LB-2001-1720
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-21 |
| Publisert: | LB-2001-01720 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-03795 A/13 Borgarting lagmannsrett LB-2001-01720 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Tom S. B. Plünnecke). Kjæremotpart: - - Catering AS, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Wilhelm Klose). |
| Forfatter: | Lagmann Anne Lise Rønneberg. Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Lagdommer Vibecke Groth |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §179, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse i forbindelse med avsagt dom.
De kjærende parter var opprinnelig ansatt i restauranten C, som senere ble overtatt av driftsselskapet - - Catering AS. Sistnevnte er senere gått konkukrs. Ved stevning av 19. april 2001 reiste konkursboet søksmål for Oslo byrett mot ekteparet A/B, med krav om erstatning for påstått tap som følge av deres forhold i bedriften mens ansettelsesforholdet besto. Oslo byrett avsa 12. mars 2001 dom med slik slutning:
1. A og B dømmes in solidum til innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom å betale til - - Catering AS dets konkursbo kr 60.000 - kronersekstitusen. Etter den tid påløper rente iht. forsinkelsesrentelovens bestemmelser fra forfall og til betaling skjer.
2. A og B dømmes in solidum til innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom å betale til - - Catering AS, dets konkursbo kr 48.235 - kronerførtiåttetusentohundreogtrettifem - til dekning av saksomkostninger.
A og B har rettidig påkjært domsslutningens pkt. 2 til Borgarting lagmannsrett, og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts saksomkostningsavgjørelse i sak nr. 00-03795 A/13 oppheves og hjemvises til ny behandling i Oslo byrett.
2. De kjærende parter tilkjennes fulle saksomkostninger i anledning kjæremålet.
- - Catering AS, dets konkursbo, har tatt til motmæle og for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts saksomkostningsavgjørelse i sak 00-03795 A/13 stadfestes.
2. Kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger med kr 2.000,-.
A og B har i hovedsak anført:
Byrettens omkostningsavgjørelse er beheftet med feil ved saksbehandlingen og lovanvendelsen.
Kjæremotparten fremmet flere erstatningskrav på varierende materielt og rettslig grunnlag, som hver for seg ville gi forskjellige rettsvirkninger alt etter hvilket av dem som måtte tas til følge. Byretten har positivt forkastet kjæremotpartens krav om inndekking av underbalansen i selskapet, kjæremotpartens krav om inndekking av bokostnadene ved konkursbehandlingen og kjæremotpartens erstatningskrav for dekking av regninger og lignende.
Kjæremotparten fikk ikke gehør for sine anførsler som søksmålet i det vesentligste var basert på, om at daglig leder og styreformann D kun var stråmann for de kjærende parter. Byretten la videre til grunn at det var under Ds ledelse at selskapets underbalanse, som var den direkte årsak til konkursen, oppsto. Videre er det vesentlig å merke seg at byretten la til grunn sannsynlighetsovervekt for at det var D som gjennom sin drift av selskapet i det vesentlige forårsaket den store kassabeholdningen og underskuddet, enten gjennom manglende styring eller ved bevisst underslag. Således konkluderte byretten med at verken B eller A kunne gjøres ansvarlig for konkursen som sådan, at det ikke ble organisert tilstrekkelige regnskapsrutiner eller at det ble drevet med svart arbeidskraft.
Kjæremotparten fikk kun gehør for at de kjærende parters nettouttak i form av bespisning og annen servering var større enn lagt til grunn av dem selv.
Omkostningsavgjørelsen er fattet i strid med loven, og må derfor bli å oppheve.
Subsidiært anføres at det var en saksbehandlingsfeil, når byretten begrunnet berettigelsen av kjæremotpartens saksomkostningsoppgave under henvisning til de kjærende parters saksomkostningskrav, uten å vurdere noen av de forhold som ble omtalt i den kjærende parts prosesskrift av 15. februar 2001, og uten å be om merknader eller dokumentasjon fra kjæremotparten.
- - Catering AS,dets konkursbo har i hovedsak anført:
Kravet mot de saksøkte, slik det ble fremmet for byretten, var vanskelig å angi helt nøyaktig. Et konkret tap lot seg ikke påvise, noe som skyldtes en rekke uklare forhold, herunder manglende regnskaper. Dette ble også bekreftet av byretten. Følgelig måtte kravet mot de saksøkte - de kjærende parter - bli å fastsette skjønnsmessig av domstolen, på bakgrunn av de forhold som lot seg avklare gjennom saksforberedelse og hovedforhandling.
På bakgrunn av dette anføres det at byrettens lovanvendelse er riktig, når omkostningsspørsmålet er avgjort i henhold til tvistemålsloven §172 første ledd. Følgelig må byrettens avgjørelse stadfestes.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset, slik det fremgår av tvistemålsloven §180 annet ledd. Lagmannsretten kan prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, men slik at retten er bundet av den underordnede retts bedømmelse av sakens beviser. Kjæremålsretten kan selv treffe ny avgjørelse om omkostningene hvis den finner at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. §180 annet ledd siste setning, slik den lyder etter lovendring 1. juli 2000.
Det spørsmål som foreligger for lagmannsretten er om det var korrekt å anvende tvistemålsloven §172 første ledd, hvoretter den tapende part skal pålegges å erstatte motpartens hans saksomkostninger dersom saken er tapt fullstendig, slik byretten har gjort. I sine premisser uttaler byretten følgende:
Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, viser retten til at saksøker har nedlagt påstand om et beløp begrenset oppad til kr 360.000. Basert på saksøkers anførsler fremtrer det som en anmodning om fastsettelse av et beløp etter rettens skjønn. Selv om saksøker har fått medhold i et vesentlig mindre beløp enn det beløp påstanden er oppad begrenset til, må det likevel legges til grunn at de saksøkte har tapt saken fullstendig, jf. tvistemålsloven §172 første ledd og Rt-1985-505. Retten kan ikke se at unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd kommer til anvendelse. Retten kan ikke se at saksøker har lagt saken bredere an enn det som fremtrer som naturlig sett på bakgrunn av tvistetemaets noe skjønnspregede natur.
Lagmannsretten kan ikke se at byretten så langt bygger på noen uriktig lovforståelse. For ordens skyld tilføyes at det ikke er noe krav om at selve påstanden må inneholde noen henvisning til rettens skjønn, jf. Schei, Tvistemålsloven med kommentarer Bind I side 560, hvis det for øvrig fremgår at meningen er å kreve erstatning etter rettens skjønn. Dette har saksøker tydeliggjort allerede i stevningen til byretten.
Imidlertid bygger den kjærende parts hovedanførsel på et annet grunnlag, nemlig at byretten forkastet flertallet av de ulike materielle og rettslige grunnlagene for kjæremotpartens krav, og at motparten bare fikk medhold på et mindre punkt.
Schei, «Tvistemålsloven med kommentarer» Bind I side 561 nederst, uttaler om denne problemstillingen følgende:
Den som har anført flere grunnlag for det krav han har fremmet, har vunnet saken fullstendig selv om han får medhold i kravet på ett av grunnlagene og de øvrige grunnlag er forkastet av retten. Det kan imidlertid tenkes at rettsvirkningen av avgjørelsen blir forskjellig etter hvilket grunnlag som tas til følge. Her må regelen være at kravshaveren bare har vunnet saken fullstendig om han får medhold på det grunnlag som innebærer de gunstigste rettsvirkninger for ham, se som eksempler Rt-1976-1539 og Rt-1961-1277.
Det er lagmannsrettens oppfatning at byretten burde tatt klarere standpunkt til dette spørsmål ved sin avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Byrettens premisser er mangelfulle på dette punkt, slik at lagmannsretten ikke har tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om lovanvendelsen er korrekt. Kjæremotparten kan heller ikke ses å ha kommentert dette i tilsvaret. Lagmannsretten finner derfor at byrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling, og slik at kjæremotparten dermed gis anledning til nærmere kommentarer før byretten treffer sin avgjørelse. Lagmannsretten har ikke funnet det hensiktsmessig å ta saken opp til realitetsavgjørelse her.
Spørsmålet om saksomkostninger i anledning kjæremålssaken utstår inntil byretten har truffet ny avgjørelse i saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts dom, domsslutningens pkt. 2, oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår inntil byrettens behandling, jf. tvistemålsloven §179 første ledd.