen er, slik den er utviklet, mer sårbar for skade enn kraftlinjene. Dette innebærer hyppigere trafikk på jordveiene for reparasjoner - også til tider da jordveiene er sårbare for trafikk. Dette er ulemper som ikke er vurdert av skjønnsretten.

Fremføring av kabler til annet enn det ekspropriasjontillatelsen omfatter kan derfor bare skje etter avtale eller nytt skjønn.

Formålet vil sette begrensninger, og det dreier seg her om to tiltak som har to separate ekspropriasjonhjemler. Lov om tvungen avståelse av grunn m.v. til anlegg av elektrisk kraft av 1894 angir en klar formålsbegrensning. Oreigningsloven av 1959, som avløste nevnte lov, bygger også på formålsbegrensninger. Etter lovens §2 nr 19 kan det eksproprieres til kraftlinjer, mens §2 nr 9 er hjemmelen for ekspropriasjon til telefon - og telegrafstell. Når det dreier seg om ekspropriasjon til flere tiltak i samme sak, skal forvaltningsorganene foreta en interesseavveining for hvert enkelt tiltak.

Det er ingen spor av at ekspropriasjonene gir rett til fremføring av kabler til kommunikasjonsformål; det ble derfor ikke spørsmål om tolkningstvil. Hvis fortolkningsspørsmål skulle oppstå, må fortolkningen foretas etter de prinsipper som gjelder tolkning av forvaltningsvedtak, det vil si at uklarheter må tolkes mot eksproprianten.

At kabelen kan benyttes til intern kommunikasjon er ikke relevant. Den er faktisk ikke benyttet til det, og stiftelsesgrunnlaget hjemler heller ikke slik intern kommunikasjon. Slik kabel vil ikke kunne anses som tilbehør til kraftlinjene, slik som jordledningen. Kommunikasjonskabel vil ikke være en del av kraftlinjene og ikke en del av tilbehøret.

Det bestrides at servituttloven §2 kan få anvendelse. Det fremgår av loven §1 annet ledd at stiftelsesgrunnlaget går foran. Oreigningsloven gjelder på det offentligrettslige plan og en ekspropriasjon kan heller ikke utvides ved en tolkning av servituttloven. I dette tilfellet dreier saken seg om en positiv avgrenset servitutt, og da er det ikke rom for en utvidelse som følge av servituttloven §2. Skal eksproprianten erverve tilleggsrettigheter, må det skje ved avtale eller ny ekspropriasjon hvor inngrepet «tvillaust er meir til gagn enn skade», slik det fremgår av oreigningsloven §2 i.f.

Subsidiært gjøres det gjeldende at om servituttloven §2 får anvendelse, vil det ikke innebære at Hafslund kan anlegge kommunikasjonskabel. For å tolke §2 dithen at den gir slik rett, må stiftelsesgrunnlaget gi rom for utvidelse - det gjør den ikke. Utvidelsen må dessuten være nødvendig eller utgjøre et naturlig tillegg - noe som ikke er tilfelle. Heller ikke må utvidelsene føre til særlig mer ulempe - det vil den gjøre. Hafslund har overdratt det vesentlige av kabelen til andre. Det er ikke rettigheter til kraftlinjen som er overført, men en rett for andre til å etablere nye tiltak. Slik overføring kan ikke hjemles i servituttloven §9. Hvis Hafslund skulle få medhold i saken, kan selskapet overlate til andre å henge opp kabler som det er kommersielt grunnlag for. Dette vil være en klar merulempe for grunneierne.

De ankende parter, Nils O. Valle, Asbjørn Lund og Vibeke Dons Wankel har nedlagt slik påstand:

1. Hafslund ASA er uberettiget til å fremføre og ha fiberoptisk telekabel i kraftlinjetraseen over de ankende parters eiendommer gnr. 82 bnr. 1, gnr. 84 bnr. 4 og 21 samt gnr. 83 bnr. 2 i Fredrikstad og gnr. 3 bnr. 1899 i Moss.

2. Hafslund ASA tilpliktes å erstatte saksøkerne deres saksomkostninger for lagmannsretten og byretten med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.

Ankemotparten Hafslund ASA har i det vesentlige anført:

Det bestrides ikke at utnyttelsen av kraftledningsanlegget til kommunikasjonsformål går ut over de opprinnelige formål for ekspropriasjonen. Hafslund må imidlertid i utviklingens medfør kunne nyttigjøre seg ledningnettet til annet formål hvis det ikke er til vesentlig ulempe for grunneierne.

Masterekken med tilknyttede ledninger er Hafslunds eiendom. Kabelen som benyttes til kommunikasjon vil ikke nødvendiggjøre båndlegging eller beslag av ytterligere grunn, og det er ikke nødvendig med andre tiltak.

Grunneierne har ingen reell interesse av å motsette seg kabelen. Den er knapt synlig og gir ingen stråling. Den har ingen betydning for grunneiernes utnyttelse av sine eiendommer. Den eneste ulempe som kan tenkes er forbundet med fysisk skade på eiendommene i tilknytning til reparasjoner og vedlikehold av kabelen. Det vil Hafslund erstatte separat etter hvert som slike skader skulle oppstå.

For Hafslund har kabelen stor betydning som tilleggsutnyttelse av kraftledningsnettet. En interesseavveining vil klart gå i Hafslunds favør. I et slikt tilfelle bør retten stå nokså fritt i å innfortolke rett for bruk til annet formål enn opprinnelig ekspropriert til, jf servituttloven §2 som må få anvendelse.

Saken har stor prinsipiell betydning. Hvis en ekspropriant ikke får rett til å utnytte eksisterende anlegg på den måte Hafslund mener seg berettiget til, vil kraftverkene måtte innhente samtykke fra samtlige grunneiere eller starte nye ekspropriasjonssaker. Det dreier seg på landsbasis om mange tusen kilometer som er påspunnet slike fiberoptiske kabler. Det vil være uheldig ressursbruk om slike saker skulle måtte innledes og hvor et erstatningsbeløp sannsynligvis vil bli satt til kroner null.

Selv om det kabelpar Hafslund har beholdt ikke benyttes til intern kommunikasjon i dag, kan det gis slik anvendelse. På et annet ledningenett har Hafslund benyttet et kabelpar til intern kommunikasjon. Slik bruk må i alle fall anses som nødvendig tilbehør til hovedformålet. Det blir da kun utvidelse fra intern til ekstern kommunikasjon som blir vurderingstema.

De aktuelle skjønn angir hva det er gitt erstatning for. Dette er begrenset til mastefestene og skogen med rydningsbelte. Hvis den fiberoptiske kabelen hadde vært med i de opprinnelige skjønn, ville det ikke medført ytterligere erstatning til grunneierne.

Etter servituttloven §2 må det foretas en dynamisk tolkning, og det som er nytt i tiden etter stiftelsesgrunnlaget kan ikke ekskluderes. Bakgrunnen for loven er nettopp at det skal kunne tas hensyn til en utvikling som ikke kunne forutses da servitutten ble stiftet.

Grunneiernes frykt for at hvis denne kabelen godtas, vil det åpne for at andre kabler eller andre innretninger til andre formål også må godtas, vil ikke være relevant. Det følger av rettspraksis at hver enkel utvidelse må vurderes på det tidspunkt det måtte bli spørsmål om å tillate utvidelsen.

Hafslund må videre ha rett til å foreta delvis overdragelse av sine rettigheter, jf servituttloven §9. Vedlikeholdsbehovet vil være det samme, enten det er Hafslund eller andre som alene eller sammen har rettigheter til kabelen. Hafslund vil fortsatt stå som eneansvarlig overfor grunneierne for skader slik at grunneierne ikke får andre å forholde seg til.

Ankemotparten Hafslund ASA, har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.

2. Hafslund ASA tilkjennes saksomkostning for byretten og lagmannsretten med tillegg om lovens rente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Det er på det rene at stiftelsesgrunnlagene, ekpropriasjonstillatelsene fra henholdsvis 1958 og 1975, ikke omhandler rett til anlegg av fiberoptisk kabel for kommunikasjonsformål.

Stiftelsesgrunnlaget er klart beskrevet med hensyn til inngrepets omfang. Det blir derfor ikke spørsmål om tolkning av stiftelsesgrunnlaget i vanlig forstand. Etter lagmannsrettens oppfatning blir spørsmålet å avgjøre utfra hvorvidt servituttloven får anvendelse og i såfall om en tolkning av servituttloven §2 sammenholdt med stiftelsesgrunnlaget kan medføre en utvidet rett.

Lagmannsretten vil først ta stilling til om servituttloven får anvendelse. Grunneierne har anført at det ikke er rom for anvendelse av servituttloven i et tilfelle som det foreliggende hvor stiftelsesgrunnlaget er et ekspropriasjonsvedtak. Det er anført at anvendelsen av servituttloven ikke kan medføre at ekspropriasjonsinngrepet blir mer omfattende enn det ble gitt tillatelse til og som var basis for erstatningsfastsettelsen.

Lagmannsretten deler ikke grunneiernes syn. Servituttloven §1 annet ledd fastsetter at bestemmelsene i loven viker for det som fremgår av avtale eller «særlege rettshøve». Etter lagmannsrettens oppfatning vil særlige rettshøve innbefatte ekspropriasjonsvedtak, jf Falkanger, Tingsrett side 186. Hvorvidt retten er stiftet ved avtale eller ekspropriasjon blir i utgangspunktet det samme.

Grunneierne har anført at et ekspropriasjonsvedtak må fortolkes etter vanlige retningslinjer for tolkning av forvaltningsvedtak. Det vil normalt innebære at uklarheter blir tolket mot eksproprianten. Det er vist til Sandene/Keiserud, Oreigningsloven side 46. Lagmannsretten oppfatter denne henvisning først og fremst som en uttalelse som gjelder tolkning av omfanget av ekspropriasjonstillatelsen ved fastsettelsen av erstatning i skjønnssaken. Etter at servitutten er etablert, taler mye for at fortolkningen bør baseres på alminnelige fortolkningsprinsipper for servitutter. Det er neppe grunnlag for i ettertid å sondre mellom servitutter som har avtalegrunnlag og servitutter som er etablert etter ekspropriasjon.

Servituttloven §1 annet ledd må forstås slik at ved motstrid mellom loven og det særlige rettshøve viker loven, det vil si det er lovens deklaratoriske prinsipp som fastslås. Selv om en avtale eller ekspropriasjonstillatelse er klar og presis, vil det etter loven være adgang til å foreta utvidende fortolkning, jf bestemmelsen i §2 annet ledd, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor. Lagmannsretten ser det slik at for at bestemmelsen i §2 annet ledd skal vike for «avtale eller særlege rettshøve», jf §1 annet ledd må avtalen eller det særlige rettshøve klart angi at prinsippet i §2 annet ledd ikke kommer til anvendelse. Etter servituttloven §2 må råderetten ikke må utøves slik at den «urimelig eller uturvande er til skade eller ulempe» for grunneierne. Ved avgjørelsen av om noe er «urimelig» skal det legges vekt på hva som er formålet med retten, og hva som er i samsvar med «tida og tilhøva», jf §2 annet ledd.

Bestemmelsen åpner for en dynamisk tolkning av servitutter. Lovmotivene tok sikte på å gi «frie hender til å gjera seg nytte av dei tekniske og andre framsteg som tida og tilhøva fører med seg», jf Rådsegn 5, side 46. Det må foretas en avveiing mellom partenes interesser, jf også Rt-1937-355, der slik interesseavveiing ble foretatt.

Den fiberoptiske kabelen kan ikke ses å være til nevneverdig skade eller ulempe for grunneierne. Den eneste ulempen som kan være reell, er at det kan forekomme hyppigere inspeksjoner og reparasjoner med økt trafikk på jordveien. Skader av denne type har Hafslund erkjent ansvar for å erstatte etter hvert som de måtte forekomme. På den annen side er fordelene for Hafslund, og for så vidt også for samfunnet, betydelige. Det kan på denne måten foretas en omfattende bruk av tidligere etablert infrastruktur slik at kommunikasjonsnettet kan utbygges med svært beskjedne inngrep. Inngrepet er så vidt lite omfattende at det ikke er urimelig at grunneierne må finne seg i det. Det skal derfor lite til for at det blir ansett i samsvar med «tida og tilhøva».

Ved anvendelsen av servituttloven §2 skal det også legges vekt på «kva som er formålet med retten». Ved vurderingen av dette spørsmål har lagmannsretten vært i tvil. En omlegging til helt andre formål, må antas ikke å kunne foretas i kraft av servituttloven. På den annen side er henvisningen til formålet ikke i seg selv avgjørende. Det er et forhold det skal legges vekt på. Det foreligger noe rettspraksis for at en viss endring i formål tillates, jf blant annet Rt-1906-69 og Rt-1937-355. Selv om disse dommene er avsagt før servituttloven, antas de fortsatt å ha betydning, i det servituttloven i det vesentlige er en kodifisering av tidligere gjeldende rett.

Lagmannsretten legger til grunn at det etter servituttloven §2 skal foretas en samlet vurdering der både» tida og tilhøva» og «formålet» vurderes. Dette i motsetning til det som gjelder etter tomtefesteloven der det opprinnelige formål er avgjørende, jf Rt-1999-425.

Hafslund har anført at det vil være anledning til å anlegge en intern kommunikasjonskabel som tilbehør til kraftledningen, slik at det kun blir spørsmål om en utvidelse av formålet fra intern til ekstern kommunikasjon. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta stilling til om intern kommunikasjonslinje kan innfortolkes i stiftelsesgrunnlaget. Den eksterne kommunikasjon det her er spørsmål om er så vidt annerledes og har et så vidt omfattende anvendelsesområde, at spørsmålet uansett må avgjøres uavhengig av en henvisning til mulig intern bruk. Lagmannsretten vil derfor legge til grunn at den fiberoptiske kabel for ekstern kommunikasjon må vurderes som anlagt til et annet formål enn det det ble ekspropriert til.

I vår sak dreier det seg ikke om en fullstendig endring av formålet. Hovedformålet er som før - fremføring av elektrisk kraft. Kommunikasjonskabelen dreier seg om et tilleggsformål - et tilleggsformål som er naturlig, som er et produkt av etterfølgende utvikling og som påfører grunneierne svært beskjedne ulemper. Når dette er tilfelle bør etter en helhetsvurdering - om enn under tvil - anlegg av kommunikasjonskabel ikke anses å gå lenger enn «tida og tilhøva» krever. Lagmannsretten finner støtte for sitt syn også i Rt-1966-1199.

Grunneierne har gjort gjeldende at bruk til annet formål enn det det ble ekspropriert til ikke kan tillates, blant annet under henvisning til at det ellers vanskelig kan settes noen grense for hva grunneierne må finne seg i av utvidelser. Lagmannsretten ser saken slik at begrensningen ligger i om et nytt tiltak medfører økte ulemper for grunneierne. Den mulighet at andre nye tiltak kan komme til å medføre økte ulemper, vil ligge utenfor avgjørelsen av vår sak, jf tilsvarende betraktning i Rt-1968-750.

Lagmannsretten legger for øvrig til grunn at dersom anlegget av den fiberoptiske kabel var blitt inkludert i det opprinnelige skjønnet ville det ikke ha utløst ytterligere erstatning.

Lagmannsretten vil herunder bemerke at selv om telefon- og telegrafstell er nevnt i oreigningsloven §2 nr 9 som tiltak, virksomheter og innretninger det kan eksproprieres til fordel for på samme måte som kraftlinjer i §2 nr 19, innebærer ikke det nødvendigvis at det skal betales erstatning vedrørende begge formål om de kommer til behandling i samme sak. I de tilfeller hvor et bestemt ekspropriasjonstiltak «sluker opp» andre tiltak, behøver ekspropriasjonshjemmelen ikke søkes for mer enn det mest omfattende, jf Sandene/Keiserud, Oreigningsloven side 42 følgende. Det kan herunder bemerkes at ved ekspropriasjon av bruksrett vil det kun være ulempene som skal erstattes - uavhengig av hvilke økonomiske fordeler eksproprianten får etter ekspropriasjonen.

Etter servituttloven §9 første ledd kan en rettighetshaver avhende hele eller deler av retten til andre så fremt det ikke fører til «annan auke i tyngsla enn det elles var høve til». Lagmannsretten kan ikke se at det er noe til hinder for at det vesentlige av kabelkapasiteten kan overføres til UPC. Det må legges til grunn, som anført av Hafslund, at vedlikeholdsbehovet vil være det samme uansett hvem som eier kabelen.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at Hafslund har rett til å anlegge og drive den fiberoptiske kommunikasjonskabelen som del av kraftlinjeanlegget.

Byrettens dom blir å stadfeste, inklusive omkostningsavgjørelsen, idet lagmannsretten er enig i at tvistemålsloven §172 annet ledd bør få anvendelse. Lagmannsretten er kommet til at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at grunneierne også bør fritas for erstatningsplikten for lagmannsretten etter tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Saken er prinsipiell og lagmannsretten har vært i tvil om resultatet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.