LE-1980-438
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-28 |
| Publisert: | LE-1980-00438 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 28. august 1987 i ankesak nr. 438/80 hl.nr. 589/80. |
| Parter: | Ankende part: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Oslo v/advokat Helge A. Bugge). Motpart: Bergsjø Høyfjellshotell v/Thorstein Berg (Prosessfullmektig: H.r.advokat Bjørn Eggen). |
| Forfatter: | Lagmann Erik Jørgensen. Lagdommer Ola Melheim. Ekstraordinær lagdommer Astri Rynning. 2 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Vassdragsloven (1940) §14, §16, §8, Grunnloven (1814) §105, Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, §15, §16, §17, §136, Vasdragsloven (1887), Tvistemålsloven (1915) §180 |
Tvisten gjelder spørsmålet om Bergsjø turisthotell har rett til vederlagsfritt å utta det nødvendige vann til hotellets drift, herunder renseanlegg, fra Bergsjøen, hvor Oslo kommune ifølge konsesjon har rett til å bruke vannet til kraftproduksjon og til å regulere sjøen.
Hallingdal herredsrett avsa 18. juni 1980 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Oslo kommune v/Oslo Lysverker plikter vederlagsfritt å avgi vann fra Bergsjøen magasin til bruk for Bergsjø Høyfjellshotells vannforsyning, herunder det som er nødvendig for etterkommelse av offentlige pålegg om renseanlegg.
2. Partene bærer hver sine omkostninger."
Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Oslo kommune har påanket dommen til lagmannsretten og lagt ned slik påstand:
"1. Oslo kommune frifinnes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Bergsjø Turisthotell, nå ved Thorstein Berg, som har overtatt hotellet og trådt inn i saken, har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Oslo kommune har i hovedsak anført det samme som i herredsretten, nemlig bl.a. følgende:
Ankemotparten anfører som grunnlag for sin rett til uttak av vann fra Bergsjø at han er grunneier og som sådan kan bruke vann uten begrensning. Dette medfører ikke riktighet, idet grunneierens rett ikke er noen vanlig eiendomsrett, men en bruksrett. Videre begrunnes retten med bestemmelsen i vassdragsloven §14. Oppregningene av formål i loven §14 første ledd dekker ikke bruk av vannet til hotelldrift. Formålene må være nærmere knyttet til landbruksnæringen. Når hotelldrift faller utenfor, må de omstridte 4,5 l vann falle utenfor selv om det gjelder teknisk, eller annen bruk for hotellet. Vann til utspeding av kloakkutløp faller trolig helt utenfor. Heller ikke den omstendighet at hotellet var anlagt før den nye vassdragsloven trådte i kraft, er avgjørende, idet den tidligere lov ikke ga hotellet noen større rett. §16 i vassdragsloven er en overgangsbestemmelse, som ikke tar sikte på vesentlige utvidelser etter at den nye lov trådte i kraft. Herredsretten tar feil på dette punkt når den antar at når §16 ikke inneholder noe om grunneierens forsyningsrett betyr det at "loven anså det som et slik selvfølgelig uttrykk for eiendomsretten til vannet på hans grunn at det var unødvendig særskilt å nevne det". Det av ankemotpartens grunnlag som imidlertid førte frem, var Oslo Lysverkers passivitet kombinert med uuttalte forutsetninger for skjønnet, hevdssynspunkter og nyere rettspraksis om tilpassing til samfunnsutviklingen. Dette har dannet grunnlaget for hotellets rett til å øke vannuttaket i takt med behovet, i et hvert fall når det skyldes et offentlig pålegg. Det er imidlertid feil å si at økningen skyldes offentlig pålegg idet det skyldes hotellets egne utvidelsesplaner.
Årsaken til økningen er imidlertid uten betydning for forholdet mellom partene. Oslo Lysverker har ervervet en privat rettighet i Bergsjøen, forøvrig i likhet med Bergsjø hotell. Man kan ikke legge vekt på økningen av hotellets forbruket med 0,5 l til 1,5 l fra 1948 til 1975. Oslo Lysverker har sannsynligvis ikke vært oppmerksom på det. Selv om imidlertid Oslo Lysverker har vært oppmerksom på det, kan det i ethvert fall ikke sees som annet enn en tålt bruk, og selv om hotellet har rett til å utta 1,5 l, gir ikke det grunnlag for ytterligere utvidelse. En hevdet rettighet går ikke lenger enn den bruk som har dannet hevden.
Ved skjønnet i 1948 fikk hotellet erstatning for ulemper, men skjønnet sier ikke noe som kan løse tvisten mellom hotellet og Oslo Lysverker om hotellets rett til uttak. Det hadde heller ikke skjønnet kompetanse til.
Det vises forøvrig til brev av 22. august 1975 hvor hotellet søker Oslo Lysverker om tillatelse til uttak av 4,5 l pr/sek og hvor det tilbyr seg å betale.
Det er en ny konstruksjon når ankemotparten hevder at vassdragsloven §14 kommer til anvendelse bare hvis Oslo Lysverker kom først. Dette er uriktig idet det ikke gjelder noen tidsprioritet her, idet det er formålet som er avgjørende. Det er videre en misforståelse å hevde at når det i konsesjonsvilkårene ikke er nevnt noe om forholdet til hotellets bruk av vann, skulle dette bety at det sto fritt uten hensyn til Oslo Lysverkers konsesjon. - Hotellet hadde nemlig ikke noen rett som det var behov for å ekspropriere. Grunneieres rett til vann er positivt angitt i lovgivningen og det er derfor ikke uakseptabelt å hevde at grunneierens rett er sterkt begrenset. Ross tar således ikke feil når han hevder dette 20, jfr. også Ketil Lund Lov & Rett 1973 216 ff., særlig 218. Det vises også til høyesterettsdommer i Rt-1965-1140, Rt-1967-616 og Rt-1980-1626.
Når det for øvrig gjelder saken mot Ustaoset hotell var det der en helt annen problemstilling. Ustaoset hotell forbrukte ikke noe vann til skade for kraftproduksjonen, idet vannet ble ført tilbake til vassdraget.
Bergsjø Turisthotell har likeledes i hovedsak fremholdt det samme som for herredsretten, nemlig bl.a. følgende:
Det er ikke riktig at grunneieren bare har slik begrenset rett etter vassdragsloven §14 og §8 til bruk av vann som hevdet av Ross (Vannforsyning og Vannavløp) 29. I det der nevnte tilfelle var hotellet bygget først. Anderledes ville det vært hvis kraftutbyggingen hadde kommet først idet da meruttaket ville vært til skade for kraftverket. Etter grunnloven §105 plikter kraftverket å holde hotellet skadesløs for ulempene ved utbyggingen. Ved skjønnet i 1948 fikk hotellet pumpe m.v. på Oslo Lysverkers regning og Oslo Lysverker satte ikke noen grense for hotellets vannforbruk. Med hjemmel i vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 §19, pkt. 2 fikk Oslo Lysverker ved skjønnet i 1948 rett til å rå over vannet på en slik måte "at det ikke blir tilstrekkelig vann til fløting i Holselva og Votna, og i Hallingdalselven ovenfor Heimsil." Det ble imidlertid ikke lagt noen restriksjoner på hotellets bruk, noe som i tilfelle ville betinge erstatning til hotellet. Det står intet i skjønnet om hvor meget vann som kunne taes og da måtte det stå hotellet fritt å ta vann til sitt behov. Oslo Lysverker har da ingen hjemmel til å kreve erstatning for tap. At hotellet ikke har eller har hatt rett til å ta vann i Bergsjøen er en urimelig påstand. Det er helt uakseptabelt at det - og andre hoteller - bare skulle ha rett til å ta vann til familien og ikke til en eneste hotellgjest.
Ross tar videre feil når han sier at grunneieren ikke har rett til å ta vann på egen eiendom, selv når det ikke volder skade. Som det fremgår såvel av vassdragskommisjonens innstilling til Vassdragsloven av 1940 som av Ot.prp.'en 14, skulle grunneierens rett omfatte retten til å rå over og nyttiggjøre det vann som finnes på grunnen, men selve uttrykksmåten ble ansett for å være uten reell betydning. Det vises til Høyesterettsdom Rt-1967-616 ff hvor det er uttalt at om vannet kan uttas med hjemmel i annen bestemmelse enn loven §14, avhenger av om det volder skade, bl.a. for annenmanns rettigheter, noe som også kan avgjøres ved skjønn. Etter mindretallets standpunkt i nevnte sak må grunneieren ha rett til å utta vann til annet formål enn det som går inn under §14 (i dette tilfellet campingplass) hvis det kan skje uten at noen annen grunneiers behov for vann til husholdning og gårdsbruk blir skadelidende.
Etter loven §16 skal den nye lovs §14 ikke få anvendelse på eldre anlegg som besto før loven ikrafttreden, jfr. her vassdragskomiteens innstilling, dens bemerkninger til §15, §16, §17 (innstillingens 36).
Subsidiært anføres at selv om §14 kommer til anvendelse på hotellets anlegg, må et slikt renseanlegg som det her gjelder omfattes av betegnelsen "teknisk bruk på eiendommen".
Atter subsidiært anføres at hotellets økte forbruk skyldes et påbud som følge av samfunnsutviklingen, som alle, og i dette tilfelle også Oslo Lysverker, må finne seg i.
Forøvrig vises til 2 andre saker i Hallingdal mellom Oslo Lysverker og grunneiere, nemlig Høyesterettsdom Rt-1980-1626 ff og til Hallingdal herredsretts dom 5. mai 1987. I sistnevnte sak var utgangspunktet at hotellet før det ekspropriasjonsskjønnet som ga Oslo Lysverker rett til å erverve grunn og rettigheter i Ustevann, hadde rikelig vannforsyning og at det skulle stå like godt etter ekspropriasjonene som før. Man må reise spørsmålet hvorfor Oslo Lysverker i nevnte sak ikke prosederte på at hotellet ikke hadde rett til å ta vann fra Ustevannet. I saken ble hotellet tilkjent erstatning etter vassdragsloven §136 for skade som skyldes senkningen av Ustevann og ikke var medtatt i ekspropriasjonsskjønnet.
Før reguleringen av Bergsjø hadde hotellet ubegrenset rett til å bruke vannet. Oslo Lysverker må erstatte de inngrep som reguleringen volder. Hotellet ville ikke, om ikke reguleringen hadde kommet, hatt noen problemer med å bruke vann til kloakkrensingen.
Ved skjønnet i 1948 ble Oslo Lysverker pålagt erstatning til hotellet for visse tekniske problemer som reguleringen førte med seg, men det ble ikke "lagt noe lokk" på hotellets vannforbruk. Hotellet er pålagt å rense kloakken, og det må ha krav på å nyttiggjøre seg de ressurser som står til rådighet.
For øvrig bemerkes at Oslo Lysverker, om det ønsker, kan føre det utspedde vann fra hotellet til Rødningen, slik at det ikke går tapt for produksjon av kraft.
Når det gjelder brevet av 22. august 1975 fra ing. Brusletto, må det legges vekt på at han var en ren teknisk rådgiver som opererte helt på egen hånd. Hotellets juridiske rådgiver var advokat Ola T. Ruud. Han tok forbehold overfor kommunen, slik at Bergsjø kunne prøve spørsmålet rettslig. Bruslettos brev er antakelig forklaringen på at hele saken er oppstått. - -
Ankeforhandling ble holdt 10. juni 1987 på Ål. Det ble ikke avgitt partsforklaringer. Dokumentasjon ble foretatt slik det fremgår av rettsboken. - -
Lagmannsretten bemerker:
Som nevnt av herredsretten inneholdt den tidligere vassdragslov ikke noen uttrykkelig bestemmelse om grunneierens rett til å forsyne seg av vannet. Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten i at rett til å forsyne seg av det vann man hadde eiendomsrett til må ha vært ansett så selvfølgelig at det ikke var nødvendig å nevne det spesielt. Hotellet var i drift før den nye vassdragsloven. Lagmannsretten bygger på at hotellet da hadde anledning til å utta det vann det trengte til driften - også om behovet økte, sålenge ikke uttaket var til hinder for at en annen grunneier fikk det vann han trengte til sitt bruk. Bygger man på at hotellet hadde slik rett, må denne rett også anses å gjelde bruk til annet formål enn det som idag er begrenset av vassdragsloven §14, og etter §16 skal den nye lov ikke få anvendelse på eldre anlegg.
Ved overskjønnet i 1948 fikk Oslo kommune tillatelse til å rå over vannet "på en slik måte at det ikke blir tilstrekkelig vann til fløtning i Holselva og Votna, og i Hallingdalselva ovenfor Heimsil". Ved skjønnet ble Bergsjø Turisthotell tilkjent erstatning for ulemper ved flytting av vaskehus, ulempe ved innsnevring av tomt og ulempe ved forlengelse av kloakk p.g.a. tørrlegging av elven og skade i anleggstiden. Videre ble gitt erstatning til dekning av utgifter til støpt vannbasseng. Det er i overskjønnet fastsatt en rekke andre erstatninger.
Det er imidlertid ikke i skjønnet sagt noe om i hvilken utstrekning Oslo kommune, i motsetning til bestemmelsen om fløtningsvannet, også har rett til å utta så meget vann at det blir til skade for grunneiernes dekning av deres daglige vannbehov. Hvis dette hadde vært meningen, må man anta at forholdet var blitt regulert i skjønnet. Heller ikke er det i skjønnet tatt med noen bestemmelse som p.g.a. kommunens bruk av vannet i kraftproduksjon regulerer hotellets rett til uttak av vann, hverken på tidspunktet for skjønnet eller for fremtiden.
Det kan derfor ikke sies at Oslo kommune i forhold til hotellet har noen fortrinnsrett til bruk av vann til skade for hotellet. Videre kan det ikke sees at det ved skjønnet og de erstatninger som er tildelt settes noen grense for hotellets bruk. Oslo kommune og hotellet er begge rettighetshavere i sjøen og tvist om det uttak som den ene eller annen av rettighetshaverne utøver er uberettiget og volder skade for den annen grunneier eller rettighetshaver, må bli å avgjøre ved skjønn.
Retten kan ikke se brevet fra sivilingeniør Brusletto som en erkjennelse som binder hotellet overfor Oslo Lysverker. Han var en selvstendig teknisk konsulent, og bortsett fra hans brev er det ikke fra hotellets side gitt uttrykk for at det plikter å erstatte Oslo Lysverkers tap ved det merforbruk av vann som renseanlegget fører med seg.
Etter lagmannsrettens standpunkt har anken ikke ført frem. Overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd blir Oslo kommune å ilegge sakens omkostninger for lagmannsretten. Retten finner likeledes at kommunen bør betale saksomkostninger for herredsretten. Saksomkostningene settes for lagmannsretten til kr. 16594,-. Av beløpet er kr. 14000,- salær, resten utlegg. For herredsretten settes omkostningsbeløpet til kr. 21178,-, hvorav kr. 17750,- er salær, resten utlegg. Beløpene er overensstemmende med oppgaven fra ankemotpartens prosessfullmektig, som retten ikke har noe å bemerke til. Ankemotparten har krevet omkostningsbeløpet for herredsretten oppjustert til dagens satser, noe den ankende part har motsatt seg. Retten finner ikke å kunne følge ankemotparten i at saksomkostningsbeløpet fra herredsretten skal oppjusteres, men fastsetter renter av beløpet på vanlig måte.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Oslo kommune v/Oslo Lysverker innen 2 -to- uker til Bergsjø Høyfjellshotell kr. 37.772,- -kronertrettisyvtusensyvhundreogsyttito-. I tillegg betales av kr. 21.178,- av beløpet 15 % rente fra 18. juni 1980 til 31. januar 1986 og 18 % rente fra 1. februar 1986 og til betaling skjer.