LE-1987-19

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1987-11-23
Publisert:	LE-1987-00019
Stikkord:	Barnelova
Sammendrag:
Saksgang:	Dom og kjennelse av 23. november 1987 i ankesak nr. 19/87, hl.nr. 32/87.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Aaltvedt). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holden).
Forfatter:	Lagdommer Trygve Lange-Nielsen, formann. Lagdommer H. Byrkjeland. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

A, født xx.xx.1948, og B, født xx.xx.1936, giftet seg den 18. desember 1976. Begge parter hadde tidligere vært gift. A hadde i tidligere ekteskap 2 barn, datteren C, født xx.xx.1968, og D, født xx.xx.1970.

Partene hadde i ekteskapet 2 barn sammen, E, født xx.xx.1976, og F, født xx.xx.1978. Partene og de 4 barna har bodd sammen på X i Y.

I november 1985 anmeldte C sin stefar B for seksuelle overgrep mot henne i tiden fra hun var 7 til hun var 15 år. Dette førte til oppløsning av familien. A flyttet hjemmefra. C hadde allerede flyttet. D ble boende hos sin stefar B. Døtrene E og F bodde til å begynne med hos faren, men ble i desember 1985 med Y barnevernsnemnds eller sosiallederens medvirkning overflyttet til moren. Hun flyttet 19. januar 1986 tilbake til X til et nyinnkjøpt hus i X sentrum, ca 2 km. fra farens hjem. I de følgende måneder fikk faren bare adgang til å besøke døtrene i morens hjem og etter barnevernsmyndighetenes bestemmelse i morens nærvær. Først i mai fikk han være alene med dem. Den 20. juni 1986 rømte de hjem til faren og har siden bodd der.

A har siden våren 1986 hatt et forhold til G som bor i Z, 18 km. nord for Y. A har etter herredsrettens dom tatt tilbake sitt pikenavn.

Den 17. juni 1986 besluttet statsadvokaten å henlegge anmeldelsen mot B etter bevisets stilling. Den 11. februar 1987 besluttet fylkesmannen i Oslo og Akershus å tilstå C en erstatning for tort og svie på kr. 40000,- for de overgrep som fylkesmannen la til grunn at hennes stefar hadde utsatt henne for.

Ved stevning av 14. februar 1986 reiste A sak mot B. Sør-Østerdal herredsrett avsa 22. september 1986 dom med slik domsslutning:

"1. A, født xx.xx.1948 og B, født xx.xx.1936, skilles.

2. A og B skal i fellesskap ha foreldreansvaret over de to døtre, E født xx.xx.1976 og F født xx.xx.1978.

3. B skal ha den daglige omsorg for barna E og F.

4. A betaler i oppfostringsbidrag for de to døtre E og F til B kr. 700 -kronersjuhundre- for hvert barn pr. måned. Bidraget betales forskuddsvis den første i hver måned og løper fra 1. oktober 1986.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Saksforholdet fremgår forøvrig av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har påanket herredsrettens dom punktene 3, 4 og 5, til Eidsivating lagmannsrett og under ankeforhandlingen nedlagt slik påstand:

"1. Prinsipalt.

1. A skal ha den daglige omsorgen for E født xx.xx.76 og F født xx.xx.78.

2. B har vanlig besøks og samværsrett etter barneloven regler.

3. B betaler oppfostringsbidrag for de to døtrene E og F med et beløp fastsatt etter rettens skjønn.

4. Overføringen av barna og betalingen av bidrag iverksettes umiddelbart.

2. Subsidiært.

1. A har den daglige omsorgen for F født xx.xx.78.

2. B har den daglige omsorgen for E født xx.xx.76.

3. A og B har gjensidig besøksrett etter barneloven regler til den av døtrene de ikke har den daglige omsorgen for.

4. A frifinnes for tiden for å betale bidrag for E.

5. B betaler oppfostringsbidrag for F med et beløp fastsatt etter rettens skjønn.

6. Overføringen av F til A og iverksettelsen av bidragsbetalingen iverksettes straks.

3. I begge tilfelle.

B betaler sakens omkostninger for herredsrett og for lagmannsrett til det offentlige."

B har tatt til gjenmæle og nedlagt slik påstand:

"1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at A får vanlig samværsrett for E og F etter barneloven.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og til det offentlige for lagmannsretten."

Begge parter er av fylkesmannen innvilget fri sakførsel for lagmannsretten.

Under ankeforhandlingen avga begge parter forklaring. 7 vitner ble avhørt, hvorav 6 var nye for lagmannsretten. Den oppnevnte sakkyndige, psykolog Jorunn Asknes, var tilstede under forhandlingene og avga forklaring. Etter initiativ fra retten hadde rettens medlemmer en samtale med døtrene E og F i enerom. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Det fremgår av rettsboken hva som er dokumentert.

Den ankende part gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at det er til barnas beste at faren skal ha den daglige omsorg for dem. Det vil være best for dem at moren får omsorgen. Det er anført:

1. Moren har hatt mest kontakt med begge fellesbarna gjennom oppveksten. Hun har hatt det meste av omsorgsarbeidet. For to piker er det best å være hos moren i de vanskelige pubertetsårene. Dette har vært tillagt vekt i rettspraksis.

2. Den samlede foreldrekontakt vil bli bedre hvis moren får omsorgen. Fra farens side foreligger det en grov svikt når det gjelder gjennomføringen av samvær med mor. Samværsretten har vært sabotert. Moren har gang på gang gitt skriftlig underretning om at hun kommer for å hente barna til de reglementerte helgebesøk, men faren og barna har ofte vært forsvunnet uten at moren er gitt beskjed. Han har også overlatt barna til andre istedet for til moren, når han ikke selv har hatt tid til å ta seg av dem, f.eks. under elgjakten. Barnas holdning til moren i den senere tid tyder på negativ påvirkning fra fars side. Med farens negative holdning til moren kan man ikke regne med at han heller i fremtiden vil være villig til, eller i stand til, å samarbeide på en slik måte at det kan gjennomføres regelmessige besøk og barnas tilsynelatende uvilje mot moren forsvinner. Forutsetningen for den sakkyndiges konklusjon ved den skriftlige uttalelse er en slik samarbeidsevne. Denne forutsetning foreligger ikke. Hvis barna skal beholde kontakten med begge foreldre er det nødvendig med overflytting til moren. I motsatt tilfelle vil barna påføres psykiske skader. Subsidiært vil det være en løsning som er mindre risikabel for barna enn dagens situasjon at moren får foreldremyndigheten til F. Det har alltid vært et spesielt nært forhold mellom disse to, og det vil bidrag til at barna får et mer positivt syn på moren.

Barnas uttalte ønske om å være hos faren kan i den foreliggende situasjon ikke tillegges noen vekt. Dette er et resultat av den påvirkning de har vært utsatt for. Et annet moment er at faren ikke setter grenser for barna, hvilket de nok liker, men det er allikevel en uheldig form for oppdragelse.

3. Herredsretten har tatt for lett på incestspørsmålet. Det må anses overveiende sannsynlig at motparten har forgått seg mot C. Man kan ikke være trygg for at ikke også hans egne døtre kan bli utsatt for lignende adferd. Det er sivilrettslige og ikke strafferettslige beviskrav som her må anvendes.

Det er bedre å bo sentralt i X, hvor det er stoppested for skolebussen, og hvor det er flere barn å leke med, enn å bo så avsides som faren gjør. Morens avlastningsmuligheter er også bedre enn farens idet hun har nær familie i Æ 14 km. borte, mens farens nære familie bor meget lenger unna.

Ankemotparten har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig.

Døtrene har gitt uttrykk for et klart ønske om at de vil bo hos faren. Det er 1 1/2 år siden de rømte til ham. De befinner seg vel, det går godt på skolen, og de er i sitt eget hjem. Det er ikke riktig at faren ikke kan sette grenser for barna, han gjør det bare på en mer forsiktig måte enn moren. Det er heller ikke riktig at han har baktalt moren og ikke riktig at han ikke har villet samarbeide, men døtrene har i stor utstrekning ikke ønsket å ville å besøke moren. Et samarbeid i strid med barnas ønsker er vanskelig. Når barna ikke lenger er redde for å måtte flytte til moren, kan samarbeidet fungere bedre.

Grunnen til at barna ikke har ønsket å hilse på moren mere er både barnas forhold til morens nye venn og det at mor ofte har snakket om incestsaken, særlig det siste. Den 3. mars 1987 lot moren E lese et oppslag i Ø Arbeiderblad om tildelingen av erstatning på kr. 40000,- til C og også et intervju med moren. Etter dette var det en lang periode ikke mulig å få døtrene til å hilse på moren. En tvangsflytting vil være meget uheldig for barna. De kommer til å rømme, noe de har sagt de vil gjøre.

Faren har for øvrig hatt like meget av den daglige omsorg som moren. Han har vært sykmeldt siden 5. november 1979 og har da kunnet være hjemme å stelle, han tar seg av barna på en utmerket måte. Det henvises for så vidt til første vitne Hs forklaring. Det kan forøvrig nevnes at morens sønn fra første ekteskap, D, har tatt det standpunkt at han vil være hos ankemotparten, som siden han var ganske liten har vært som en far for ham. Ellers skaper det ingen vanskeligheter for barna at de bor 2 km. fra X sentrum. Faren har heller ikke noe behov for avlastning. Han har tid nok for barna. Han er sammen med dem på trening og idrettskonkurranser og under friluftsliv.

En deling av barna finner han meget uheldig. Som partene var enige om for herredsretten, er det best for barna at de får bo sammen og sammen med sin halvbror D.

Lagmannsretten har delt seg i ett flertall og et mindretall.

Flertallet - dommerne Lange-Nielsen og Solem - ser saken slik:

Det er "incest"-anmeldelsen fra C som har ført til familieoppløsning og rettssak. Det er imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til anmeldelsens innhold. Selv om ankemotparten skulle ha forgått seg mot C, antar retten at risikoen for at han skulle forgå seg mot sine egne døtre, i den situasjon som er oppstått, som så liten at retten ikke finner å kunne legge vekt på en slik mulighet. En annen ting er at "incest"-påstanden klarligvis har vært en sterkt medvirkende årsak til at forholdet mellom partene og forholdet mellom foreldre og barn har utviklet seg på en uheldig måte.

Retten antar at ekteskapet før bruddet har fungert normalt. E synes å ha vært dyrket av sin far, mens F synes å ha stått nærmest moren. Partene er enige om at E har vært "pappas jente" og F "mammas jente". Retten legger til grunn at begge foreldre har gitt barna kjærlighet og varme og at begge i utgangspunktet er vel skikket til å ha omsorgen for barna. Faren ble sykmeldt 15. november 1979 fordi han skulle ta en hofteoperasjon og han har siden hatt uføretrygd og har brukt meget av sin tid på barna. Retten legger videre etter bevisførselen til grunn at E har hatt svært frie tøyler overfor sin far. Samtidig har hun dominert ganske sterkt. Faren har dominert moren. Faren har fått en meget positiv omtale av første vitne H, som i mange år har hatt god kontakt med familien.

I det halve året frem til 20. juni 1986, da barna bodde hos moren, synes forholdet mellom mor og barn å ha vært godt. Men det er tydelig at særlig E har lengtet etter faren. Moren har snakket om hva far hadde gjort overfor C noen ganger. Dette har E ikke villet tro på. Det har også vært en belastning på forholdet mellom moren og barna at moren var satt til å være tilstede, som en sikkerhet overfor faren, når faren var på besøk.

Etter at barna den 20. juni 1986 rømte til faren, etter morens mening etter avtale med denne, var kontakten med moren meget dårlig. Hun fikk to korte besøk i løpet av sommeren frem til 18. august. At faren var ansvarlig for dette finner retten klart.

Den 18. august hadde moren gitt etter og gått med på at barna skulle få hente skolebøkene sine. Hun satt på trappen og gråt da de kom. At faren på bakgrunn av det som var skjedd, i denne situasjon insisterte på å følge døtrene helt frem til moren til tross for at hun ba ham gå, var en grov provokasjon. Morens venn, G, som arbeidet med et tilbygg på huset, ropte et kraftig ukvemsord til faren og spurte om moren ikke skulle vise ham ut. Dette førte til et opptrinn hvor F gråt og hvor de tre dro uten å få med seg skolesakene i denne omgang. Moren satte dem istedet nede ved veien. Gs kraftuttrykk har vært fremhevet som en årsak til at hans mulige nærvær gjorde barna mindre lystne på å hilse på moren.

E og F overnattet hos moren hver for seg medio september 1986 og det var etter morens forklaring meget hyggelig. Etter dette fungerte samværsordningen noe bedre et halvt års tid. Barna besøkte moren en del ganger når de kom fra skolen (holdeplassen for skolebussen er like ved morens hus) og også i helger iblandt, men ofte bare den ene av dem. Også i denne tiden tok moren opp "incest"-spørsmålet noen ganger. Hun har forklart at hun var engstelig for at døtrene også kunne være utsatt, og at det derfor var nødvendig å komme inn på saken.

Barna besøkte moren den 22. desember 1986, men da hun så kom for å hente dem til helgebesøk 26.-28. desember var de reist til farens bror i Å uten at det var gitt noen beskjed.

Den 3. mars 1987 lot moren E lese avisomtalen i forbindelse med at C hadde fått kr. 40000,- i erstatning. Etter dette fikk ikke moren samvær før 7. mai og da bare med E, og siden meget sjelden. Hun skrev på forhånd og ga beskjed om at hun ville hente barna på helgebesøk 4 ganger i mars - april. Hver gang var faren og barna reist hjemmefra uten at hun hadde fått beskjed. F var med moren og dennes mor og G til Landskytterstevnet i Steinkjer 12 dager i august. E ville ikke være med. Under elgjakten 24. september - 1. oktober var E hos moren, mens F var sendt til en venninne i Æ. G har forklart at E tødde opp denne uken. Under elgjakten året før var begge døtrene av faren plassert hos noen kjente mens han var på elgjakt.

Under lagmannsrettens samtale med barna den 3. november hadde de intet positivt å si om moren og besøkene hos henne. Barna virket nærmest fiendtlige overfor moren. F sa at hun ville rømme hvis det ble bestemt at hun skulle bo hos moren. E sa at hun var så stor at hun bestemte selv.

4. vitne, I, som sammen med sin mann har vært naboer og omgangsvenner av partene, har forklart at B ved 2 anledninger hjemme hos vitnet, da begges barn var tilstede, har uttalt seg nedsettende om A. E hadde kalt sin mor en "hurpe".

As mor og søster har forklart at E og F fullstendig har endret holdning overfor morens familie etter at de flyttet tilbake til faren. Det gjelder også overfor søsterens 13 år gamle sønn, J, som iblant møter E. Hun skal ha sagt til ham at han er like dum som bestemor og resten av familien. Overfor J og hans bror på 10 år skal E i vinter ha kalt sin mor "hore" og "hurpe" og lignende uttrykk. A har forklart at E har kalt henne "hore" og "hurpe", og retten legger dette til grunn. Retten legger videre til grunn at "incest"-saken har vært omtalt en gang hjemme hos barnas bestemor eller tante mens barna var tilstede.

Den oppnevnte sakkyndige har avgitt slik uttalelse:

"Undersøkelsesforhold og metode

Jeg har hatt samtaler og observasjoner av partene i følgende situasjoner.

1. En samtale på mitt kontor den 17. aug. Dette var min første kontakt med partene og jeg ønsket å snakke med dem sammen. Dette ville ikke far og jeg gjennomførte samtalen med mor alene.

2. En samtale alene med far på mitt kontor den 6. okt. Far var til å begynne med ganske motvillig til å innlede et undersøkelsessamarbeid med meg, og jeg måtte presse for å få han til å møte til en samtale på mitt kontor i Ø. Begrunnelsen var at han ikke ville ha mer utgifter i denne saken enn han allerede hadde hatt. Av denne grunn ville han senere i undersøkelsesfasen ikke komme til mitt kontor med barna.

3. To hjemmebesøk hos far. 17. oktober og 23. oktober Første gang var også mor tilstede en del av situasjonen.

4. To hjemmebesøk hos mor. Den andre gangen var eldste datter E tilstede. 17. og 19. oktober Det måtte sterk overtalelse til for at E ville være sammen med mor og meg alene. Den yngste datteren F var ikke villig til å forlate far for å være alene med oss. Dette var imidlertid mulig andre gangen jeg var på hjemmebesøk hos far.

5. En samtale med stedatteren/datteren C i hennes leilighet på W 19. oktober

Problemstillinger

Hovedgrunnen til at familien A-B er kommet i en konfliktsituasjon når det gjelder spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorg for de to barna, E, født xx.xx.76 og F født xx.xx.78, er at faren, B, i nov.-85 ble anmeldt for incest mot sin stedatter C f. -68.

Straffesaken mot far ble henlagt p.g.a. bevisets stilling (17. juni 1986) og Herredsretten fastslo i sin dom av 22. sept. -86, at far skulle ha den daglige omsorg for barna. Foreldrene var enig om et felles foreldreansvar.

Mor anket ovennevnte dom (25. nov. -86), da hun mente seg bedre skikket som foreldre enn far. Dette spesielt fordi hun er overbevist om at far har begått seksuelle overgrep mot sin datter C, og at dette også kan skje mot døtrene E og F.

Selv om straffesaken mot far angående incest, er henlagt p.g.a. bevisets stilling, må jeg som sakkyndig forholde meg til incestspørsmålet. Dette fordi far jo ikke er frikjent for mistanken, og at dette forhold kan være det som avdekker en viktig forskjell mellom partene når det gjelder spørsmålet om hvor det vil være tryggest for barna å vokse opp. Altså ser jeg det som mulig at far kan ha begått incestuøse handlinger mot sin stedatter.

Utifra en slik situasjon vil jeg utlede følgende problemstilling:

"Er det sannsynlig at et foreldre som har forbrutt seg seksuelt mot et stebarn, også vil begå slike handlinger mot egne biologiske barn"?

Dette har vi pr. idag liten dokumentasjon for. Jeg kan derfor ikke vektlegge anklagen om incest mot far som diskvalifiserende når det gjelder hans skikkethet som foreldre ovenfor egne biologiske døtre E og F.

Hovedproblemstillingen for mine undersøkelser blir da å vurdere partenes rolle som foreldre. Finnes det noen avgjørende forskjell som gjør at den ene av partene er bedre istand til å fylle foreldrerollen enn den andre.

Jeg har vurdert dette spørsmålet i forhold til:

- kontaktevne - grensesetting

- samarbeidsevne/vilje

- barnas egne ønsker.

Kontaktforhold - grensesetting

Jeg vurderer begge foreldre som å ha god kontaktevne. De er begge istand til å se barnas behov og å akseptere disse. Imidlertid ser det ut som far er lite flink til å sette grenser som fremkaller direkte konfrontasjoner med barna. Fordi mor har vært villig til å si nei, er hun blitt den strenge og slemme og far den veldig snille i barnas oppfatning av foreldrene. Denne oppfatningen har forsterket seg i den oppståtte konfliktsituasjon. Gradvis har barna opparbeidet et negativt bilde av mor og måttet ta parti med far. Da incestanmeldelsen kom, og mor valgte å flytte, ble barnas forhold til far plutselig omdefinert for dem. Uten at dette stemte overens med deres erfaringer, ble far en farlig person for dem som måtte overvåkes når de var sammen med han. Barnas tidligere erfaring med far som den snille, stemte ikke overens med den oppfatning de nå ble presentert for. De måtte ta parti for far mot mor ettersom hun var den som ikke trodde på deres oppfatning av far. Det må her understrekes hvor uheldig det var at mor ble den personen som skulle overvåke samværet mellom far og barna. Y B.V.N. burde forhindret dette og funnet en annen nøytral person som kunne vært sammen med far og barna.

Barna E og F ser ikke ut til å oppfatte far som en farlig person for dem. De begynte heller å synes synd på han og følte vel at de var de eneste som kunne forsvare han mot påstandene.

Samarbeidsvilje/evne

Den av foreldrene som i handling har vist seg mest samarbeidsvillig, er mor. Imidlertid er hun nå kommet i den situasjon at hun er syndebukken i barnas øyne, og helt avhengig av fars samarbeidsvilje dersom hun skal gjenopprette et godt forhold til barna. Å tvangsflytte barna til mor vil bare forverre situasjonen ytterligere. Det idelle for å ivareta barnas beste, ville være å unngå en ny opprivende rettsak og å sette inn ressurser som kan hjelpe partene med å få til et samarbeide.

Barnas ønsker

Dette spørsmålet er tidligere avklaret og er uforandret. Partenes barn har klart sagt fra hvor de vil bo. E, den eldste, vil bo hos far, og F vil bo der hvor søsteren skal bo. Å skille dem er fortsatt uaktuelt. Man spør seg om det er riktig å ta så mye hensyn til barns ønsker i slike saker. I denne saken har vi, etter min mening, ikke noe valg slik det hele har utviklet seg. Det kan også spekuleres i om far har lagt press på barna når det gjelder deres valg om hvor de vil bo, og at han eventuelt kjøper dem. Dette er ikke nødvendig for far. Den situasjon som oppstod mens far ble etterforsket angående incest, var så uheldig for kontakten mellom mor og barn at far passivt kunne sitte og innkassere 1. plassen hos barna. Det er som imidlertid er lite prisverdig av far, er at han ikke har forsøkt å korrigere barnas oppfatning av mor eller aktivt presse dem til å være sammen med mor. Selv når han selv ikke kan passe dem, får de heller lov til å bo hos andre enn hos mor dersom de ønsker det. Far har alt i alt ikke noe positivt å si til barna om mor. Dette kan føre til fremtidige psykiske problemer for barna. De har et ønske om å få bo hos far, men ønsker også at foreldrene kan være venner til tross for at de er skilt. Denne forestillingen har de snart sluttet å tro på kan bli virkelighet.

Konklusjon

Min undersøkelse har ikke avdekket slike forhold når det gjelder fars rolle som foreldre, at det er tilrådelig å forandre nåværende ordning med at far har den daglige omsorg. Situasjonen synes heller nå så fastlåst når det gjelder barnas egne ønsker, at det ikke kan hevdes at det er bedre for barna å bo hos mor enn hos far. Det må dog understrekes på det sterkeste at mor og far må etablere et samarbeide dersom det skal bli det beste for barna at far har den daglige omsorgen for barna E og F."

Den sakkyndige har etter å ha fulgt ankeforhandlingen endret sitt syn. Hun har uttrykt tvil om faren vil være i stand til å samarbeide slik at samværsretten kan utøves på vanlig måte og barnas holdning overfor moren endres. Faren sliter med "incest"beskyldningen. Han er veldig snill, varm og velmenende, men har vanskelig for å sette grenser overfor barna, og han vil neppe være med på å strekke seg i samarbeidet.

Konklusjonen vil måtte snus hvis samarbeide ikke er mulig. Den som kan samarbeide bør ha omsorgen. Barna vil påføres psykiske problemer hvis de må velge mor eller far og mister kontakten med den annen.

Deling, slik at E blir hos faren og moren får omsorgen for F, er en brukbar ordning. Ved hyppige samvær, like mye hos hver av foreldrene, skulle det kunne fungere bra.

Retten legger til grunn mors forklaring om at det ved de fleste av barnas besøk hos moren har fungert bra, og forholdet har vært som før mellom mor og barn. Etterhvert har det imidlertid blitt noe vanskeligere. Retten ser det slik at morens venn G er et positivt innslag i miljøet. Han har selv vært gift og har barn og har forståelse for den ømtålige situasjonen. Det har vært hyggelig samvær mellom ham og barna hvor kontakten synes å ha vært god. Ved en normalisering av forholdet mellom mor og barn regner retten med at det også vil bli et godt forhold mellom G og barna.

Retten legger videre til grunn at barna har vært påvirket av faren i retning av å danne seg et negativt bilde av moren og hennes familie, og av G. Faren har ikke villet eller ikke vært istand til å bidra til at barna skulle få regelmessig samvær og et normalt forhold til moren. Retten regner med at farens negative holdning overfor moren er så fastlåst at han heller ikke i fremtiden vil være i stand til å bidra til et bedre forhold mellom moren og barna. Risikoen for at barna vil miste sin mor, med betydelige psykiske problemer som følge, er etter rettens mening så stor, at det er påkrevet at den bestående situasjon forandres. At moren på sin side vil være lojal og bidra til at barnas interesser i forhold til faren ivaretas, finner retten ikke tvilsomt. Hun har ikke skjønt at det var uklokt av henne å snakke med barna og særlig E om "incest"-saken. Hun antas imidlertid nå å ha lært slik at dette ikke vil gjenta seg. Faren uttalte avslutningsvis at han kunne garantere at samværsretten ville bli korrekt gjennomført hvis han fikk omsorgen. Retten har tatt dette i betraktning under sin vurdering foran. Retten finner støtte for sitt syn i dommer i Rt-1968-709, Rt-1982-116 og Rt-1983-266.

Normalt ville det være den beste løsning at barna fikk bo sammen med moren. Kontakten med faren ville allikevel bli meget god. Retten er allikevel kommet til at det vil være best for barna at moren overtar omsorgen for F og at E blir hos faren. E virker sterk og på bakgrunn av farens holdning og det spesielt nære forhold mellom ham og E, finner retten risikoen for konflikter så stor, hvis E nå skal flytte til moren, at retten finner en flytting utilrådelig.

For F er det viktigere å få være hos moren enn å bo sammen med E. Kontakten mellom søstrene vil allikevel bli nær og hyppig. Det vil også kunne by på fordeler utviklingsmessig for F at hun får noe større distanse til sin storesøster. Det er også en mulighet for at Fs opphold hos moren kan bidra til å bedre forholdene også mellom E og moren, og at det også etterhvert kan virke positivt på hele situasjonen for den oppløste familie.

Når partene få omsorgen for hvert sitt barn, finner retten ikke noe grunnlag for å tilkjenne oppfostringsbidrag.

Partene er enige om at det skal være vanlig besøksrett. Normalt skal da søstrene bo sammen hver helg. Retten er imidlertid enig med den sakkyndige i at det er bra for barna også enkeltvis å være sammen med den av foreldrene som ikke har omsorgen. Det er derfor å håpe at partene kan finne fram til en noe mer elastisk ordning både når det gjelder onsdagsbesøk og helgebesøk.

Ankemotparten synes å være en utpreget "idrettspappa". Døtrene har vært med i skirenn siden de var 4 år og med gode resultater. Tre kvelder i uken disponeres for tiden til trening i ski, skiskyting og svømming. Hver helg utover vinteren deltar de i skirenn. Retten er enig i den sakkyndiges uttalelse om at barn som driver idrett også må tilpasse seg foreldrenes program og iblandt avstå fra å delta i stevner og konkurranser. Farens opplegg for trening og konkurranser bør på samme måte kunne fravikes. Her ligger det konfliktstoff, og det synes for barnas skyld viktig at alle parter viser vilje til å jenke seg.

Også julehelgen er en utfordring til partenes samarbeidsevne. Ut fra det som hendte sist jul er det klart at moren i utgangspunktet bør ha førsteretten. Det beste synes allikevel å være at barna bor sammen sammenhengende 5 dager hos hver av foreldrene og at moren har valget mellom julehelg og nyttårshelg.

Den ankende part har nedlagt påstand om at overføringen av F skal skje umiddelbart. Retten forstår påstanden slik at den innebærer et krav om midlertidig avgjørelse etter barneloven §38, annet ledd. Begjæringen tas tilfølge. Retten finner det klart at det er best for F at moren har omsorgen for F under en eventuell ankesak. Det henvises til det som er sagt foran om den unormale situasjon som har oppstått.

Den sakkyndige har gitt uttrykk for at det vil være ønskelig med en overgangstid på noen måneder med tanke på å forberede barna på forandringen. Forutsetningen for dette måtte være at faren evnet å forberede datteren på en positiv måte. Retten finner ikke grunn til å kunne regne med denne forutsetningen, og det er da ikke noe vunnet med en utsettelse.

Mindretallet, lagdommer Byrkjeland, kan i det vesentlige slutte seg til flertallets bemerkninger og stemmer for at moren får den daglige omsorg for begge barna E og F. Mindretallet er enig i flertallets begrunnelse for at faren ikke lenger bør ha slik omsorg for F, men mener at de samme grunner gjør seg gjeldende også for Es vedkommende. Som nevnt av flertallet har faren ikke villet eller vært i stand til å bidra til at barna kan få et normalt forhold til begge foreldrene, idet barna under hans daglige omsorg har fått en sterkt negativ holdning til moren og hennes familie. Under besøk hos moren har de imidlertid begge vist normale holdninger. Det må regnes med at farens holdning vil bli som før, og at dette fortsatt kan ha uheldige virkninger for barna, slik den sakkyndige har redegjort for. Atskillelse av barna vil kunne virke uheldig inn på det gode forhold dem imellom. Faren har ment at de ikke bør atskilles. Den sakkyndige har gitt uttrykk for at det er størst mulighet for samarbeid mellom foreldrene om begge barna er hos moren. - Hvis moren får den daglige omsorg for begge barna må faren pålegges å betale underholdsbidrag.

Mindretallet er enig i at det blir truffet midlertidig avgjørelse etter barneloven §38 annet ledd.

Anken har delvis ført frem. Saksomkostninger tilkjennes ikke, jfr. tvistemålsloven §174, første ledd og §180, annet ledd.

Mindretallet er etter omstendighetene enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Slutning:

1. B skal ha den daglige omsorgen for datteren E.

2. A skal ha den daglige omsorgen for datteren F.

3. B og A skal ha rett til vanlig samvær etter barneloven med det barn de ikke har omsorgen for.

4. Bidragsplikt ilegges ikke.

5. A skal ha omsorgen for F inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i saken.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.