LB-2000-2623
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-14 |
| Publisert: | LB-2000-02623 |
| Stikkord: | Forsikringsrett, Avtalefrihet, Forsikringsavtalelovens anvendelsesområde |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-07021 A/61 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02623 A/02. Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-00865. |
| Parter: | Ankende part: Certain Underwriters at Lloyds v/Lloyds generalagent i Norge advokat Espen Komnæs (Prosessfullmektig: Wikborg, Rein & Co v/advokat Haakon Stang Lund). Motpart: Turid Andersen og Tore Michelsen (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Consilium DA v/advokat Knut Gillesen). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg, formann. Lagmann Wilhelm Omsted. Ekstraordinær lagdommer Kjell Gundelsby |
| Lovhenvisninger: | Forsikringsavtaleloven (1989), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Avtaleloven (1918) §36, Forsikringsavtaleloven (1989) §1-2, §4-11, §4-6, §4-8 |
Saken gjelder krav om utbetaling av forsikringssum etter totalhavari av utleid lystbåt.
Turid Andersen og Tore Michelsen kjøpte i 1997 en Riva Malibu motoryacht på 42 fot, som fikk navnet «Vega 2». Forsikring, som gjaldt privat bruk, ble tegnet gjennom meglerfirmaet Quality Broker AS i Bærum. Forsikringen ble senere utvidet til også å omfatte utleie, med derav følgende forhøyet forsikringspremie. Forsikringspolisen ble inngått med Yachtline Ltd, et Lloyds syndikat. Forsikringsverdi i henhold til polisen ble fastsatt til NOK 1,2 mill.
I polisen ble båtens fartsområde angitt til «Scandinavian waters North of 65 degrees North».
Formålet med utleie av båten var begrenset til å gjelde perioder hvor eierne ikke selv brukte båten, og dermed ikke ansett som næringsvirksomhet. AS Oslo Båtutleie formidlet kontakten med mulige leietakere. Den 18. august 1998 ble båten utleid til A for en periode frem til 2. september samme år, med opsjon på ytterligere fem dagers forlengelse. Søndag den 30. august 1998 forliste «Vega 2» utenfor Tallin i Estland. A overlevde forliset, de to øvrige som hadde vært om bord omkom. Nøyaktig posisjon for forliset er ikke kjent, men det er et ubestridt faktum at båten hadde besøkt Tallin og forliste ca en time etter avgang derfra. Sjøfartsinspektøren har lagt til grunn at båten gikk ned ca 8 nautiske mil vest for Pirita i Estland. Man har aldri fått noen sikker avklaring av årsaken til forliset, og båten er ikke hevet.
Michelsen meldte forliset til Yachtline Ltd med anmodning om utbetaling av forsikringssummen. Dette ble avslått av selskapet, under henvisning til at båten på skadetidspunktet var utenfor forsikret område.
Andersen og Michelsen anla i august 1999 søksmål for Oslo byrett med krav om utbetaling av forsikringssummen. Saksøkte tok til motmæle og påsto seg frifunnet. Tvisten for byretten gjaldt i tillegg til nevnte krav, også spørsmål om verneting og lovvalg, idet selskapet under henvisning til klausuler i polisen anførte at saken hørte under engelsk jurisdiksjon. Oslo byrett avsa den 26. mai 2000 dom med slik domsslutning:
1. Saksøkte dømmes til å betale saksøker NOK 1.185.000 -enmillionetthundreogåttifemtusenkroner- med tillegg av 12 % rente p.a. fra 11. september 1998 og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Certain Underwriters at Lloyds har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder utelukkende byrettens rettsanvendelse for så vidt gjelder virkningen av overtredelsen av fartsområdet i forsikringsavtalen. Selskapet har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Den ankende part frifinnes.
2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostningene for byretten og ankeinstansen med tillegg av 12 % rente fra de respektive dommenes oppfyllelsesfrist og til betaling skjer.
Andersen og Michelsen har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom av 26. mai 2000 stadfestes.
2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for både byretten og lagmannsretten med tillegg av 12 % rente fra de respektive dommers oppfyllelsesfrist og til betaling skjer.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 26. og 27. april 2001. For den ankende part møtte bare prosessfullmektigen. Turid Andersen og Tore Michelsen møtte med sin prosessfullmektig. Tore Michelsen avga partsforklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Certain Underwriters at Lloyds har i hovedsak anført:
Bestemmelsen i forsikringspolisen om fartsområde er en del av forsikringsavtalens ytre, objektive rammeverk. Denne ytre rammen er undergitt full avtalefrihet, det er selskapene som fritt kan definere tid, sted og rom, herunder også forsikringssum. I relasjon til disse vilkår er sikredes subjektive forhold uten betydning, og man befinner seg utenfor forsikringsavtalelovens (FAL) preseptoriske område. Klausulen om fartsområde er objektiv og virker absolutt, den er en fundamental forutsetning for hele forsikringsavtalen.
Båten forliste utenfor forsikringspolisens definerte fartsområde. Mest sannsynlig skjedde forliset innenfor Estlands sjøterritorium, i 12-milssonen, og Estland er ingen del av Skandinavia. Dersom båten ligger utenfor dette, må det antas at den forliste i internasjonalt farvann. Selv om nøyaktig posisjon er ukjent, er det i alle fall åpenbart at den befinner seg utenfor skandinavisk farvann.
Ved at båten ble bragt utenfor fartsområdet, foreligger et klart brudd på forsikringspolisens objektive vilkår. Selv om forsikringsavtaleloven ikke omhandler dette direkte, kan det utledes av så vel lovforarbeider som juridisk teori og rettspraksis at det foreligger full avtalefrihet når det gjelder beskrivelse av farefeltet og dermed polisens ytre ramme. Klausulen er gyldig, og den virker objektivt og absolutt. Dette kan bl.a utledes av NOU 1987:24 Kapittel 4 om «Alminnelige forutsetninger for selskapets ansvar».
Det dreier seg om et objektivt vilkår som er av en annen art enn de «skjulte handlingsklausuler» som omhandles i Rt-1979-554. Denne dommen kan ikke tas til inntekt for at det ikke kan settes objektive, stedlige vilkår for hvor og hva forsikringen skal eller kan gjelde. I denne forbindelse vises også til Rt-1963-1164 og Rt-1965-437.
Betraktninger i Arntzen «Forsikringsrett» (1993), særlig kapittel 1, Bull «Innføring i Forsikringsrett» (2000), kapittel 8 og Selmer «Forsikringsrett» (1989) kapittel 5, støtter opp om dette syn.
På samme måte er det fastlagt gjennom kontraktspraksis og standardvilkår at det kan og blir satt objektive stedlige begrensninger for en forsikring. Dette finner man bl.a i Norsk Sjøforsikringsplan om fartsområde, hvor det er fastsatt at forsikringen suspenderes dersom man går utenfor området. Andre selskaper, bl.a. Vesta og Vår, har klausuler av lignende karakter. Dette er lovlig kontraktspraksis om er en rettskilde i seg selv, med karakter av sedvanerett.
Det avvises at avtaleloven §36 gir mulighet for tilsidesettelse av den aktuelle klausulen. I denne forbindelse vises bl.a til førstvoterendes avsluttende drøftinger i dommen inntatt i Rt-1967-437, særlig side 441.
Subsidiært, dersom retten finner at klausulen om fartsområdet ikke gjelder objektivt, og at leietakers subjektive forhold har betydning også for sikredes stilling, anføres at FAL §4-8 ikke kommer til anvendelse. Forholdet må eventuelt vurderes etter §4-6 om risikoendringer. Leietaker har utvist nødvendig skyld, og det er grunnlag for identifikasjon. FAL §4-11 er ikke til hinder for dette, idet en leietaker må antas å falle utenfor bestemmelsens første ledd. I denne saken har selskapet gjennom polisen akseptert utleie, samtidig følger det av vilkårene at man har forbeholdt seg retten til identifikasjon. Det følger av §4-11 annet ledd at det i et slikt tilfelle er full avtalefrihet.
Leietaker var i dette tilfellet å anse som ansvarlig for forsikringsgjenstanden, jf. §4-11 annet ledd litra a, og også her er det grunnlag for identifikasjon med eier. Det er årsakssammenheng mellom leietakers disposisjoner og forliset. Det er mest sannsynlig at forliset skjedde som følge av en ekstra tung last med diesel, som var nødvendig med henblikk på den forestående lange overfarten fra Estland tilbake til Skandinavia. Dette i kombinasjon med dårlig vær, antas å ha vært årsaken, jf. den konklusjon Sjøfartsinspektøren kom til. Isolert sett kunne en båt av denne type tåle kuling og en viss bølgehøyde, men «Vega 2» var ikke utstyrt for dette. Dette viser at fartsområdebegrensninger generelt er fornuftig motivert. Den premieøkning som finner sted pga utleie gjelder generelt leietakers mulige uaktsomhet, men ikke overtredelse av et objektivt vilkår som fartsområdet er.
Turid Andersen og Tore Michelsen har i hovedsak anført:
Bak forsikringsavtaleloven ligger et overordnet prinsipp og hensyn om vern for den aktsomme forsikringstaker. Tvisten, og de uklarheter som er oppstått, må fortolkes og avgjøres ut fra dette prinsippet.
Polisens klausul om fartsområde er uklar, og ikke definert i polisen. Så vel begrepet «Skandinavia» som «farvann» kan ha flere betydninger. Hva angår det siste er det for eksempel ikke sagt om det er territorialgrensen eller den økonomiske sone som skal legges til grunn. «Skandinavia» er et vidt begrep, og det er tradisjon for å regne også de baltiske landene som tilhørende dette. Båten befant seg i Østersjøområdet, og det må legges til grunn at forliset skjedde innenfor «scandinavian waters», m.a.o. innenfor fartsområdet.
Subsidiært anføres at FAL §4-11 første ledd utelukker identifikasjon mellom eier og leietaker. Og under ingen omstendighet er det inngått avtale om identifikasjon, slik bestemmelsens annet ledd litra a åpner for, dersom første ledd ikke kommer til anvendelse. Polisens klausul om å dekke utleie er uklar og sier ikke noe om identifikasjon. Under ingen omstendighet kan et kortvarig leieforhold som dette innebære at leietaker blir «ansvarlig for gjenstanden». Ansvaret har ligget hos eier, som hele tiden har utvist aktsomhet og ikke kan bebreides for det som er skjedd. Her kommer det overordnede hensyn til å verne om den aktsomme sikrede inn for fullt.
Rettspraksis har trukket snevre grenser for adgangen til identifikasjon. Det vises til Rt-1950-510, Rt-1974-140 og til Rt-1979-554. Selv om disse avgjørelsene gjelder andre forhold, kan de også tas til inntekt for det syn som anføres her. Tilsvarende støtte finnes i juridisk teori, hos de samme forfattere som påberopes av den ankende part.
Forsikringspolisens bestemmelser om begrensningen i fartsområde må anses som en sikkerhetsforskrift, jf. FAL §1-2 litra e nr. 1, jf. §4-8 som omhandler overtredelse av sikkerhetsforskrifter. Så lenge sikrede ikke har utvist uaktsomhet, kan selskapet ikke påberope seg overtredelse av sikkerhetsforskriften. Og om det hadde vært anledning til identifikasjon med leietaker, kan heller ikke han bebreides så lenge han ikke kjente begrensningen i fartsområdet.
Under ingen omstendighet er det årsakssammenheng mellom overtredelsen og skadetilfellet.
Verken teori, lovforarbeider eller rettspraksis støtter opp om den ankende parts prinsipale anførsel om fartsområdebegrensningen som en objektiv risikobegrensning. Den er en av flere klausuler i polisen, og må behandles som de øvrige innenfor forsikringsavtalelovens preseptoriske bestemmelser.
Atter subsidiært må klausulen settes til side i medhold av avtaleloven §36. Det vil virke urimelig å gjøre den gjeldende, når det tas hensyn til at sikrede har betalt premie i henhold til utvidet forsikring som omfatter utleie, gitt alle nødvendige opplysninger og opptrådt aktsomt i alle henseende.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:
Innledningsvis bemerkes at saken for lagmannsretten fremstår som mer begrenset enn for byretten, idet den ankende part har akseptert byrettens avgjørelse for så vidt gjelder lovvalg og verneting. Det spørsmål lagmannsretten skal ta stilling til er om forsikringstilfellet inntraff innenfor forsikringspolisens dekningsområde, og dermed om forsikringsavtaleloven i det hele tatt kommer til anvendelse.
Forsikringsavtaleloven regulerer ikke direkte spørsmålet om hvor grensen skal trekkes mellom partenes fulle avtalefrihet, og lovens til dels preseptoriske bestemmelser. I den utstrekning juridisk teori omhandler spørsmålet, bygger uttalelsene fortrinnsvis på lovens forarbeider, og lagmannsretten vil derfor i hovedsak konsentrere seg om disse.
I NOU 1987:26 Lov om avtaler om skadeforsikring kommer utvalget på side 72 flg. med enkelte generelle betraktninger innledningsvis til kapittel 4 «Alminnelige forutsetninger for selskapets ansvar». Det fastslås (side 72 annen spalte) at det tradisjonelt har vært «full avtalefrihet ved beskrivelsen av farefeltet», og at «dette har vært ansett som en grunnleggende del av selskapets produktutforming». På side 79 flg. uttales bl.a.:
«(f) Når det gjelder fastsettelsen av forsikringens dekningsomfang, antar utvalget at selskapene, som nå, bør stå fritt til å fastlegge hvilke «ytre» farer de vil stå risikoen for. Ansvar eller ikke-ansvar for forhold som krig, brann, strømbrudd eller isforhold bør fritt kunne reguleres. På samme måte bør selskapene kunne fastlegge forsikringens virkeområde i tid og rom gjennom objektive klausuler som virker absolutt. Der hvor slike klausuler kan virke sterkt urimelig - man kan tenke seg en reiseforsikring som utløper på et tidspunkt hvor sikrede uforskyldt stadig er på reise og ikke har mulighet for å forlenge forsikringen - får man eventuelt falle tilbake på den alminnelige lempningsregel i avtalelovens §36.»
Utvalget presiserer i denne sammenheng «prinsippet om at selskapet står fritt til å begrense sin maksimale risiko, gjennom å fastsette en forsikringssum eller på annen måte.»
De synspunkter utvalget på denne måten har gitt uttrykk for, synes å ha fått sin tilslutning av departementet i Ot.prp.nr.49 (1988-1989) side 31, hvor departementet, riktignok i tilknytning til betraktninger som særlig gjelder næringsforsikring, viser til betydningen av «at selskapene har frihet til å fastlegge forsikringens dekningsområde - som farefelt og avgrensning av risikoen m.h.t. tid, sted og økonomisk omfang.» Det vises til at «dette er imidlertid områder som i liten grad reguleres av lovutkastet, hvor det dermed er avtalefrihet innenfor rammen av lovgivningen utenfor forsikringsavtalelovgivningen».
Lagmannsretten legger til grunn at et selskap fritt og på rent objektivt grunnlag må kunne fastsette forsikringens dekningsområde som en del av avtalens ytre, objektive ramme. Ved å fastsette at forsikringen for en båt utelukkende gjelder innenfor visse, nærmere definerte farvann, har det begrenset sin maksimale risiko til dette fartsområdet.
Klausuler om fartsområde må dermed antas å falle innenfor avtalefrihetens område. Selv om disse anses som objektive og absolutte, i den forstand at sikredes subjektive forhold er uten innvirkning, kan det utvilsomt forekomme at klausulens innhold eller formuleringer gir rom for tvil eller uklarheter. Da må imidlertid tvisten løses innenfor avtalerettens, eventuell annen lovgivnings område, på grunnlag av vanlige tolkingsprinsipper m.v. Det er denne situasjon man etter lagmannsrettens syn har i nærværende sak. En annen sak er at man rent konkret, dersom det oppstår tvist om en objektiv klausuls nærmere innhold, i tilfelle av tvil kunne se hen til de grunnleggende prinsipper som ligger bak forsikringsavtalelovens bestemmelser om hensynet til sikredes vern og interesser.
For øvrig kan lagmannsretten for sin del ikke se at det til en slik objektiv begrensning i forsikringens ytre virkeområde, hva fartsområdet angår, knytter seg spørsmål som kan berøre eller angå sikredes subjektive forhold. Temaet synes derfor å være et annet enn det som gjelder de såkalte «skjulte handlingsklausuler», og som særlig omhandles i Rt-1974-554.
Det er vanlig å innta klausuler om fartsområde ved forsikring av lystbåter, som her. Det er dokumentert for lagmannsretten at norske forsikringsselskaper som Vår, Vesta og If har tilsvarende klausuler. I bestemmelser som omhandler «Hvor forsikringen gjelder» har de tre selskapene klausuler som definerer området nærmere. Således heter det i Vårs klausul, pkt. 2, at forsikringen gjelder i «Norge, Sverige, Danmark, Finland og i disse lands farvann ut til 12 nautiske mil, - Kattegat og i Skagerak øst for en linje trukket mellom Lindesnes og Hirtshals. - - Østersjøen og Bottenvika nord for en linje trukket mellom Fårø og Russarø». De øvrige selskapers klausuler er svært like denne, både i innhold og også i geografisk utstrekning, og samtlige forutsetter særskilt avtale dersom fartsområdet skal utvides. Lagmannsretten oppfatter disse klausulene som rent objektive bestemmelser og en del av forsikringspolisens ytre rammeområde, på samme måte som i nærværende sak.
Dekningsområdet for den forsikringspolisen som ble tegnet av Michelsen og Andersen var begrenset til «Scandinavian waters». Mye taler for at fartsområdet kunne vært definert eller tydeliggjort bedre, idet «Scandinavian waters» utvilsomt kan fremstå som et begrep med flere mulige fortolkninger. I Aschehoug og Gyldendals «Store Norske leksikon» er «Skandinavia» definert på følgende måte: «Betegnelse dels for den skandinaviske halvøy, dels for Danmark, Norge og Sverige. Upresist brukes Skandinavia også om Norden».
Det er lagmannsrettens oppfatning at «Vega 2» under enhver omstendighet forliste utenfor et område som skulle kunne henføres til «scandinavian waters». Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at Estland, eller de øvrige baltiske stater anses for å være en del av «Skandinavia,» og det er etter rettens oppfatning klar sannsynlighetsovervekt for at «Vega 2» forliste innenfor estisk sjøterritorium. Under ingen omstendighet har båten forlist innenfor sjøterritoriet til Norge, Sverige eller Danmark. Det er ikke vanlig å anse Finland som en del av Skandinavia, men om så var, har båten forlist utenfor Finlands sjøterritorium, iallfall dersom man legger til grunn en grense på 12 nautiske mil slik sjøterritoriet vanligvis defineres.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag for å sette til side klausulen om fartsområde i medhold av avtaleloven §36. Dette følger for så vidt av rettens bemerkninger foran.
Det gjenstår etter dette for lagmannsretten å vurdere hvem som må bære risikoen for tredjemanns handlinger - sikrede eller forsikringsselskapet - når det er en annen enn sikrede som bragte båten utenfor fartsområdet, og sikrede selv ikke kan bebreides. Selv om polisen var utvidet til å også gjelde utleie, med den ekstra risiko dette innebærer og dermed forhøyet premie - antar retten at skade som oppstår som følge av utleiers forhold likevel bare dekkes så lenge man objektivt sett er innenfor polisens dekningsområde. Dersom utleiers forhold i dette tilfellet skulle gi eier krav på utbetaling av forsikringen, innebærer dette langt på vei at polisens objektive risikobegrensning er uten realitet. Når båten bringes utenfor fartsområdet, må det etterfølgende oppgjør bli et forhold mellom utleier og eier alene, dersom ikke eier også har andre å rette krav mot i sakens anledning.
Ankemotpartene har tapt saken fullstendig. De pålegges derfor å erstatte den ankende parts dennes saksomkostninger for lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd, idet lagmannsretten ikke kan se at det er rom for å anvende lovens unntaksbestemmelser i dette tilfellet. Lagmannsretten finner imidlertid at byrettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes. Tvistegjenstanden for byretten gjaldt flere og vanskelige spørsmål, særlig om lovvalg og verneting, og i disse spørsmål fikk ankemotpartene medhold. Det må derfor legges til grunn at saken var så tvilsom at de hadde fyldestgjørende grunn til å se byrettens avgjørelse, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd.
Den ankende parts prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten med til sammen 127.078 kroner, hvorav 106.500 kroner utgjør salær. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn ved fastsettelse av saksomkostningene, jf. tvistemålsloven §176 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Certain Underwriters at Lloyds v/Lloyds generalagent i Norge advokat Espen Komnæs frifinnes.
2. Byrettens dom, domsslutningens pkt. 2, stadfestes.
3. Turid Andersen og Tore Michelsen tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Certain Underwriters at Lloyds v/Lloyds generalagent i Norge advokat Espen Komnæs med 127.078 -etthundreogtjuesjutusenogsyttiåtte- med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.