LE-1987-354

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1989-04-14
Publisert:	LE-1987-00354
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom og kjennelse av 14. april 1989 i ankesak nr. 354/87 hl.nr 549/87.
Parter:	Ankende part: A/S Norske Shell (Prosessfullmektig: H.r.advokat Arne Meltvedt, Oslo). Motpart: Brødr. London A/S (Prosessfullmektig: Advokat Jan Benj. Rødner, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Ekstraordinær lagdommer Anton Gammelgård
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §5-2, Tvistemålsloven (1915) §366, §2-5, Forsinkelsesrenteloven (1976), §180

Saken gjelder krav om erstatning i kontraktsforhold.

I brev av 13. november 1984 til A/S Norske Shell (Shell) tilbød Brødr. London A/S (Brødr. London) seg å rive Shells tankanlegg på Nesodden for kr. 1200000,- pluss merverdiavgift. I tilbudet er anlegget oppgitt å omfatte 43 tanker som består av ca 3000 tonn stål. Det heter i tilbudet at avtalen omfatter:

"A. Alt stål (tanker, rør, stativer for rør, pumper, ventiler, kraner og stål som hører til tankene og rørgatene)".

Videre sies det i brevet at forslaget på grunn av fallende stålmarked er basert på snarlig avgjørelse.

I svarbrev av 7. januar 1985 erklærte Shell at Brødr. London fikk oppdraget med å rive anlegget på basis av sitt tilbud.

I tiden som fulgte drøftet partene rivningsdato og et alternativt redusert rivningsoppdrag. I brev av 25. september 1985 erklærte Shell at selskapet ikke erkjente at det forelå bindende rivningsavtale. Brødr. London reiste den 24. februar 1986 sak med krav om erstatning.

Oslo byrett avsa den 21. januar 1987 dom med slik domsslutning:

"1. A/S Norske Shell v/styrets formann dømmes til å betale Brødr. London A/S v/styrets formann en erstatning på kr. 2915000,- - kronertomillionernihundreogfemtentusen -.

2. A/S Norske Shell v/styrets formann dømmes til å betale til Brødr. London A/S saksomkostninger med kr. 36000,- - kronertrettisekstusen-.

3. Oppfyllelsesfristen for dommen settes til 14 - fjorten dager fra forkynnelsen."

Det nærmere saksforhold fremgår av byrettens domsgrunner og fremstillingen nedenfor.

Shell har ved sin prosessfullmektig h.r. advokat Arne Meltvedt i rett tid påanket dommen og lagt ned slik endelig påstand:

"1. Saken avvises forsåvidt gjelder ankemotpartens rentekrav under den prinsipale påstanden.

2. A/S Norske Shell frifinnes for erstatningsansvar utover kr. 100000,-.

3. Brødrene London A/S dømmes til å betale saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Brødr. London har tatt til gjenmæle og har erklært motanke med krav om høyere erstatning og renter. Ankemotparten har ved sin prosessfullmektig advokat Jan B. Rødner lagt ned slik endelig påstand:

"1. Prinsipalt: A/S Norske Shell dømmes til å betale Brødr. London A/S en erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 3121000,- med tillegg av 18% årlig rente fra den 7. mars 86 til betaling skjer.

2. Subsidiært: A/S Norske Shell dømmes til å betale Brødr. London A/S erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 3121000,- med tillegg av 18% årlig rente fra 25. november 86 til betaling skjer.

3. I begge tilfelle: A/S Norske Shell dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Ankeforhandlingen ble holdt den 14. og 15. mars 1989. Til stede fra Shell var salgssjef Gunnar Engebretsen og advokat Åsmund Berge, samt prosessfullmektigen, h.r.advokat Arne Meltvedt. Ankemotparten møtte ved styrets formann direktør Jack London og prosessfullmektigen, advokat Jan B. Rødner. Jack London avga partsforklaring. Gunnar Engebretsen forklarte seg som vitne. Utover dette ble det avhørt 2 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Den ankende part har ved sin prosessfullmektig i det vesentligste anført:

Partene inngikk en rivningsavtale, ikke en avtale om salg av stål m.v. Det ble i det hele tatt ikke forhandlet om salg av metaller. Dette bekreftes av det forhold at avtalen ikke har bestemmelser om metallkvalitet, metallpris og eksakte metallmengder. Shell er inneforstått med at metallene etter avtalen skulle tilfalle Brødr. London, men erkjenner ikke erstatningsansvar for den fortjeneste Brødr. London ville fått ved salg av disse. Derimot erkjenner Shell at Brødr. London har krav på erstatning for den fortjeneste selskapet hadde beregnet seg for rivningsoppdraget. Denne fortjenesten er oppgitt til kr. 100000,-.

Om Brødr. London hadde forventninger til at rivningsoppdraget ville gi dem tilleggsinntekter ved salg av metaller, har rivningsfirmaet ikke krav på erstatning for disse forventede følgevirkningene. Brødr. London var eksperter når det gjaldt å vurdere verdien av metallene. På Shells spørsmål om hva de var verdt, fikk forhandlerne opplyst at det ikke var stort å hente i metallene. Da Shell vurderte alternative løsninger for utnytting av eiendommen og derfor ba opplyst hvilke betingelser Brødr. London måtte stille om rivningsoppdraget ble trukket tilbake, ga Brødr. London i sitt svar ikke opplysninger som kunne gi holdepunkter for de krav som senere er reist basert på metallverdien. Dette til tross for at Brødr. London da satt med kalkyler som viste at anlegget inneholdt verdier for kr. 4,2 millioner i metaller. Hadde Brødr. London gitt opplysningene om metallverdi, ville det fått avgjørende betydning for Shells beslutning.

Subsidiært hevder Shell at oppdraget ble avbestilt og at erstatningen må bli å begrense etter de samme prinsipper som i Norsk Standard 3401 punkt 11. Det er uheldig å fremtvinge en oppfyllelse som innebærer spill av verdier. I NOU 1979:42 Forbrukertjenester side 92, andre spalte er det også gitt uttrykk for synspunkter som taler for begrenset erstatningsplikt ved avbestilling. Dette syn har også støtte i Krokeides artikkel i TfR 1979 132, særlig side 185 og 186.

Det fremsatte erstatningskrav bygger på så fjerne og store fortjenestemuligheter at Shell ikke kan være erstatningsansvarlig for slike beløp. Det var bare Brødr. London med sin spesialkyndighet som kunne være i stand til å selge metallet til de priser det nå kreves erstatning for. Når Shell ikke fikk opplysning om disse prisene, kan de ikke legges til grunn ved erstatningsberegningen. Dommen i Rt-1973-1268 gjelder erstatning utenfor kontraktsforhold, men kravet til nærhet må også gjelde i kontraktsforhold, jfr. også Rt-1973-1153.

Ved å ta forbehold om ny pris hvis nye sikkerhetskrav førte til økte rivningsutgifter, ga Brødr. London inntrykk av at det var liten fortjenestemargin i deres kalkyler. Shell hadde derfor ikke grunnlag for å forestille seg tap av det omfang Brødr. London krever.

Også lempningsregelen i skadeserstatningsloven §5-2 støtter opp om anførslene om begrenset erstatningsansvar for Shell.

Shell bestrider at salget av metallene ville innbragt det beløp Brødr. London krever erstattet. Det er ikke dokumentert at Brødr. London ville fått kr. 9000,- pr. tonn for leveranse til Macindu. Stålprisene var fallende i 1985, og stålet ville ikke vært klar for levering før årsskiftet 1985/86. Innlastningsutgifter er heller ikke trukket i fra. For skrapstålet er det beregnet for høy fortjeneste, idet det ikke er gjort fradrag for kutting og transport. Rørprisene er anslått med utgangspunkt i pris for nye rør og uten fradrag for utgifter til fjerning av rust.

Krav på rente fra 7. mars 1986 er en utvidelse av det krav som er pådømt. Rentekravet må avvises med hjemmel i tvistemålsloven §366. Derimot godtas krav på rente fra 25. november 86, det vil si etter at hovedforhandlingen i byretten ble avholdt.

Ankemotparten har i det vesentligste anført:

Shell hadde ikke lenger bruk for tankanlegget på Nesodden og ønsket å selge eiendommen. På grunn av tankanlegget var det imidlertid vanskelig å få gangbar pris. Anlegget måtte derfor rives. Shell hadde kalkulert med at rivingen ville koste mellom 3,5 til 5 millioner kroner. Uten å ha undersøkt hva tankanlegget kunne inneholde av salgbare metaller, antydet Brødr. London en rivningspris på 4 millioner. Etter å ha undersøkt hva som fantes av metaller tilbød Brødr. London å rive anlegget for 1,2 millioner kroner. Brødr. London ba om rask avgjørelse av hensyn til fallende stålpriser. Shell måtte derfor forstå at den lave riveprisen var en følge av verdien som lå i metallene. Både i Brødr. Londons tilbudsbrev og Shells svarbrev er metallmengden angitt og det er nærmere beskrevet hva den består i. Det måtte derfor være klart for Shell at Brødr. London skulle hente sin fortjeneste fra salg av metallene. Bemerkningen om at det ikke var "stort å hente" i metallverdien falt før man hadde undersøkt hva tankanlegget inneholdt.

På grunn av den virksomhet Brødr. London driver, hadde selskapet bransjekunnskap og spesielle kontakter som satte selskapet i stand til å oppnå andre priser på stålplatene enn prisene på skrotmarkedet i Norge.

Shell har ikke avbestilt rivningsoppdraget. I brevet av 25. september 1985, som nå fremstilles som avbestilling, bestrider Shell at det er inngått rivningskontrakt. Vilkårene i Norsk Standard gjelder bare når de er gjort til en del av avtalen. Det er ikke tilfelle i denne saken. Ansvarsbegrensningene i Norsk Standard 3401 punkt 11 kommer derfor ikke til anvendelse. Prinsippene i Norsk Standard støtter snarere kravet om å få erstattet den positive kontraktsinteresse. Det samme gjelder avgjørelse nr. 78 (1980) og voldgiftsdom av 23. november 1977 som er inntatt side 235 og side 73 i Uttalelser i byggesaker utgitt av Byggebransjens faglige juridiske råd i 1987 og Krokeide i Tfr.1979 132, særlig 198-199 og 203-204. Det bestrides at lempningsreglelen i skadeserstatningsloven §5-2 kommer til anvendelse ved erstatningsutmåling i kontraktsforhold og likeledes bestrides at forslag og uttalelser i NOU 1979:42 Forbrukerkjøp har interesse for denne saken.

Partene er enige om å legge til grunn en stålmengde på 3351 tonn. Det oppgitte tap er nøkternt beregnet. Ved en rekke utførselslisenser og ved vitneforklaring er dokumentert at Brødr. London ville fått tillatelse til å eksportere stålplater til utlandet. Ved slik eksport ville Brødr. London kunne oppnå kr. 9000,- pr. tonn fob Nesodden. Med den kvalitet det var på stål beregnet til skrap, er prisen på kr. 500 pr. tonn lavt beregnet, og det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag for fraktutgifter, fordi skrapdelene ville blitt fraktet med lekter til kai i Oslo og hentet av Christania Spigerverk. Rørprisen er satt vesentlig lavere enn prisen på nye rør.

Prinsipalt krever Brødr. London rente fra 7. mars 1986, da stevningen ble forkynt for Shell. De forhold som etter tvistemålsloven §366 tilsier å avskjære utvidelse av ankepåstanden er ikke til stede. Rentekravet gjelder de samme parter og nødvendiggjør ingen bevisførsel. Kravet er tatt opp i motanken på et tidlig tidspunkt. Det er dessuten et aksessorisk krav som ikke kan forfølges i egen sak, jfr. Bratholm/Hov side 227-228. Det er vist til Rt-1932-1116 og Rt-1931-1241.

Lagmannsretten skal bemerke:

Avvisningspåstanden er knyttet til kravet om prosessrente og behandles derfor sammen med dette.

Shell har erkjent at det ble inngått en bindende kontrakt om rivning av tankanlegget. Retten tar ikke standpunkt til om Shells etterfølgende forhold er mislighold av kontrakten eller en tilbakekallelse av rinvningsoppdraget. Shell har erkjent erstatningsansvar og omfanget av erstatningen må etter rettens oppfatning bero på avtalen, omstendighetene omkring avtalens tilblivelse og om Brødr. Londons tap etter de konkrete forhold måtte fremstå som upåregnelig, ekstraordinært og fjernt for Shell.

Før avtalen med Brødr. London ble inngått, var Shell kommet til at eiendomssalget ville innbringe mer hvis tankanlegget ble fjernet før salg. Etter de kalkylene Shell satt med, ville det koste mellom 3-5 millioner kroner å rive anlegget, som etter Shells beregninger inneholdt ca 3000 tonn stål. Den enheten i Shell som forhandlet om salg kjente ikke metallverdien av stålet. Før Brødr. London selv hadde undersøkt tankanlegget antydet selskapet en pris på 4 millioner kroner for rivningen. Etter å ha undersøkt anlegget tilbød Brødr. London å rivne for kr. 1,2 millioner. I tilbudet ble ståldelene beskrevet og stålmengden oppgitt til ca 3000 tonn. Shell gjentok både stålmengde og beskrivelse i det brev der Shell underrettet om at Brødr. London fikk oppdraget. Shell har erkjent at avtalen forutsatte at Brødr. London skulle fjerne metallene.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke være avgjørende for erstatningen at salget av metallene var en følgevirkning av rivningsavtalen. Det lå klart innbakt i avtalen en rett for Brødr. London til å disponere over metallene. Shell måtte forstå at Brødr. London så rivningsprisen og metallinntektene i sammenheng, jfr. henvisningen til fallende stålpriser, og at det var metallsalget som skulle gi Brødr. London fortjenesten. Helt klart måtte dette være, da Shell fikk tilbud om riving til vesentlig lavere pris etter at Brødr. London hadde undersøkt hva som befant seg av metaller i anlegget. Uttalelsen fra Brødr. London på et tidlig tidspunkt i forhandlingene om at det ikke er stort å hente i metallene kan derfor ikke tillegges vekt. Det var påregnelig for Shell at når rivningskontrakten falt bort, gikk Brødr. London glipp av fortjeneste ved salg av metallene.

Ved vurderingen av den erstatning som kan kreves for den tapte fortjeneste, legger retten avgjørende vekt på at Shell på spørsmål om "de betingelser De vil stille dersom avtalen må kanselleres" ikke fikk opplysning om de spesielle priser Brødr. London kunne oppnå i utlandet. Det er disse prisene som har brakt erstatningskravet opp i høyere beløp enn prisen på metallene i Norge. Det bemerkes at Norge har eksportforbud for skrapstål. Under ankeforhandlingen ble imidlertid opplyst at det er kurant å få dispensasjon for stålplater av den type denne saken gjelder.

De høyere prisene som kunne oppnås i utlandet lå utenfor det Shell kunne påregne som en tapsmulighet for Brødr. London. Da Shell på spørsmål ikke fikk opplysning om disse forhold, finner retten at den delen av tapet som kan henføres til salg for priser i utlandet ikke kan kreves erstattet. Det innebærer at erstatningen begrenses til det beløp som metallene kunne innbringe ved salg på det norske marked, kr. 500 pr. tonn, bonus medregnet.

Vitnet Devik forklarte at prisen på kr. 900 pr. tonn ved salg til utlandet var vanlig for den type stålplater det her dreier seg om, da platene kunne brukes om igjen etter en bearbeiding som ikke gjøres i Norge. Denne opplysningen endrer ikke lagmannsrettens vurdering.

Partene er enige om å legge til grunn en stålmengde på 3351 tonn. Med kr. 500 pr. tonn ville det gitt en salgsinntekt på kr. 1675500,-. Lagmannsretten legger til grunn samme pris på stålrør og aluminiumsplater som byretten.

Det foreligger sparsomme opplysninger om utgifter til transport og eventuell kutting o.l. Disse omkostningene er skjønnsmessig beregnet til totalt kr. 100000,-.

Shell har erkjent at Brødr. London ville tjent kr. 100000,- på rivningsoppdraget. Ut fra den tankegang at Brødr. London har beregnet seg kr. 100000,- mer i rivningspris enn omkostningene med rivning, har byretten plusset dette beløpet til verdien av metallene. Lagmannsretten er ikke enig i denne beregningen, idet 1,2 millioner var de kalkulerte rivningsomkostninger. Det var salget av metaller som skulle gi fortjeneste.

Etter dette blir tapet å beregne slik:

3.351 tonn stål a kr. 500,-: kr. 1675500,-

150 tonn stålrør a kr. 500,-: kr. 75000,-

25 tonn aluminium a kr. 5000,-: kr. 125000,-

Sum kr. 1875500,-

minus utgifter til frakt o.l., anslagsvis kr. 100000,-

Tap som kan kreves erstattet: kr. 1775500,-

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Beløpet avrudes til kr 1775000,-

Anførslene om at erstatningen må bli å regulere i henhold til prinsippene i NS 3401, skadeserstatningsloven §2-5 og forslagene i NOU 1979:42 Forbrukerkjøp kan ikke sees å få betydning for erstatningsutmålingen. Retten går ikke nærmere inn på disse anførslene.

Kravet om rente fra det tidspunkt stevningen ble forkynt er nytt for lagmannsretten. Det er et aksessorisk krav og må derfor sees som en utvidelse av det krav som er pådømt i byretten. Ankemotparten har ikke samtykket i denne utvidelsen. Det er da ikke hjemmel for utvidelse og kravet må avvises, jfr. tvistemålsloven §366 første ledd.

Kravet om rente fra 25. november 86 har ankemotparten godtatt. Rente vil derfor bli tilkjent fra dette tidspunkt med 18 % p.a. Domsslutningens punkt 1 er felles for hovedanke og motanke.

Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse, som blir å stadfeste. Brødr. London har krevet 18% årlig rente av omkostningsbeløpet fra 7. februar 1987 til betaling skjer. Etter §2 i morarenteloven har kreditor krav på renter fra forfallsdag som er 8. februar 1987. Renter tilkjennes derfor med 18% årlig fra denne dato.

Hensett til påstanden har Shells anke ikke ført frem. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør derfor den ankende part betale motpartens omkostninger i hovedanken for lagmannsretten. I samsvar med oppgave settes beløpet til kr. 40330,-, derav utlegg kr. 250,-, i det det er oppgitt at kr. 8500,- av omkostningene for lagmannsretten gjelder motanken.

Etter resultatet i den omstridte del av motanken bør Brødr. London erstatte Shell omkostningene med denne, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd for kravet om forhøyet erstatning og tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §175 første ledd for det omstridte rentekrav. Beløpet settes i samsvar med oppgave til kr. 5000,-, som alt er salær.

Dom og kjennelse er enstemmig.

Domsslutning:

1. A/S Norske Shell dømmes til å betale Brødr. London A/S 1.775.000 -enmillionsjuhundreogsyttifemtusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 18% rente p.a. fra 25. november 1986 til betaling skjer.

2. Byrettens dom punkt 2 og 3 stadfestes med det tillegg at A/S Norske Shell betaler 18% rente p.a. av omkostningsbeløpet fra 8. februar 1987 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for hovedanken betaler A/S Norske Shell til Brødr. London A/S 40.330 -førtitusentrehundreogtretti - kroner innen 2 - to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

4. I saksomkostninger for motanken betaler Brødr. London A/S til A/S Norske Shell 5.000 - femtusen- kroner innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne dom.

Slutning

Motanken avvises for så vidt gjelder krav om renter fra 7. mars 1986.