LE-1989-119

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse og dom
Dato:	1989-12-11
Publisert:	LE-1989-00119
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse og dom av 11. desember 1989 i ankesak nr. 119/89 hl.nr. 201/89.
Parter:	Ankende part: Brita Steig (Prosessfullmektig: Advokat Geir Høin, Oslo). Motpart: Staten v/kommunal- og arbeidsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Gunnar Meyer, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Emil Harboe Eriksrud, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Kst. lagdommer Ole Sjetne
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §396, Likestillingsloven (1978) §13, §14, §3, §4, §137, §172, §180, §385, §388, §403, Tjenestetvistloven (1958) §11, §17

I mars måned 1985 utlyste Fylkesarbeidssjefen i Nord-Trøndelag et vikariat for ett år som distriktsarbeidssjef for Stjørdalen.

Etter behandling i styret i Arbeidsdirektoratet tilsatte Kommunal- og arbeidsdepartementet v/statsråden den 17. juli 1985 John Berge som distriktsarbeidssjef.

Etter initiativ fra Norsk Tjenestemannslag (NTL) ble ansettelsessaken revurdert av departementet. Det ble innhentet uttalelser fra styremedlemmer i Arbeidsdirektoratet. Statsråden fastholdt sitt standpunkt, og John Berge ble ansatt i stillingen.

Brita Steig var også søker til stillingen. Hun ble av Fylkesdistriktssjefen i innstilling av 22. mai 1985 rangert som nr. 2 av søkerne etter John Berge. Arbeidsdirektøren og flertallet i styret i Arbeidsdirektoratet innstilte Brita Steig som nr. 1. To medlemmer av styret - herunder styrets leder - stemte for John Berge som nr. 1.

Brita Steig mente seg uriktig behandlet og fremmet i januar og februar måned 1987 gjennom NTL krav om kompensasjon med kr. 50.000,- og fortrinnsrett til tilsetting ved søknad på annen, tilsvarende stilling i Arbeidsmarkedsetaten. Søknaden ble avslått ved Kommunal- og arbeidsdepartementets brev av 3. april 1987.

Den 9. juni 1987 gikk Brita Steig til søksmål mot Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet og nedla påstand om at tilsettingen av John Berge var ugyldig i forhold til Brita Steig. Dertil ble krevet erstatning fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 100.000,-.

Staten tok til motmæle og nedla påstand om at saken skulle avvises forsåvidt angår ugyldighetspåstanden, og forøvrig at Staten skulle frifinnes.

Oslo byrett avsa dom den 14. november 1988 med slik slutning:

"1. Saken avvises for så vidt gjelder påstanden om at tilsettingen av John Berge i vikariatet som distriktsarbeidssjef ved Arbeidskontoret for Stjørdal er ugyldig i forhold til Brita Steig.

2. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til byrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Brita Steig har v/advokat Geir Høin påanket dommen til lagmannsretten. Hun påsto avvisningsavgjørelsen opphevet (jfr. tvistemålsloven §396 smh. med §385) og saken fremmet etter tvistemålsloven §388. Videre ble påstått erstatning som for byretten. I ankeerklæringen ble gjort oppmerksom på at byrettens avvisningsavgjørelse skulle vært avsagt i egen kjennelse, jfr. tvistemålsloven §137 annet ledd.

Staten v/Regjeringsadvokaten tok til motmæle og nedla påstand om at byrettens dom, domsslutningens punkt 2, skulle stadfestes.

Det ble erkjent at det var riktig som anført i ankeerklæringen at byrettens avvisningsavgjørelse skulle vært truffet ved kjennelse som var gjenstand for kjæremål. Kjæremålsfristen var imidlertid utløpt da anken ble tatt ut. Videre ble anført at hvis lagmannsretten skulle gi oppreisning for fristoversittelsen, kunne kjæremålet over avvisningen behandles samtidig med anken etter reglene i tvistemålsloven §403 tredje ledd. Det ble ikke nedlagt påstand i avvisningsspørsmålet ("kjæremålet") i påvente av lagmannsrettens avgjørelse i oppreisningsspørsmålet.

Det ble heller ikke nedlagt påstand om at den del av den ankende parts anke som i realiteten var et kjæremål, skulle avvises.

Etter begjæring fra den ankende part og etter at ankemotparten var hørt, avsa lagmannsretten deretter den 13. juli 1989 kjennelse der den ankende part ble gitt oppreisning for oversittelse av kjæremålsfristen i anledning Oslo byretts dom av

14. november 1988 punkt 1. Ankeerklæringen er deretter behandlet også som kjæremål over byrettens avvisningsavgjørelse. Ankeforhandling til behandling av kjæremålet og anken ble avholdt 30. november og 1. desember 1989. Den ankende part avga forklaring. Fire vitner ble avhørt ved bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett den 16. november 1989. Tre vitner ga forklaring under ankeforhandlingen. Samtlige vitner avga også forklaring for byretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Saken står i avvisningsspørsmålet og i realiteten i det vesentlige i samme skikkelse for lagmannsretten som for byretten.

Den ankende part, Brita Steig, har i det vesentlige henholdt seg til de samme anførsler som for byretten.

Særlig er anført:

Ad kjæremålet:

Høyesterettsdommen referert i Rt-1976-614 er et bindende prejudikat for at påstanden om at ansettelsesvedtaket var ugyldig, ikke kan avvises med den begrunnelse at John Berge ikke var gjort til part.

Den ankende parts rettslige interesse i ugyldighetssaken er tilstrekkelig underbygget ved henvisningen til den offentlige oppmerksomhet ansettelsen av John Berge medførte, av reaksjonene i lokalmiljøet og i den virkning forbigåelsen fikk for den ankende parts omdømme og selvdømme. I alle fall må det være avgjørende for den rettslige interesse at ansettelsen av John Berge var et klart brudd på likestillingsloven som skal fremme likestilling mellom mann og kvinne. En avvisning av denne ugyldighetspåstanden vil innebære en begrensning i adgangen til å prøve klart diskriminerende vedtak. En slik begrensning ville være i strid med intensjonene bak likestillingsloven.

Det ble vist til høyesterettsdom referert i Rt-1978-1571 i en parallell sak.

Ad ankesaken:

Den ankende part anførte at lagmannsretten må kunne prøve om ansettelsesvedtaket hadde et diskriminerende innhold. En slik prøving forutsetter at retten går detaljert ned i vedtaket og vedtakets forutsetninger.

Det ble henvist til likestillingsloven §13 fjerde ledd som gir retten en fri prøvelsesadgang av vedtak truffet av Klagenemnda for likestilling. I denne sak foreligger ikke noe nemndvedtak, men regelen i §13 må likevel "vise veg" og kunne gis anvendelse også i denne sak. Det lagmannsretten skal ta standpunkt til er blant annet om generalklausulen i likestillingsloven §3 er overholdt, med utgangspunkt i de vilkår og begrensninger som er knyttet til ansettelsesvedtaket etter likestillingsloven §4.

For å nå likestillingsloven formål - å fremme likestilling mellom kjønnene - må det derfor kunne foretas en mer omfattende, dypere prøvelse også av administrasjonens skjønn.

Det ble vist til høyesterettsdom referert i Rt-1984-1058.

Den ankende part hevdet at den forskjellsbehandling hun hadde vært utsatt for, særlig knyttet seg til manglende eller unnlatt vurdering av hennes lederegenskaper. Dette er en "handling" som er omhandlet i likestillingsloven §3 annet ledd annet punktum.

En slik saksbehandling må lede til ugyldighet i forhold til det ansettelsesvedtak som ble truffet.

Det foreligger også saksbehandlingsfeil på lavere nivå i beslutningsprosessen. Disse feil knytter seg til vurderinger av den ankende parts utdannelse, praksis og personlige forhold.

Når det gjelder kvalifikasjonskravene må Staten i dette tilfellet, der søkerne etter en objektiv norm er nærmest likeverdige, godtgjøre at den ansatte var bedre kvalifisert enn den ankende part. Et slikt beviskrav har Staten ikke oppfylt.

Det ble vist til Hovedavtalens punkt 4. februar 2. og til punkt 9 i Handlingsplanen (datert 21. juni 1985) for likestilling i arbeidsmarkedsetaten. Hovedavtalen er en del av den enkelte ansattes arbeidsavtale, og er bindende for ankemotparten. Det samme er Handlingsplanen. Det ble vist til tjenestetvistloven §11.

Når den ankende part må anses å være likeverdig med John Berge, skulle hun ha vært foretrukket etter de nevnte avtalebestemmelser.

Det forhold at ansettelsen ble revurdert med samme konklusjon, kan ikke føre til noe annet resultat. De mangler som er påvist ved den første avgjørelse, heftet også ved annen gangs behandling.

Til erstatningskravet anførte den ankende part at det er sedvanerett og en omfattende rettspraksis for objektivt ansvar for tariffbrudd. Det er også et objektivt ansvar for det offentlige knyttet til ugyldige vedtak. Det ble vist til Eckhoff: Forvaltningsrett (3. utgave) side 624. Likeledes ble vist til likestillingsloven §17. I denne sak foreligger et "offentlig" vedtak som må føre til objektivt ansvar.

I saken foreligger dessuten - hevdet den ankende part - en usaklig begrunnelse som må anses som en uaktsomhet som utløser erstatningsplikt.

Den ankende part nedla slik endelig påstand:

"I kjæremålssaken:

Saken fremmes for så vidt gjelder ugyldighetsspørsmålet.

I ankesaken:

1. Tilsettingen av John Berge i vikariat som distriktarbeidssjef ved Arbeidskontoret i Stjørdal er ugyldig i forhold til Brita Steig.

2. Brita Steig tilkjennes erstatning, stor kr 58.440,-.

3. Staten ved Kommunaldepartementet betaler Brita Steigs omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Ankemotparten, Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet, har også i det vesentlige henholdt seg til de samme anførsler som for byretten.

Ad kjæremålssaken:

Her er særlig anført at den ankende part ikke nå ønsker å få stillingen som distriktsarbeidssjef i Stjørdal. Ugyldighetsspørsmålet representerer derfor ingen aktuell rettssituasjon for den ankende part. En dom i ugyldighetsspørsmålet vil ikke få noen rettsvirkning for den ankende part.

Hertil kommer at John Berge ikke er gjort til part i saken.

Høyesterettsdommen referert i Rt-1976-614 ("Alvestad") er ikke bindende i denne sak. I Alvestad-saken var det bare ugyldighetsspørsmålet som var oppe til prøve. Her vil den ankende part få prøvet ugyldighetskravet prejudisielt i forbindelse med erstatningspåstanden.

Hver av disse anførsler - og i alle fall de to anførsler samlet - er tilstrekkelig til å avvise ugyldighetspåstanden.

Ad anken:

Ankemotparten anførte her at ansettelsesbeslutningen er et forvaltningsvedtak som kan prøves av domstolene bare i begrenset utstrekning. Det ble vist til Fanebust: Tjenestemannsrett side 94-112 og side 216-221 og det der beskrevne kvalifikasjonsprinsipp. Det ble videre vist til høyesterettsdom referert i Rt-1982-1729 ("Hoaas"). Det retten skal prøve, er om det har gått riktig for seg, og at vedtaket er truffet etter en saklig vurdering. Det lagmannsretten videre skal prøve, er om søkerens kjønn er tillagt vekt ved ansettelsen. I denne sak er det ikke i noen sammenheng tatt slike kjønnshensyn.

Likestillingsloven §13 fjerde ledd er tatt inn i loven som en motvekt til den vidtrekkende kompetanse Klagenemnda for likestilling ble gitt. Det ble vist til Ot.prp.nr.33 (1974-1975), Ot.prp.nr.1 (1977-1978) og Innst.O.nr.55 (1977-1978). Det ble også vist til dom av 10. november 1983 (Eidsivating - ankesak nr. 555/82). Likestillingsloven §13 fjerde ledd gir derfor ingen hjemmel for domstolene til å utvide den prøvelsesrett som etter praksis er tillagt dem. I denne sak er det ikke skjedd noe brudd på likestillingsloven. Alle vanlige kriterier ved ansettelsen er grundig vurdert, herunder den ankende parts lederegenskaper.

Ankemotparten har heller ikke opptrådt i strid med Hovedavtalens punkt 4. februar 2. Denne bestemmelse får dessuten bare anvendelse ved likeverdighet. Her er John Berge etter to omgangers grundig og saklig saksbehandling, vurdert som den best kvalifiserte. Av samme grunn får heller ikke Handlingsplanens punkt 9 anvendelse.

Denne plan er for øvrig under ingen omstendighet bindende for ankemotparten.

Av dette følger at det ikke hefter noen ugyldighetsgrunn ved ansettelsesvedtaket, verken når det gjelder saksbehandlingen eller ved det skjønn som lå til grunn.

Subsidiært bestrides at et ugyldig ansettelsesvedtak gir den ankende part rett til erstatning. Det foreligger ikke noe objektivt erstatningsansvar, jfr. høyesterettsdom referert i Rt-1972-578. Heller ikke er det grunnlag for noe uaktsomhetsansvar. Under enhver omstendighet er det usikkert om den ankende part ville fått stillingen som distriktsarbeidssjef.

Ankemotparten har ingen innvendinger mot den ankende parts utmåling av erstatningsbeløpet såfremt staten dømmes til å betale erstatning.

Ankemotparten nedla slik endelig påstand: "I kjæremålssaken:

Saken avvises forsåvidt gjelder punkt 1 i den ankende parts påstand.

I ankesaken:

Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.

I alle tilfelle:

Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten behandler først den ankende parts kjæremål over byrettens avvisningsavgjørelse.

Avvisningspåstanden er av Regjeringsadvokaten begrunnet i to forhold:

Det første knytter seg til at John Berge som ble ansatt i vikarstillingen i henhold til den ansettelsesbeslutning som påstås å være ugyldig, ikke er part i saken.

Lagmannsretten peker i den forbindelse på at det i betydelig grad svekker rettens muligheter for å vurdere om den ankende part er blitt utsatt for diskriminerende behandling at John Berge ikke er gjort til part. Retten viser videre til at en sak om en ansettelsesbeslutnings gyldighet i høy grad også berører og kan få konsekvenser for den person som ble ansatt og som deretter har innrettet seg etter å være ansatt og har arbeidet i stillingen.

Lagmannsretten trenger etter det resultat retten forøvrig er kommet til i avvisningsspørsmålet, ikke å ta standpunkt til konsekvensen av at John Berge ikke er gjort til part.

Foranlediget av prosedyren bemerker imidlertid lagmannsretten at prejudikatsvirkningen av Høyesteretts dom referert i Rt-1976-614 synes begrenset - slik også byretten kom til - sett i forhold til nærværende sak der de konkrete forhold ligger annerledes an.

Det annet forhold som Regjeringsadvokaten påberoper for avvisning, er at det ikke foreligger rettslig interesse hos den ankende part i å få ansettelsesvedtakets gyldighet prøvet.

Lagmannsretten viser til at det vil være viktig for spørsmålet om det foreligger rettslig interesse om en ugyldighetsdom vil få noen materiellrettslige konsekvenser for den ankende part eller vil være av noen konkret betydning for hennes rettsforhold, jfr. Kjæremålsutvalgets kjennelse referert i Rt-1984-1488. Det vises også til kjennelse referert i Rt-1971-416 og kjennelse av 26. januar 1973 (L.nr. 22 B/1973).

Som uttalt i kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg referert i Rt-1986-308 vil avgrensninger i siste omgang måtte bero på et skjønn. I grensetilfelle vil det være avgjørende om det er naturlig og rimelig at den tvist det gjelder skal kunne bringes inn for domstolene, jfr. også Rt-1979-468.

Den ankende part har uttrykkelig erklært at hun ikke ønsker å bli satt inn i stillingen som distriktsarbeidssjef i Stjørdal.

Hun ønsker heller ikke at avgjørelsen av gyldighetsspørsmålet skal få noen konsekvenser for John Berges ansettelse.

Det er for øvrig opplyst at vikariatsstillingen som gyldighetsspørsmålet gjelder, senere er opphørt og erstattet med en fast tilsetting av John Berge. Dette siste ansettelsesvedtak er ikke gjenstand for prøving i saken.

Den ankende part påberoper seg at det vakte offentlig oppmerksomhet og reaksjoner i nærmiljøet at hun ikke ble ansatt i vikariatsstillingen. Hennes omdømme og selvdømme ble skadelidende, og avgjørelsen kan få betydning for hennes yrkeskarriere. Det er anført som det sterkeste argument at ansettelsen var et brudd på en lov som skal fremme likestilling mellom kvinner og menn, og det er vist til høyesterettsdom referert i Rt-1978-1571.

Lagmannsretten kan ikke se at disse eller andre forhold gir den ankende part rettslig interesse i å få prøvet om vilkårene for et gyldig ansettelsesvedtak var oppfylt. Lagmannsretten vil spesielt bemerke at den ikke kan se at den ankende parts muligheter i arbeidslivet vil bli styrket gjennom en dom for ugyldighet. Den ankende part ble funnet vel kvalifisert for stillingen, og det er ikke under saksgangen fremkommet noen negative opplysninger om hennes personlige egenskaper. Saken er i sin realitet en prøvelse av om ansettelsen var gyldig ut fra likestillingsloven, Hovedavtalen og Handlingsplanen. Disse spørsmål vil - som byretten også anfører - i alle fall få sin prejudisielle prøving gjennom behandlingen av erstatningskravet.

En ugyldighetsdom vil ikke få noen rettsvirkninger for den ankende part. Vikarstillingen er dessuten opphørt, og den ankende part ønsker under ingen omstendighet å få den stilling saken gjelder.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at den ankende part idag ikke har rettslig interesse av å få prøvet gyldigheten av ansettelsesvedtaket. Lagmannsretten er således enig med byretten i at denne del av søksmålet må avvises. Kjæremålet blir derfor å forkaste.

Lagmannsretten behandler dernest den ankende parts krav på erstatning. Retten må da prejudisielt ta standpunkt til om erstatning kan kreves på det grunnlag at det foreligger en ugyldighetsgrunn eller annen feil eller mangel da John Berge, og ikke den ankende part, ble ansatt i distriktsarbeidssjefstillingen.

Om prøvelsesadgangen bemerker retten at den er enig med byretten i at prøvelsesretten er begrenset og ikke omfatter selve hensiktsmessighetsskjønnet. Det anses som klart at likestillingsloven §13 fjerde ledd ikke medfører noen utvidet prøvelsesadgang når det er et vanlig ansettelsesvedtak - og ikke et vedtak av Klagenemnda - som skal prøves. Dette følger allerede av forarbeidene til §14 fjerde ledd, jfr. Innst.O.nr.55 (1977-1978) som fikk sin endelige formulering slik det fremgår av Innst. side 16 - flertallets bemerkninger, og er også en konsekvens av den vel etablerte og legislativt velbegrunnede praksis med hensyn til domstolenes prøvelsesrett av administrative forvaltningsvedtak. Lagmannsretten viser blant annet til den påberopte høyesterettsdom referert i Rt-1982-1729 flg., der det (på side 1734) er gitt uttrykk for hva domstolene kan prøve i en avskjedssak. Anvendt på nærværende sak fører det til at lagmannsretten ikke kan overprøve ansettelsen av John Berge såfremt det skjønn som lå til grunn for å utpeke ham som den best kvalifiserte fremstår som forsvarlig og bygget på tilstrekkelige og riktige opplysninger med hensyn til søkerenes utdannelse, praksis og personlige egenskaper, og at det ikke foreligger noen feil av betydning ved saksbehandlingen. Blant de særlige momenter som skal tillegges vekt, er i dette tilfellet at reglene i §3 og §4 i likestillingsloven, og i punkt 4. februar 2. i Hovedavtalen, er fulgt.

Lagmannsretten bemerker at en slik begrensning i prøvelsesadgangen i dette tilfellet er nødvendig også fordi retten ikke har annet grunnlag å bygge på når det gjelder John Berges kvalifikasjoner enn det som fremgår av den fremlagte dokumentasjon.

Retten tilføyer at den er oppmerksom på at dette syn vil kunne medføre en svekkelse av generalklausulen i likestillingsloven §3 og vil kunne oppfattes som urettferdig av den ankende part som av alle - og lagmannsretten slutter seg til det - ble betraktet som en utvilsomt velkvalifisert søker. Denne svekkelse er imidlertid en nødvendig konsekvens av at lagmannsretten verken har grunnlag for eller adgang til å overprøve det hensiktsmessighetsskjønn som førte til ansettelsen av John Berge.

Oppsummert viser lagmannsretten til at saksbehandlingen etter at stillingen var lyst ledig, fremstår som grundig. Selv om det kan stilles spørsmål ved Fylkesarbeidssjefens innhentelse av faktiske opplysninger, oppfyller saksbehandlingen samlet sett de krav til fullstendighet og forsvarlighet som med rimelighet kan stilles. De kriterer som er lagt til grunn ved valget av ny distriktsarbeidssjef er overensstemmende med vanlig og god praksis. Av de forklaringer som ble gitt i forbindelse med og under ankeforhandlingen - og da i særlig grad forklaringen fra daværende departementsråd Tormod Hermansen - fremgår også at den vurdering, de overveielser og det frie skjønn som ble utvist var grundige og bygget utelukkende på saklige hensyn.

Lagmannsretten viser også til at det var uenighet under saksgangen frem til statsråden. Dette skjerpet ytterligere oppmerksomheten og grundigheten hos departementsråd og statsråd.

Det forhold at ansettelsen etter anmodning fra NTL ble revurdert og derfor fikk en annengangs behandling, styrker også ansettelsesvedtakets saklige og faglige bakgrunn.

Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om anvendelsen av likestillingslov, Hovedavtale og Handlingsplan var sterkt fremme både ved første og annen gangs behandling i departementet. Denne fokusering på likestillingsspørsmålet ga en tilleggsgaranti for at det skjønn som ble avgitt da John Berge ble ansatt som den best kvalifiserte, var fullstendig og ikke innebar noen diskriminerende behandling av den ankende part.

Etter dette finnes vedtaket om å ansette John Berge å være forsvarlig og gyldig og ikke i strid med likestillingslov, Hovedavtale og Handlingsplan.

Det følger herav at det ikke er godtgjort noe grunnlag for erstatning til den ankende part i forbindelse med ansettelsesvedtaket.

Lagmannsretten er etter dette enig i byrettens avgjørelse og slutter seg også til dens omkostningsavgjørelse, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Anken og kjæremålet har vært forgjeves og Brita Steig må betale statens saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som burde frita henne for erstatningsplikten.

Regjeringsadvokaten har fremlagt omkostningsoppgave datert 1. desember 1989. Omkostningene utgjør kr. 27465,- hvorav kr. 25.000,- er salær. Oppgaven godkjennes. Kjæremålet antas å ha representert en femtedel av salærkravet, eller kr. 5.000,-.

På grunn av uklarhetene omkring kjæremålet over avvisningsavgjørelsen finnes det naturlig å utforme ny slutning i kjæremålet og ankesaken.

Kjennelsen og dommen er enstemmig.

Slutning:

I kjæremålet:

1. Kjæremålet forkastes.

2. Brita Steig betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen 5.000 - femtusen - kroner til Staten v/Kommunalog Arbeidsdepartementet i saksomkostninger for lagmannsretten.

I anken:

1. Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger for byretten tilkjennes ikke.

3. Brita Steig betaler innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen 22.465 -tjuetotusenfirehundreogsekstifemkroner til Staten v/Kommunal- og arbeidsdepartementet i saksomkostninger for lagmannsretten.