LE-1989-238
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-18 |
| Publisert: | LE-1989-00238 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 18. juni 1990 i ankesak nr. 238/89 hl.nr. 394/89. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Terje Amland, Oslo). Motpart: Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S (Prosessfullmektig: Advokat Nils Dagfinn Lier, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit, formann. Lagdommer Erik Smedsrud. Lagdommer Odd Emil Blomdal |
| Lovhenvisninger: | Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §180, §4 |
Den 14. mai 1984 mellom kl. 01.00 og kl. 01.30 inntraff en trafikkulykke på riksvei nr. 118 i Råde. En BMW personbil, modell 1974, hadde kommet kjørende på riksveien i retning av Rygge. I følge politirapport av 23. august 1984 må føreren av bilen ha mistet kontrollen i en venstrekurve med den følge at bilen kjørte utfor på venstre side av veien. Bilen har deretter gått rundt flere ganger sidelengs og endelig blitt stående på hjulene med fronten bort fra riksveien. Da politiet kom til stede var alle dørene lukket, men vinduene og takluken i bilen var knust. Det hadde vært 3 personer i bilen, eieren A, B og C. To av dem, A og C ble funnet liggende på venstre side av bilen, begge sterkt skadet. B omkom ved ulykken og ble funnet på høyre side av bilen. Ved blodprøver tatt kl. 03.45, kl. 04.20 og kl. 04.40 er det påvist alkoholkonsentrasjoner hos henholdsvis B med 1,6 promille, hos C med 0,43 promille og hos A med 1,87 promille.
Ved den etterfølgende etterforskning har det ikke vært mulig med sikkerhet å bringe på det rene hvem som var fører av bilen da utforkjøringen fant sted. De to overlevende fikk og har fremdeles fullstendig tap av erindring vedrørende omstendighetene før, under og umiddelbart etter ulykken.
Overlege Nils Hjeltnes, spesialist i nevrologi, avga den 17. november 1987 en erklæring som konkluderte med at A som følge av de påførte skader hadde fått en komplett ryggmargslesjon med permanente følgetilstander av så alvorlig karakter at det forelå en medisinsk invaliditet på 100 %. Hva den ervervsmessige invaliditet angikk, ville denne være helt avhengig av hvilke tekniske og elektrotekniske hjelpemidler som kunne skaffes i forhold til den yrkesmessige aktivitet som pasienten måtte ønske å komme i gang med.
Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S avviste As krav på erstatning under henvisning til bilansvarsloven §7 tredje ledd litra c.
Ved stevning av 9. februar 1988 reiste A sak mot selskapet med krav om erstatning begrenset oppad til kr 2000000,-. Det har vært enighet mellom partene om at saken skal deles slik at det først skal tas stilling til ansvarsspørsmålet, mens spørsmålet om eventuell erstatningsutmåling skal utsettes.
Forsikringsselskapet har påstått seg frifunnet for kravet.
Moss byrett avsa den 7. februar 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Vesta-Hygea frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger."
A v/advokat Terje Amland har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S tilpliktes å betale erstatning til A.
2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S har v/advokat Nils Dagfinn Lier tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Byrettens dom stadfestes.
Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten."
Ankeforhandling ble holdt den 30. mai og 31. mai 1990 i henholdsvis Moss og Oslo. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Ankemotpartens prosessfullmektig møtte. For øvrig møtte 5 vitner og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor.
Den ankende part, A, hevder at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og i rettsanvendelsen og har ved sin prosessfullmektig for øvrig i det vesentlige anført:
Som følge av det hukommelsestap som den ankende part, A, og C ble påført ved ulykken, har ingen av dem i etterhånd med sikkerhet kunnet fortelle hvem som var fører av bilen da utforkjøringen skjedde. Heller ikke ved etterforskningen for øvrig har det kommet frem opplysninger som gjør det mulig å avgjøre dette spørsmål med sikkerhet. Hendelsesforløpet forut for utforkjøringen er imidlertid klarlagt i en slik grad at det er mulig å danne seg en oppfatning av hvilket svar som mest sannsynlig er det riktige. Det er på det rene at både A og B var sterkt påvirket av alkohol under kjøringen og under den forutsetning at en av dem var fører av bilen, vil forsikringsselskapet ikke være erstatningsansvarlig.
Etter den ankende parts oppfatning må det etter en helhetsvurdering av begivenhetene forut for ulykken og opplysningene i saken for øvrig kunne legges til grunn at C mest sannsynlig var fører av bilen.
A, B og C tilhører en gjeng som jevnlig festet i helgene, der alkoholbruk og bilkjøring inngikk i mønstret. A bodde sammen med B, men var ukependler idet han arbeidet i Oslo fra mandag til fredag. Han kjørte vanligvis til og hjem fra Oslo sammen med en annen pendler, og brukte derfor sin egen bil bare hver annen uke. Han kjørte hjem fra jobben fredag ettermiddag før ulykken og regnet derfor med å la sin egen bil stå hjemme den påfølgende uke. A og B var sammen med kamerater både lørdag og søndag den 13. mai da de tidlig på kvelden drakk øl på Rygge Hotell. Her sluttet C seg til selskapet, og senere på kvelden dro de tre i As og Cs biler til Rygge Kro, hvor de parkerte bilene. På kroen fortsatte de å drikke øl. C drakk i alt 2 halvlitere pils. C drakk vesentlig mindre enn de øvrige og fremsto for dem og for betjeningen som edru. C hadde ikke deltatt i noen festing dagen før og var heller ikke med da A og B kjørte omkring i området i løpet av søndagen. C ville gjerne ta det litt med ro fordi han skulle delta i gjennomgåelse av tentamensoppgaver på den maritime skole dagen etter. Det har sannsynligheten mot seg at C ville la seg kjøre av A eller B i den tilstand de befant seg da de tre kjørte bort fra Rygge Kro ved stengetid ca kl. 22.00 søndag kveld. C visste for øvrig at B var blitt fratatt førerkortet som siktet for promillekjøring. Selv om A jevnlig drakk en del kjørte han aldri selv når han var påvirket av alkohol. Han satt heller ikke på når berusede kjørte. A hadde en markert avvisende holdning til promillekjøring, skjerpet av at han selv en gang hadde vært mistenkt. På dette område tok han seg derfor vel i akt selv om han selv skulle være under påvirkning av alkohol. Man bør derfor utelukke at A har vært sjåfør. Ved utforkjøringen hadde bilen en meget stor fart. Dette kan riktignok trekke i retning av at en beruset sjåfør har sittet ved rattet. Mot dette taler at C skulle la seg kjøre av A eller B.
Fordi C fremsto som edru både for kameratene og serveringspersonalet, må det kunne slås fast at A verken visste eller måtte forstå at C var påvirket av alkohol. Det er uvisst om A i det hele tatt la merke til at C hadde drukket 2 halvlitere pilsnerøl. Det må anses på det rene at C hadde en større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille da ulykken inntraff og således var påvirket. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å slå fast at A visste eller måtte forstå at C var påvirket etter bilansvarsloven §7 tredje ledd litra c.
Utgangspunktet for den rettslige vurdering av erstatningsspørsmålet må være det objektive ansvar som er pålagt forsikringsselskapet etter bilansvarsloven §4. I §7 finner man unntaket fra hovedregelen, og når selskapet vil påberope seg denne bestemmelse må det også ha bevisbyrden for at vilkårene forsåvidt er oppfylt.
A var ikke mer beruset enn at han av fri vilje fulgte med bilen som passasjer. For å kunne si at A "måtte vite" at C var påvirket, må det i tilfelle slås fast at A befant seg i et grenseområde mellom forsett og uaktsomhet. Dette var ikke tilfelle, idet det etter forholdene ikke var naturlig å regne med at C var beruset.
Den sterke invalidisering av A kan ikke anses som en slik særlig grunn som er nevnt i bilansvarsloven §7 tredje ledd litra c. Derimot må det kunne legges vekt på at ulykken ville ha skjedd uavhengig av at føreren var noe påvirket av alkohol, idet det synes klart at hastigheten har vært avgjørende for at ulykken inntraff.
Subsidiært anføres at spørsmålet om avkortning av erstatningsansvaret etter bilansvarsloven §7 første ledd ikke bør skje.
Etter bestemmelsen kan nemlig en viss grad av uaktsomhet tolereres. Eventuelt må A tåle noen belastning for uaktsomhet etter rettens skjønn.
Atter subsidiært anføres at en vurdering av forholdene ellers må tilsi at A tilstås erstatning.
Det er vist til Ot.prp. nr. 24 (1959/60), side 30, Rt-1978-321, RG-1982-496, Rt-1986-543, Rt-1978-432, RG-1989-832 og RG-1983-1022. Videre er vist til Nygård: Skade og ansvar (3. utg.) side 346.
Ankemotparten, Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S, hevder at byrettens dom er riktig og har v/sin prosessfullmektig, advokat Nils Dagfinn Lier, i det vesentlige anført:
A, B og C var alle tre mer eller mindre påvirket av alkohol under kjøringen. Blodprøver tatt mer enn 3 timer etter ulykken ca kl. 01.00 viser at C må ha hatt en alkoholkonsentrasjon i blodet på ulykkestidspunktet tett oppunder 1 promille. Tilsvarende verdier for B og A har vært ca 2 promille og 2,35 promille. Det mest naturlige utgangspunkt ved vurderingen av hvem som førte bilen er at dette må ha vært bilens eier, A. Rett som det var lånte B As bil, og det er derfor holdepunkter for å anta at han kjørte dersom A ikke kjørte selv. Av Brandvolds dokumenterte politiforklaring fremgår at C hadde en forsiktig kjørestil, mens B hadde for vane å "stå på". Ulykkesstedet ligger i en sone med hastighetsbegrensning på 60 km/t, mens bilen holdt en hastighet på 110-130 km/t. Den uforholdsmessig høye hastighet samsvarte således godt med den refererte karakteristikk av Bs kjørestil. Minst sannsynlig er det at C kjørte, som hadde sin egen bil parkert utenfor Rygge Kro.
Det hadde vært mest naturlig om han hadde tatt sin egen bil dersom han ville kjøre, ikke minst på bakgrunn av at As bil hadde en del tekniske mangler. C hadde tidligere sittet på med B da denne ble tatt for promillekjøring, og han var var troende til på nytt å sette seg i samme situasjon.
Sett hen til at det er gått 6 år siden ulykken, må de dokumenterte politiforklaringer anses mer troverdige enn vitneforklaringene avgitt under ankeforhandlingen. De nye forklaringene kan være et resultat av erindringsforskyvninger og ønsker om å tjene As interesser i saken. Det er overveiende sannsynlig at de tre kameratene hadde vært sammen og festet mer eller mindre kontinuerlig fra fredag kveld til søndag natt. Under enhver omstendighet er det på det rene at de var sammen både på Rygge Hotell og Rygge Kro og at det ble drukket pils begge steder. C må ha drukket adskillig mer enn de 2 halvlitere pils det har vært snakk om. A måtte derfor nødvendigvis forstå at C var beruset. Selv om C var sjåfør, blir derfor A etter bilansvarsloven §7 tredje ledd litra c, slik bestemmelsen den gang lød, avskåret fra å kreve erstatning.
Når det gjelder bestemmelsens henvisning til særlige grunner, må disse referere seg til selve kjøringen og ikke til etterfølgende forhold. Det kan ikke påvises noen unnskyldende omstendigheter knyttet til selve kjøringen, som nærmest må karakteriseres som en fyllekjøring av groveste slag.
Da alle tre var beruset ved anledningen, kan det ikke være riktig å belaste Vesta med bevisbyrden for at C ikke var fører av bilen.
Ankemotparten kan for øvrig ikke se at det forligger slike særlige omstendigheter av sosial karakter som etter bilansvars loven §7 første ledd skulle gi A grunnlag for å kreve hel eller delvis erstatning. Det er ikke grunn til å gi ham noe spillerom når det gjelder den utviste uaktsomhet.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og er enig i de konklusjoner som i domsgrunnene er trukket med hensyn til spørsmålet om hvem som mest sannsynlig var fører av ulykkesbilen natt til 14. mai 1984.
Som byretten finner lagmannsretten at spørsmålet om hvem som var bilens fører ikke kan besvares med sikkerhet, og det må derfor foretas en vurdering av hvilken løsning som fremtrer som mest sannsynlig.
På bakgrunn av Biltilsynets rapport finner lagmannsretten det klarlagt at bilen da ulykken inntraff hadde en hastighet på 110-130 km/t. For denne veistrekning var fastsatt en hastighetsbegrensning på 60 km/t. Utforkjøringen skjedde i en kurve, og hastigheten var uforsvarlig høy. Både den høye hastighet og det forhold at føreren mistet kontrollen over kjøretøyet, peker i retning av at førerens dømmekraft var svak og at hans reaksjonsevne var redusert. Dette forhold gjør det nærliggende å tro at enten A eller B, som de mest berusede, kjørte ulykkesbilen.
Hva A angår kan det ikke sees at de prinsipielle holdninger han hevder å ha overfor promillekjøring, fullt ut samsvarer med hans handlingsmønster. Det vises i denne forbindelse til at han hadde vært under etterforskning for promillekjøring og at han jevnlig lånte ut sin bil til B, som var siktet i en liknende sak. Det er grunn til å tro at han ihvertfall hadde kjennskap til Bs holdning til kjøring i påvirket tilstand.
C var klar over at han ikke var edru da han satte seg inn i ulykkesbilen. Han var kjent som en forsiktig bilfører.
Det anses mindre sannsynlig at han ville utsette seg for risikoen for å bli tatt for promillekjøring.
Bilens hastighet i ulykkesøyeblikket gjør det heller ikke sannsynlig at C var føreren.
Etter en samlet vurdering av de foreliggende omstendigheter finner lagmannsretten det mest sannsynlig at C ikke har vært fører av As bil ved anledningen.
Etter det standpunkt lagmannsretten har kommet til, anses det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om A visste eller måtte forstå at C var påvirket av alkohol og i tilfelle hvilke rettslige konsekvenser som i tilfelle måtte trekkes.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den ankende part betale ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. I samsvar med fremlagt omkostningsoppgave fastsettes disse til kr 21000,-, herav utlegg kr 1000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Skadeforsikringsselskapet Vesta A/S 21.000 -tjueentusenkroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.