LE-1989-142
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-21 |
| Publisert: | LE-1989-00142 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 21. desember 1989 i ankesak nr. 142/89, hl.nr. 235/89. |
| Parter: | Ankende part: A, X (Prosessfullmektig: Ingen). Motpart: B, Y (Prosessfullmektig: Advokat Anna-Blanca Dahl, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Kst. lagdommer Ole Sjetne. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §202, Tvistemålsloven (1915) §180 |
A og B ble kjent med hverandre i begynnelsen av 1978. De flyttet sammen i mai/juni s.å. og bodde fast sammen i vel to år frem til juni 1980. Også etter dette tidspunkt har partene bodd sammen i kortere og lengre perioder på forskjellige steder frem til juli 1987 da de brøt endelig med hverandre. Saken gjelder spørsmålet om det i løpet av denne tiden har oppstått tingsrettslig sameie mellom partene. For det tilfelle at den ankende part ikke skulle få medhold i at det foreligger sameie, kreves vederlag for de verdier hun har tilført motparten.
Asker og Bærum herredsrett avsa den 14. desember 1988 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Saksøkte B frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
3. Saksøker frifinnes for å betale bot etter domstolloven §202."
A har i rett tid påanket dommens punkt 1 og 2, og har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
"Prinsipalt:
B dømmes til å betale til A et beløp som tilsvarer hennes halvpart av sameiet, fastsatt etter rettens skjønn.
Subsidiært:
A tilkjennes et vederlag fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 1.000.000,-."
I begge tilfeller:
A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
B har tatt til motmæle og har lagt ned denne påstand:
"1. Asker og Bærum herredsretts dom av 14. desember 1988 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Ankeforhandling ble holdt for lukkede dører den 5., 6. og 7. desember 1989. Begge parter avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom og det lagmannsretten anfører nedenfor.
Den ankende part, A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Partene har hatt et fast samboerforhold i 9 år, fra 1978 til 1987. I hele denne perioden har de hatt et samliv som kan likestilles med et vanlig ekteskap. Det er riktig at det etter sommeren 1980 har vært enkelte brudd i samlivet. Avbruddene har imidlertid vært kortvarige, aldri over to måneder, og de har ofte hatt sammenheng med voldelig og usømmelig opptreden fra ankemotpartens side. Avbruddene har aldri vært av en slik karakter at de har ødelagt kjærlighetsforholdet mellom partene.
De fant alltid tilbake til hverandre etter et kortere opphold. Det var hele tiden meningen at de skulle gifte seg og få barn. De kjøpte i den anledning tomt og bygget hus for dette formålet.
I den siste tiden de bodde sammen (1986/87) var bryllupsdagen bestemt, ringer og brudekjole innkjøpt og bryllupsreisen fastsatt. Partene brøt med hverandre og kanselerte bryllupet fordi de ikke kunne bli enige om den økonomiske ordningen dem imellom i tilfelle ekteskap.
Da de traff hverandre i 1978 og flyttet sammen, var begge i lønnet arbeid. Ankemotparten hadde på denne tiden nylig avsluttet sin utdannelse. Han hadde studiegjeld og ingen verdier. Den ankende part hadde ingen gjeld, men et bankinnskudd på ca kr. 20.000,- og atskillig innbo og løsøre.
I løpet av de 9 årene samlivet varte anskaffet partene først en tomt i 1979 i z...veien i Y for kr. 210.000,-. Tomten ble anskaffet i fellesskap, og den ankende part gjorde en betydelig innsats i forbindelse med ervervelsen av denne tomten. Det var således hun som hadde ideen om at de skulle oppsøke personlig alle som eide store hager. Kjøpet ble også i første rekke mulig på grunn av det vennskap som oppsto mellom henne og eieren.
Partene kjøpte deretter en selveierleilighet i .....grenda på Æ, hvor de også bodde en tid. Denne leiligheten ble senere avhendet i forbindelse med bytte av leilighet, en leilighet som ankemotparten fortsatt disponerer. I 1982/83 bygget partene bolig på en del av tomten i z...veien. Den ankende part utførte et stort arbeid ved oppføringen av dette huset. Hun deltok aktivt i planleggingen og innredningen av boligen, og hun utførte en god del av både malings- og tapetseringsarbeidet.
Denne eiendommen (med unntak av en del av tomten) ble senere i 1984 solgt for kr. 1.850.000,-. Gevinsten fra salget er nyttet til kjøp av hytte på Ø i 1985.
Under hele samlivet har den ankende part utført alt husarbeidet for begge parter i tillegg til at hun har hatt en krevende sekretærjobb. Hun har også ytet ankemotparten bistand i hans bijobb som båtselger. I tillegg har hun i lange perioder dekket alle utgifter til mat og nødvendighetsartikler. Hun har aldri betalt mindre enn halvparten av husholdningsutgiftene. Partenes økonomi har vært sammenblandet det meste av tiden, og hun hadde i den siste tiden de bodde sammen, fullmakt til å disponere motpartens lønnskonto.
Det er riktig at alle investeringer ble foretatt i motpartens navn, og at også alle lån ble tatt opp i hans navn. Samtlige finanskostnader er betalt av ankemotparten. Den ankende part så imidlertid på dette som rene formaliteter. Hun fant det naturlig at motparten som var utdannet økonom, tok seg av disse tingene.
Det var dessuten muntlig avtalt mellom dem at det som ble ervervet, skulle eies i fellesskap. Det var videre hele tiden meningen at de skulle gifte seg, og den ankende part stolte på det motparten sa om disse forholdene.
Den ankende part mener på dette grunnlag at hun må anses som sameier i samtlige formuesgjenstander som ble ervervet, og at hennes sameieandel må utgjøre 50%.
Subsidiært har den ankende part gjort gjeldende krav på vederlag for de verdier hun har tilført motparten. Som grunnlag for vederlagskravet har hun i det alt vesentlige pekt på den innsats og det arbeid hun har utført, samt de felles utgifter hun har betalt. Hun har i tillegg sterkt understreket de rimelighetshensyn som i dette tilfellet taler for at hun bør tilkjennes vederlag. Etter hennes oppfatning er hun kynisk utnyttet av motparten. Hun har i perioder vært utsatt for psykisk og fysisk vold, og hun er blitt hindret og hemmet i sin livsutfoldelse og karriere. Hun har på grunn av dette vært sykemeldt og arbeidsufør i lengere perioder, og hun går for tiden på attføring.
Den ankende part har for øvrig til støtte for sitt syn vist til et meget omfattende materiale av mer generell karakter, som lagmannsretten ikke finner det nødvendig å referere.
Ankemotparten, B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Partene har bodd sammen i tre perioder, fra våren 1978 til juni 1980, fra våren 1983 til høsten 1984 og endelig fra våren 1986 til juli 1987, da det kom til et endelig brudd mellom dem.
Forholdet mellom partene har hele tiden vært meget turbulent og problemfylt, og de har en rekke ganger gått fra hverandre etter uoverensstemmelser av personlig og/eller økonomisk karakter.
Begge parter har i løpet av disse årene etablert mer eller mindre faste forhold til andre. Det bestrides derfor at det i dette tilfelle foreligger et samliv som kan likestilles med et vanlig ekteskap. Forholdet kan mer likestilles med en langvarig forlovelse preget av brudd og forsoning, og som ikke førte til verken ekteskap eller samboerforhold av en slik karakter at det kan danne grunnlag for noe sameie.
Det foreligger under enhver omstendighet ingen avtale, verken skriftlig eller muntlig, eller annet rettsstiftende moment som etablerer sameie mellom partene, jfr. Rt-1978-1352, Rt-1982-1102 og Rt-1984-497. De faktiske omstendigheter i saken viser tvertimot med all tydelighet det motsatte. Partene har aldri kunnet enes om hva de skulle eie sammen, det vil si i felleseie i tilfelle ekteskap. I tillegg kommer at A i 1984 engasjerte advokat og fremsatte krav om andel i et angivelig sameie. Ankemotparten protesterte mot dette gjennom sin advokat, og saken ble ikke forfulgt av A. Den ankende part var således inneforstått med motpartens standpunkt til disse spørsmålene da de flyttet sammen igjen våren 1986.
Samtlige investeringer og låneopptak har skjedd i ankemotpartens navn, dels ved garanti og kausjon fra hans far. Den ankende part har ikke skutt inn noen av sine midler og heller ikke vært villig til å dele risikoen på annen måte. Alle investeringer er finansiert i sin helhet ved låneopptak. Ankemotparten har også måttet ta opp lån for å dekke renter og avdrag på løpende låneengasjement. Samtlige finanskostnader er hele tiden betalt av ham uten bistand fra den ankende parts side.
Partene har således ikke på noe tidspunkt hatt sammenblandet økonomi når det gjelder de foretatte investeringer. Deres "fellesøkonomi" har begrenset seg til at de har delt utgifter til mat og andre husholdningsartikler i de periodene de har bodd sammen. Ankemotparten har dog alene dekket utgifter til husleie, strøm, telefon og ferieopphold m.v.
Det bestrides ikke at den ankende part har stått for det meste av husarbeidet i de perioder de bodde sammen. Hun har imidlertid mye av tiden vært yrkesaktiv eller sykmeldt, og det var ingen barn å ha omsorgen for. Hennes innsats på dette området kan derfor ikke under noen omstendighet danne grunnlag for noe sameie. Det samme gjelder hennes arbeid i forbindelse med ankemotpartens båtsalg, som var helt bagatellmessig.
Det er riktig at A deltok ved kjøpet av tomten i z...veien i 1979, og at hun utførte noe arbeid i tilknytning til planleggingen av boligen på denne tomten. I tillegg har hun også stått for litt malings- og tapetseringsarbeid. Omfanget av dette arbeidet har imidlertid vært svært beskjedent, og kan heller ikke danne grunnlag for noe sameie.
Ankemotparten bestrider videre at det foreligger grunnlag for vederlagskrav, og viser for så vidt til det som er anført ovenfor om den ankende parts innsats med hensyn til arbeid og bruk av egne midler. Ankemotpartens økonomi ville vært den samme med eller uten As arbeid. Han er derfor ikke tilført noen verdier som det kan kreves vederlag for. Den ankende part har tvertimot hatt betydelige økonomiske fordeler i de perioder de har bodd sammen. Det må under enhver omstendighet gjøres fradrag for de kr. 20.000,- - kr. 25.000,- som A uberettiget hevet fra ankemotpartens lønnskonto etter samlivsbruddet. Når det gjelder rimelighetsbetraktningene, erkjennes det at ankemotparten enkelte ganger har lagt hånd på den annen part. Dette skjedde imidlertid etter at han over lengre tid hadde blitt sterkt provosert av henne.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke følgende:
Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at partene fra våren 1978 til sommeren 1980 hadde et fast samboerforhold med felles bolig og husholdning, som kan likestilles med et vanlig ekteskap. Når det gjelder de etterfølgende årene er forholdene atskillig mer brokete og uklare. Partene har dels bodd sammen og dels vært fra hverandre. Dette gjelder særlig tiden fra 1980 til våren 1983, da de tok i bruk boligen i z...veien, og i tiden mellom høsten 1984 og våren 1986. Forholdet mellom partene var hele tiden meget problemfylt og vanskelig, og de brøt med hverandre en rekke ganger. I et brev fra ankemotparten til den ankende part datert 4. oktober 1983, heter det at de hadde "slitt for å holde sammen til tross for 5-6 brudd".
Den 3. januar 1983 ble ankemotparten anmeldt til politiet av den ankende part for vold, og i anmeldelsen er ankemotparten oppgitt som "tidligere samboer". Ifølge den ankende parts egen forklaring ble hun i løpet av disse årene også gravid to ganger med andre menn enn ankemotparten. Også ankemotparten etablerte et relativt langvarig forhold til en annen kvinne i dette tidsrommet. De var sterkt uenige om hvorledes den økonomiske ordningen mellom dem skulle være i tilfelle ekteskap, og de engasjerte såvel advokater som andre til å bistå i utarbeidelsen av forskjellige forslag til avtale. I oktober 1984 engasjerte den ankende part advokat og fremmet krav om "økonomisk kompensasjon for utlegg og annen innsats i samboer forhold". Ankemotpartens advokat avviste kravet som grunnløst, og saken ble ikke ble fulgt opp av den ankende part.
Det er således mye som taler for at partenes forhold i årene etter 1980 ikke har hatt en slik karakter at det kan danne utgangspunkt for noe tingsrettslig sameie mellom dem. Etter det standpunkt lagmannsretten for øvrig har kommet frem til, er det imidlertid ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til dette spørsmålet.
Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at det ikke foreligger noen avtale, verken skriftlig eller muntlig, om sameie mellom partene. De var tvertimot stort sett uenige, til dels sterkt uenig, om det økonomiske forhold dem i mellom.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noe annen rettsstiftende kjensgjerning som skulle trekke i retning av at det er oppstått sameie i noen av de formuesgjenstander det her er spørsmål om. Partene har ikke hatt samblandet økonomi når det gjelder investeringene. Samtlige kjøp er finansiert fullt ut av ankemotparten ved låneopptak som han alene er ansvarlig for. Den ankende part har ikke skutt inn noe av sine midler eller stillet seg ansvarlig for lånene. Renter og avdrag er betalt i sin helhet av ankemotparten, som også har tatt opp nye lån for å dekke disse forpliktelsene. Det arbeid A utførte i tilknytning til tomteervervet og oppføringen av boligen i z...veien, antas å ha vært av et så beskjedent omfang at det ikke kan danne grunnlag for noe sameieandel. Den eneste sammenblanding av økonomi som partene har hatt, gjelder betaling av utgifter til mat og andre husholdningsartikler. Disse utgiftene har de delt på, trolig etter sin økonomiske evne. I tillegg har ankemotparten, som gjennomgående har hatt en betydelig større inntekt enn den ankende part, dekket det alt vesentlige av de øvrige levekostnadene, så som husleie, strøm, telefon og utgifter til ferie. Den ankende part har på sin side i de perioder de bodde sammen, stått for det meste av husarbeidet, som dog ikke kan ha vært særlig omfattende. Partene hadde ingen barn, og den ankende part var yrkesaktiv med unntak av perioder i 1983, 1984, 1986 og 1987. I de perioder hun ikke var i lønnet arbeid, var hun sykmeldt, og i fremlagt legeerklæring er det anført følgende:
"Det kan opplyses at hun har vært pasient hos meg siden 1965. Fra 1981 har hun konsultert meg jevnlig frem til utgangen av 1984, til sammen 40 besøk på kontoret. I store deler av disse årene har hun vært sykmeldt under diagnosen depresjon. Hennes depresive tilstand har tydelig hatt sammenheng med forholdet til samboer som etter hennes egen beskrivelse har vært meget dårlig. I julen 1983 var hennes psykiske tilstand meget dårlig og hun var da i en grensepsykotisk tilstand. Hun var da sykmeldt fra 6. juli 83 og ble friskmeldt fra 10. desember 84."
Lagmannsretten finner etter dette ikke noe grunnlag for å anta at det er etablert sameie mellom partene.
Retten finner heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilkjenne A noe vederlag. Ankemotparten er ikke blitt tilført noen verdier eller berikelse på grunn av As arbeid og tilskudd til felles husholdning. Hans økonomiske stilling ville i dag ikke vært vesentlig annerledes om partene ikke hadde bodd sammen. De rimelighetshensyn som A har påberopt seg for vederlagskravet, finner retten etter en samlet vurdering av hele forholdet mellom partene ikke tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne et vederlagskrav. Forholdet mellom partene har vært meget problemfylt, og etter det som er fremkommet for retten, er det vanskelig å tillegge den ene part mere ansvar for dette enn den annen.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket, idet lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves. Den ankende part må betale saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke slike særlige omstendigheter som kan begrunne fritak for erstatningsplikten. Advokat Anna-Blanca Dahl har lagt frem omkostningsoppgave på kr. 35.000,- som i sin helhet er salær. Oppgaven legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 35.000,- -trettifemtusen- kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.