LE-1988-165

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-04-24
Publisert:	LE-1988-00165
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 24. april 1988 i ankesak nr. 165/88 hl.nr. 258/88.
Parter:	Ankende part: Finn Erik Blakstad (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johs Thallaug, Lillehammer). Motpart: Marie Elisabeth Kjølseth (Prosessfullmektig: H.r.advokat Trond Buttingsrud, Jevnaker).
Forfatter:	Lagdommer Nils Erik Lie, formann. Lagdommer Odd Emil Blomdal. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan. Meddommere: Forretningsdrivende Kjersti Svenkerud, Våler. Forpakter Hans Jakob Aandstad, Arneberg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1974) §28, §8, §58, §14, §27, §74, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder tilbakesøkning etter odelsloven §28.

Finn Erik Blakstad ervervet eiendommen Kjølseth gnr. 59 bnr. 1 og 6 i Grue fra Thore Johan Kjølseth's konkursbo ved auksjonsskjøte tinglyst 29. oktober 1981. Han var ikke odelsberettiget. Magnhild Kjølseth, som utledet sin odelsrett fra bestefaren, reiste i november 1981 sak med krav om å få løse eiendommen på odel. Blakstad bestred at hun hadde løsningsrett, dels fordi han mente at odelsløsning måtte nektes på grunn av misbruk av løsningsretten, dels fordi det på forhånd var klart at driveplikten ikke ville bli overholdt.

Ved Solør herredsretts dom av 17. april 1984 ble Finn Erik Blakstad dømt til å utstede skjøte til Magnhild Kjølseth på eiendommen Kjølseth gnr. 59 bnr. 1 og 6 i Grue, og til å fravike eiendommen innen 14. oktober 1984 mot å betale løsningssummen kr. 2100000, med fradrag av påhvilende pengeheftelser.

Dommen ble av Blakstad påanket til Eidsivating lagmannsrett som i dom av 13. desember 1984 frifant Finn Erik Blakstad. Magnhild Kjølseth påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett som i dom av 7. november 1985 stadfestet herredsrettens dom, dog slik at fravikelsesdato ble satt til 14. april 1986.

Høyesteretts premisser i løsningssaken har stått sentralt i tilbakesøkningssaken. Førstvoterende, dommer Halvorsen, uttalte:

"Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

De rettslig relevante omstendigheter i denne sak er etter min mening i det vesentlige likeartet med saksforholdet i avgjørelsen i Rt-1985-452 som jeg må legge til grunn.

Det er på det rene at Magnhild Kjølseth er odelsberettiget i medhold av odelsloven §8 første ledd, og at hennes sønn og sønnedatter etter denne bestemmelse faller utenfor kretsen av de odelsberettigede. Får Magnhild Kjølseth løse eiendommen på odel, vil imidlertid hennes barn og barnebarn få odelsrett i medhold av §8 annet ledd i og med at hun blir eier.

Magnhild Kjølseth var 81 år gammel da hun reiste odelssaken, og er nå fylt 85 år. Det er ikke realistisk at hun vil kunne yte noen fysisk arbeidsinnsats på gården, men hun vil kunne drive den med hjelp av sønn og sønnedatter. På den annen side synes det klart at løsningssaken er reist for at sønn eller sønnedatter senere skal overta eiendommen. Jeg kan ikke se at saksforholdet her i realiteten skiller seg fra det som er lagt til grunn i Høyesteretts tidligere dom.

Spørsmålet er da om løsning under disse omstendigheter vil være misbruk av odelsretten, eller i strid med den begrensning i kretsen av odelsberettigede som man innførte i den nye odelslov §8.

For løsningen av dette spørsmål tok førstevoterende i den enstemmige dom i Rt-1985-452 utgangspunkt i odelsrettens karakter av en slektsrett og tilføyde:

"Selv om kretsen av de berettigede er snevret kraftig inn, er lovens system også at kretsen av berettigede kan utvides ved at en berettiget bruker sin rett, jfr. §8."

I og med at dette er odelsloven system, kan odelsløsning slik det her er tale om, ikke anses å være i strid med loven §8. Magnhild Kjølseth har selv tilknytning til eiendommen som ble odlet i bestefarens tid, og som deretter var i slektens eie gjennom flere generasjoner til den ble solgt på auksjon fra siste eiers konkursbo. Hun har selv eid naboeiendommen der hun fremdeles bor etter at sønnen overtok den. Det er opplyst at de to eiendommer, som grenser inn til hverandre, tidligere har vært en driftsenhet. Når løsningsretten på denne bakgrunn brukes med sikte på å bevare eiendommen for sønn eller sønnedatter, kan jeg i tilslutning til Høyesteretts tidligere avgjørelse, ikke se at det foreligger misbruk av retten eller løsning i strid med begrensningsregelen i §8.

Heller ikke i denne sak kan jeg se at det er grunnlag for å fastslå at driveplikten vil bli misligholdt. Som jeg tidligere har nevnt, antar jeg at eiendommen vil kunne drives av odelsløseren noen tid etter skjøtningen. Deretter vil eiendommen kunne gå over til sønn eller sønnedatter ved overdragelse eller eventuelt arv, uten at det vil utløse sanksjoner etter odelsloven §28 og §29, se §28 annet ledd, jfr. Ot.prp. nr. 52 (1974-75) side 29 spalte 1.

Etter dette finner jeg at herredsrettens dom må stadfestes, idet jeg også er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Fravikelsesdato settes til 14. april 1986....."

Finn Erik Blakstad utstedte skjøte på eiendommen til Magnhild Kjølseth 9. april 1986. Løsningssummen var kr. 2100000,-.

Ved skjøte av 1. september 1986, tinglyst 5. september samme år, overdro Magnhild Kjølseth eiendommen til sin sønnedatter Marie Elisabeth Kjølseth for kr. 1575000,-.

Finn Erik Blakstad tok 24. april 1987 ut stevning mot Marie Elisabeth Kjølseth med krav om tilbakesøkning av eiendommen Kjølseth gnr. 59 bnr. 1 og 6 etter odelsloven §28. Han gjorde gjeldende at det foreligger et klart tilfelle av odelssvik, idet Magnhild Kjølseth aldri har vært reell eier av eiendommen, men bare opptrådt som "stråkvinne" og eiet gården proforma og heller aldri har oppfylt bo- og driveplikten.

Solør herredsrett, med meddommere, avsa 19. februar 1988 dom med slik domsslutning:

"1. Marie Elisabeth Kjølseth frifinnes.

2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."

Dommen er avsagt under dissens idet en av meddommerne stemte for at Finn Erik Blakstads krav om tilbakesøkning av eiendommen burde tas tilfølge.

Finn Erik Blakstad har i rett tid påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik endelig påstand:

"1. Marie Elisabeth Kjølseth dømmes til å utstede skjøte til Finn Erik Blakstad på eiendommen Kjølseth gnr. 59 bnr. 1 og 6 i Grue og å fravike eiendommen innen en av retten fastsatt frist, mot at Finn Erik Blakstad betaler løsningssum i h.h.t. takst med fradrag av evt. pengeheftelser.

2. Marie Elisabeth Kjølseth dømmes til å betale erstatning til Finn Erik Blakstad med kr. 54200,- med tillegg av 15% rente og rentesrente fra 14. april 1986 og til betaling skjer, samt erstatning for de utgifter som Finn Erik Blakstad må dekke til domstolene og prosessfullmektiger i tilbakesøkningssaken, samt dokumentavgift og tinglysningsgebyr i forbindelse med tinglysing av skjøte.

3. Marie Elisabeth Kjølseth dømmes til å betale saksomkostninger såvel for herredsrett som lagmannsrett."

Ankemotparten, Marie Elisabeth Kjølseth, har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Finn Erik Blakstad dømmes til å betale saksomkostninger til Marie Elisabeth Kjølseth for herredsrett og lagmannsrett."

Ankeforhandling ble holdt i Elverum 29. mars 1989. Partene møtte. Marie Elisabeth Kjølseth avga partsforklaring. Det ble avhørt ett vitne, ankemotpartens ektemann siviløkonom Tor-Øyvind Berg. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det springende punkt i saken er om Magnhild Kjølseth har "ått eigedomen med odel," jfr. odelsloven §8 første ledd. Det er et eierkrav loven her stiller. Det bestrides at Magnhild Kjølseth har hatt noen reell eierinteresse. Hun var den siste odelsberettigede og løste eiendommen for sine odelsløse barn. Hun var bare en "stråkvinne" og det foreligger et klart tilfelle av odelssvik. Magnhild Kjølseth har ikke "ått eigedomen med odel" i loven forstand. Overdragelsen av eiendommen til Marie Elisabeth Kjølseth var da salg til en ikke odelsberettiget og dette salget utløser tilbakesøkningskravet. Helt fra første stund var det sønnen Erik og hans datter Marie Elisabeth som var de aktive i saken. Først i et forsøk i 1981, på å få staten til å bruke sin forkjøpsrett til fordel for Erik Kjølseth, eventuelt Marie Elisabeth Kjølseth. Da dette ikke førte frem, var det de som i Magnhild Kjølseths navn "drev" odelsløsningssaken og i det alt vesentlige også dekket utgiftene. Magnhild Kjølseth flyttet ikke til eiendommen tross tidligere forsikringer om dette, og hennes alder - over 80 år - utelukket henne som gårdbruker. Hun drev ikke gården i eget navn og hennes selvangivelser viser ingenting om overtakelsen og driften av gården. Driveplikten ble ikke oppfylt og viser at odelsløsningen var et proformaverk. Alt dette er en bekreftelse på den ankende parts anførsler i tidligere instanser.

Det var Marie Elisabeth som flyttet til eiendommen, slik den ankende part forutsatte, og det er i hennes selvangivelser eiendommen er ført, helt fra 14. april 1986 (fravikelsesdato). Næringsoppgavene er også innsendt av henne. Alt det økonomiske i forbindelse med løsningen lå også på henne. Egenkapitalen kr. 318000,- ble skaffet til veie av faren og overført til henne. Renter på alle lån er betalt av henne.

Alt i forbindelse med driften viser også at det var Marie Elisabeth som var den næringsdrivende. Hun var utdannet som agronom, men hadde ingen lønn. Det hadde heller ikke hennes mann som var siviløkonom og stod for regnskapsføringen. Alt dette harmonerer bare hvis Magnhild Kjølseth aldri var den reelle eier.

Marie Elisabeth hadde alle gårdens utgifter og inntekter helt fra odelsløsningen.

Salget av eiendommen fra Magnhild Kjølseth til Marie Elisabeth, med avling og gjeld, skjer også uten noen form for formalisering. Overskjøtingen 1. september 1986 indikerer at det ikke var noen reell eiendomsoverdragelse, bare en bekreftelse på det virkelige eierforhold. Det gis heller ingen innberetning til skattefogden og dette er en ytterligere bekreftelse på at Magnhild Kjølseth ikke har vært reell eier.

En rekke andre momenter tyder også på at odelsløsningen var et proformaverk. Verken saksomkostninger i forbindelse med løsningssaken eller egenkapital er dekket av Magnhild Kjølseth, mens Marie Elisabeth har følt seg forpliktet til å refundere sin far et beløp på kr. 160000,- for utgifter han har hatt.

Lovens regler om bo- og driveplikt som vilkår for odelsløsning skulle bl.a. være en sikring mot odelsmisbruk, jfr. NOU 1972:22 om odels- og åsetesretten. Det foreligger her et klart tilfelle av odelssvik.

Når det gjelder erstatningskravet, jfr. pkt. 2 i påstanden, vises til odelsloven §58. Den ankende part mener kravet må kunne rettes mot besidderen av eiendommen.

Av rettspraksis vises til Rt-1962-224, Rt-1985-452, Rt-1983-1167, Rt-1988-1062, samt Sør-Østerdal herredsretts dom av 2. februar 1989 (i sak Aaland-Sætre). Videre vises til Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar, 2. utg. (merknadene til §8 og §28).

Ankemotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det vises i første rekke til de to sentrale høyesterettsdommer i Rt-1985-452 og Rt-1985-1215 hvor det i begge sakene forgjeves ble prosedert på odelsmisbruk på grunn av alder og at en person over 80 år ikke kunne oppfylle intensjonene i odelsloven §28 om driveplikt. Det forhold at løsningsretten ble brukt med sikte på å bevare eiendommen for barn eller barnebarn, var ikke misbruk av retten eller løsning i strid med begrensningsregelen i §8, uttalte Høyesterett i begge sakene. Høyesterett tok ikke stilling til hva som ville skje hvis bo- og driveplikten ikke ble oppfylt, men det ble ikke satt som forutsetning at bo- og driveplikten ble gjennomført.

Ankemotparten mener disse uttalelser har avgjørende betydning i nærværende sak. Det har aldri vært bestridt at eiendommen skulle gå til sønnen Erik eller en av hans døtre. Erik hadde en gård og to døtre. Etter odelsloven §14 ville Marie Elisabeth, som var eldst, bare ha rett på en av eiendommene. Først noen tid etter at Blakstad hadde overskjøtet eiendommen til bestemoren valgte hun denne. Det var først da det ble klart hvem som skulle ha gården etter bestemoren.

Det var da også naturlig at bestemoren som nå var blitt 85 år gammel, overlot til sønnen og Marie Elisabeth å ordne med overtakelsen av eiendommen, herunder også det økonomiske, opptak av lån m.v. Erik solgte i denne forbindelse en skogteig i Åsnes for å skaffe til veie den kontante del, ca kr. 318000,-, av løsningssummen. Han ga dette beløp som arveforskudd til datteren.

Etter odelsloven §27 hadde Magnhild Kjølseth plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år, noe som også opprinnelig var meningen, men da overdragelsen til Marie Elisabeth skjedde allerede etter 4 1/2 måned, kunne hun ikke ha plikt til å bosette seg der. Bo- og driveplikten ble da overført på kjøperen. Magnhild Kjølseth bodde også på nabogården, 150 m unna, og ville vel etter søknad ha fått dispensasjon fra boplikten.

Det foreligger her intet mislighold av bo- og driveplikten.

Odelsloven §28 hjemler ikke tilbakesøkningsrett fra en odelsberettiget, og det var Marie Elisabeth. Det vises her til Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar, side 122, hvor det heter: "Den nye lovs §28 gir bare rett til tilbakesøkning når eiendommen overføres til noen som ikke har odelsrett." Hadde for øvrig Magnhild Kjølseth falt fra under sakens gang, kunne retten vært gjort gjeldende av Erik Kjølseth, jfr. odelsloven §74.

Inntil overdragelsen sto Magnhild Kjølseth ansvarlig som hjemmelsinnehaver og hadde både den formelle, reelle og faktiske rådighetsrett over eiendommen. Det foreligger ikke noe etter høyesterettsdommen i løsningssaken som kan føre til at hun ikke har vært reell eier av eiendommen og det er intet grunnlag for tilbakesøkning.

Det var ligningssjefen som fant det mest praktisk, og ga råd om, straks å føre eiendommen i Marie Elisabeth's selvangivelse idet overdragelsen av eiendommen til henne skjedde så kort tid etter odelsløsningen.

Erstatningskravet er fullstendig grunnløst og kan under ingen omstendighet rettes mot Marie Elisabeth, jfr. Rygg og Skarpnes l.c. 199, jfr. også Falkanger: Odels og åsetesrett, 184.

I tillegg til de to foran nevnte høyesterettsdommer viser ankemotparten også til Rt-1959-406.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Høyesterett har i de to nevnte dommer, nemlig i løsningssaken (som er bakgrunnen for nærværende sak) inntatt i Rt-1985-1215 og dom inntatt i Rt-1985-452 (Rosselandsaken) uttalt at det ikke er misbruk av odelsrett at en dame på 80 år løste en eiendom på odel selv om saken nok var reist for at barn eller barnebarn senere skulle overta eiendommen. Disse, som før løsningen falt utenfor kretsen av odelsberettigede, ville få odelsrett i kraft av at løseren ervervet eiendomsretten, jfr. odelsloven §8. I begge sakene ble det hevdet å foreligge odelsmisbruk på grunn av alder og at en person over 80 år ikke kunne oppfylle intensjonene i odelsloven §28 om bo- og driveplikt. Høyesterett uttalte videre at det ikke var misbruk av løsningsretten eller løsning i strid med begrensningsregelen i §8 at løsningsretten ble brukt med sikte på å bevare eiendommen for barn eller barnebarn. Dette ble etter loven system og odelsrettens karakter av slektsrett ansett for å være en fullt legitim bruk av løsningsretten.

Magnhild Kjølseth fikk skjøte på eiendommen 9. april 1986 og løsningssummen kr. 2100000,- ble betalt. Hun hadde da etter odelsloven §27 plikt til å bosette seg på eiendommen innen ett år og bo der og drive den i 10 år. Hun var på det tidspunkt 85 år og flyttet ikke til eiendommen som tidligere forutsatt, men overdro den ved skjøte av 1. september 1986, tinglyst 5. september s.å. til sitt barnebarn Marie Elisabeth Kjølseth. Denne overdragelsen ble bestemt ut på sommeren 1986, men Marie Elisabeth har forklart at hun allerede ca 1. mai hadde flyttet til gården for å hjelpe til. Hun har videre forklart at bestemoren var veldig engasjert gjennom hele løsningssaken og ble støttet av sin sønn.

Lagmannsretten finner i likhet med herredsretten, at Magnhild Kjølseth ble reell eier av eiendommen ved odelsløsningen. Hun sto formelt og reelt som den ansvarlige eier fra 14. april 1986. Hennes interesse besto i å bevare eiendommen i slekten og det var uten videre klart at eiendommen i nær fremtid ville gå til hennes sønn eller barnebarn. Det var på denne bakgrunn helt naturlig at disse, hennes nærmeste, var behjelpelig både med de praktiske og de økonomiske forhold. De to var også sammen med Magnhild Kjølseth i Grue sparebank og forhandlet om finansieringen av løsningssummen.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at de etterfølgende forhold våren 1986 indikerer noen form for proformaverk eller misbruk av odelsretten og legger til grunn at Magnhild Kjølseth har "ått eigedomen med odel" jfr. odelsloven §8 første ledd og at hennes barnebarn Marie Elisabeth dermed også fikk odelsrett til eiendommen i medhold av §8 annet ledd.

Overdragelsen av eiendommen til Marie Elisabeth Kjølseth ved skjøtet av 1. september 1986 er da skjedd til en odelsberettiget og overdragelsen utløser ikke sanksjoner etter odelsloven §28, annet ledd, jfr. Ot. prp. 52 (1974-75) side 29, spalte 1. Det vises også til Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar, 2. utgave, om tolkningen av odelsloven §8 og §28.

Marie Elisabeth har overtatt bo- og driveplikten ved overtakelsen av eiendommen.

Lagmannsretten bemerker at en ikke har tillagt det særlig betydning for avgjørelsen av saken at eiendommen har vært ført regnskapsmessig og ligningsmessig i Marie Elisabeths navn helt fra 14. april 1986 (løsningsdatoen). Dette har etter det opplyste vært en praktisk ordning etter råd fra ligningssjefen og begrunnet i det forhold at Magnhild Kjølseth bare hadde vært eier i 4 1/2 måned.

Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste. Dette gjelder også avgjørelsen av saksomkostningene for herredsretten.

Den ankende parts erstatningskrav forutsetter medhold i tilbakesøkningskravet og kan derfor ikke føre frem.

Anken har etter dette vært forgjeves og den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 ilegges saksomkostningene for lagmannsretten.

Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som viser at han for lagmannsretten krever saksomkostninger med kr. 24200, hvorav som salær kr. 22000,-.

Lagmannsretten finner å kunne legge omkostningsoppgaven til grunn og fastsetter saksomkostningene til kr. 24200,-

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Finn Erik Blakstad til Marie Elisabeth Kjølseth innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse kr. 24.200,- tjuefiretusentohundrekroner.