LE-1987-122

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1987-11-27
Publisert:	LE-1987-00122
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom og kjennelse av 27. november 1987 i ankesak nr. 122/87 hl.nr. 183/87.
Parter:	Ankende part: A Prosessfullmektig: Advokat Christian Frick, Oslo. Motpart: B Prosessfullmektig: Advokat Audhild F. Iversen, Oslo.
Forfatter:	Lagdommer Råmund Stuhaug, formann. Lagdommer Per Holm. Lagdommer Rakel Surlien
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §38, §34, Tvistemålsloven (1915) §18, §172

Saken gjelder barnefordeling. Oslo byrett avsa 14. november 1986 dom med slik domsslutning:

"1. B skal ha den daglige omsorgen for datteren C, født xx.xx.1982.

2. A skal ha samværsrett med datteren C henholdsvis to og tre døgn slik at C skal bo hos A mandag og tirsdag den ene uken og fredag, lørdag og søndag den neste uken og dessuten annenhver jul eller påske og minst fjorten dager om sommeren.

3. Saksomkostninger ilegges ikke."

Etter begjæring fra B avsa byretten samtidig kjennelse etter barneloven §38 med slik slutning:

"Inntil endelig avgjørelse i saken foreligger skal B ha den daglige omsorgen for C født xx.xx.1982 og hun skal flytte til ham senest 15. desember 1986."

A påkjærte kjennelsen, som ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett den 22. desember 1986.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.

A påanket dommen i rett tid. Hun har fri sakførsel. B tok til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 10. - 11. november 1987. Partene møtte og forklarte seg. De to sakkyndige oppnevnt av lagmannsretten 22. april 1987, psykologene Thordis Mjelve og Arne Johan Sverdrup, var til stede under forhandlingen og avga forklaring. Videre avga den oppnevnte sakkyndige for byretten, psykolog Fritz Johannessen, vitneforklaring. Det ble ellers ført 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende part ved prosessfullmektig advokat Christian Frick, nedla slik påstand og begjæring om midlertidig forføyning:

"1. A skal ha den daglige omsorgen for datteren C.

2. B skal ha samværsrett med datteren C 5 dager i strekk, hvoretter C skal bo hos moren 9 dager i strekk, hvoretter B igjen skal ha samværsrett 5 dager, og dessuten hver jul eller påske og minst 14 dager om sommeren.

3. B betaler det offentliges saksomkostninger og As egenandel for by- og lagmannsrett.

Som midlertidig forføyning:

1. Inntil endelig avgjørelse i saken foreligger, skal A ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.1982, og barnet skal flytte til moren senest 14 dager etter dommens forkynnelse."

Ankemotparten ved prosessfullmektig advokat Audhild Freberg Iversen nedla slik påstand:

"1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Til begjæringen om midlertidig forføyning:

B frifinnes."

De sakkyndige avga 25. august 1987 skriftlig uttalelse til lagmannsretten. Avslutningsvis har de uttalt:

"Beskrivelse av C slik som hun er i dag

Siden barnet i en periode etter samlivsbruddet ble observert med noe påfallende adferd, er det hyggelig å konstatere at hun nå ikke lenger viser slike symptomer. Gjennom våre observasjoner opptrer C aldersadekvat og upåfallende, og viser god tilhørighet til både moren og faren. Hun virker også trygg i relasjonen til partenes samboere og deres miljøer. Dette signaliseres blant annet ved at hun åpent forteller om aktiviteter og hendelser fra begge miljøer på begge steder.

C fremstår som et normalt, velutviklet barn. Hun er fantasirik og viser god evne til kontakt med andre. Dette forteller oss at hun mottar tilfredsstillende omsorg i begge miljøer, og det forteller også at C heller ikke tidligere har kunnet vært utsatt for omsorgssvikt.

Vi tror at de symptomer hun tidligere har vist av nervøs art, har vært reaksjoner på situasjonsbestemte stressfaktorer, og ikke kan tolkes som et tegn på en avvikende personlighetsutvikling.

Vurdering

I vår vurdering av hvem som bør ha den daglige omsorg for C, har vi lagt vekt på følgende:

Barnet er knyttet til begge foreldre. Begge viser også at det gjerne påtar seg ansvaret for barnet, er interessert i henne, og har omtanke for henne. C er knyttet til begge foreldre og viser glede ved å være hos hver av dem. Vi synes faren har et større nettverk av familie omkring seg. Hans samboer, E, fremtrer for oss som en mer aktiv voksen person overfor C enn D gjør i morens hjem. Men kontakt med miljøet rundt de to foreldre kan ivaretas gjennom en god samværsordning.

Vi synes moren har et dypere innlevelsesevne overfor Cs behov enn faren har. Vi finner at moren er mer konsentrert om selv å ta vare på C enn faren er. Selvom moren skulle bli alene med omsorgen for C, ville hun klare det. Faren vil neppe klare å være alene-far. Moren er som person en som kan planlegge og hun har klar oppfatning av sin økonomi. Faren virker mer impulsdrevet og lettvint.

Vi har vurdert hvorvidt en omplassering av barnet vil være skadelig for henne, men hun er så godt knyttet til begges hjem at det ikke vil føles som noen forandring for henne. Vår samlede vurdering vil være at moren bør ha den daglige omsorg for C.

Vi anbefaler at faren får den samme utvidede samværsrett som moren har i dag, men den bør være mer samlet, 5 dager hos far og 9 dager hos mor. Dette har moren hele tiden ment vil være en bedre samværsordning uansett hvem som har omsorgen.

Foreldrene har i dag en noe lettere omgangstone seg imellom. De krangler mindre og holder seg til det rent saklige. Denne utvikling synes vi er fin og lover godt for fremtiden. Vi anbefaler derfor at de beholder felles foreldreansvar, og vi tror de er i stand til å utøve dette i fellesskap.

Konklusjon

Moren bør ha den daglige omsorg for C. Faren bør ha den utvidede samværsrett som moren nå har, og foreldrene bør ha felles foreldreansvar.

Under ankeforhandlingene fastholdt psykologene Mjelve og Sverdrup sine vurderinger og konklusjoner. I tillegg forklarte psykolog Mjelve med tilslutning fra psykolog Sverdrup bl.a.:

Mjelve viser til at foreldrene er svært forskjellige. Far er åpen, utadvendt og er lett å få kontakt med, men kontakten blir likevel ikke særlig dyp. Mor er vanskeligere å komme inn på, men når det er oppnådd kontakt, er hun reflektert og ærlig. Hun har arbeidet mye med sine holdninger overfor C, og kjenner hennes signaler og behov.

Begge foreldre er genuint glad i, opptatt av og interessert i C og er fullt ut kompetente til å ha den daglige omsorg. Mjelve er noe i tvil om hvordan far vil mestre en eventuell alene foreldresituasjon, fordi han så langt har trukket veksler på andre når det gjelder omsorgen for C, men hun er overbevist at mor ikke vil ha noen problemer med dette. Mjelve mener videre at Cs tilhørighet til mor er dypere enn til far og at det er visse tegn på at C er litt redd for at mor skal forlate henne. Videre dreier det seg om en liten pike som ennå lenge vil ha et sterkt omsorgsbehov. Dette kan mor best dekke. Følgelig er det Mjelves klare oppfatning at det vil være best for C at det er mor som får den daglige omsorg.

Mjelve tiltrer dessuten sterkt at samværsordningen blir endret, slik at C får 5 dagers sammenhengende opphold hos far og 9 dager hos mor.

Den ankende part har i det vesentlige anført.

Byrettens dom er bygget på feilaktig grunnlag, noe som igjen fører til uriktig rettsanvendelse.

Dommen har vært en sterk belastning for den ankende part, idet hun føler seg underkjent som mor, noe som det overhodet ikke er grunnlag for.

C var 2 1/2 år da partene flyttet fra hverandre på ettersommeren 1984. Far hadde til da deltatt svært lite i det daglige barnestellet. Dette er delvis erkjent fra fars side, og også bekreftet av venner. Det er ikke bestridt at hun utførte omsorgsarbeidet meget samvittighetsfullt. Det var naturlig at hun uten videre overtok den daglige omsorgen da partene flyttet fra hverander. De avtalte utvidet samværsrett for far, og disse forhold samt delt foreldreansvar var det enighet om i separasjonssøknaden av januar 1985.

De første månedene etter den faktiske separasjon så far lite til C. Dette endret seg utover høsten, og har klar sammenheng med at far ble kjent med E som han flyttet sammen med. Mor var glad for fars nye interesse for C. Mor var dessuten sliten og trengte avlastning. Det ble til at C var mer hos far enn avtalen tilsa i 1985. Det er imidlertid ikke riktig at han i denne perioden hadde hoveddelen av ansvaret slik det er lagt til grunn i byrettens dom. Uansett hverken bør eller skal denne velvillighet som var til Cs beste, brukes mot A.

Far begynte forøvrig å vise en nedlatende holdning overfor mor og hun ble på uriktig grunnlag kritisert for å fly på byen, og å være pønker og uten økonomisk styring. Dette gjenspeilte seg i fars stevning til byretten av 30. oktober 1985 hvor han krevde daglig omsorg overført til seg. Mor følte dette som et sterkt angrep, og måtte hele tiden forsvare seg. At motsetningen mellom partene tilspisset seg i 1986, må sees i sammenheng med det hardkjør hun ble utsatt for under forberedelsen av byrettssaken. Det ble da fremsatt en rekke påstander, som i det vesentlige er tilbakevist/avklart under lagmannsrettssaken. Dette gjelder særlig karakteren av mors kontakt med Haugenstua sosialkontor og sosialkonsulent Irene Wiik. Denne kontakten førte til at det ble gitt misvisende opplysninger til psykolog Fritz Johannessen, den sakkyndige i byrettssaken, som derved kom til feil konklusjon. Videre synes byretten å ha lagt stor vekt på Irene Wiiks antydning om å legge opp til barnevernssak mot mor. At det ikke på noe tidspunkt har vært grunnlag for dette, er bekreftet i de nye sakkyndiges rapport til lagmannsretten. Mor hadde økonomiske problemer i 1985, fordi hun av hensyn til C tok permisjon fra sitt arbeid og det tok lang tid før hun fikk innvilget overgangsstønad. Etter råd fra sosialkontoret solgte hun leiligheten i februar 1986 og bodde hos en venninne inntil hun ut på våren kjøpte en ny 3-romsleilighet på Grunerløkken. Hun begynte å arbeide igjen før permisjonstiden var ute og er nå fulltidsansatt i Oslo kommune. C går i barnehage nærmere mors enn fars hjem. A har nå i 1 1/2 år hatt en stabilt samboerforhold til D, som også har god kontakt med C.

Partene stiller således i det alt vesentlige likt når det gjelder økonomi, boforhold og partnere. De har begge forhold til sin øvrige familie og godt sosialt nettverk. Det er ikke holdepunkter for byrettens vektlegging av at far har flere sikre holdepunkter «og større sosialt nettverk rundt seg» enn mor og hennes samboer.

Våren 1986 var C urolig og hadde klare stressymptomer. Mor kontaktet da psykolog Bjørg Aamdahl, som mente at årsaken kunne være den oppsplittede samværsordning partene hadde avtalt. Hun anbefalte «vanlig samværsrett» etter barneloven som bedre. Dette førte til at mor, i strid med råd fra sin prosessfullmektig, innskrenket samværsretten. Dette må forstås ut fra den vanskelige perioden C da var inne i. Samværsretten, slik det ble avtalt og også ble fastsatt av byretten, har vist seg å være uheldig. Bjørg Aamdahl hadde forøvrig vinteren 1987 kontakt med far for å prøve familieterapi. Dette ble det ikke noe av, fordi han ikke var innstilt på endringer i samværsretten.

C er nå et harmonisk barn. Dette har neppe sammenheng med at hun har det bedre hos far, men at foreldrene har sluttet å krangle. Mor har gjennomført samværsretten til punkt og prikke, og det vil hun utvilsomt fortsatt sørge for, dersom hun får den daglige omsorg tilbake. Partene er forøvrig under ankeforhandlingen blitt enige om at samværsretten skal endres, slik at det blir sammenehengende 5 dagers opphold hos den som ikke får omsorgen.

Ankende part mener lagmannsretten må legge avgjørende vekt på de sakkyndiges rapport, som er basert på uvanlige grundige undersøkelser. Rapporten bekrefter at byrettens vurdering bygget på feilaktige grunnlag. Det er ikke tvil om at det nå er mer enn tilstrekkelig klarlagt at C vil få det best hos mor fordi den følelsesmessige kontakt og tilhørighet er sterkere overfor henne. Et nytt moment er også at far og hans samboer venter barn. Selv om C gleder seg til dette, kan det som påpekt av psykolog Mjelve føre til at C blir sjalu fordi hun vil få mindre oppmerksomhet. Cs glede over babyen vil bli ivaretatt ved den utstrakte samværsrett det legges opp til.

Endelig vil en overføring av den daglige omsorg ikke by på problemer, noe de sakkyndige har bekreftet, inklusive Fritz Johannesen. C føler seg nå trygg både hos mor og far, og det er ingen vesentlig forskjeller på de ytre miljøene.

Ankende part vil endelig kreve forgrepet tvangskraft for lagmannsrettens dom etter barneloven §38. Det er viktig at overføringen av hensyn til C nå skjer uten taktisk forhaling og at det ikke skapes nye problemer.

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er riktig både med hensyn til premisser og resultat.

Ankemotparten viser særlig til psykolog Johannessens rapport av 8. juni 1986, som byretten har bygget på. Psykolog Johannesen har også under ankeforhandlingen fastholdt sin konklusjon om at «det er flere momenter som trekker i retning av at far bør ha den daglige omsorg for C.»

Ankemotparten vil anføre at påstand står mot påstand når det gjelder spørsmålet om far deltok nok i barnestellet mens partene bodde sammen. Mor var da hjemme, og det var naturlig av det falt mer på henne.

Far har hele tiden ønsket å ha den daglige omsorg for C. Da de ble faktisk separert, ble han imidlertid frarådet å kreve dette, fordi hun var så liten. Istedet fikk han større samværsrett enn det som er vanlig. Det riktig at samværsretten først kom igang utpå høsten 1984. Dette har ikke sammenheng med at han flyttet sammen med E, selv om hun har vist en meget god evne til å ta seg av og være med i opppdragelsen av C som er blitt sterkt knyttet både til E og hennes familie.

I 1985 skjedde flere urovekkende ting. Mor overlot mer og mer av omsorgen til far. Den fremlagte kalender viser omfanget av fars samvær i denne tiden. Videre kom hun inn i pønkermiljø, og tok inn sin søster og andre i leiligheten. Hun var ofte ikke tilstede når far kom for å levere C, og hun ble lenger borte på ferie enn avtalt.

Hun tok permisjon fra arbeidet, men C forsatte full tid i barnehagen.

På nyåret 1986 solgte hun leiligheten, til tross for at hun måtte vite at det ville være dyrere å skaffe seg en ny. Hun flyttet videre inn hos en venninne. C ble urolig av dette. Samværsretten virket også dårlig, særlig etter at A ensidig innskrenket denne og forlangte henting og bringing hjemmefra, i stedet som før i barnehagen. Advokat Fricks brev av 23. april 1986 og 15. september 1986 bekrefter dette. Far måtte avfinne seg med situasjonen, og la vekt på å samarbeide.

Mor har hele tiden vært svært lite samarbeidsvilling. Særlig vanskelig ble hun da psykolog Johannessens rapport forelå. Selv om samværsretten har virket bra etter at byrettens dom falt, har det vært gnisninger. Psykolog Aamdahls forslag vinteren 1987 om endring i samværsretten var i realiteten et forslag om å tilbakeføre den daglige omsorg. Så kort tid etter byrettsdommen kunne far selvsagt ikke gå med på dette. Videre nektet mor å oppgi Cs lege og tannlege, slik at far og E hadde et svare strev med å finne ut at det. På tross av dette er far enig i å legge om samværet, slik at mor får ha C sammenhengende i 5 dager.

Mors opptreden gjorde tilværelsen utrygg for C. Hun er som påpekt av psykolog Johannessen fjern i forhold til barnet, og aktiviserer og stimulerer henne lite. Likeledes er hennes samboer preget av den samme fjernhet, og han synes lite interessert i å bli dratt inn i forholdet mellom mor og datter. Det vises til Inge Lorange Backer: Barneloven. Kommentarutgave 1982 217 forsåvidt gjelder betydningen av personlighetsprofilen, og til Rt-1978-373 forsåvidt gjelder betydningen av hvordan en samboer er.

B og hans samboer er helt annerledes. De er fleksible og samarbeidsvillige, har lett humør og følger opp Cs interesser på en positiv måte. At far har ekte og gode følelser for henne og er opptatt av sin farsrolle, er bekreftet av de tra psykologene, og fars overordnede, tidligere barnevernssjef Arild Jørgensen. Far er ikke en lettvint person, slik de nye sakkyndige har lagt til grunn.

Ankemotparten betviler at mor, på grunn av høy gjeld, vil kunne beholde leiligheten, hvis hun skulle bli alene igjen. At de økonomiske forhold nå er noenlunde like for partene, kan i så fall fort endre seg. Det er forøvrig en svakhet ved den nye rapporten at hennes økonomiske evne til eventuelt å klare seg alene ikke blir vurdert.

Når det gjelder det forhold at far og E venter barn, er det viktig ikke å ta fra C gleden over dette. Det er intet som tyder på at hun vil bli skjøvet i bakgrunnen. Den samme situasjon vil oppstå hvis mor skal ha barn.

Far og E har bidratt sterkt til at C nå er rolig og stabil. En opprykning fra far vil være uheldig. Etter rettspraksis må det foreligge en overvekt av hensyn for å foreta flytting i en festnet situasjon, jfr. Rt-1984-268 og Rt-1985-467.

Det avgjørende er hva som er best for barnet, med andre ord hvor C vil få best samlet foreldrekontakt, jfr. Rt-1982-116.

Etter ankende parts oppfatning oppnås dette bare ved at far fortsatt får beholde den daglige omsorg.

Når det gjelder påstanden om midlertidig avgjørelse etter barneloven §38, må denne avvises. Vilkårene er ikke til stede. At det kan være praktiske fordeler ved en slik kjennelse, er ikke nok. Det foreligger ingen særlige grunner for en rask overføring av den daglige omsorg. Barneloven §38 tar ikke sikte på situasjonen i denne saken.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Lagmannsretten viser innledningsvis til barneloven §34 tredje ledd siste punktum, hvoretter avgjørelsen om hvem av foreldrene som skal få den daglige omsorg skal rette seg etter det som er best for barnet. Spørsmålet må vurderes konkret ut fra barnets og foreldrenes situasjon og den fremtidige utvikling, slik disse forhold fremstår på avgjørelsestidspunktet.

Etter det som er fremkommet under ankeforhandlingen legges følgende til grunn:

Partene er sterke personligheter som er svært forskjellige. Dette førte til at samlivsbruddet og den etterfølgende konflikt vakte betydelige reaksjoner hos begge, slik at situasjonen låste seg. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på de problemer og enkeltepisoder som har forekommet i de vel tre år som er gått siden partene skilte lag. Det vises forsåvidt bare til det partene har anført om dette ovenfor. Ingen av de anførte forhold adskiller seg nevneverdig fra det som lett kan forekomme i en vanskelig skilsmissesituasjon der det er barn.

Lagmannsretten vil imidlertid fastslå at det ikke er holdepunkter for at A på noe tidspunkt i denne vanskelige perioden har sviktet i sin omsorg for C eller at hun har personlighetstrekk som gjør henne mindre skikket til å ha den daglige omsorg enn B. Etter lagmannsrettens oppfatning står partene i utgangspunktet likt. De synes begge å være i en god situasjon. Økonomisk er det liten forskjell. De har likeverdige boliger på samme kant av byen, selv om fars bolig kan være noe mer barnevennlig. Barnehagen ligger imidlertid nærmere mor.

Videre har de begge stabile samboerforhold. Mors har vart i 1 1/2 år, fars i 3 år. C har et godt forhold til samboerne som begge såvidt skjønnes er greie og ordentlige personer. Når tilknytninger til E er sterkere enn til D, har dette naturlig nok sammenheng med at de har kjent hverandre lenger og at E har tatt seg mye av C. At E nå venter barn, er viktig for C, men kan ikke tillegges vekt av betydning for omsorgsspørsmålet. Lagmannsretten har ellers ikke holdepunkter for å fastslå at anførslene om at det sosiale nettverk og oppfølgningen av Cs interesser blir bedre ivaretatt hos far enn hos mor.

Når det gjelder mors og fars samarbeidsevne, finner ikke lagmannsretten det tilstrekkelig dokumentert at mors er så mye dårligerer enn fars. Selv om mors ensidige begrensninger av samværsretten i 1986 var lite overveid og skapte unødig splid, bør forholdet sees i sammenheng med at enkelte sider av forberedelsen av byrettssaken forståelig nok førte til sterke reaksjoner hos mor. Lagmannsretten bemerker i denne forbindelse at den samværsordning partene hadde avtalt og praktisert i flere år synes lite heldig med flytting av barnet 2 ganger i løpet av en uke.

Lagmannsretten ser positivt på at partene hele tiden har vært enige om delt foreldreansvar, og at de nå er blitt enige om en ny samværsordning på 9+5 dager, som vil gi C fastere og tryggere tilhørighet hos begge foreldre. Etter lagmannsrettens oppfatning tyder dette og det forhold at praktiseringen av samværsretten har vært tilfredsstillende det siste året, på at grunnlaget for et godt samarbeid til beste for C nå er lagt.

Etter de opplysninger som er fremkommet, føler C seg sterkt knyttet til både mor og far og hun opplever bostedene som likeverdige.

Lagmannsretten finner etter dette at begge parten er vel skikket til å ha den daglige omsorg. Selv om forholdene er såvidt like og synes å være i harmonisk utvikling begge steder, fremstiller imidlertid situasjonene seg noe annerledes og mer i favør av mor enn da saken ble behandlet for byretten. Lagmannsretten viser her særlig til at de to sakkyndige er kommet til annet resultat enn den sakkyndige for byretten. De har begge etter flere og med omfattende forundersøkelser enn vanlig konkludert med at det vil være best for C om den daglige omsorg blir tilbakeført til mor. Det fremgår ovenfor at de har lagt vekt på at den følelsesmessige tilhørighet og kontakt er sterkest mellom mor og datter. Lagmannsretten slutter seg til de sakkyndiges konklusjon, og finner etter en samlet avveining at det vil være best for C at mor får tilbake den daglige omsorg. Lagmannsretten legger i denne forbindelse betydelig vekt på den nye samværsordningen, som vil gi far muligheter for å videreutvikle sitt gode forhold til datteren, og på en slik endring av dagens situasjon ikke vil innebære noe vesentlig brudd med det opplegg C har vent seg til det siste året. Lagmannsretten forutsetter at dette endrede resultat ikke utnyttes mellom partene til skade for C og at overføringen skjer på en rolig og god måte.

Samværsretten fastsettes etter dette til 5 dager sammenhengende d.v.s. annenhver uke fra henting i barnehagen torsdag ettermiddag til levering i barnehagen tirsdag morgen. Når C begynner på skolen forutsettes samme opplegg gjennomført. Videre fastsettes samvær til annehver jul og annenhver påske og minst 14 dager om sommeren.

Ankende part A har vunnet saken. Lagmannsretten finner det imidlertid riktig at hver av partene bærer sine omkostninger ved behandlingen i lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §18 annet ledd, jfr. §172 annet ledd, idet man også er enig i byrettens beslutning om saksomkostningsspørsmålet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A skal ha den daglige omsorgen for datteren C født xx.xx.1982.

2. B skal ha samværsrett med datteren C annenhver uke fra torsdag ettermiddag til tirsdag morgen, og dessuten annenhver jul og annenhver påske og minst 14 dager i sommerferien.

3. Hver av partene bærer sin saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Det ble videre avsagt slik kjennelse:

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike forhold i nærværende sak at det er grunn til å bestemme at lagmannsrettens dom skal iverksettes straks. Det vises forsåvidt til lagmannsrettens bemerkninger ovenfor, som viser at forholdet mellom foreldrene har stabilisert seg. Lagmannsretten mener dette tilsier at partene nå både bør og kan gjennomføre tilbakeføringen av den daglige omsorgen til mor på en slik måte at det ikke er grunn til å tro at det vil ha skadelig innvirkning på C å vente til dommen er rettskraftig.

Etter lagmannsrettens oppfatning bør anvendelse av barneloven §38 begrenses til tilfelle hvor det er sterkere behov for en rask gjennomføring enn i dette tilfelle.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

As begjæring om midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 om foregrep tvangskraft for lagmannsrettens dom tas ikke til følge.