LE-1986-224

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-09-28
Publisert:	LE-1986-00224
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 28. september 1987 i ankesak nr. 224/86 hl.nr. 351/86.
Parter:	Ankende part: Trygve Liljedahl Skistavfabrikk A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Thommessen, Oslo). Motpart: Exel Oy (Prosessfullmektig: Advokat Astri M. Lund, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Odd Friberg, formann. Lagdommer Per Holm. Lagdommer Ola Melheim. Meddommere: Patentingeniør Ola G. Apeland, Skedsmo. Patentingeniør Sonja Smith-Meyer Hoel, Oslo
Lovhenvisninger:	Patentloven (1967) §52, §2, LOV-1979-06-08-35, Patentloven (1910), Forvaltningsloven (1967), Patentloven (1967), §1, Tvistemålsloven (1915) §180, §176, §172

Det finske selskapet Exel Oy (heretter kalt Exel) begynte høsten 1975 produksjonen av en ny type skistav. Det som skilte den ut fra tidligere produkter, var først og fremst utformingen av trinsen. Den var sterkt asymmetrisk, og dens fremre kant lå umiddelbart foran det hull hvor staven går gjennom trinsen, kfr. nedenfor. Omtrent samtidig gikk Exel over til å bruke et nytt lett materiale i selve staven. Denne kombinasjon viste seg å være meget vellykket, og staven ble tatt i bruk av stadig flere langrennsløpere etter at den var introdusert under olympiaden i Innsbruck i 1976. Dette førte til et sterkt oppsving i produksjonen hos Exel, som i sesongen 1980-81 kom opp i en årsproduksjon av staver på nærmere 2 millioner par. Samtidig begynte stadig flere konkurrenter å produsere trinser som av Exel ble betraktet som etterligninger. Selskapet fikk etterhvert innvilget patent på trinsen i flere land. Dette gjelder nå Finland, USA, Canada, Sovjetunionen, Østerrike, Øst-Tyskland (DDR) og Japan (bruksmønster).

Den 2. februar 1982 ga Styret for det industrielle rettsvern Exel norsk patent på en trinse på grunnlag av følgende patentkrav:

"1. Usymmetrisk trinse av plast for skistav, stivt forbundet med staven ved hjelp av en mansjettliknende anordning, k a r a k t e r i s e r t v e d at trinsen (2) er utformet slik at den fremre kant (2.1) ligger umiddelbart i nærheten av det vertikalplan gjennom skistavens akse som står vinkelrett på trinsens symmetriakse, slik at bare trinsens bakre kant og/eller sidekanter rager utover til dannelse av trinsens støtteflater.

2. Trinse i samsvar med krav 1, k a r a k t e r i s e r t v e d at trinsen (2) og mansjetten (4) som spissen er festet til er utformet i ett stykke (fig. 6).

3. Trinse i samsvar med krav 1 eller 2, k a r a k t e ri s e r t v e d at trinsens fremre kant er bøyet nedover i form av en klo (2, 4).

Patentet (nr. 134406) ble gitt prioritet fra 28. mars 1974. Patentet løper fra 25. mars 1975.

Exel reiste deretter inngrepssak mot Trygve Liljedahl Skifabrikk A/S (heretter kalt Liljedahl) ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett. Ved stevning til Oslo byrett av 6. juni 1983 krevet Liljedahl det norske patent kjent ugyldig. Inngrepssaken ble deretter stanset.

Oslo byrett avsa dom i saken den 19. desember 1985 med slik domsslutning:

"1. Exel Oy frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Både Exel og Liljedahl anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Exel trakk anken tilbake under ankeforhandlingen i samråd med Liljedahl, jfr. rettsboken 3. Liljedahl har nedlagt slik påstand:

"1. Norsk patent nr. 134406 kjennes ugyldig.

2. Exel Oy dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Exel har tatt til gjenmæle og nedlagt slik endelig påstand:

"Exel Oy frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter."

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 16., 17. og 18. september 1987. Saken ble fremmet av den ankende parts prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Gunnar Thommessen. For ankemotparten møtte direktør og styremedlem i Exel Oy, Risto Lapinleimu, som avga forklaring. Det ble avhørt 6 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i samme stilling for lagmannsretten som for byretten og ved behandlingen i annen avdeling ved Styret for det industrielle rettsvern.

Den ankende part, Liljedahl, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Patentet må kjennes ugyldig i medhold av patentloven §52, jfr. §2. Det er tvilsomt om man kan si at det foreligger noen oppfinnelse som er ny i forhold til hva som var kjent før patentsøknadens inngivelsesdag. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for å hevde at oppfinnelsen skiller seg vesentlig ut fra det som var kjent på dette tidspunkt.

For å avgjøre om patentet er gyldig, må retten foreta en tolkning av patentskriftet, som må sees i sammenheng med alle relevante opplysninger. Det er viktig å se alle momentene i et større perspektiv, men det avgjørende blir en konkret skjønnsmessig vurdering av hva som var kjent på det avgjørende tidspunkt. Beskrivelsen og tegninger er viktige tolkingsmomenter for forståelsen av kravets omfang. Det samme gjelder det som er kommet frem under den forberedende behandling i patentstyret. Det må her særlig legges vekt på endringer som ble gjort etter anbefaling av styrets første avdeling. Dette siste moment har utvilsomt vært av betydning for byrettens fortolkning av kravet. Det siktes her til den innskrenkende fortolkning som fremgår av byrettens premisser angående forståelsen av uttrykket "... umiddelbart i nærheten av...". Exel har selv i brev av 26. september 1980 til patentstyret gitt uttrykk for hvordan uttrykket må forstås, nemlig slik at trinsens forkant blir liggende "... kloss opp til staven." Den begrensning av patentets omfang som fremgår av byrettens begrunnelse, må derfor utgjøre den maksimale ramme for patentets gyldighet. Denne anførsel må imidlertid betraktes som subsidiær for den ankende part, idet det prinsipalt gjøres gjeldende at byretten har tatt feil når patentet ikke ble kjent ugyldig. Som for patentstyret og byretten, foreligger det flere mothold som tilsier at vesentlighetskravet eller oppfinnelseshøyden, ikke er oppfylt. Det er her særlig et svensk patent nr. 88489 (heretter omtalt som Schlytters patent) og et japansk bruksmønster, nr. 10446/74, som må stenge for Exels patent.

Det problem som Exel tar sikte på å løse, ble særlig aktuelt etter at det ble vanlig å gå i maskinpreparerte løyper. Man hadde da ikke lenger det samme behov for en stor trinse som støtteflate. Trinsen kunne gjøres mindre og lettere. Som følge av ny teknikk og med den stadig økende konkurranse, ble det viktig å kunne utnytte et lengre og kraftigere stavtak. Dette tilsa at staven burde kunne settes lett ned i snøen, samtidig som den beholdt sin posisjon under hele taket uten å bli vippet ut av festet. Videre ble det viktig at staven lett kunne trekkes opp av festet igjen, og da slik at trinsen ikke ble hindret ved fremføringen på grunn av kantene i sporet, eller fordi det la seg snø på trinsens fremre del.

Exel mener å ha løst dette problem ved den konstruksjon som fremgår av patentkravet. Dette må da som foran fremhevet, sees i sammenheng med den presisering som Exel foretok vedrørende forståelsen av uttrykket "umiddelbart i nærheten av...". Uten denne presisering er det all grunn til å tro at patentet ikke ville ha blitt gitt, kfr. redegjørelsen for behandlingen i patentstyrets første avdeling.

Etter Liljedahls mening har en fagmann tilstrekkelig anvisning i det svenske patent og det japanske bruksmønster til å løse det problem som er beskrevet i Exels søknad. Om det svenske patent er det særlig fremhevet:

Trinsen har en asymmetrisk form. Hullet for stavgjennomføringen er klart eksentrisk plassert, selv om det ikke er gjort i en så ekstrem grad som i Exels patent. Dette er imidlertid ingen vesensforskjell, bare en gradsforskjell. Det var Schlytter som kom med nyskapningen på dette punkt, nemlig å redusere størrelsen av trinsens fremre del ved en eksentrisk plassering av stavhullet. Derved kunne man redusere den motstand som snøen gjør ved innsettingen av staven. Selv om det ikke er uttrykkelig sagt noe om tilbaketrekningen av staven, må man her ha tilstrekkelig anvisning på løsningen av det samme problem som Exel har tatt opp. Det er i Schlytters patent ikke gitt noen anvisning på graden av eksentrisitet, men det må bero på et konkret skjønn etter hvilken bruk som er mest aktuell. Dette må ligge innenfor en fagmanns vurderingsområde og behøver ikke å være angitt i patentskriftet.

Til ankemotpartens anførsel om at Schlytters patent gjelder en trinse som er bevegelig festet til staven, er det gjort gjeldende at dette ikke kan sees som en absolutt betingelse for patentet. Det var på den tiden i 30-årene mest vanlig å gå i mindre godt preparerte løyper. Med mer løssnø enn i preparerte løyper, hadde man større behov for en god støtteflate. Dette tilsa en viss bevegelighet, men det er i patentet gitt fagmannen en klar anvisning på at festet kunne gjøres stivere ved at hullet ble gjort mindre.

Schlytters patent var ikke lett å produsere på oppfinnelsestiden. Det var først i plastalderen at det kunne komme til sin rett. Da hadde man imidlertid all nødvendig informasjon for en utførelse som i dag ikke ville avvike vesentlig fra Exels oppfinnelse.

Når det gjelder det japanske bruksmønster er det særlig fremhevet:

Her kan det ikke være noen tvil om at trinsen er stivt festet til staven. Det er også på det rene at man har en eksentrisk plassering av hullet for stavgjennomføringen. Byretten har foretatt feil rettsanvendelse når den synes å ha lagt særlig vekt på at graden av eksentrisitet avviker for meget fra den strenge fortolkning av Exels patent som byretten selv har lagt til grunn. Etter denne fortolkning må trinsens fremre kant flukte med stavens forside for at patentet skal være gyldig. Etter den ankende parts mening må en fagmann ha all nødvendig informasjon i det japanske bruksmønster for en tilpasning som vil fange opp den ide som ligger til grunn for Exels patent.

Til ankemotpartens anførsel om at det japanske bruksmønster gjelder en slalåmstav og ikke en langrennsstav, er det anført at dette som påpekt av byretten, ikke kan være avgjørende for vurderingen av oppfinnelseshøyden. Med den anvisning som særlig er gitt i beskrivelsens siste avsnitt, vil en fagmann kunne tilpasse staven både for slalåm- og langrennsformål, om enn i noe forskjellige utførelser.

Det er også en feil når byretten i sin begrunnelse synes å ha lagt vekt på at den ikke finner en anvisning i det japanske bruksmønster av en så ekstremt anordnet trinse at kun den bakre kant og/eller sidekantene rager utover til dannelse av støtteflater. Dette er etter den ankende parts mening en haltende begrunnelse som mer hører hjemme i mønsterretten, men som ikke passer i patentretten. Det er ikke den konkrete utforming av trinsens bakre kant og sideflater som er avgjørende for patentets gyldighet. Problemene i forbindelse med behovet for varierende støtteflater, er langt bedre løst både i Schlytters patent og i det japanske bruksmønster. Utformingen av støtteflatene er først og fremst av praktisk art og bør høre under fagmannens vurderingsområde.

Til ankemotpartens anførsel bygget på det grafiske materiale som er fremlagt ved prosesskrift av 24. august 1987, er det gjort gjeldende at dette ikke er bygget på noen eksakte undersøkelser eller beregninger som har bevisverdi. At presset mot trinsens forkant reduseres ved graden av eksentrisitet, er en enkel lære som kan leses ut av Schlytters patent og det japanske bruksmønster. Man trenger ingen grafisk fremstilling for å forstå det. Det er også høyst uklart hva man kan lese ut av den grafiske fremstilling som fremgår av figur 4 i vedlegg til prosesskrift av 10. september 1987. Det virker nokså vilkårlig når man her angir halvparten av trinsens flate som teknikkens stand, samtidig som Schlytters patent og det japanske bruksmønster tilgodeses med en mindre, ikke kontrollerbar andel av oppfinnelsesområdet. Heller ikke her er det eksakte og kontrollerbare beregninger som er grunnlag for oppstillingen. Den kan derfor ikke ha noen bevisverdi.

Videre har den ankende part fremhevet at den utforming av trinsen som er gitt av Exel, kom i en tid da det lå i luften at en tilsvarende oppfinnelse ville komme. Det var kommet nye skityper, nytt treningsmønster, og preparering av løypene begynte å bli vanlig. Behovet for store trinser som støtteflate, var derfor nærmest falt bort av seg selv. I en slik situasjon må kravet til oppfinnelseshøyden skjerpes sammenlignet med tider med en langsommere utvikling, som f.eks. da Schlytter gjorde sin oppfinnelse.

Endelig har Liljedahl fremhevet at det ikke er grunnlag for å hevde at det store salg som Exel har oppnådd, gir noen indikasjon på at den omtvistede trinsen står for en oppfinnelse av tilstrekkelig høyde. Det skjedde samtidig diverse forbedringer av staven for øvrig, bl.a. ble den ble gjort vesentlig lettere som følge av nytt stavmateriale. Også samfunnsutviklingen ellers i 70-årene må tilskrives sin del av det økte salg av skiutstyr. Som påpekt av byretten, må det nye i Exels oppfinnelse sies å representere "... en forholdsvis beskjeden oppfinnerisk innsats ...". Dette må være avgjørende for den konkrete vurdering av oppfinnelseshøyden som lagmannsretten må foreta.

Den ankende part har til støtte for sine synspunkter lagt frem et juridisk utdrag hvor det bl.a. er vist til en del tidligere rettsavgjørelser, kfr. nedenfor under rettens bemerkninger.

Ankemotparten, Exel, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Spørsmålet om Exels patent kan opprettholdes og i hvilket omfang, må avgjøres etter patentloven §2 slik den lød før lovendringen 8. juni 1979. Den gang var det ikke som nå presisert at man både skal vurdere om det foreligger en ny oppfinnelse, og om den skiller seg vesentlig fra det som var kjent før inngivelsesdagen. Da det imidlertid er spørsmålet om den såkalte oppfinnelseshøyden som er det mest sentrale i saken, får lovhenvisningen ingen praktisk betydning.

Byrettens avgjørelse er riktig hva domsslutningen angår. Det er imidlertid i premissene lagt inn en så restriktiv fortolkning av hovedkravet at patentets verdi kan bli redusert. Dette skyldes at byretten har tillagt de to motholdene altfor stor betydning som kunnskapskilder på inngivelsesdagen, som ligger vel 13 år tilbake i tiden. Lagmannsretten må derfor foreta en konkret vurdering av kunnskapsnivået på den tiden, sammenholdt med det problem som Exel tok sikte på å løse slik det er beskrevet i patentskriftet og definert i hovedkravet. Man vil da se at det var helt andre problemer som lå til grunn for den løsning som Schlytter fikk patent på. Det japanske bruksmønster avviker enda mer fra Exels løsning, kfr. nedenfor.

Til de to motholdene har ankemotparten særlig fremhevet:

Schlytters patent vil når det leses i sammenheng, ikke gi en fagmann tilstrekkelig opplysninger til å kunne konstruere en trinse av den type som omfattes av Exels patent. Det siktes her særlig til problemet med stavglipp. Dette problem kan ikke løses slik den ankende part synes å mene, nemlig ved å forbedre stavens innsettingsmekanisme etter Schlytters beskrivelse. Det er ved skyvebevegelsen i siste del av stavtaket at problemet ligger. En trinse av den type som man hadde før Exels oppfinnelse, vil gjøre at staven lett vippes ut av sin posisjon med den følge at taket glipper. Det er blant annet dette problem som løses ved Exels oppfinnelse. Det gjøres ved en kombinasjon av to nye oppfinnelsesmomenter, nemlig den sterkt asymmetriske form (eller eksentriske plassering av hullet for stavgjennomføringen) og forkortningen av stavens spiss (den del av staven som stikker ned under trinsen). Ved å plassere stavgjennomføringen helt i forkant av trinsen, blir dens fremre del så liten at det presset som virker mot snøen i forkant, reduseres vesentlig. Derved kan man lettere holde spissen og staven på plass under hele taket slik at det ikke glipper. Den kortere spissen som da kan brukes, blir samtidig lettere, noe som letter stavbruken. Den kortere spissen kan også lettere trekkes ut. Endelig vil den meget begrensede trinseflaten i forkant av staven ikke så lett henge seg opp i skisporene eller trekke med seg snø, noe som vil tynge tilbakeføringen av staven. Ingen av disse forbedringer kan fagmannen få anvisning på ved å lese Schlytters patent, som først og fremst tar sikte på å forbedre trinsens støttefunksjoner, samtidig som stavens innsetting i snøen lettes. Exel har ved sin utførelse ikke primært tatt sikte på å løse noe innsettingsproblem. Det tas heller ikke sikte på å forbedre trinsens funksjon som støtte for staven. Tvert om kan man si at trinsens støttefunksjon ikke lenger var noe problem ut fra det behov som Exel skulle dekke ved sin oppfinnelse. Slik forholdene hadde utviklet seg med maskinpreparerte løyper og behov for lettere staver, kunne Exel i steden gå til en reduksjon av støtteflatene, samtidig som de ble skjøvet bak det i kravet angitte vertikalplan for stavens akse. Det er også noe tvilsomt om man kan si at trinsen i Schlytters utførelse er stivt festet til staven. Selv om beskrivelsen åpner mulighet for en reduksjon av bevegeligheten, synes det bare å være snakk om en gradsreduksjon.

Det japanske bruksmønster har en asymmetrisk trinse som er stivt festet til staven. Dette er imidlertid i seg selv ikke tilstrekkelig til å si at en fagmann her vil finne anvisning på løsning av de problemer som Exel har tatt opp. Hverken beskrivelsen eller tegningen gir f.eks. noen anvisning på ønskeligheten av å gjøre spissen kortere. Dette er bare mulig hvis utformingen kombineres med en meget sterk grad av eksentrisitet, noe som heller ikke fremgår av bruksmønsteret. Det gis heller ikke noen anvisning på at trinsen i sin nåværende eller en annen utførelse, ville være egnet til å redusere faren for at den ville henge igjen i siste del av taket. Tvert om fremheves det at friksjonen mellom trinsen og snøen blir stor. Dette kan tyde på at trinsen har til formål å bedre balanseforholdene for en slalåmløper. Selv om dette også kan komme en langrennsløper til gode, er det neppe noe særlig informasjon å hente i beskrivelsen med sikte på en løsning av den problemstilling som Exel har tatt opp.

Ankemotparten har videre fremlagt en skisse med vurderinger av blant annet kreftenes virkning på trinsen, kfr. referatet av den ankende parts anførsel foran 7. Poenget her er at en riktig kraftfordeling fører til mer effektive stavtak. Det er videre referert til det fremlagte grafiske materiale vedrørende oppfinnelseshøyden, som skal illustrere Exels oppfinnelse i forhold til teknikkens stand.

Ankemotparten har endelig gjort gjeldende at dersom patentet blir kjent ugyldig i forhold til hovedkravet, opprettholdes dette som ingress til krav 2 som nytt hovedkrav og opprinnelig krav 3 som nytt krav 2.

Til støtte for sine synspunkter har ankemotparten lagt frem et juridisk utdrag hvor det bl.a. er vist til en del tidligere rettsavgjørelser. Det er bl.a. fremhevet avgjørelser i Rt-1964-1090 og Rt-1935-1033. I sistnevnte avgjørelse er det etter ankemotpartens mening gitt uttrykk for prinsipielle synspunkter av betydning for rettens fortolkning av et patentkrav. Det er her fremhevet at avgjørelsen av hvorvidt det foreligger en oppfinnelse frembyr en rekke skjønnsspørsmål av en sådan art at domstolene vanskelig kan tilsidesette patentstyrets bedømmelse, med mindre den som krever patentet kjent ugyldig, fører et etter omstendighetene tilstrekkelig bevis for at patentstyret har tatt feil, jfr. særlig 1036 i sistnevnte dom.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Innledningsvis vil retten bemerke at man ikke oppfatter ankemotpartens siste anførsel som en begrensning av selve prøvelsesretten. Dette spørsmål var omtvistet i den første tid etter den nåværende lovs ikrafttreden for så vidt angår de såkalte avslagssakene. I Swingball-saken ( Rt-1975-603) ble det avgjort at domstolene i avslagssakene har full prøvelsesrett for så vidt angår den skjønnsmessige vurdering under patentloven §2. Prøvelsesretten omfatter med andre ord også subsumpsjonsspørsmålet ved vurderingen av om oppfinnelsen er vesentlig i forhold til det som var kjent. Denne vide prøvelsesrett må gjelde desto mer i de såkalte ugyldighetssaker, som for øvrig kunne bringes inn for domstolene også etter den tidligere patentlov av 1910. Noe annet er at domstolene har grunn til å vise tilbakeholdenhet med å fravike patentstyrets avgjørelse i betrakning av den spesielle sakkunnskap og det brede erfaringsgrunnlag som styret sitter inne med, jfr. Rt-1975-606. Dette følger imidlertid av alminnelige fortolkningsprinsipper, men det forutsettes da at patentstyret har formidlet denne sin viten gjennom begrunnelsen. Dersom begrunnelsen ikke er tilstrekkelig omfattende til at domstolene kan se at den bygger på et forsvarlig skjønn utøvet av den ekspertise som patentstyret forutsettes å ha, kan dette først og fremst være en saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven bestemmelser. En mangelfull begrunnelse kan imidlertid også få betydning for i hvilken grad domstolene føler seg forpliktet til å følge patentstyrets skjønnsmessige vurdering. I nærværende sak vil lagmannsretten bemerke at det ville ha vært en fordel om begrunnelsen hadde vært noe mer utførlig. Særlig gjelder dette for annen avdeling som begrenser seg til å vise til første avdelings begrunnelse. Denne gjelder imidlertid bare i meget beskjeden utstrekning spørsmålet om oppfinnelseshøyden. Når det således byr på problemer å tilegne seg den viten som forutsettes å ligge i patentstyrets vurdering, må retten kunne stille seg noe friere enn ellers i forhold til det foreliggende forvaltningsvedtak.

På den annen side finner lagmannsretten grunn til å fremheve at det i selve patentloven system ligger en begrensning i forvaltningsmyndighetenes skjønn, og dermed i domstolenes prøvelsesrett. Dersom patentsøkeren har godtgjort at det foreligger en oppfinnelse som kan utnyttes industrielt innenfor det område som fastlegges i loven §1, har vedkommende krav på å få tildelt patent hvis oppfinnelsen er ny og har den nødvendige oppfinnelseshøyde, jfr. §2. Det er således ikke plass for noe hensiktsmessighetsskjønn.

I nærværende sak er det enighet om at vilkårene etter §1 er oppfylt. Lagmannsretten har oppfattet den ankende part derhen at han nærmest har akseptert at det foreligger en ny oppfinnelse, men at det prinsipielt bestrides at det foreligger tilstrekkelig oppfinnelseshøyde. Som en subsidiær anførsel har den ankende part henholdt seg til den innskrenkende fortolkning av patentkravet som fremgår av byrettens dom. Denne anførsel reiser imidlertid etter lagmannsrettens mening et prinsipielt spørsmål om hvor langt domstolene kan gå i å innfortolke begrensninger i patentkravet når søkeren som foran nevnt, har et ubetinget krav på å få tilkjent patent når oppfinnelsen har en tilstrekkelig høyde. Utgangspunktet må være at domstolene enten godkjenner patentet hvis det etter en objektiv fortolkning av ordlyden er grunnlag for det, eller kjenner patentet ugyldig, jfr. Rt-1975-718. Lagmannsretten antar derfor at det bør vises tilbakeholdenhet med å innføre begrensninger som ikke fremgår av ordlyden i patentkravet. Denne begrensning henger også sammen med det forhold at domstolenes prøvelsesrett i patentsaker gjelder kontroll av patentstyrets beslutning som et forvaltningsvedtak. Det er derfor prinsippene for tolkning av forvaltningsakter som må legges til grunn, jfr. Knoph: Åndsretten 272-273 og Rt-1933-529. Dette vil i praksis si at dersom patentkravet etter en objektiv fortolkning av ordlyden er forholdsvis klart, bør de øvrige deler av søknaden tillegges noe mindre betydning enn hva som kan være tilfellet ved tolkning av privatrettslige kontrakter. Dette forhold vil kunne få betydning for vurderingen av byrettens innskrenkende fortolkning som den ankende part subsidiært krever lagt til grunn, men som ankemotparten prinsipalt hevder det ikke er grunnlag for, kfr. nedenfor.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det foreligger en ny oppfinnelse som skiller seg vesentlig fra det som tidligere har vært kjent. Det er riktignok så at de tre delene som utgjør den nederste delen av skistaven, spissen (med pigg), trinsen og festet til staven, alle er elementer som hver for seg er kjente i prinsippet. Slik Exel har løst oppgaven ved sin utforming og sammenstilling av elementene, må man likevel si at det representerer en oppfinnelse av en slik høyde at det ikke er naturlig å si at den ville blitt utviklet av en fagmann om han var kjent med de motholdene som er anført.

Lagmannsretten anser det for klart at det japanske bruksmønster ikke kunne ha veiledet fagmannen slik at han ville ha løst de to hovedspørsmål som ligger til grunn for Exels oppfinnelse, nemlig eliminering av stavglipp i bakre del av stavtaket, samtidig som tilbakeføringen av staven ikke hindres av grunner som nevnt i beskrivelsen. Det er riktignok så at det japanske bruksmønster gir anvisning på en stivt festet trinse med et eksentrisk plassert hull for stavgjennomføringen. Dette kunne imidlertid i seg selv neppe ha gitt støtet til noen oppfinnelse i den retning som Exel har løst problemet. Beskrivelsen i det japanske bruksmønster er så uklar at den heller er egnet til å forvirre enn til å veilede en fagmann med sikte på løsninger av Exels type. Som fremhevet av ankemotparten, er det grunn til å tro at det japanske bruksmønster tar sikte på helt andre problemstillinger, nemlig å løse balanseproblemet ved kjøring nedover bakker, samtidig som trinsens form kan ha en viss effekt som bremse- og støttemekanisme.

Når det gjelder Schlytters patent, tar dette også sikte på å løse andre problemer enn Exels patent. Den primære oppgave synes å være en løsning av trinsens funksjon som støtte mot snøen. Av den grunn er det primært gitt anvisning på en bevegelig festet trinse, slik at trinsen lettere kan føye seg etter snøens overflate og form. Selv om det er anvendt en asymmetrisk trinse og gitt anvisning på graden av fasthet i festet til staven, ligger det et langt sprang til den problemstilling og den løsning som Exels patent gir anvisning på. Det er også et faktum at Schlytters patent har bestått siden 1935 uten at noen fagmann har kommet på å løse det aktuelle problem, og langt mindre gjøre det på den måten som Exel har gjort det.

Lagmannsretten finner det derfor godtgjort at Exels oppfinnelse representerer et teknisk fremskritt som vesentlig avvek fra den tekniske stand på tilblivelsestiden. Det må riktignok erkjennes at "vesentlig" er et uttrykk som i juridisk språkbruk må regnes til de mer "strenge" formuleringer. Uttrykket var ment å fremstå som en presisering og skjerping av tidligere praksis, som i hovedsak bygget på at oppfinnelsen ikke måtte være nærliggende i forhold til den kjente teknikk. Uttrykket "vesentlig" synes imidlertid i praksis å ha blitt oppfattet noe mindre strengt enn ordlyden skulle tilsi. Selv om den ankende part kan ha rett i at oppfinnelsen lå i luften på den tid den kom, kan dette i seg selv ikke tilsi en spesiell skjerpelse av oppfinnelseshøyden. Lagmannsretten legger også vekt på at oppfinnelsen synes å ha slått an i næringslivet som kan vise til et meget stort oppsving i produksjonen av denne type staver/trinser. I den utstrekning det kan snakkes om oppfinnelsens effektivitet, må det sies at Exel har lykkes i særlig grad, jfr. P.O. Langballe: NIR 1976 199 og Rt-1964-1093.

Det gjenstår da å ta standpunkt til spørsmålet om patentkravets ordlyd er så klar at den kan legges til grunn uten den innskrenkende fortolkning som byretten har foretatt. Lagmannsretten viser her til de innledende bemerkninger i dommen og de prinsipper som der er uttalt med sikte på å utvise en viss tilbakeholdenhet under utøvelsen av domstolenes prøvelsesrett. Etter lagmannsrettens mening skiller Exels oppfinnelse seg ikke så lite fra det som var kjent, at det er nødvendig å innfortolke en så sterk begrensning som byretten har gjort. Byrettens standpunkt - som tilsier at trinsens forkant skal flukte med stavens forside - har dessuten åpenbare ulemper i praksis. Det er riktignok så at patentsøkeren selv må bære risikoen for uklare formuleringer. En slik løsning som den byretten legger til grunn, vil imidlertid redusere patentes verdi i en slik grad at det ikke står i forhold til oppfinnelsens betydning. Dersom byrettens fortolkning skal legges til grunn, ville man lett kunne omgå patentet ved en forholdsvis beskjeden utforing av trinsens forkant. På den annen side må det trekkes forholdsvis snevre grenser for patentets gyldighet hva angår utstrekningen av trinsens fremre del. Hvis trinsen konstrueres med en forkant som går utover det som materialteknisk er nødvendig for å gi trinsen den nødvendige styrke m.v., må den falle utenfor det patenterte området. Ved avgrensningen av dette området må det legges vekt på den spesielle form på trinsen som fremgår av hovedkravet in fine. Dette følger også av det forhold at dersom trinsens fremre del overskrider en viss størrelse,vil de to hovedformålene med oppfinnelsen lett forspilles. Lagmannsretten finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på hvor grensen går.

Anken har etter dette vært forgjeves, og den ankende part må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte motparten sakens omkostninger for ankeinstansen. Det er fremlagt omkostningsoppgave som med et tillegg viser et samlet krav på kr. 150195,10 for ankeinstansen, hvorav kr. 80000,- i salær. I tillegg er det krevet dekning for den del som måtte falle på Exel av rettsgebyr og godtgjørelse til fagkyndige meddommere for lagmannsretten. Hovedforhandlingen for byretten varte i to dager, mens ankeforhandlingen varte i tre dager. Som det fremgår av lagmannsrettens uttalelse foran, sto saken i samme stilling for ankeinstansen som for byretten og ved behandlingen i annen avdeling i patentstyret. Selv om ankeforhandlingen varte en dag lenger, skulle det forberedende arbeid kunne være noe mindre enn for byretten. Retten har derfor skjønnsmessig funnet å burde redusere prosessfullmektigens salær til kr. 55000,-, jfr. tvistemålsloven §176.

Når det gjelder honoraret til den norske patentfullmektig, er det krevet kr. 14000,-. Dette oppfattes også som om å omfatte en god del forberedende arbeid som av samme grunn som foran nevnt, ikke kan anses for nødvendig. Salæret reduseres derfor til kr. 9000,-. For den finske patentfullmektig er det fremsatt et salærkrav på kr. 17000,-. Lagmannsretten finner å burde redusere dette skjønnsmessig av grunner som nevnt til kr. 11000,-.

De samlede saksomkostninger for ankeinstansen fastsettes etter dette til kr. 114195,10. I tillegg får Exel dekket rettsgebyret, og andel av de endelige utgifter til de fagkyndige meddommerne.

Når det gjelder saksomkostningene for byretten, finner man at hver part bør bære sine omkostninger, idet saken har bydd på en del tvil som gjorde det naturlig for Liljedahl å se byrettens avgjørelse, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Exel Oy frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninbger for byretten.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Trygve Liljedahl Skistavfabrikk A/S til Exel Oy 114.195,10 -etthundreogfjortentusenetthundreognittifemkroner 10/100- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

I tillegg betaler Trygve Liljedahl Skistavfabrikk A/S til Exel Oy rettsgebyret for lagmannsretten og Exel Oys andel av utgifter til de fagkyndige meddommere. Oppfyllelsesfristen for betaling av rettsgebyret og utgiftene til fagkyndige meddommere er 2 -to- uker fra fastsettelsen.