Rt-1980-1626

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-12-15
Publisert:	Rt-1980-1626
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 189B/1980
Parter:	Oslo Lysverker (kommuneadvokat Audvar Os) mot I. 1. John Almhjell m.fl. (35 parter) (advokat Sven Harald Nordhus - til prøve) II. 11. Ola K. Dalen m.fl. (4 parter) (høyesterettsadvokat Bjørn Dalen). Motanke fra nr. 11, Ola K. Dalen (motsøksmålet) (høyesterettsadvokat Bjørn Dalen).
Forfatter:	Skåre, Sinding-Larsen, Elstad, Løchen, Tønseth
Lovhenvisninger:	Vassdragsloven (1940) §136, Vassdragsreguleringsloven (1917) §12, §16

Dommer Skåre: Ved stortingsvedtak 11. mars 1948 fikk Oslo Lysverker tillatelse til regulering av Holsvassdraget. Overskjønnet ble avhjemlet 3. november 1948, og reguleringen ble iverksatt i 1952.

Vinteren 1953 og 1954 fikk grunneierne på Moen, Hovet i Hallingdal problemer med vannforsyningen, som for de flestes vedkommende var basert på brønn med pumpe og trykktank. Det ble antatt at årsaken til problemet var lavere grunnvannstand som følge av reguleringen. Etter anmodning fra grunneierne iverksatte Oslo Lysverker målinger av grunnvannstanden i 1954. Grunneierne gjorde ytterligere henvendelser, men det ble ikke fra Oslo Lysverkers side tatt noe initiativ for å løse problemene.

Side:1627

I forbindelse med at Hol kommune i begynnelsen av 1956 skulle gi uttalelse i sak om ytterligere regulering av Strandevatn som er en del av Holsvassdraget, henvendte grunneierne seg til kommunen om problemene med vannforsyningen. I sin uttalelse i saken gjorde Hol kommunestyre oppmerksom på henvendelsen fra grunneierne. Det heter i kommunestyrets vedtak at dette er «ei sak som heradstyret reknar med at Oslo Lysverker ordnar opp med snøggast råd er og som skulle ha vore ordna tidlegare».

Tillatelse til tilleggsregulering av Strandevatn ble gitt ved kronprinsregentens resolusjon 29. juni 1956. I Industridepartementets tilråding oppstilles som forutsetning for tillatelsen at «Oslo lysverker snarest ordner opp med de spørsmål vedrørende vannforsyningen» som var omhandlet i herredsstyrets uttalelse.

Etter å ha vurdert en rekke alternativer for løsning av vannforsyningsproblemet, besluttet Oslo Lysverker å bygge vannverk for de berørte grunneiere basert på vann fra Tiuløken. Skjønn for avståelse av vannrettigheter og grunn for ledninger m.v. ble holdt i 1959 og 1960. For en av grunneierne ble avståelsen ordnet med avtale. Vannverket ble bygd og satt i drift i 1960. Anlegget ble i sin helhet bekostet av Oslo Lysverker, og det ble ikke betalt tilknytningsavgift.

I de første årene etter at anlegget var satt i drift, ble det ikke krevd årlig avgift. Spørsmålet om betaling av slik avgift til dekning av driftsomkostningene ble imidlertid tatt opp i 1973, og første gang søkt innfordret for 1974. De fleste grunneiere nektet å betale. Mot disse grunneiere anla Oslo Lysverker i 1975 søksmål ved Hallingdal herredsrett med påstand om at de skulle betale avgift for 1974. Det ble dessuten lagt ned påstand om at de ikke hadde krav på å få levert vann fra Oslo Lysverker vederlagsfritt.

Under lensmannsskjønnet i 1959 for avståelse av vannrettigheter og grunn til vannledninger, ble det i forhold til Ola K. Dalen satt opp som skjønnsforutsetning at han skulle ha «rett til tilkobling for salg av byggetomter langs vegen». I forbindelse med utparsellering av Ola K. Dalens eiendom oppstod uenighet mellom ham og Oslo Lysverker om innholdet av denne rett. Ola K. Dalen gikk til motsøksmål mot Oslo Lysverker for å få klarlagt dette forhold.

Hallingdal herredsrett avsa 29. desember 1977 dom med slik domsslutning:

«Hovedsøksmålet:

De saksøkte frifinnes.

Motsøksmålet:

Ola K. Dalen har for sin eiendom gnr. 30, bnr. 19 i Hol rett til å få tilknytning til og vannforsyning fra Oslo Lysverkers vannanlegg for de byggetomter som ligger i skogstykkene utlagt til tomtefelt på begge sider av riksvegen.

Begge søksmål:

I saksomkostninger til de saksøkte som er representert ved h.r.advokat Alf Nordhus betaler Oslo Lysverker kr. 13.025,- - trettentusenogtjuefem - og til de saksøkte som er representert ved h.r.advokat Bjørn Dalan kr.

Side:1628

14.994,- - fjortentusennihundrenittifire - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen.»

Oslo Lysverker anket over dommen, og Ola K. Dalen motanket. Eidsivating lagmannsrett avsa 29. juni 1979 dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet:

Partene 1-35 John Almhjell m.fl. frifinnes for å betale vannavgift for 1974 til Oslo Lysverker. Partene 1-10 og 12-35 har inntil offentlig vannverk blir etablert, krav på å få levert vann fra Moen vannverk (Oslo Lysverker) vederlagsfritt.

I motsøksmålet:

Part nr. 11 Ola K. Dalen har for sin eiendom gnr. 30 bnr. 19 i Hol rett til vederlagsfri tilknytning til og vannforsyning fra Moen vannverk (Oslo Lysverker) for de tomter som ligger i skogstykkene på begge sider av riksveien, inntil offentlig vannverk blir etablert.

I begge søksmål stadfestes Hallingdal herredsretts omkostningsavgjørelse.

For lagmannsretten tilpliktes Oslo Lysverker å betale saksomkostninger til høyesterettsadvokat Bjørn Dalans parter kr. 20.600 - tyvetusensekshundre kroner - og til høyesterettsadvokat Alf Nordhus' parter kr. 16.145 - sekstentusenetthundreogfirtifem kroner -.»

Oslo Lysverker har anket over dommen. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett har Oslo Lysverker frafalt kravet på avgift for 1974 og begrenset søksmålet til å gjelde krav om fastsettelsesdom for at grunneierne er forpliktet til å betale avgift fra 1. januar 1981. Kommunens anførsler er noe endret i forhold til det som er gjengitt av herredsretten og lagmannsretten.

Jeg nevner ytterligere at det i 1978/79 - før lagmannsrettens dom - ble inngått avtale mellom Hol kommune og Oslo Lysverker om rett for Hol kommune til å ta vann til det kommunale vannverk fra kraftverkets driftstunnel, mot å levere vann vederlagsfritt til Moen vannverk. Slik tilkobling er nå foretatt, og Tiurløken brukes ikke lenger som vannkilde for Moen vannverk. Det er imidlertid forutsatt i avtalen mellom Oslo Lysverker og Hol kommune at denne ordningen ikke skulle anses å representere en kommunal overtakelse av Moen vannverk, jfr. lagmannsrettens dom hvor det bestemmes at retten til vederlagsfri levering av vann vil opphøre når «offentlig vannverk blir etablert».

Den ankende part - Oslo Lysverker - har i det vesentlige anført:

En del av de berørte grunneiere var parter i overskjønnet i 1948 og la ned påstand om erstatning for tap av vann. Noen av disse grunneiere fikk ikke medhold, og for disse er det rettskraftig avgjort at de ikke kunne kreve erstatning for tap av vann ved sunket grunnvannstand. For enkelte andre grunneiere som var parter i skjønnet, ble spørsmålet om rett til erstatning for tap av vann til vanaforsyning utsatt. For denne gruppe, og for grunneiere som ikke var parter i

Side:1629

skjønnet, var det anledning til å kreve etterskjønn etter vassdragslovens §136, men adgangen til å kreve etterskjønn falt bort i 1956 fordi selve kravet da ble foreldet. Det er imidlertid ikke meningen å anføre foreldelse som et selvstendig grunnlag for frifinnelse - forholdet er nevnt for å vise at Oslo Lysverker ved å bygge vannverket strakte seg lenger enn rettslig sett nødvendig. Heller ikke er det meningen at de grunneiere som fikk sitt krav om erstatning for vann avslått i 1948, skal stå dårligere enn de øvrige grunneiere. Ved vurderingen av det som nå er tvistegjenstanden, godtar Oslo Lysverker at alle ankemotpartene stilles likt, og at man tar utgangspunkt i de grunneiere som ikke var parter i skjønnet fra 1948 eller som fikk sitt krav utsatt.

En plikt for Oslo Lysverker til å bygge vannverket kunne heller ikke bygges på det vilkår som ble fastsatt i forbindelse med tilleggskonsesjonen i 1956. Tilleggsreguleringen berørte ikke grunnvannstanden, og det kunne ikke stilles vilkår i denne saken om forhold som hadde sitt grunnlag i den opprinnelige konsesjon. Det var heller ikke adgang til å supplere de tidligere fastsatte vilkår. Den omstendighet at Oslo Lysverker bygde vannverket, representerer ikke noen aksept eller samtykke som kunne gjøre det ugyldige vilkår bindende.

Situasjonen var derfor at det i 1957 og senere ikke forelå noen rettslig plikt for Oslo Lysverker til å avbøte de problemer som var en følge av sunket grunnvannstand. Det var imidlertid fra grunneiernes side blitt påpekt en skade som etter sin art og størrelse i sin alminnelighet skal erstattes av den som regulerer. Dette forhold ønsket Lysverkene å gjøre opp for uansett de var forpliktet til det eller ikke.

Det vannverk som var bygd, eies helt ut av Oslo Lysverker. Som eier av vannverket kan det kreves vederlag for ytelsene, jfr. Rt-1978-1214. Det tap for grunneierne som Lysverkene tok sikte på å dekke, må anses kompensert ved byggingen av vannverket og gratis vann fram til i dag. Ved vurderingen av om grunneierne derved er holdt skadesløse, må legges vekt på at vannforsyningen neppe var uproblematisk på den tid reguleringen ble satt i verk, og den ville bli tiltagende vanskelig på grunn av større forbruk. Dessuten var det i 1950-årene en økende fare for forurensing av grunnvannet fordi avløpsvann ble sluppet i grunnen. Noen utgifter var det også forbundet med den gamle brønnforsyning. Grunneierne må etter en samlet vurdering av disse forhold anses å ha fått full kompensasjon for den skade de ble påført ved at anlegget ble oppført og drevet frem til i dag uten utgifter for dem. De klager som har vært fremført mot vannkvaliteten ved Moen vannverk er overdrevne, og leveringen av vann fra det kommunale vannverk har dessuten skapt en ny situasjon.

Dersom man bygger på vilkåret fra 1956, inneholder ikke dette noe konkret om hva som skulle gjøres - således sier det ikke noe om plikt for Oslo Lysverker til å bygge vannverk eller om skjønn for å få fastsatt omfanget av Lysverkenes forpliktelse.

I motsøksmålet hevder Oslo Lysverker at ordene «langs vegen» etter en naturlig forståelse bare omfatter de tomter som grenser til riksvegen. Det er ikke noe i saken som viser at dette ikke har vært meningen. Det virker etter forholdene lite naturlig at man har brukt

Side:1630

ordene «langs vegen» for å uttrykke den geografiske plassering av eiendommen. Noen utparselleringsplan forelå ikke i 1959 da skjønnet fant sted, og det er intet som tyder på at man har tenkt på hele eiendommen som utparselleringsområde.

Det bestrides at Dalen avstod mer enn grunn til vannledninger. Han hadde ingen vannrettigheter i Tiurløken. Det virker lite sannsynlig at Dalen skulle få tilknytningsrett for hele området som vederlag bare for avståelsen av grunn til hovedledningen. Særlig gjelder dette hvis tilkobling og levering av vann forutsettes å skulle skje uten betaling. Lysverkene hevder for øvrig at også tilknytning til tomter med grense til veien bare skulle skje mot betaling av vederlag for tilknytning og levering av vann. Oslo Lysverker vil for øvrig akseptere at inntill 3 husrekker på begge sider av vegen får tilknytning mot betaling av avgift.

Oslo Lysverker har nedlagt slik påstand:

I. I hovedsøksmålet:

1. Ankemotpartene har fra 1. januar 1981 ikke krav på å få levert vann fra Oslo Lysverker vederlagsfritt.

2. Oslo Lysverker tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av ankemotpartene in solidum.

II. I motsøksmålet:

1. Oslo Lysverker frifinnes.

2. Oslo Lysverker tilkjennes saksomkostninger av Ola K. Dalen for alle retter.

Ankemotpart 1-10, 13-20 og 24-35, som for Høyesterett har vært representert av advokat Sven Harald Nordhus, har i det vesentlige anført:

Det er ikke riktig at noen av grunneierne fikk sine krav på erstatning rettskraftig avgjort ved skjønnet i 1948. De spørsmål som ble tatt opp, gjaldt tap av overflatevann. Det er ikke noe som tyder på at man tenkte seg muligheten av at grunnvannstanden skulle synke. Situasjonen var derfor at også de grunneiere som reiste krav om erstatning i 1948, kunne kreve etterskjønn etter vassdragslovens §136 da skadene meldte seg. Det var altså ikke noen grunn til å stille grunneierne forskjellig i spørsmålet om adgangen til å kreve slikt skjønn.

Industridepartementet hadde hjemmel til å fastsette som vilkår til tilleggskonsesjonen at Oslo Lysverker skulle ordne opp i forhold til grunneierne. Det må her legges vekt på at det dreier seg om en suksessiv regulering, jfr. Rt-1969-433. Dessuten gav vassdragsreguleringslovens §12 nr. 18 hjemmel for å endre eller supplere de opprinnelige vilkår. Under enhver omstendighet må det være avgjørende at Oslo Lysverker i handling aksepterte vilkåret.

Vilkåret sa for øvrig ikke mer enn det Oslo Lysverker var forpliktet til fra før, men gjennom vilkåret fikk plikten et nytt grunnlag.

Det er etter dette misvisende når Oslo Lysverker forsøker å fremstille det slik at det er et gavepreg over byggingen av vannverket. Alle grunneiere hadde krav på at problemet ble løst.

Side:1631

Oslo Lysverker kunne ha tatt spørsmålet om tiltak eller erstatning opp under det skjønn som gjaldt tilleggsreguleringen, eller Lysverkene kunne ha forlangt skjønn etter vassdragslovens §136. Grunneierne regnet med at Oslo Lysverkers plikt hvilte på et konsesjonsvilkår, og hadde ingen foranledning til å ta opp spørsmålet selv.

Oslo Lysverker forlangte ikke skjønn og sørget heller ikke for at det ble inngått noen egentlig avtale med grunneierne. Men når vannverket ble bygd uten at det ble krevd refusjon verken for anleggs- eller driftsutgifter, ligger det nær å se det slik at Oslo Lysverker påtok seg å dekke også driftsutgiftene. Denne forpliktelse kan ikke Lysverkene gå fra - det er ikke nok å peke på at vannverkene i sin alminnelighet kan kreve vederlag for det leverte vann. Og om grunneierne gjennom avgiftsfri levering skulle få mer enn nødvendig for å kompensere skaden, er dette ikke avgjørende.

Det bestrides for øvrig at grunneierne har fått noen overkompensasjon. Oslo Lysverker har forsøkt å bagatellisere de problemer som oppstod etter reguleringen. Det må imidlertid legges til grunn at vannforsyningen var god tidligere, og at vannmangelen ikke skyldes økt forbruk, men at grunnvannstanden sank vesentlig etter reguleringen. Spørsmålet om hva det er rimelig å legge i Oslo Lysverkers disposisjoner, må for øvrig vurderes ut fra forholdene i 1959-60, og det forhold at man hadde med en skade å gjøre som var en følge av vassdragsregulering.

Disse grunneierne har nedlagt slik påstand:

«1. Eidsivating lagmannsretts dom av 29. juni 1979 stadfestes.

2. Eidsivating lagmannsretts omkostningsavgjørelse stadfestes. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene 11 og 12 samt 21 og 23, som for Høyesterett har vært representert av høyesterettsadvokat Bjørn Dalan, har i det vesentlige anført:

Disse ankemotparter fikk ikke spørsmålet om erstatning for tap ved sunket grunnvannstand avgjort under skjønnet i 1948 og tilhører for så vidt den gruppe som skulle stå sterkest i forhold til den inndeling av grunneierne som Oslo Lysverker har foretatt i sine anførsler. Det bestrides for øvrig at kravet etter den opprinnelige regulering bortfalt ved foreldelse i 1956. Vannmangelen var sporadisk, og den omstendighet at skaden ble konstatert på et bestemt tidspunkt i 1953 eller 1954, kunne ikke føre til at foreldelsesfristen begynte å løpe for senere tilfeller hvor vannet kunne bli borte.

For øvrig er vist til de anførsler som de øvrige grunneiere har gjort gjeldende, dog fremheves følgende:

Det var hjemmel allerede i reguleringen fra 1948 for å ta opp spørsmålet om å bygge vannverk. Dette skulle Oslo Lysverker ha tatt opp.

Blant ekspropriasjonssakene utgjør vassdragsreguleringene en egen gruppe. Det skal således betales 25% tillegg til erstatninger, og dette får betydning også ved fastsetting av tiltak og de økonomiske vilkår i denne forbindelse. Denne ordningen må ses i sammenheng

Side:1632

med at den som får reguleringstillatelse, får betydelige fordeler.

Disse forhold må tas i betraktning når det skal avgjøres hva som er innholdet av Oslo Lysverkers forpliktelser.

Det kan for øvrig reises spørsmål om de ordinære domstoler er kompetente for så vidt Oslo Lysverker anfører at grunneierne har fått full erstatning ved at Lysverkene bygde vannverket og leverte gratis vann fram til i dag. Dette spørsmål hørte under skjønn.

Part nr. 11 - Ola K. Dalen - er ved inkurie ikke nevnt i lagmannsrettens domsslutning for så vidt gjelder hovedsøksmålet. Dette må nå rettes.

I motsøksmålet har ankemotparten, Ola K. Dalen, i det vesentlige anført:

Dalens interesse var ikke begrenset til de tomter som hadde grense til veien. Uttrykket «langs vegen» var benyttet for å lokalisere grunnstykket. Den grunneier som avstod grunn og rettigheter etter avtale - Overvold - fikk rett til tilknytning for tomter på sin eiendom uten at det var tale om tomter som grenset til vei. Forutsetningen om tilknytningsrett for tomter langs veien er benyttet også for en annen grunneier enn Dalen. På grunn av formen på sistnevnte eiendom - den er meget smal mot veien - kan man neppe ha ment noe annet enn at også tomter i det bakenforliggende område skulle få tilknytningsrett.

En vid fortolking av forutsetningen er rimelig når man ser på hva Dalen avstod. For ham gjaldt det ikke bare fri grunn til ledningen; han ville på grunn av vannverket tape en mulighet for å bruke vann fra Tiuløken til å lage egen vannforsyningskilde ved utbyggingen av sitt tomteområde.

Av de grunner som er nevnt foran, er det rimelig å se det slik at Dalens rett gjelder tilknytning uten at det betales vederlag. Subsidiært kreves tilknytning mot betaling av avgift for tilknytning og for levering av vann.

For ankemotpartene 11 og 12 og 23, og i motsøksmålet for part 11 - Ola K. Dalen - er det lagt ned slik påstand:

«I hovedsøksmålet: Lagmannsrettens dom stadfestes med den tilføyelse at part nr. 11 også har krav på å få levert vann fra Moen vannverk (Oslo Lysverker) vederlagsfritt.

I motsøksmålet: Lagmannsrettens dom stadfestes. Subsidiært: Herredsrettsdommen stadfestes.

I begge søksmål: Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes og Oslo Lysverker tilpliktes å erstatte ankemotpartenes sakskostnader for Høyesterett.»

I anledning ankesaken er 12 parter og 8 vitner avhørt ved bevisopptak ved Hallingdal herredsrett og Oslo byrett. Ett av disse vitner er nytt. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som imidlertid ikke har avgjørende betydning, og som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Jeg er kommet til at anken må forkastes i hovedsøksmålet, men at den delvis må tas til følge i motsøksmålet.

Side:1633

Det må anses utvilsomt at som følge av reguleringen i 1952 sank grunnvannstanden på Moen. Det er mulig at grunneierne også tidligere tidvis kan ha hatt problemer med vannforsyningen. Det er også mulig at vannproblemet var, og fortsatt ville ha blitt aksentuert ved moderne installasjoner. Det må imidlertid legges til grunn at reguleringen skapte en helt ny situasjon, og at man her hadde med en reguleringsskade å gjøre som Oslo Lysverker i utgangspunktet skulle være ansvarlig for. At skaden er av slik art, er erkjent av Oslo Lysverker.

Som gjengitt foran mener Oslo Lysverker at enkelte grunneiere fikk sine krav om tap av vann rettskraftig avgjort ved skjønnet i 1948. Lysverkene har imidlertid ikke trukket noen rettslig konsekvens av dette; disse grunneiere skal bedømmes likt med de andre i forhold til de aktuelle rettsspørsmål. Noen grunn for meg til å gå inn på dette er det derfor ikke.

Heller ikke er det grunn til å gå inn på om grunneiernes krav ble foreldet i 1956, eventuelt i 1957. Uansett foreldelse ville Oslo Lysverker avbøte de skadevirkninger den lavere grunnvannstand medførte for grunneierne på Moen, og da kan jeg ikke se at foreldelsesspørsmålet har noen reell betydning.

På denne bakgrunn finner jeg det også unødvendig å gå inn på om det vilkår Industridepartementet fastsatte i 1956 i forbindelse med spørsmålet om tilleggsregulering, var gyldig eller ikke, eventuelt om det ble bindende ved at Oslo Lysverker aksepterte en forpliktelse og bygde vannverket. Jeg tilføyer at vilkåret ikke sa noe konkret om tiltak som burde treffes, og om det økonomiske oppgjør med grunneierne. For så vidt sa vilkåret ikke noe mer enn det som kunne utledes av den opprinnelige regulering. Det er mulig at vilkåret bare var ment som en påminnelse om eller bekreftelse av at det her forelå en uoppgjort sak som Oslo Lysverker var forpliktet til å ta seg av.

Som nevnt mener Oslo Lysverker at man i spørsmålet om rett til å kreve årlige avgifter må ta utgangspunkt i det forhold at vannverket eies av Lysverkene: Lysverkene har samme rett som vannverkseiere generelt til å kreve betaling for ytelser.

På samme måte som ankemotpartene mener jeg at dette ikke er det riktige utgangspunkt slik saken her ligger an. Byggingen av vannverket har sin bakgrunn i en reguleringsskade som Oslo Lysverker erkjente, og som den ville erstatte. Oslo Lysverker burde i denne situasjon enten ha sørget for en klar avtale, eller forlangt etterskjønn etter vassdragslovens §136. Denne bestemmelse kan synes utformet ut fra en forutsetning om at skjønn skal kreves av de skadelidende, men man har eksempler på at også skadevolderen har forlangt slikt skjønn, se Rt-1953-1249. Hvis denne fremgangsmåte var blitt benyttet, er det meget som taler for at skjønnet i tilfelle pengeerstatning ville ha gitt 25% tillegg til oppstått skade, og at et slikt tillegg også ville ha blitt regnet inn dersom bygging av vannverk var blitt gjort til en skjønnsforutsetning. Etter lovendringen i 1959 fremgår dette av vassdragslovens §136 nr. 1 jfr. vassdragsreguleringslovens §16 nr. 3. Rettstilstanden før lovendringen var noe uklar, se Ot. prp. nr. 39(1958) side 39 og Rt-1953-1249, men meget tyder på at

Side:1634

25% regelen ble anvendt også tidligere. Det erstatningsnivå som ble etablert i vassdragsreguleringssaker, må selvsagt ha påvirket innholdet av de avtaler som ble inngått i stedet for skjønn.

Etter min mening bør Oslo Lysverkers bygging av vannverket i den foreliggende sak ses som et tilbud til grunneierne om en ordning som skulle stille dem like godt som om avgjørelsen var blitt tatt ved skjønn eller det var inngått avtale etter forhandlinger. Spørsmålet blir da om tiltaket ut fra denne problemstilling må anses å innbefatte at Oslo kommune også skulle bære driftsutgiftene.

Det er noe tvilsomt hvilken konklusjon som bør trekkes med dette utgangspunkt. Det er dokumentert enkelte skjønn om erstatning ved tap av brønnvann eller annen vannforsyning. I noen av disse tilfeller er fri tilknytning til offentlig vannforsyningsanlegg blitt ansett som tilstrekkelig erstatning, men i noen tilfeller har grunneieren også fått dekning for driftsutgifter. I mangel av sikre holdepunkter finner jeg at den tvil som her er til stede, bør gå ut over Oslo Lysverker som utvilsomt burde ha sørget for en klar løsning. Det foreligger heller ikke endrede forhold av avgjørende betydning. Min konklusjon blir derfor at Oslo Lysverker ikke kan få medhold i hovedsøksmålet.

Etter de synspunkter jeg her har bygd på, kan jeg ikke se at det oppstår noen tvil om Høyesteretts kompetanse til å treffe realitetsavgjørelse.

Ankemotpartene har lagt ned påstand om stadfestelse av lagmannsrettens dom. Dette innebærer at retten til å få vann levert vederlagsfritt, varer «inntil offentlig vannverk blir etablert». Som nevnt foran er det forutsatt at denne situasjon ikke inntrådte ved at Moen vannverk nå får vann fra det kommunale vannverk.

I motsøksmålet tar jeg mitt utgangspunkt i den formulering som er brukt i skjønnsforutsetningen - «tilkobling for salg av byggetomter langs vegen». Den naturlige forståelse av ordene byggetomter «langs vegen» er etter mitt skjønn at det gjelder tomter med grense mot vegen. På det tidspunkt skjønnet ble holdt, var det ikke utarbeidet noen plan for utskillelse av tomter, men den del av området som lå til veg, var for så vidt byggeklart.

Jeg kan ikke se at de synspunkter som er fremført av Dalen, svekker den oppfatning jeg her har gjort rede for. Jeg kan således ikke finne holdepunkter for at ordene «langs vegen» kan være benyttet for å stedfeste arealet. Jordstykket er forholdsvis dypt i sammenligning med grensen mot veien, og det passer ikke å si at jordstykket ligger «langs» veien. Jeg finner heller ingen avgjørende holdepunkter for Dalens alternativ ved å sammenligne avtalen med en annen grunneier (Overvold), eller med den skjønnsforutsetning om tilkoblingsrett for tomter langs veien som er benyttet også for en annen av skjønnspartene.

Som vederlag for tilkoblingsretten gav Dalen fri grunn. Han hevder at han også gav avkall på vann fra Tiuløken, og at dette vannet ville kunne forsyne hele det område han nå vil selge som tomter. Jeg kan imidlertid ikke se at dette kan få betydning for tolkingen av den nevnte skjønnsforutsetning.

Side:1635

Skjønnsforutsetningen sier ikke noe om tilkoblingen skal skje mot betaling, men Oslo Lysverker mener at en vederlagsforutsetning må innfortolkes. Dette kan jeg ikke slutte meg til. Den tilkobling til vannverket som ellers skulle skje når arbeidene var utført, skulle foretas uten betaling av tilknytningsavgift. Siden noe annet ikke ble sagt i skjønnsforutsetningen, mener jeg de beste grunner taler for å la det samme gjelde for Dalens tomter. Også når det gjelder betaling av årsavgift, mener jeg Dalens tomter må være likestilt med de øvrige.

Det er ikke utformet noen påstand som dekker den forståelse av skjønnsforutsetningen som jeg her har gitt uttrykk for. Høyesterett må imidlertid selv kunne utforme konklusjon som er i samsvar med denne forståelse.

I hovedsøksmålet har anken ikke ført fram, og ankemotpartene må tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett. I motsøksmålet mener jeg at hver av partene må dekke sine omkostninger.

Advokat Sven Harald Nordhus' omkostningsoppgave lyder på 20.000 kroner, hvorav ca. 2.500 kroner oppgis å være utlegg. Omkostningene for alle retter er til sammen ca. 49.000 kroner.

Omkostningsoppgaven fra høyesterettsadvokat Bjørn Dalan lyder på 21.450 kroner, hvorav 450 kroner er utlegg. Omkostningene for alle retter utgjør tilsammen ca. kr. 57.000, hvorav fire femtedeler er oppgitt å gjelde hovedsøksmålet.

Jeg stemmer for denne

dom:

I hovedsøksmålet:

1) Lagmannsrettens dom, bortsett fra omkostningsavgiørelsen. stadfestes så langt den er påanket, dog slik at ankemotpart nr. 11, Ola K. Dalen, skal stå i samme stilling som de øvrige ankemotparter.

2) I saksomkostninger for alle retter betaler Oslo Lysverker til de ankemotparter som har vært representert av advokat Sven Harald Nordhus, i fellesskap 49.000 - førtini tusen - kroner, og til de ankemotparter som har vært representert av høyesterettsadvokat Bjørn Dalan, i fellesskap 45.000 - førtifem tusen - kroner, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

I motsøksmålet:

1) Ola K. Dalen har for sin eiendom gnr. 30 bnr. 19 rett til vederlagsfri tilknytning og vannforsyning fra Moen vannverk (Oslo Lysverker) for de tomter som ligger på begge sider av riksvegen og med grense til denne, inntil offentlig vann verk blir etablert.

2.) Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Elstad. Løchen og Tønseth: Likeså.

Av herre ds rettens dom (sorenskriver Finn Jervell med domsmenn): - - -

Rettens vurdering:

Side:1636

Saken er reist som krav om betaling av vannavgift for året 1974, men gjelder i realiteten spørsmålet om Oslo Lysverker har plikt til å levere vann vederlagsfritt til dem som nå er tilknyttet det vannverk Oslo Lysverker anla i 1960. Det kreves også fastsettelsesdom for at det ikke foreligger noen slik plikt. Motsøksmålsvis krever en av de saksøkte også fastsettelsesdom for at han har krav på tilknytning for alle tomter i et tomtefelt.

Saken har sammenheng med Oslo Lysverkers regulering av Holsvassdraget. Konsesjon på reguleringen ble gitt av administrasjonsrådet 14.8.1940 og stadfestelse ble gitt ved kgl. res. av 4.6.1948. I okkupasjonstiden fikk Oslo Lysverker også tillatelse til å erverve sideelvene Sisseldøla og Bergselva (også kalt Skuvsbekken). Denne tillatelse ble også stadfestet ved den nevnte kgl. res. Reguleringen ble iverksatt i 1952. Overskjønn til fastsettelse av erstatning for skader og ulemper ved reguleringen ble avhjemlet 3.11.1948. Ved kronprinsregentens res. av 29.6.1956 fikk Oslo kommune v/Oslo Lysverker tillatelse til å foreta ytterligere regulering av Strandevatn gående ut på oppdemming av Strandevatn med ytterligere 4 m. Ekspropriasjonsskjønn i anledning tilleggsreguleringen ble avhjemlet 25.11.1957 og overskjønn 2.8.1958.

Etter at reguleringen ble iverksatt i 1952 oppsto det vannforsyningsproblemer for befolkningen på Moen i Hovet som ligger mellom Holselven og Sisseldøla. I dette område hadde det aldri tidligere vært problemer med vannforsyningen. Denne ble vanligvis enkelt ordnet ved at det ble gravet brønner. Dette skjedde med små omkostninger da grunnvannstanden i området var høy. Problemene oppsto da grunnvannstanden sank. Det er ikke omtvistet at reguleringen var årsaken til den lavere grunnvannstand.

Spørsmål om hva Oslo Lysverker aktet å foreta seg for å få rettet på forholdet ble reist av advokat T. Nordhagen på vegne av 25 - ikke navngitte - hus- og grunneiere på Moen,' som alle hadde brønner, i brev av 16.3.1955 til Oslo Lysverker. Det ble her anført at enkelte hadde måttet grave sin brønn dypere opp til 3 ganger i løpet av de siste år, men at det så ut til «at det til slutt praktisk talt vil være ugjørlig å grave så djupt at en får sikkert vatn her». Oslo Lysverker svarte den 19.4.1955 under henvisning til kommuneadvokatens brev av 4.4.1955 hvori anføres «at tilfellene burde vært forelagt skjønnsretten, at dette nå er for sent, men at man vil ha tilfellene under observasjon og komme tilbake til disse når mer erfaring er innvunnet og overskjønnsrettens avgjørelse foreligger i de brønnspørsmål som er bragt inn for denne».

I forbindelse med Oslo Lysverkers søknad om tilleggsregulering henvendte huseierne seg i brev av 18.2.1956 til Hol herredsstyre og anmodet det om «å ta med denne saka i konsesjonskravet og at det vert gjort ei rask løysing av vasspørsmålet for oss». Herredstyret behandlet konsesjonssøknaden i møte 20.2.1956 og fattet slikt vedtak: «Heradsstyret godtek framlegget frå formannskapet, men i tillegg til det som der er sagt må ein gjere merksam på skriv frå huseigarar i Hovet av 18. februar d.å. om skadar på vassforsyninga ovanfor Ruud. Dette er ei sak som heradsstyret reknar med at Oslo Lysverker ordnar opp med snøggast råd er og som skulle vore ordna tidlegare.»

I tillatelsen til ytterligere regulering av Strandevatn. gitt ved kronprinsregentens res. av 29.6.1956 anføres det at den «gis på de vilkår og under de forutsetninger som er tatt inn i Industridepartementets tilråding av 29. juni

Side:1637

1956». I tilrådingen anføres bl.a.: «En er videre enig med hovedstyret at det oppstilles som en forutsetning for tillatelsen at Oslo Lysverker snarest ordner opp med de spørsmål vedrørende vannforsyningen for oppsittere ovenfor Ruud, som Hol herredsstyre omhandler i sin uttalelse av 20. februar 1956». Det var altså en forutsetning for reguleringstillatelsen at Oslo Lysverker ordnet opp med vannforsyningen. Oslo Lysverker har godtatt betingelsene for tilleggsreguleringen uten noe forbehold og likeså Oslo bystyre. Noen misforståelse angående de uttrykk som ble brukt i tilrådingen kan det ikke ha vært ettersom det ble rettet forespørsel herom til Hovedstyret og Industridepartementet før behandlingen i Lysverkstyret og bystyret. Oslo Lysverker har også oppfylt forutsetningen ved å bygge vannverket.

I anledning saksøkerens anførsel om at alle krav om erstatning for skade på vannforsyningen er foreldet bemerkes:

Iflg. kommuneadvokatens oppgave skulle det være bare 16 av de saksøkte som meldte seg ved skjønnet i 1948. For 12 førte erstatningskravet ikke frem. For disse skulle da erstatningskravet være bindende avgjort. For 5 saksøkte skulle vannforsyningsspørsmålet være utsatt.

Det er riktig som anført av kommuneadvokaten at vannforsyningsspørsmålet ble viet atskillig oppmerksomhet under skjønnet. Det finnes imidlertid såvidt retten kan se intet i skjønnspremissene generelt om vannforsyningsproblemet. Man får derfor ingen opplysning om hva retten har lagt til grunn ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet. Det man var klar over var at vannføringen i elvene ville bli redusert ved reguleringen. Det ligger da nær å anta at det er denne kjensgjerning som er lagt til grunn for avgjørelsene. At reguleringen kunne komme til å bevirke senking av grunnvannstanden og dermed problemer for vannforsyningen har man muligens ikke tenkt på. Som nevnt er en slik mulighet heller ikke nevnt i premissene. Denne skadevirkning meldte seg heller ikke før en tid etter at reguleringen ble satt i verk i 1952. Dette skulle da formentlig være en skade som ikke ble vurdert ved skjønnet i 1948 og følgelig gi grunnlag for erstatning ved etterskjønn i samsvar med vassdragslovens §136. Dette erstatningskrav er gjenstand for foreldelse, men foreldelse kunne åpenbart ikke være inntrådt på det tidspunkt tillatelsen til tilleggsreguleringen ble gitt og Oslo Lysverker godtok forutsetningen om å ordne opp i vannforsyningsforholdene. Det var da ikke noen foranledning for de saksøkte til selv å begjære skjønn etter vassdragslovens §136.

Når det gjelder de saksøkte som fikk sine krav om erstatning for skade på vannforsyningen utsatt ved skjønnet i 1948 bemerkes at kravene såvidt retten kan se ikke er behandlet ved noe senere skjønn. Ved skjønnene i forbindelse med tilleggsreguleringen i 1957 og 1958 ble disse utsatte takstnr. ikke behandlet og såvidt retten kan se heller ikke andre krav om erstatning for skade på vannforsyning. I begge disse skjønn er forutsetningen om å ordne opp med vannforsyningen nevnt i premissene. Det fremgår av overskjønnet i 1958 at det ikke meldte seg grunneiere med skadekrav nedenfor Strandevatndammen. Det skulle synes naturlig at iallfall de utsatte takstnr. ved skjønnet i 1948 nå var blitt tatt med når det likevel ble holdt skjønn i anledning Holsreguleringen. Det måtte i tilfelle være Oslo Lysverkers sak å sørge for at de utsatte spørsmål ble behandlet. Det skulle også synes naturlig at Oslo Lysverker ved samme anledning sørget for at de påståtte skader på vannforsyningen som hadde vist seg etter at reguleringen var satt i verk ble

Side:1638

vurdert av et skjønn. Det vises i denne forbindelse til Oslo Lysverkers brev av 19.4.1955 til advokat Nordhagen hvori er gjengitt kommuneadvokatens brev av 4.4.1955 hvor det uttales «at man vil ha tilfellene under observasjon og komme tilbake til disse når mer erfaring er innvunnet og overskjønnsrettens avgjørelse foreligger i de brønnspørsmål som er bragt inn for denne. Oslo Lysverker har såvidt skjønnes ikke tatt skritt for å få avgjørelse i de utsatte brønnspørsmål. Det vises videre til Oslo Lysverkers brev av 10.11.1958 til kommuneadvokaten hvori refereres henvendelsene til vassdragsvesenets hovedstyre og Industridepartementet for å få klarlagt meningen med de uttrykk som ble brukt i departementets tilråding i anledning tillatelsen til tilleggsregulering og hvor de uttales: «Etter de opplysninger vi da innhentet, var det meningen at man forlangte at saken ble tatt opp til avgjørelse og at den ble avgjort enten ved overenskomst eller ved skjønn, slik som reguleringsloven forutsatte». Retten kan bare konstatere at Oslo Lysverker verken begjærte skjønn eller søkte å få i stand noen overenskomst, men valgte sin egen løsning, nemlig å bygge et vannverk.

Heller ikke for de utsatte takstnummers vedkommende kan det etter rettens mening være spørsmål om foreldelse. Disse saksøkte hadde bragt sine krav inn for skjønnsretten til avgjørelse. Noe mer kunne man ikke kreve av dem.

Retten antar for øvrig at en mulig foreldelsesfrist må være avbrutt ved at Oslo Lysverker godtok betingelsene for tilleggsreguleringen og faktisk forpliktet seg til å ordne opp med vannforsyningsforholdene. Heri må iallfall ligge en erkjennelse av retten til å få kravene vurdert.

Retten antar som fremholdt av de saksøkte at det er av underordnet interesse å avgjøre om erstatningskrav for skade på vannforsyningen er foreldet i relasjon til overskjønnet i 1948 og adgangen til etterskjønn etter vassdragslovens §136. Retten er for så vidt enig med de saksøkte i at Oslo Lysverkers godtakelse av betingelsene for tilleggsreguleringen i 1956 i seg selv er rettslig forpliktende. De hus- og grunneiere som har fått sin vannforsyning skadet ved reguleringene har et ubetinget krav på å få skadene reparert.

Det er av kommuneadvokaten fremholdt at det ikke var hjemmel for i 1956 å sette som vilkår at det ble ordnet opp med vannforsyningsforholdene etter den første regulering. Vassdragsdirektoratet synes å være enig heri, jfr. brev av 2.11.1970 til kommuneadvokaten. De saksøkte har på sin side fremholdt at det ikke er tvilsomt at det er hjemmel for et slikt vilkår, f.eks. i vassdragsreguleringslovens §12 pkt. 18, slik bestemmelsen lød før endringen i 1959.

Retten anser det unødvendig å ta standpunkt til dette tvistespørsmål. Det avgjørende må være at Oslo Lysverker har godtatt vilkåret.

En absolutt forutsetning for at vannavgift kan kreves må være at Oslo Lysverker har ordnet opp med spørsmålene vedrørende vannforsyningen, d.v.s. at vannforsyningsforholdene nå er tilfredsstillende for dem som berøres av reguleringene. Etter rettens mening er leveringen av vann fra vannverket ikke tilfredsstillende. Det er erkjent at det iallfall til å begynne med var forskjellige feil ved vannmerket, men disse hevdes å være utbedret. Vannet er imidlertid fortsatt, iallfall til tider, dårlig på grunn av rustdannelser, slam og infisering av vårfluelarver. Under hovedforhandlingen ble det forevist vannprøver som var helt brunfarvet, nærmest som tynn kaffe. Videre

Side:1639

er vannverkets kapasitet alt sprengt. Vannverket har 2 pumper a 10 HK og en tank på 3 m3 hvorav bare 1 m3 kan brukes. Dette medfører at trykket ikke sjelden er dårlig. Grunnen hertil er at det er tillatt tilkoblet for mange brukere. Mens det i 1964 var 27 avtakere er det nå 48. For de flestes vedkommende er det Oslo Lysverker som har tillatt tilkobling. For noen få tomters vedkommende skal tilkobling være tillatt av kommunen uten at Oslo Lysverker har foretatt seg noe i den anledning. Misnøyen med vannverket er såvidt skjønnes en medvirkende årsak til at avtakerne ikke har ønsket å overta det og likeså til at enkelte har henstillet til kommunen ikke å overta det.

Selv om vannforsyningen fra Oslo Lysverkers vannverk hadde vært fullt tilfredsstillende er ikke dermed gitt at det skal svares vannavgift. Situasjonen var som tidligere nevnt at oppsitterne på Moen hadde fullt tilfredsstillende vannforsyning idet de fikk vann fra elvene eller gravet brønn da grunnvannstanden var høy. Det ble en drastisk endring i dette etter at reguleringen ble satt i verk. Når Oslo Lysverker bygger vannverk som de berørte kan koble seg til, må dette ses som en kompensasjon for de vannforsyningsmuligheter reguleringen ødela, og gir ikke i seg selv hjemmel for å kreve vannavgift.

Det fremgår ikke av kronprinsregentens res. og den tilråding som ligger til grunn for den hva meningen var med uttrykket å ordne opp med vannforsyningsspørsmålene, men det er som nevnt klarlagt ved henvendelsene til vassdragsvesenets hovedstyre og Industridepartementet at meningen var at vannforsyningsspørsmålet ble avgjort ved overenskomst eller ved skjønn etter reguleringsloven. Det har således ikke vært krevet eller antydet at det skulle bygges vannverk. Det er forbausende at Oslo Lysverker verken har forelagt spørsmålene for et skjønn eller søkt å komme til en minnelig ordning med de berørte. Av dokumentene fremgår at Oslo Lysverker har forutsatt at brukerne skulle overta anlegget, men denne forutsetning kan ikke sees å være meddelt de berørte eller stillet som vilkår for tilknyting. Det må såvidt skjønnes bare være forutsatt internt eller i korrespondanse med kommuneadvokaten. Vannverket er bygget etter Oslo Lysverkers planer uten at disse er forelagt de berørte og uten at disse er tatt med på råd. Oslo Lysverker har helt på egen hånd valgt sin løsning av vannforsyningsspørsmålene. Disse kunne vært løst ved et skjønn som vurderte skader og ulemper og som kunne gitt pålegg om tiltak, f.eks. om bygging av vannverk, og fastsatt de nærmere vilkår om drift og vedlikehold m.v. Etter rettens mening har Oslo Lysverker bare seg selv å takke for den situasjon de er kommet i.

Da vannforsyningsspørsmålene som nevnt ikke anses tilfredsstillende løst og forutsetningen for reguleringstillatelsen ikke oppfylt, antas grunnlaget for å kreve vannavgift ikke å være til stede. Oslo Lysverker antas imidlertid ikke å ha hjemmel for å kreve avgift selv om vannverket hadde vært fullt tilfredsstillende. Saken er reist som et generelt betalingskrav. Retten er ikke noen skjønnsmyndighet som kan vurdere den enkeltes skader og ulemper og hvorledes disse skal erstattes. Dette måtte i tilfelle vært gjort ved skjønn etter reguleringsloven. Det tilligger således ikke retten å fastsette nærmere vilkår for bruken av vannet, f.eks. betaling av vannavgift. Det bemerkes for øvrig at de saksøkte ikke står i samme stilling. For enkelte har Oslo Lysverker foretatt og bekostet tilkobling mens andre selv har bekostet tilkobling og atter andre igjen har foretatt tilkobling i h.t. spesielle avtaler. Dette siste gjelder f.eks. saksøkte nr. 30, Per Lilleslett, som ble tilbudt tilkobling mot at

Side:1640

Oslo Lysverker fikk bruke hans atkomstveg under anlegget av vannverket. Saksøkte, som ikke var berørt av reguleringen, fant det praktisk å bli tilkoblet vannverket. Det var da ikke tale om betaling for bruken av vannet. Hadde det vært tilfelle, ville han ikke reflektert på tilbudet da han kunne ordnet vannforsyningen langt billigere. Enkelte har fremholdt at de hadde rett til vann fra Tiuløken som vannverket får sin vannforsyning fra. Det ville ikke foretatt tilkobling om det var blitt antydet at det skulle betales vannavgift.

Retten antar etter dette at det ikke er grunnlag for generelt å kreve vannavgift. Det er sannsynlig at de saksøkte har oppnådd fordeler ved å bli tilknyttet et vannverk, men dette kan ikke være avgjørende. Saken kan ikke avgjøres ved rimelighetsbetraktninger. Det må ved avgjørelsen også tas i betraktning at Oslo Lysverker har latt det gå 14-15 år før det ble fremsatt krav om avgift. De saksøkte blir etter dette å frifinne.

Det som foran er uttalt gjelder samtlige som ble direkte berørt av reguleringene ved at vannforsyningen ble skadet, såvel de daværende som den fremtidige. Når det gjelder de som senere har fått tilknytning uten å være direkte skadet ved reguleringene finnes spørsmålet om plikten til å betale vannavgift atskillig mere tvilsomt. For disse er forholdet at det ingen vilkår er stillet for tilknytningen, således ikke betaling av vannavgift. Om det for et par av disse som har fått skjøte på tomt fra kommunen er tatt forbehold i skjøte, er dette ikke avgjørende mellom partene. Retten har funnet å måtte legge avgjørende vekt på at det som nevnt ikke er stillet vilkår for tilknytningen og at det er gått opp til 15 år uten at det er fremsatt noe krav.

Motsøksmålet.

Retten er enig med saksøkte Ola Dalen i at han har krav på tilkobling for tomter i det tomtefelt han hadde fått utlagt da lensmannsskjønnet i anledning vannverket ble holdt. Det synes ikke naturlig å begrense retten til tilkobling til de tomter som ligger langs vegen når feltet strekker seg innover fra vegen og flere av disse tomter alt har fått tilkobling.

Retten finner ikke at den prinsipale påstand kan tas til følge, d.v.s. at vannforsyningen skal være vederlagsfri. Forutsetningen i lensmannsskjønnet kan ikke forstås slik at det ikke skal betales for tilkoblingen. Den subsidiære påstand tas til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Lars L'Abée-Lund, Bjørn Skreiberg og ekstr. ord. lagdommer sorenskriver Knut Løken): - - -

Lagmannsretten er som herredsretten kommet til det resultat at ankemotpartene må frifinnes for å betale forfallen vannavgift for året 1974 til Oslo Lysverker og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens grunner. Likeledes er lagmannsretten enig i at ankemotpart nr. 11 Ola K. Dalen i sitt motsøksmål har rett til tilknytning til og vannforsyning fra Oslo Lysverkers vannverk for de byggetomter som ligger i skogstykkene som er utlagt til tomtefelt på begge sider av riksveien. Og retten tiltrer også her herredsrettens grunner.

Lagmannsretten finner - i motsetning til herredsretten - at den avgiftsfri vannlevering ikke kan være stedsevarende. Verken for dem som hittil har vært tilknyttet som kompensasjon for gjennomførte reguleringer eller for dem som rent gratuit er blitt gitt tilknytning eller for dem som har foretatt tilknytning uten forhåndstillatelse fra Lysverkets side.

Grunneierne på Moen i Hovet hadde alle fullt tilfredsstillende vannforsyning

Side:1641

fra elver, bekker eller brønner. Ved utbyggingen av Holsvassdraget og de senere reguleringer oppsto det skader eller ødeleggelse av de forskjellige vannkilder. Utbyggingen av Lysverkets vannverk var kompensasjon for disse skader og det var en naturlig konsekvens at levering av vann var avgiftsfritt. Leveringen av vann gjennom vannverket innebar for de fleste av grunneierne en fordel, større eller mindre alt ettersom de hadde eget vanninntak eller brønner som lå høyere enn egne tappesteder, - eller brønner som lå lavere og som derfor forutsatte vannhenting eller pumpeanlegg. Det er imidlertid klart og det må i lengre tid ha vært åpenbart for grunneierne på Moen at det bare ville være spørsmål om tid før vannkildene ville være ubrukelige på grunn av forurensninger. Gjennom flere år er det foregått en sterk utbygging av boligfelt, industri og annen næringsvirksomhet som hoteller, campingplasser, verksteder o.a. Fra alle løper spillvannet (kloakken) fritt ut med spredning i terrenget. 1 Hovet er det ikke verken vann- eller kloakk-anlegg i offentlig regi. Siden begynnelsen av 1950-årene er det en total endring i det private forbruksmønster som bad, dusj, w.c., vaske- og oppvaskmaskiner, vaskeanlegg ved bensinstasjoner, hoteller og campingplasser. Avløpsvannets spredning i grunnen vil nødvendigvis suksessivt forurense grunnvannet mer eller mindre uavhengig av grunnvannsnivået. Før eller senere vil helsemyndighetene måtte iverksette tiltak vedrørende drikkevannsforsyningen. Det vil ligge i de kommunale myndigheters hånd å avgjøre når etablering av vannverk må finne sted med tilknytningsplikt for alle husstander og all næringsvirksomhet. - Det vil likeledes tilligge myndigheten å fastsette vannavgifter som vil måtte betales av alle uansett brukernes tidligere status i den tidsepoke som nå er i ferd med å løpe ut.

Lagmannsretten finner at Oslo Lysverkers plikt til å levere vann via Moen Vannverk avgiftsfritt vil opphøre fra det tidspunkt kommunalt vannverk er etablert. Leveringsplikten vil også opphøre overfor dem som rent gratuit har nydt godt av leveringer fra Moen vannverk. I motsøksmålet vil det resultat lagmannsretten er kommet til, føre til at Dalens rett til avgiftsfritt vann i tomtefeltet på begge sider av riksveien opphører fra samme tidspunkt.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til vil herredsrettens dom rent formelt bli å stadfeste både i hovedsøksmålet og i motsøksmålet. - - -