LE-1987-366 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse og dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-24 |
| Publisert: | LE-1987-00366 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse og dom av 24. mars 1988 i ankesak nr. 366/87 hl.nr 570/87. |
| Parter: | Ankende part: 1. Gunnar Elvestad 2. Vidar Elvestad (Prosessfullmektig: Advokat Reidunn Bjelke, Oslo). Motpart: Gerd Lindstedt (Prosessfullmektig: Advokat Inge B. Tonholm, Sarpsborg). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Smedsrud, formann. Lagdommer Kåre Berg. Lagdommer Per Holm |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §48, §46, Avtaleloven (1918) §36, §365, §97, §360, §47, §180, §179 |
I søksmål og motsøksmål mellom Gerd Lindstedt som saksøker og Gunnar og Vidar Elvestad som saksøkte om bl.a. gyldigheten av angivelig muntlig avtale om salg av eiendommen Solbakke gnr. 58 bnr. 30, 85, 86 og tomt nr. 5 av bnr. 15 i Skjeberg kommune avsa Tune herredsrett den 19. mars 1987 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. Vidar Elvestad og Gunnar Elvestad tilpliktes å fraflytte eiendommen Solbakke, gnr. 58, bnr. 30, 85, 86 og tomt nr. 5 av bnr. 15 i Skjeberg i ryddet og rengjort stand innen 14 -fjorten- dager.
2. Gunnar Elvestad og Vidar Elvestad dømmes in solidum til å betale Gerd Lindstedt kr. 4250,- -kronerfiretusentohundreogfemti 00/100- pr. mnd. fra 6. september 1985 og fram til de har fraflyttet eiendommen nevnt under pkt. 1.
3. Gunnar Elvestad og Vidar Elvestad dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale til Gerd Lindstedt kr. 2710,30 -kronertotusensjuhundreogti 30/100- med 18% rente fra forliksklagens forkynnelse til betaling skjer.
4. Pantobligasjon, opprinnelig stor kr. 27000,- med pant i eiendommene nevnt under 1., utstedt til advokat Einar O. Simonsen, tinglyst 12. november 73, er effektiv for kr. 14670,- -kronerfjortentusensekshundreogsytti 00/100- i forholdet mellom partene.
5. Pantobligasjon, stor kr. 20000,- med pant i eiendommene nevnt under I., utstedt til Tune Sag og tinglyst 27. august 75, er fullt innfridd i forholdet mellom partene.
6. Dommen gis ikke foregrepet tvangskraft hva angår pkt. 1. i domsslutningen.
I motsøksmålet:
Gerd Lindstedt frifinnes for Gunnar Elvestad og Vidar Elvestads påstander.
I begge søksmål:
Gunnar Elvestad og Vidar Elvestad betaler innen 14 -fjorten- dager saksomkostninger til Gerd Lindstedt ved advokat Inge B. Tonholm med kr. 10641,50 -kronertitusensekshundreogførtien 50/100-."
Gunnar og Vidar Elvestad har påanket herredsrettens dom og har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
"I hovedsøksmålet:
1. Gunnar og Vidar Elvestad frifinnes for pkt. 1 og 2 i herredsrettens dom.
2. Pantobligasjon på kr. 20000,- er effektiv for kr. 10000,-.
3. Gunnar og Vidar Elvestad tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
I motsøksmålet:
1. Avtale om overdragelse av eiendommen gnr. 58, bnr. 30, 85, 86 og tomt nr. 5 av bnr. 15, alle i Skjeberg, for en sum av kr. 170000,- kjennes gyldig, og Gerd Lindstedt tilpliktes å utferdige skjøte for hjemmelsoverføring.
2. Vidar Elvestad tilkjennes saksomkostninger for begge retter."
Gerd Lindstedt har tatt til gjenmæle og lagt ned slik endelig påstand:
"Vidar og Gunnar Elvestads anke over Tune herredsretts dom i sak nr. 89/86 avvises.
Subsidiært:
1. Vidar Elvestads anke over Tune herredsretts dom i sak nr. 89/86 avvises.
2. Gunnar Elvestads anke over Tune herredsretts dom i sak nr. 89/86 avvises for så vidt gjelder punktene 4 og 5 i hovedsøksmålet, og hele motsøksmålet.
3. Forøvrig stadfestes herredsrettens dom.
Atter subsidiært:
Herredsrettens dom stadfestes.
I alle tilfelle:
Gunnar Elvestad og Vidar Elvestad tilpliktes å erstatte Gerd Lindstedt sakens omkostninger for lagmannsrett."
Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg den 22. februar 1988. Sakens parter møtte og avga partsforklaringer. Det ble ført ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og det som er sagt nedenfor.
De ankende parter, Gunnar og Vidar Elvestad, anfører for så vidt gjelder avvisningsspørsmålet, at det fremgår av prosesskriftet av 29. mai 1987 at Gunnar Elvestad også anket på vegne av Vidar. De viser for så vidt til at ikke bare Gunnar Elvestad, men også Vidar Elvestad er oppført som ankende part i prosesskriftet av 29. mai 1987. De erkjenner at det var en feil at Gunnar Elvestad ikke fremla skriftlig fullmakt fra Vidar, noe som skyldtes at Gunnar Elvestad ikke var klar over nødvendigheten av det. Denne feilen og de andre feilene som heftet ved anken av 29. mai 1987, ble imidlertid rettet opp i den nye ankeerklæringen av 1. september 1987, som advokat Iversen satte opp etter oppdrag fra Gunnar og Vidar Elvestad, jfr. tvistemålsloven §48 annet ledd. Advokat Iversen kunne da underskrive ankeerklæringen alene, jfr. tvistemålsloven §46 annet ledd.
For så vidt gjelder sakens realitet, hevder de ankende parter at herredsrettens dom er uriktig og gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Dog presiseres at Gunnar Elvestad aldri har pretendert å være part i motsøksmålet.
Spørsmålet om sønnen Vidar Elvestad skulle overta eiendommen ble drøftet mellom partene så tidlig som i april-mai 1985, og enighet om at Vidar skulle få kjøpt den ble oppnådd allerede før Gerd Lindstedt og Gunnar Elvestad ble separert 6. september 1985. På det tidspunkt gjenstod bare å få avklart detaljene i avtalen og få satt den opp skriftlig. Det var dette som skulle gjøres da partene og deres advokater kom sammen etter rettsmøtet den 6. september 1985. Det ble da oppnådd full enighet om avtalens innhold, og om at advokat Larsen skulle sørge for å få den nedskrevet og underskrevet av partene. At dette er riktig, bekreftes av erklæringen som advokat Larsen den 16. september 1985 sendte Gerd Lindstedt til underskrift. Når erklæringen likevel ikke ble underskrevet av Gerd Lindstedt, må det ha vært på grunn av utenforliggende forhold. Det vises for så vidt til det fremlagte brev av 16. september 1985 fra advokat Larsen til Gunnar Elvestad, hvor advokat Larsen fremsatte krav om at Gerd Lindstedts boproblemer inntil eventuelt eierskifte måtte ordnes ved at hun enten flyttet inn i bolighuset i henhold til tilkjent bruksrett eller fikk kompensasjon for sin egen husleie med kr. 1200,- pr. måned frem til et eventuelt eierskifte på eiendommen. Da bindende muntlig avtale allerede var inngått, var Gerd Lindstedt avskåret fra å stille nye betingelser, som også måtte ha vært rettet til Vidar Elvestad. De ankende parter har vist til Arnholms Privatrett II Avtaler (1964) 62 flg. og Rt-1959-6. Den eventualitet som advokat Larsen sikter til i brevet av 16. september 1985, må være muligheten for at Vidar Elvestad ikke skulle klare å skaffe det beløp som var nødvendig for å gjøre opp kjøpesummen innen 1. november 1985. At advokat Årekoll ifølge advokat Larsens brev av 27. september 1985 til Gunnar Elvestad hadde varslet om at finansieringen ikke kunne la seg ordne fullt ut, var det for tidlig å bygge på. At advokat Larsen i den sammenheng brukte uttrykket "som avtalt", kan ikke bety noe annet enn at advokat Larsen mente at det forelå bindende avtale. Forøvrig ville Vidar Elvestad ha klart å oppfylle avtalen. De ankende parter viser for så vidt til at han 15. oktober 1985 fikk tilsagn om lån kr. 115000,fra Norsk Kollektiv Pensjonskasse A/S, og den 28. oktober s.å. om lån kr. 55000,- fra Sparebanken Kråkerøy.
Avtalen om salg av eiendommen til Vidar Elvestad for kr. 170000,- var etter forholdene den gang ikke urimelig overfor Gerd Lindstedt, og er det heller ikke etter forholdene i dag. Den kan således ikke settes til side etter reglene i avtaleloven §36.
Forutsatt at de ankende parter ikke får medhold i hovedsøksmålet, erkjenner de at de er pliktige til å betale leie til Gerd Lindstedt for eiendommen fra 6. september 1985, men ikke med et så stort beløp som kr. 4250,- pr. måned. De påberoper seg for så vidt at salgsverdien av eiendommen ved taksten av 14. juni 1984 ble satt til kr. 200000,- forutsatt samme drift som før på eiendommen forøvrig. Leien bør derfor etter rettens skjønn settes ned, begrenset til nedad til det halve.
De ankende parter erkjenner at de plikter å betale telefonregningen på kr. 2710,30. De er videre enige med ankemotparten i at pantobligasjonen på kr. 27000,-, tinglyst 12. november 1973 er effektiv for kr. 14670,-.
For så vidt gjelder pantobligasjonen på kr. 20000,-, tinglyst 27. august 1975, fra Gunnar Elvestad til Tune Sag, hevder de ankende parter at den er effektiv for kr. 10000,-. De påberoper seg for så vidt en fremlagt kladd som viser at obligasjonen før stadfestelsen av Gerd Lindstedts bud på tvangsauksjonen over gnr. 58 bnr. 30 var oppført med et restbeløp kr. 10000,- på en liste over pantesikrede krav med prioritet foran auksjonsrekvirentens krav.
Ankemotparten, Gerd Lindstedt, gjør prinsipalt gjeldende at anken må avvises både for Gunnar og Vidar Elvestads vedkommende.
Det fremgår av ordlyden i ankeerklæringen av 29. mai 1987 at det bare var Gunnar Elvestad som anket over herredsrettens dom. Gunnar Elvestad er ikke oppført som fullmektig for Vidar Elvestad og la heller ikke frem skriftlig fullmakt slik som loven krever. Da Vidar Elvestad overhodet ikke hadde anket, omfattes han heller ikke av fristen som lagmannsretten satte med å fremsette ny, rettet ankeerklæring. Ankeerklæringen av 1. september 1987 er derfor for sent fremsatt for begges vedkommende.
Prinsipalt for Gunnar Elvestad og subsidiært for Vidar Elvestads vedkommende anføres at advokat Iversen ikke var prosessfullmektig for de ankende parter da den rettede ankeerklæringen ble fremsatt. Ankeerklæringen skulle derfor ha vært underskrevet av de ankende parter og medunderskrevet av advokat Iversen. Da Gunnar Elvestad ikke kan ansees som part i det påståtte avtaleforhold mellom Gerd Lindstedt og Vidar Elvestad, har han heller ikke rettslig interesse i å påanke herredsrettens avgjørelse i motsøksmålet.
For så vidt gjelder sakens realitet, anfører Gerd Lindstedt at det var Gunnar Elvestad som stod for planen om å overføre eiendommen til sønnen Vidar. Selv var Gunnar Elvestad konkurs og kunne ikke kjøpe eiendommen. Bare ved at Vidar Elvestad fikk overta eiendommen, kunne Gunnar Elvestad sikre sine egne interesser i fortsatt å bo og drive næringsvirksomhet på eiendommen. Vidar Elvestad, som bare var 18 år da forhandlingene om salg av eiendommen til ham fant sted, forstod lite av det som foregikk ut over at det var på tale at han skulle kjøpe eiendommen for kr. 170000,-. For Gerd Lindstedt var det mest om å gjøre å komme i ordnede forhold etter samlivsbruddet den 22. august 1985. Hun anfører i denne sammenheng at hun forlot hjemmet i "det hun stod og gikk i", at hun ved venners hjelp fikk skaffet seg et værelse som hun betalte kr. 1200,- pr. måned for, og at hun helt ut var henvist til å leve av sosialhjelp. Hun benekter at spørsmålet om salg av eiendommen til Vidar Elvestad var gjenstand for seriøse drøftelser før umiddelbart etter at rettsmøtet den 6. september 1985 var slutt. Partene ble da på det nærmeste enige om at Vidar Elvestad skulle kjøpe eiendommen for kr. 170000,-, men de nærmere vilkår var ikke endelig avklart. Meningen var at vilkårene senere skulle fastsettes av hennes advokat, Jan A. Larsen, på grunnlag av notater som han gjorde seg under møtet den 6. september 1985. Gerd Lindstedt mente at hun først skulle binde seg fra det tidspunkt hun underskrev skriftlig avtale.
Da Gerd Lindstedt fikk se advokat Larsens utkast, fant hun det ugunstig for seg, og når hun ikke underkrev det, var det bl.a. fordi det ikke løste hennes øyeblikkelige problemer med hensyn til boforhold og økonomi, og fordi Gunnar Elvestad ikke svarte på advokat Larsens brev av 16. september 1985, hvor krav ble stilt om at hun enten straks flyttet inn i boligen som hun hadde fått bruksretten til, eller at hun fikk kompensert sine egne husleieutgifter med kr. 1200,- pr. måned frem til eventuelt eierskifte på eiendommen. Forøvrig viser pantobligasjonene som senere dukket opp, at overdragelsesvilkårene heller ikke ellers var tilstrekkelig avklart. For så vidt gjelder spørsmålet om hva som skal til for at muntlige drøftelser skal binde avtaleparter, viser Gerd Lindstedt til Rt-1971-481, Rt-1973-940 og Rt-1977-553.
Subsidiært anfører Gerd Lindstedt at avtalen må kjennes ugyldig med hjemmel i avtaleloven §36. Ifølge taksten av 14. juni 1984 hadde boligeiendommen gnr. 58 bnr. 30 alene en salgsverdi på kr. 425000,-. I tillegg består eiendommen av tomtearealene gnr. 58 bnr. 85, 86 og tomt nr. 5 av bnr. 15, som Gunnar Elvestad har brukt og fremdeles bruker i næringsøyemed. Sett hen til dette og prisstigningen siden 14. juni 1984, må salgsverdien av den samlede eiendom i dag være mer enn det dobbelte av boligtaksten den gang. Det vil da være urimelig om Gerd Lindstedt nå skal måtte overdra eiendommen for et kontantbeløp på kr. 80000,-. Resten av kjøpesummen, lånet pr kr. 90606,-, hadde hun måttet oppta for å dekke Gunnar Elvestads gjeld. Han var konkurs og lider uansett intet tap. Det gjør heller ikke Vidar Elvestad, som er i samme situasjon som før salgsforhandlingene i 1985. For så vidt gjelder leiens størrelse, jfr. herredsrettens dom pkt. 2 i hovedsøksmålet, anfører Gerd Lindstedt, som ovenfor nevnt, at taksten av 14. juni 1984 bare gjaldt boligeiendommen, og at hun har krav på leie for hele eiendommen. Den alternative salgstakst kr. 200000,- på boligeiendommen forutsatte at en eventuell kjøper måtte tåle bilopphuggningsvirksomheten som Gunnar Elvestad drev på de øvrige deler av eiendommen, og er ikke relevant fordi Gunnar og Vidar Elvestad i det aktuelle tidsrom har brukt hele eiendommen. En leie på kr. 4250,- pr. måned er under disse omstendigheter ikke urimelig.
For så vidt gjelder pantobligasjonen på kr. 27000,-, tinglyst 12. november 1973, viser Gerd Lindstedt til at partene har nedlagt sammenfallende påstander.
Pantobligasjonen på kr. 20000,-, tinglyst 27. august 1985, fra Gunnar Elvestad til Tune Sag var innfridd da Tune Sag 26. november 1985 overdro den til Vidar Elvestad. Formålet med overdragelsen må ha vært å gjøre det mulig for Vidar Elvestad å få slettet pantobligasjonen dersom det skulle bli aktuelt for ham å ta opp lån med pantesikkerhet i eiendommen. Vidar Elvestad har under ingen omstendighet påvist at pantobligasjonen hefter for noe reelt gjeldsforhold.
Lagmannsretten er kommet til at saken må fremmes og bemerker:
Det er på det rene at Gunnar Elvestad 29. mai 1987 fremsatte muntlig anke over herredsrettens dom ved personlig fremmøte på herredsrettens kontor. Dommerfullmektigen satte anken opp som prosesskrift og underskrev den sammen med Gunnar Elvestad. Som ankende parter er i prosesskriftet oppført 1) Gunnar Elvestad og 2) Vidar Elvestad, jfr. tvistemålsloven §365 nr. 1, og lagmannsretten anser dette som tilstrekkelig bevis for at Gunnar Elvestad foruten for seg selv, også påanket herredsrettens dom på vegne av sønnen Vidar. Det var imidlertid en feil at Gunnar Elvestad ikke fremla skriftlig fullmakt fra Vidar til å anke på vegne av ham, jfr. tvistemålsloven §46 første ledd. Videre var anken beheftet med andre feil, bl.a. inneholdt den ingen påstand.
Tilslutt i anketilsvaret er bemerket at ankemotparten (formentlig feilskrift for de ankende parter) har byttet prosessfullmektig, at den nye prosessfullmektig er advokat Bromander i Moss og at Bromander vil komme tilbake til saken så snart som mulig. Noen frist for å rette anken ble ikke satt, jfr. tvistemålsloven §97.
Etter at ankesaken var innkommet til lagmannsretten, ble frist satt til 1. september 1987 for Gunnar og Vidar Elvestad med å fremsette ny, rettet ankeerklæring, jfr. tvistemålsloven §360. Samtidig ba lagmannsretten innen samme frist avklart om advokat Bromander var prosessfullmektig i saken. Ny og rettet ankeerklæring fremsatte Gunnar og Vidar Elvestad v/advokat Audhild F. Iversen den 1. september 1987. Denne ankeerklæring fyller loven krav med hensyn til innhold, jfr. tvistemålsloven §365. I ankeerklæringen av 1. september 1987 har advokat Iversen bl.a. opplyst:
"Innledningsvis skal opplyses at undertegnede ikke har påtatt seg oppdraget som prosessfullmektig for de ankende parter, men kun har bistått med utferdigelse av ankeerklæringen innen den i Eidsivating Lagmannsretts brev av 17. juli 87. fastsatte tidsfrist, 01. september 87., slik at vedkommende ikke skulle lide rettstap. De ankende parter vil sørge for å engasjere advokat for å føre saken videre."
Etter lagmannsrettens oppfatning kan advokat Iversens gjengitte uttalelse ikke forstås annerledes enn at advokat Iversen hadde påtatt seg det begrensede oppdrag å fremsette ny, rettet ankeerklæring på vegne av Gunnar og Vidar Elvestad innen den frist som var satt av lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §48 annet ledd. Hun trengte da ikke skriftlig fullmakt fra de ankende parter, jfr. tvistemålsloven §47 annet ledd, jfr. Altens kommentarer (tredje utgave 1954) til tvistemålsloven §48. Gunnar og Vidar Elvestads anke kan da ikke avvises. Det bemerkes i denne forbindelse at Gunnar Elvestad har presisert at han ikke anser seg som part i motsøksmålet. Det fremgår av de ankende parters anførsler at de har tatt til gjenmæle mot avvisningspåstanden.
Når det gjelder sakens realitet, er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:
For så vidt gjelder tvistens bakgrunn, legges til grunn at eiendommen gnr. 58 bnr. 30, 85, 86 og tomt nr. 5 av bnr. 15 tilhørte Gunnar Elvestads rådighetsdel da den ved ektepakt av 15. februar 1984 ble gjort til Gerd Lindstedts (den gang Gerd Elvestad) særeie, at Gunnar Elvestad, som drev selvstendig næringsvirksomhet på eiendommen, gikk konkurs 23. mai s.å. og at gnr. 58 bnr. 30 med påstående bolig, men ikke tomtearealene bnr. 85, 86 og tomt nr. 5 av bnr. 15, samme år ble solgt på tvangsauksjon til Gerd Lindstedt for bud stort kr. 86000,-, stadfestet 9. august 1984. Kjøpesummen skaffet Gerd Lindstedt til veie ved å oppta et lån i Sparebanken Kråkerøy. Ved stevning av 22. mai 1985 reiste Gerd Lindstedt separasjonssak mot Gunnar Elvestad, hvoretter separasjon ble gitt ved dom av 6. september 1985. Etter det som kom frem under ankeforhandlingen, legges videre til grunn at det var Gunnar Elvestad som tok initiativet til at omhandlede eiendom skulle utskilles fra fellesboet og bli Gerd Lindstedts særeie og til at Gerd Lindstedt skulle kjøpe tilbake gnr. 58 bnr. 30 på tvangsauksjonen i 1984. Det var også han som stod bak planen om at hans og Gerd Lindstedts fellesbo skulle gjøres opp som ledd i en transaksjon hvorved Gerd Lindstedt bl.a. skulle overdra særeieeiendommen til sønnen Vidar Elvestad.
Det er på det rene at partene og deres advokater umiddelbart etter rettsmøtet den 6. september 1985 forhandlet om en ordning som nevnt, og at partene ble enige om at advokat Larsen skulle utarbeide skriftlig avtale på grunnlag av et utkast som han satte opp under møtet. Ingen av partene har hevdet at erklæringen som advokat Larsen 16. september 1985 sendte Gerd Lindstedt til underskrift og retur, jfr. herredsrettens dom 4, i innhold avviker vesentlig fra utkastet som han satte opp på møtet den 6. september Dette er imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke nok til at bindende avtale må ansees som inngått. Trolig var det partenes forutsetning at partene først skulle binde seg fra det tidspunkt skriftlig avtale ble underskrevet. Ihvertfall var det Gerd Lindstedts og advokat Larsens oppfatning. Under enhver omstendighet burde Gunnar og Vidar Elvestad og deres juridiske rådgiver ha forstått at Gerd Lindstedt ikke var rede til å inngå noen bindende avtale før hun hadde sett advokat Larsens renskrevne utkast. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at det er nokså uvanlig at det inngås muntlige avtaler om så kompliserte forhold som det her er tale om.
Etter lagmannsrettens oppfatning hadde Gerd Lindstedt god grunn til å la være å underkrive erklæringen da den ble forelagt henne til underskrift. Hun hadde forlatt hjemmet den 22. august s.å. og var i økonomiske vanskeligheter. Det vises for så vidt til at hun på den tiden levet av sosialhjelp. Hun eide omhandlede eiendom og hadde ved herredsrettens dom av 6. september 1985 fått bruksretten til boligen og oppfattet situasjonen slik at en underskrift på erklæringen ville innebære at hun ikke kunne nyttiggjøre seg boretten. Lagmannsretten kan under disse omstendigheter ikke se noe galt eller urimelig i at Gerd Lindstedt stilte krav om enten å få benytte boligen alene eller å få dekket egne husleieutgifter frem til eventuelt eierskifte. At kravet ble stilt til Gunnar Elvestad alene, er etter lagmannsrettens oppfatning uten betydning. Han skulle ha vært part i avtalen og var nøkkelpersonen på de ankende parters side. Ved å unnlate å besvare advokat Larsens brev av 16. september 1985 innen den der fastsatte frist, forspilte Gunnar Elvestad sin og Vidars mulighet for å komme til enighet med Gerd Lindstedt på det grunnlag som det var forhandlet om.
De ankende parter har erkjent at de plikter å betale leie for eiendommen fra 6. september 1985 og frem til fraflytning, men mener at leien er fastsatt med et for høyt beløp. Lagmannsretten peker på at det dreier seg om leie for en kombinert bolig- og forretningseiendom og kan ikke se at det finnes grunnlag for å nedsette leien, kr. 4250,- pr. måned. De ankende parter har erkjent at de plikter å betale telefonregningen på kr. 2710,30.
Partene er enige om at pantobligasjonen på kr. 27000,-, tinglyst 12. november 1973, er effektiv for kr. 14640,- i forholdet mellom partene.
Lagmannsretten finner det bevist at pantobligasjonen på kr. 20000,-, tinglyst 27. august 1975, fra Gunnar Elvestad til Tune Sag, var innfridd da den 26. november 1985 ble overdratt til Vidar Elvestad uten ansvar for Tune Sag. De ankende parter har ikke påvist at pantobligasjonen pr. idag hefter for noe gjeldsforhold. Det bemerkes at herredsrettens dom punkt 6 i hovedsøksmålet ikke har vært berørt under ankeforhandlingen.
Gerd Lindstedts påstand blir etter dette å ta til følge i hovedsøksmålet. I motsøksmålet blir hun å frifinne for Vidar Elvestads krav. Det vises til at partene er enige om at Gunnar Elvestad ikke skal behandles som part i motsøksmålet.
Partene har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at eventuelle saksomkostninger bør fordeles med en halvpart på hovedsøksmålet og en halvpart på motsøksmålet.
Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse, men dog slik at det tilkjente beløp kr. 10641,50 fordeles som ovenfor nevnt med kr. 5320,75 på hver sak.
Anken har ikke ført frem, verken i hovedsøksmålet eller motsøksmålet, og Gunnar og Vidar Elvestad bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale sakens omkostninger for lagmannsretten, in solidum i hovedsøksmålet og Vidar Elvestad alene i motsøksmålet. Saksomkostningene settes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave, stor kr. 14000,-, som burde ha vært spesifisert slik som loven forutsetter, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd, til kr. 7000,- i hovedsøksmålet og kr. 7000,- i motsøksmålet. Tilsammen for herredsretten og lagmannsretten betaler Gunnar og Vidar Elvestad kr. 12320,75 i hovedsøksmålet og Vidar Elvestad det samme beløp i motsøksmålet.
Både kjennelsen og dommen er enstemmige.
Slutning og domsslutning:
I. Anken avvises ikke, verken for Gunnar eller Vidar Elvestads vedkommende.
II. I hovedsøksmålet:
1) Bortsett fra saksomkostningsavgjørelsen stadfestes herredsrettens dom.
2) I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Gunnar og Vidar Elvestad in solidum 12.320,75 -tolvtusentrehundreogtjue 75/100- kroner til Gerd Lindstedt innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.
III. I motsøksmålet:
1) Gerd Lindstedt frifinnes.
2) I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Vidar Elvestad 12.320,75 -tolvtusentrehundreogtjue 75/100- kroner til Gerd Lindstedt innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.