LE-1987-2

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1989-06-22
Publisert:	LE-1987-00002
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn av 22. juni 1989 i overskjønn nr. 2/87, hl.nr. 19/87.
Parter:	Saksøker: Staten v/vegsjefen i Hedmark (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johs. Thallaug, Lillehammer) Saksøkt: Takst nr. 2, Anne Marit Woll m/fl. Takst nr. 20, Sigurd Langset (Prosessfullmektig: Advokat Th. Thoresen, Kirkenær).
Forfatter:	Lagdommer Dag Stousland, formann. Skjønnsmenn: Gårdbruker Tormod Arneberg, Kirkenær. Gårdbruker Anne Tvengsberg Sagen, Kirkenær. Gårdbruker Anbjørg Røhne, Flisa. Siv.ing. Steinar Thobru, Våler
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §10, Grunnloven (1814) §105, §5, §8, Fylkeskommuneloven (1961)5, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a

Solør herredsrett avhjemlet skjønn i sak nr. 2/1985B som ble forkynt for partene 8. oktober samme år. Saksøker var Staten v/vegsjefen i Hedmark. Søksøkt var i alt 21 takstnummer/eiendommer beliggende dels vest for Svulrya sentrum og dels i Svulrya sentrum. Skjønnet gjaldt erverv av grunn til utbedring/omleggning av riksvei 205 på strekningen Gjevert vest-Svulrya øst i Grue og for anlegg av gang-/sykkelbane langs riksveien i Svulrya sentrum. Skjønnet var hjemlet i ekspropriasjonsvedtak fattet i medhold av veiloven §50.

Ved begjæring av 2. desember 1986 har staten begjært overskjønn for takst nr. 2 og ved begjæring av 8. desember 1986 har takst nr. 20 begjært overskjønn. Takst nr. 2 har avgitt tilsvar datert 5. januar 1987 og staten har avgitt tilsvar datert 16. desember 1986.

Overskjønnsforhandlingene fant sted i Grue rådhus, Kirkenær 8. juni 1989. Partenes prosessfullmektiger møtte. Staten v/vegsjefen i Hedmark var representert ved avdelingsingeniør Helge Stikkbakke i Statens vegvesen i Hedmark og planlegger Arne H. Andersen i teknisk etat i Grue kommune. Anne Dorothea Woll, mor av eierene av takst nr. 2, møtte. Likeledes møtte Sigurd Langset, eier av takst nr. 20. Begge disse avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Begge takstnummer ble befart.

Det er ikke fremkommet formelle innvendinger mot overskjønnets fremme. Til grunn for overskjønnet legges de samme allminnelige skjønnsforutsetninger som for herredsretten. Lagmannsretten viser til herredsrettens rettsbok side 3-7 hvor sjønnsforutsetningene er inntatt. Saksøkerens prosessfullmektig gjorde oppmerk som på at henvisningen i pkt. 4 i skjønnsforutsetningene skal være §10 tredje punktum i lov av 6. april 1984 nr. 17. De spesielle skjønnsforutsetninger inntas under de enkelt takstnummer nedenfor.

Takst nr. 2, gnr. 113 bnr. 16 i Grue.

Eiere: Anne Marit Woll, Berte Andrine Woll, Aslaug Dorothea Woll v/Anne Dorothea Woll.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Erstatning for grus/fyllmasse fastsettes i en rund sum.

2. 12025 kvadratmeter veigrunn tilbakeføres til gnr. 113 bnr. 16.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

1. Grunnavståelse og venteverdi for skoggrunn på arealer der det ikke gis erstatning for grusmasser, kr. 0,50 pr. kvadratmeter.

2. Erstatning for avstått grusmasse 90000,- -nittitusen- kroner.

3. Til fradrag i erstatningsbeløpet går kr. 0,30 pr. kvadratmeter for tilbakeført vegareal.

Overskjønnet gjelder herredsrettens erstatningsutmåling for avstått grusmasse. Staten v/vegsjefen i Hedmark mener kr. 90000 er vesentlig for høyt, mens saksøkte henholder seg til herredsrettens avgjørelse.

Dels ved utvidelse, dels ved omleggning i ny trase av riksvei 205 tas det ca 11085 kvadratmeter skoggrunn. Partene er enige om at 35000 kubikkmeter løs masse er medgått til anlegg av vegtraseen eller båndlagt til veien med skjæringer og fyllinger. Partene er videre enige om at tiltredelse fant sted 12. april 1985.

Staten v/vegsjefen i Hedmark mener at herredsretten har lagt til grunn en uriktig rettsanvendelse og bevisvurdering.

Når det gjelder rettsanvendelsen anfører saksøkeren at utgangspunktet ved ekspropriasjon er et annet enn ved odelstakst. Ved ekspropriasjonen er det det subjektive økonomiske tap for grunneieren som skal erstattes. Grunneieren har imidlertid plikt til å være med å redusere det økonomiske tap, og må således tilpasse sin drift for å oppnå dette. I denne saken kan saksøkte dekke den årlige etterspørsel på 3000 - 4000 kubikkmeter løs masse ved å selge/ta ut masse fra andre steder på eiendommen som alle faktisk, praktisk og økonomisk er like lette å ta ut fra. Det er først når de øvrige masser er oppbrukt at savnet av de 35000 kubikkmeter masse som erverves oppstår. Plikten til tilpasning slik at det subjektive tap blir minst mulig, tilsier at det er de siste kubikkmeter som skal erstattes.

De saksøkte har fortsatt å selge akkurat som før til Grue Betong. Ved å få kr 6,- pr. kubikkmeter nå, vil derfor innebære dobbelt erstatning.

De saksøktes eiendom - utenom det som går med til vegformål - består av svært store mengder grusmasse. Først om ca 30 år vil tapet av massene merkes. Det er derfor fremtidsverdien neddiskontert som skal erstattes.

Når det gjelder bevisvurderingen mener saksøkeren at herredsretten har vurdert bevisene uriktig med hensyn til omfanget av salg, prisnivå og betydningen av fortsatt og ha store grusmasser til disposisjon for fremtiden på eiendommen forøvrig.

Staten v/vegsjefen i Hedmark har lagt ned slik påstand:

"Skjønnet fremmes."

Anne Marit Woll og hennes medeiere er i resultatet og begrunnelsen enig med herredsretten. I henhold til prinsippet i grunnloven §105 skal de saksøkte ha full erstatning. Dette oppnår de bare ved å få betaling nå for den grusen som er ervervet i forbindelse med ekspropriasjonsinngrepet. I Solør har grus i alle år vært betalt som grus. Det prinsipp saksøkeren hevder er ukjent og har derfor ikke vært anvendt av herredsretten. De ervervede masser ville vært tatt ut i løpet av ca 7 år. Når staten erverver grusen skal den betale som enhver annen kjøper. I dette tilfelle har staten bare kunnet skyve ut massene til veianlegget og har til og med anvendt masser anvendelig som støpegrus.

Erstatningen må beregnes på grunnlag av pris for grusmasser på uttakstiden. Prisen er kr. 6,- pr. kubikkmeter løs masse overenstemmende med kontrakt mellom de saksøkte og Grue Betong. Retten kan også bygge på prisene i fremtiden, jfr. Fleicher (1978) side 98. Grus har alltid vært en knapphetsressurs. I området er det bare to åpne grustak, men bare dette grustaket drives kontinuerlig. Grusprisen vil utvilsomt stige i takt med prisutviklingen.

De saksøkte er inneforstått med at enhetsprisen må neddiskonteres siden erstatningen utbetales som et engangsbeløp. På grunnlag av en beregning hvor årlig uttak over 7 år settes til 4643 kubikkmeter og salgsprisen er kr. 6,- pr. kubikkmeter løs masse, vil den årlige inntekt utgjøre kr. 27850,-. For å heve dette beløp pr. år med 6 % rente må erstatningen utgjøre kr. 155600,-. Med 8 % rente må erstatningen utgjøre kr. 144980,-. Pr. kubikkmeter utgjør dette kr. 4.78,- henholdsvis kr. 4.46,-.

De saksøkte har nedlagt slik generell påstand:

"De saksøkte tilkjennes full erstatning og saksomkostninger."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

Partene er enige om at grusen skal erstates etter omsetningsverdien. Det er også enighet om at erstatningen skal fastsettes på grunnlag av den pris som Grue Betong har betalt i 1986, kr. 6,- pr. kubikkmeter løs masse.

I motsetning til herredsretten mener lagmannsretten at ekspropriasjonen ikke fører til noe tap for Wolls så lenge de har igjen grus på egen eiendom. Når disse forekomster er uttømt, vil inntektene deres av grusleveransene opphøre. Først da vil tapet realisere seg. Det Wolls faktisk taper på ekspropriasjonen, vil således svare til dagens verdi av de samlede fremtidige inntekter de mister som følge av tvangsinngrepet.

Lagmannsretten er således enig med søksøkeren i at de saksøktes tap ikke faller sammen med den gevinst saksøkeren oppnår ved straks å kunne utnytte de eksproprierte grusmasser. Slik gevinst har forøvrig de saksøkte etter gjeldene ekspropriasjonsrett ikke krav på å få del i. Dette følger bl.a. av Høyestretts rettsoppfatning i dom inntatt i Rt-1963-1288 følgende, særlig side 1295 følgende.

Lagmannsretten er videre enig med saksøkeren i at de saksøkte plikter å innrette seg slik at omkostningene for eksproprianten ikke blir større enn nødvendig. Det er ut fra dette kravet om tilpasning at de saksøkte må ta ut grusmengdene fra sine resterende grusforekomster først. Deres forpliktelser til dette, forutsetter imidlertid så like drifts- og uttaksforhold over hele feltet at det økonomisk sett ikke spiller noen rolle for Wolls hvor på eiendommen de tar ut grusen. Etter foretatt befaring, legger lagmannsretten til grunn at denne forutsetning er oppfylt i dette tilfelle. For å ta ut grus, er det bare nødvendig å hugge påstående skog som i det alt vesentlige er hugstmoden, hvorfor nødvendig offentlig tillatelse kan påregnes. Under befaringen merket lagmannsretten seg forøvrig at de saksøkte har avskoget et område nord for veien for å utvide det eksisterende grustak.

Ved erstatningsfastsettlesen legger lagmannsretten etter det som er opplyst om årlig salg, til grunn et årlig gjennomsnittelig uttak på 3500 kubikkmeter, hvilket innebærer uttak av de eksproprierte masser over 10 år. Det er ikke bestridt av saksøkte at det er grusforekomster på eiendommen forøvrig for uttak i 30 år fremover, og retten legger dette til grunn. Videre legger lagmannsretten til grunn en rentefot på 6 % p.a., hvilket finnes å være best i overenstemmelse med rettspraksis og de økonomiske forhold på daværende tidspunkt. I overenstemmelse hermed fastsettes erstatningen til kr. 26000,-.

Takst nr. 20, gnr. 24 bnr. 22 i Grue.

Eier: Sigurd Langset.

Spesielle skjønnsforutsetninger.

1. Grunnen til adkomstvei erverves til eiendom.

2. Et areal på ca 1 meter ut fra veibanen vil bli berørt i form av skjæring/fylling.

3. Arealet mellom ny avkjøringsvei og nabo i nord innløses.

Herredsrettens erstatningsfastsettelse:

1. Avståelse av hagegrunn med kr. 12,- pr. kvadratmeter.

2. Gjerde kr. 10,- pr. l.meter.

3. For beplantning kr. 1 250,-.

Overskjønnet gjelder herredsrettens fastsettelse av erstatning for hagegrunn og for beplantning.

I forbindelse med anlegg av gang-/sykkelbane skal avkjørsel for flere eiendommer til riksvei 205 stenges og ny avkjørselsvei legges over eiendommen. Eiendommen er på 2,4 dekar og til adkomstvei erverves ca 336 kvadratmeter. En smal stripe nord for ny adkomstvei innløses. Dette arealet er ca 670 kvadratmeter. Minste avstand mellom vegbane og hus blir 12 meter.

Staten v/vegsjefen i Hedmark har anført at herredsretten har foretatt en forsvarlig verdsettelse av de skader og ulemper som rammer takst nr. 20 og henholder seg derfor til herredsrettens resultat og begrunnelse.

Staten v/vegsjefen i Hedmark har lagt ned slik påstand:

"Skjønnet fremmes."

Sigurd Langset mener herredsrettens erstatningsfastsettelse er vesentlig for lav. Han har benyttet det areal som nå eksproprieres og innløses til inntens frukt- og grønnsaksproduksjon.

Den fastsatte erstatning for beplantning er også altfor lav.

Avkjøringsveien vil bety en vesentlig ulempe både når det gjelder nærheten til den gjenværende del av haven og for nær føring til bolighuset, idet trafikken heretter blir gående på 3 sider av eiendommen.

Sigurd Langset har nedlagt slik spesifisert påstand:

"Det tilkjennes full erstatning for: a) Grunnavståense av hagegrunn. b) 21 solbærbusker, 3 ripsbusker, jordbær og bringebær. c) Ulempe for nærføring av avkjøringsvei."

Lagmannsretten skal bemerke:

Eiendommen er ikke tiltrådt ennå. Avhjemlingstidspunktet skal derfor legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen, jfr. ekspropriasjonserstatningsloven §10.

Partene er enige om at verdsettelsen av det avståtte areal skal baseres på salgsverdien etter ekspropriasjonserstatningsloven §5. Da det er en del av eiendommen som eksproprieres må erstatningsfastsettelsen baseres på en verdidifferansbetraktning, slik dette har fått uttrykk i Sandefjord-kjennelsen, Rt-1976-1507. Erstatningen skal da settes til forskjellen mellom salgsverdien av eiendommen med det areal som må avståes, og verdien uten dette areal. Ved fastsettelsen av denne forskjell må det bygges på den nytte som en vanlig kjøper av eiendommen realistisk ville regne med å få av arealet som grunnlag for den prisen han ville betale for eiendommen. Lagmannsretten finner at nytten av arealet vil været knyttet til tilsvarende anvendelse som arealet har vært benyttet av Langset. Inngrepet medfører at Langset mister hele den delen av eiendommen som er egnet til bær- og grønnsakdyrkning og som representerer hans ute- og rekreasjonsområde. Av denne grunn finner lagmannsretten at grunnavståelsen har en vesentlig innvirkning på eiendommens restverdi. Lagmannsretten finner under henvisning hertil og kunne sette erstatningen ved avståelse av hagegrunnen til kr. 45,- pr. kvadratmeter.

Differanseberegningen innebærer i prinsippet at erstatningen utmåles under ett for grunn med påstående vegetasjon. Retten finner imidlertid å kunne skille ut vegetasjonen som egen erstatningspost, idet forannevte grunnerstatning er fastsatt uten annen vegetasjon enn gress/plen. Også beplantningserstatningen fastsettes til differansen mellom eiendommens salgsverdi med og uten vegetasjonen, jfr. Rt-1966-1339. Erstatningen fastsettes til kr. 5000,-. Som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at det ikke er grunnlag for erstatning på grunn av øket støynivå eller andre nærføringsulemper. Det dreier som om ulemper av allmenn karakter for eiendommene i distiktet som etter ekspropriasjonserstatningsloven §8 bare er gjenstand for erstatning når de overstiger tålegrensen etter granneloven. Lagmannsretten finner at tålegrensen ikke er overskredet i dette tilfelle.

Erstatning: a) Erstatning for hagegrunn kr. 45,- pr. kvadratmeter b) Erstatning for beplantning kr. 5000,- - - -

Herredsretten har fastsatt avsavnsrenten til 12 % p.a. Over denne avgjørelse er det ikke begjært overskjønn og den er som sådan rettskraftig avgjort. Bare takst nr. 2 er tiltrådt. Den ble tiltrådt 15. april 1985 og avsavnsrenten løper fra dette tidspunkt til betaling skjer.

Saksøker har begjært overskjønn over takst nr. 2 som derved skal tilkjennes saksomkostninger, jfr. skjønnsloven §54. Takst nr. 20 har ved overskjønnet oppnådd et bedre resultat enn ved underskjønnet. Under henvisning til skjønnsloven §54, jfr. §54a, har saksøkte krav på å få dekket sine nødvendige utgifter til juridisk bistand. Advokat Thoresen har innlevert omkostningsoppgave på kr. 7500,-, som alt utgjør salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen. Saksøkeren vil bli pålagt å dekke behandlingsgebyr og utgiftene til skjønnsmennene. Disse forhold holdes derfor utenfor erstatningsbeløpet, som etter dette blir fastsatt til kr. 7500,-.

Skjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. De saksøkte tilkjennes slike erstatinger som fremgår av de enkelte takstnummere i overskjønnet.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/vegsjefen i Hedmark til de saksøkte representert ved advokat Th. Thoresen 7.500,- -syvtusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette skjønn. I tillegg betaler Staten v/vegsjefen i Hedmark de lovbestemte utgifter i forbindelse med overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmenn.