LE-1989-237
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-10-05 |
| Publisert: | LE-1989-00237 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse an 5. oktober 1989 i kjæremålssak nr. 237/89, hl.nr 689/89 forenet med kjæremålssak nr. 238/89, hl.nr. 690/89 og kjæremålssak nr. 239/89, hl.nr. 691/89 og kjæremålssak nr. 240/89, hl.nr. 692/89 og kjæremålssak nr. 241/89, hl.nr. 693/89 og |
| Parter: | Sak nr. 237/89: Kjærende part: Shipping Corporation of India Ltd. (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Stang Lund, Oslo). Kjæremotpart: Industriforsikring A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Frode Ringdal, Oslo). Sak nr. 238/89: Kjærende part: Shipping Corporation of India Ltd. (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Stang Lund, Oslo). Kjæremotpart: Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Frode Ringdal, Oslo). Sak nr. 239/89: Kjærende part: Shipping Corporation of India Ltd. (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Stang Lund, Oslo). Kjæremotpart: Storebrand Øst A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Frode Ringdal, Oslo). Sak nr. 240/89: Kjærende part: Shipping Corporation of India Ltd. (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Stang Lund, Oslo). Kjæremotpart: Duborgh-Boy Assuranse A/S (Prosessfullmektig: H.r.advokat Frode Ringdal, Oslo). Sak nr. 241/89: Kjærende part: Shipping Corporation of India Ltd. (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Stang Lund, Oslo). Kjæremotparter: 1. Oil & Natural Gas Commision Maker Tower, Bombay, 2. R. K. Newsprint Corporation Perin Natiman Street, Bombay, 3. Regal Enterprise, Bombay, 4. K. J. International Prospect House, Bombay, 5. Bharat Aluminium Company Ltd. Calcutta, 6. Royal paper Co., Bombay, 7. Crystal Alloys Corporation, Ahmadabad, 8. Standard Alloys Industries, Ahmadabad, 9. Kastwell Foundries, Ahmadabad, 10. Super Alloys Industries, Ahmadabad, 11. Surendra Kumar Gupta, New Dehli, 12. Premier Trade & Agencies, New Dehli, 13. Kotecha Investment Corporation, Bombay, (Prosessfullmektig: H.r.advokat Frode Ringdal, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Georg Lund, formann 2. Lagdommer Rakel Surlien 3. Lagdommer Anders Bøhn ***** |
| Lovhenvisninger: | Sjøloven (1893) §118, Tvistemålsloven (1915) §98, §93, §388, §403, §29, §19, §169, §168, §199, Domstolloven (1915) §39, §8, §31, §172, §180 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Gjennom 4 forskjellige stevninger til Fredrikstad byrett 2. mai 1989 anla h.r.advokat Frode Ringdal på vegne av Industriforsikring A/S, Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S, Storebrand Øst A/S og Duborgh-Boy Assuranse A/S saker mot The Shipping Corporation of India Ltd. med krav om å få dekket utbetalt forsikringsoppgjør vedrørende varepartier sendt med saksøktes skip Vishva Apurva fra Fredrikstad i juli 1987 under diverse konnossementer. Varepartiene skulle etter konnosementene fraktes som stykkgods til India, men gikk tapt idet skipet sank i Rødehavet 6. august 1987 etter kollisjon med Mv Dias.
Saksøkerne opplyser at de vet lite om omstendighetene ved kollisjonen, men har fått opplyst at Vishva Apurva rente sin baug inn i babord side av Dias. Hverken skipets kollisjonsskott eller øvrige vanntette skott var imidlertid tette og vann trengte inn i lasterom og maskinrom, hvoretter skipet sank. Det gjøres gjeldende at dette er et uvanlig hendelsesløp i kollisjonssaker av denne art, og saksøkeren antar derfor at Vishva Apurva ved anledningen var usjødyktig og at det var denne omstendighet som førte til at lasten gikk tapt i forbindelse med kollisjonen. Søksmålet ble derfor anlagt til inntale av erstatning i medhold av sjøloven §118, tredje ledd. Verdien av varepartiene er utbetalt til lastmottagerne av forsikringsselskapene, som har trådt inn i deres krav mot de kolliderende skip.
Ved stevning 9. august 1988 anla h.r.advokat Ringdal også sak mot samme rederi på vegne av 13 indiske mottagere av lastepartier som gikk tapt ved Vishva Apurvas forlis, også disse mottatt til befraktning under konnossementer. Også for disse lasteeiere er kravet mot rederiet basert på sjøloven §118 tredje ledd. Tapet som kreves erstattet er basert på varepartienes fraktverdi med tillegg av frakt, forsikring og diverse omkostninger.
Det er opplyst i saken at det er anlagt begrensningssøksmål og opprettet begrensningsfond i The High Court of Judicature at Bombay, India og at de indiske saksøkere, men ikke de norske, har anmeldt krav eller anlagt søksmål i India. The Shipping Corporation of India Ltd. har tatt til motmæle og har gjennom sin prosessfullmektig, advokat Haakon Stang Lund, påstått saken avvist, dels fordi rederiet ikke har verneting i Norge og dels fordi partene gjennom konnossementsklausul har vedtatt verneting i India.
Sakene er besluttet forenet til felles behandling og avgjørelse i medhold av tvistemålsloven §98. Det ble videre besluttet å avgjøre saksøktes avvisningspåstand særskilt, basert på partenes skriftlige innlegg, i medhold av tvistemålsloven §93. Fredrikstad byrett tok stilling til dette spørsmål i kjennelse 29. juni 1989 hvoretter sakene ble funnet å kunne fremmes.
Når det gjelder saksforholdet forøvrig og partenes anførsler for byretten, vises det til byrettens kjennelse.
The Shipping Corporation of India Ltd. har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og har i det vesentlige anført:
Byretten har gjort seg skyldig i saksbehandlingsfeil ved ikke å ta saksøktes begjæring om muntlig forhandling av avvisningsspørsmålet til følge og i alle fall ved at den avgjorde spørsmålet uten å vente på saksøktes bemerkninger til saksøkernes prosesskrift av 27. juni 1989. Det var også en saksbehandlingsfeil at byretten ikke av eget tiltak vurderte litipendensspørsmålet knyttet til saksøktes opplysninger om at saksøkerne har meldt seg i begrensningssøksmålet i India og også har anlagt selvstendig sak for indiske domstoler til inntale av nøyaktig de samme erstatningskrav som nå søkes fremmet for norsk domstol. Anførselen om saksbehandlingsfeil følges imidlertid ikke opp med påstand om opphevelse av byrettens kjennelse idet lagmannsretten har anledning til selv å avgjøre avvisningspåstanden i medhold av tvistemålsloven §388 jfr. §403 annet ledd. Byretten har gjort den fundamentale feil å fremme saken mot en saksøkt som ikke har aktiva eller annen tilknytning til Norge utelukkende fordi retten, forøvrig feilaktig, kom til den konklusjon at vernetingsbestemmelsen i konnossementet ikke ble ansett bindende. Retten må først ta stilling til om vernetingsbestemmelsene i norsk lov gir norsk domstol, og da i særdeleshet Fredrikstad byrett, domsmyndighet og da uavhengig av om det er avtalt særskilt verneting i India. Først når domstolen måtte finne at rederiet i India har verneting i Norge kan det vurderes om slikt verneting er utelukket gjennom jurisdiksjonsklausulen.
Saksøkerne har i stevningene kun påberopt tvistemålsloven §29 og §19,2 som grunnlag for at Fredrikstad byrett har domskompetanse. Det bestrides at disse bestemmelser medfører at det indiske rederi har verneting her i landet. Det bestrides også at generelle prosessuelle prinsipper gir hjemmel for slikt verneting. I den forbindelse understrekes at sjøloven §169 kun er en lovvalgsregel som ikke kan gi grunnlag for verneting ved innlastningshavnene. Med hensyn til tvistemålsloven §29 gjøres gjeldende at den usjødyktighet som påstås å ha foreligget ved avseiling, noe som forøvrig bestrides, ikke hadde noen skadefremkallende evne. Usjødyktigheten har i tilfelle først manifestert seg etter at skipet ble kraftig skadet i kollisjonen med det andre skipet. Det kan derfor ikke være noen tvil om at skadestedet er Rødehavet og følgelig er ingen norsk domstol kompetent etter tvistemålsloven §29.
Byretten har også tatt feil når den ikke anså vernetingsbestemmelsen i konnossementet bindende for partene. Innføringen av Haag-Visby reglene som bindende etter norsk lov, innskrenker ikke utenlandske rederiers adgang til å innta jurisdiksjons- og lovvalgsbestemmelser i konnossementene. Sjøloven §168 fastslår bare at de paragrafer som inkorporerer de relevante bestemmelser i Haag-Visby reglene er preseptoriske når norsk rett skal anvendes.
Det vises forøvrig til den argumentasjon som ble gjort gjeldende av saksøkte for byretten og som er referert til i dennes kjennelse.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Sak nr. 114-117/88 A og 120/88 A avvises fra Fredrikstad byrett.
2. Shipping Corporation of India tilkjennes omkostninger for Byrett og Lagmannsrett."
Saksøkerne i søksmålene har tatt til motmæle, har henholdt seg til byrettens avgjørelse og har i det vesentlige anført:
Det bestrides at byretten har begått noen saksbehandlingsfeil i forbindelse med sin avgjørelse av avvisningsspørsmålet. Det var således riktig av byretten å avgjøre spørsmålet på grunnlag av den omfattende skriftlige meningsutveksling som forelå. Det forelå heller ikke grunnlag for å avvise sakene på bakgrunn av de søksmål som er fremmet i India, et spørsmål som bare får relevans for de indiske saksøkere fordi de norske forsikringsselskaper overhodet ikke har fremmet krav i det indiske begrensningssøksmålet. Forøvrig gjelder ikke litispendensvirkning for krav fremmet i søksmål i India fordi det ikke foreligger traktat eller konvensjon mellom Norge og India i så henseende. Når en indisk dom ikke kan fullbyrdes her i landet, kan søksmål i India ikke få slik virkning for søksmål her.
Byretten har med rette funnet at saksøkte har verneting her i landet etter de generelle prosessrettslige prinsipper som det ble redegjort for av saksøkeren under skriftvekslingen for byretten og som byretten uttrykkelig henviser til. Etter lovvalgsregelen i sjøloven §169 skal befordringen i henhold til konnossementene være underlagt norsk konvensjonslovgivning fordi konnossementene ble utstedt i Norge og fordi bestemmelsen om bruk av indisk rett i konnossementene ikke har gyldighet når India ikke er konvensjonsland etter Haag-Visby reglene. Denne bestemmelsen skal sikre norske eksportører bl.a. anvendelsen av de begrensningsregler som gjelder etter Haag-Visby reglene i forhold til de tidligere Haag-regler. En slik beskyttelse ville bli illusorisk dersom norske domstoler ikke anser seg kompetent til å pådømme saker som gjelder transport fra Norge til en stat som ikke har vedtatt Haag-Visby konvensjonen. For at sjøloven §169 skal oppnå sin hensikt i slike tilfelle, må bestemmelsen derfor - utfra et generellt prosessrettslig prinsipp - supplereres ved en vernetingregel som gir norske avskipere adgang til å saksøke utenlandske rederier i Norge, i likhet hva som gjelder for passasjerbefordring etter vernetingsbestemmelsen i sjøloven §199 første ledd bokstav b. Subsidært gjøres det gjeldende at tvistemålsloven §29 gir norske domstoler domsmyndighet med Fredrikstad byrett som rett verneting. Søksmålet er anlagt til inntale av erstatning i medhold av sjøloven §118 tredje ledd. Fredrikstad var reisens begynnelse og det var skipets tilstand der som er avgjørende for ansvarsspørsmålet. Den ansvarsbetingende skadegjørende handling overfor saksøkerne forelå i Fredrikstad og det er da uten betydning om mangelen først manifisterte seg i Rødehavet. Saksøkerne bygger på at nevnte tilstand førte til til at skipet sank som følge av kollisjonen.
Det bestrides at jurisdiksjonsklausulen i konnossementene er bindende for saksøkerne. Indiske domstoler vil ikke anvende den norske sjølovs preseptoriske ansvarsbestemmelser hvilket må medføre at jurisdiksjonsklausulen må settes til side av norske domstoler. Det vises i den forbindelse til byrettens begrunnelse for dette standpunkt, som tiltres.
Forøvrig vises til den argumentasjon som av saksøkerne ble gjort gjeldende for byretten og som er referert i dennes kjennelse. Kjæremotparten har lagt ned slik påstand:
"Fredrikstad byretts kjennelse stadfestes og kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og finner å måtte avvise de saker som er anlagt ved Fredrikstad byrett.
Spørsmålet om en sak mot et utenlandsk rettssubjekt kan anlegges i Norge vil bero på de vernetingsregler vi har etter norsk rett. Selv om vernetingsreglene som utgangspunkt avgjør den innbyrdes deling av kompetansen mellom forskjellige norske lokale domstoler, har de også betydning for norsk domsmyndighet som en enhet betraktet. Hvor en sak ikke har verneting noe steds i Norge, vil saken som hovedregel heller ikke høre under norsk domsmyndighet. Etter domstolsloven §39 kan imidlertid en sak som hører under norsk domsmyndighet anlegges ved Oslo byrett eller annen domstol bestemt av Justisdepartementet når det ikke kan påvises noe verneting for saken. Bestemmelsen forutsetter muligheten av at norsk domsmyndighet kan rekke videre enn det som følger av vernetingsreglene, hvilket vil kunne være tilfelle når det i avtale er vedtatt norsk jurisdiksjon uten angivelse av domstol, men bestemmelsen inneholder ikke noen hjemmel for slik utvidelse, jfr. Per Augdahl: Norsk Civilprosess (1961) 164.
Saksøkerne i de saker som er anlagt ved Fredrikstad byrett har i stevningene påberopt tvistemålsloven §29 og §19 annet ledd som begrunnelse for at denne byrett er rett domstol. Sistnevnte bestemmelse gjelder fysiske personer som ikke har påviselig bopel hverken i innland eller utland og heller ikke har kjent oppholdssted i landet, og kan ikke få anvendelse for juridiske personer som etter §21 har hjemting der styret har sitt sete. Saksøkte er i nærværende saker et rederi etablert i India med hovedkontor og styre i Bombay. Det pekes også på at skipet ikke var hjemmehørende i Norge etter sjøfartsloven §8 og at det spesielle rederverneting i tvistemålsloven §31 derfor ikke får anvendelse.
Lagmannsretten finner heller ikke at erstatningsvernetinget etter tvistemålsloven §29 får anvendelse, selv om saken er reist til inntale av erstatning i medhold av sjøloven §118 tredje ledd. Den pretensjon om manglende omhu med å sørge for at skipet var sjødyktig ved reisens begynnelse fra Fredrikstad passer dårlig med kravet til skadegjørende handling i denne bestemmelse, idet det ikke er pretendert at skipet var gjenstand for noen aktiv foranstaltning i denne havn. Det pekes også på at denne vernetingsregel ikke er antatt å gjelde erstatning på grunn av mislighold av kontrakt, i dette tilfellet mislighold av de befraktningsavtaler som ble inngått gjennom konnossementene, jfr. Rt-1964-376 og Rt-1984-393.
Lagmannsretten er ikke enig med kjæremotparten i at generelle prosessrettslige prinsipper fører til at norske domstoler er domsdyktig i en prosess mot utlending, som ellers ikke har verneting i Norge, hvor anvendelse av norsk preseptorisk lovgivning er avhengig av at prosessen gjennomføres for norske domstoler. Slike hensyn kan føre til at en jurisdiksjonsklausul, som henviser en tvist til utlandet i stedet for til norsk domstol etter vernetingsbestemmelsene, blir satt til side etter den reservasjon som følger av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-1962-634 ("Ringvilde-saken"), men de kan ikke føre til at det oppstilles en positiv ulovfestet vernetingsregel, som gir norske avskipere adgang til her i landet å saksøke utenlandske rederier uten annen tilknytning til Norge enn at konnossementet er utstedt her. I denne forbindelse nevnes at den særskilte vernetingsregel i sjøloven §199 ikke kan gis analogisk anvendelse for befordring av gods.
Lagmannsretten finner etter dette at Shipping Corporation of India Ltd. ikke har verneting i Norge og at de anlagte saker mot selskapet ved Fredrikstad byrett derfor må avvises.
Kjærende part har vunnet saken og blir å tilkjenne erstatning for sine saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett etter tvistemålsloven §172 første ledd sammenholdt med §180 annet ledd, idet lagmannsretten ikke har funnet resultatet tvilsomt. Erstatningen for nødvendige utgifter til ivaretagelse av den kjærende parts interesser settes skjønnsmesig til kr. 8000,- med tillegg av behandlingsgebyr for kjæremål i 5 saker med kr. 3900,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Sak nr. 114-117/88 A og 120/88 A avvises fra Fredrikstad byrett.
2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Industriforsikring A/S, Skadeforsikringssselskapet Vesta A/S, Storebrand Øst A/S, Duborgh-Boy Assuranse A/S, Oil & Natural Gas Commision, R. K. Newsprint Corporation, Regal Enterprise, K. J. International, Bharat Aluminium Company Ltd., Royal Paper Co., Crystal Alloys Corporation, Standard Alloys Industries, Kastwell Foundries, Super Alloys Industries, Surendra Kumar Gupta, Premier Trade & Agencies og Kotecha Investment Corporation (P.) Ltd. in solidum til Shipping Corporation of India Ltd. 11900,- - ellevetusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.