LE-1989-724
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-03 |
| Publisert: | LE-1989-00724 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00724 D Dom av 3. juni 1991 i ankesak nr. 724/89 |
| Parter: | Ankende part: Synnøve Lunner (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Brodwall). Motpart: Jan Ludvig Bunæs (Prosessfullmektig: Advokat Ole Edw. Hagen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer H. Byrkjeland, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Den 9. mars 1987 garanterte Jan Ludvig Bunæs som selvskyldnerkausjonist for et gjeldsbrevlån kr 200000,- fra Bergen Bank, Bjørkelangen, til Setskog Viltfarm A/S. Selskapet ble drevet av Johan Bunæs, som er sønn av Jan Ludvig Bunæs og Synnøve Lunner, som er en kusine.
Johan Bunæs og Synnøve Lunner, som eiet samtlige aksjer i Setskog Viltfarm A/S, inngikk den 3. juni 1987 avtale om at hun skulle overta hans aksjer for kr 280000,-. I den anledning utstedte Synnøve Lunner i brev av samme dag til Bergen Bank følgende erklæring:
"Undertegnede bekrefter herved å overta kausjonsansvaret til Jan Ludvik Bunæs, Tårnveien 2, 2010 Strømmen på driftslånet til Setskog Viltfarm A/S stort kr 200,000,-
Jeg ber vennligst om at dette blir bekreftet til J.L. Bunæs samt at underskrift av meg blir brakt i orden."
Den 16. juni 1987 nektet imidlertid banken å godta Synnøve Lunner som kausjonist istedenfor Jan Ludvig Bunæs. Banken krevet tilfredstillende sikkerhet, som hun ikke har stilt.
Etter at Johan Bunæs hadde tatt ut stevning mot Synnøve Lunner med krav om oppgjør for aksjene og etablering av sikkerhet for kausjonsansvaret, ble saken ved Nes herredsretts kjennelse av 2. juni 1988 hevet som forlikt.
Ved skifterettens kjennelse av 3. juni 1988 ble boet til Setskog Viltfarm A/S, etter oppbudsbegjæring, tatt under konkursbehandling. Banken krevet Jan Ludvig Bunæs som kausjonist for lånet, som pr. 21. desember 1988 utgjorde kr 267842,09. Han har etter det opplyste fått henstand med betalingen mot å gi banken pant i en fast eiendom.
Den 6. april 1989 tok Jan Ludvig Bunæs ut stevning mot Synnøve Lunner for regresskrav. Nes herredsrett avsa dom den 26. september 1989 med slik domsslutning:
"1. Synnøve Lunner dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale til Jan Ludvik Bunæs 267842,09 - tohundreogsekstisyvtusenåttehundreogførtito 09/100 - kroner med tillegg av loven rente fra 21. desember 1988 til betaling finner sted.
2. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."
Synnøve Lunner har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Jan Ludvig Bunæs har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 14. og 15. mai 1991. Partene ga forklaring. Det ble avhørt 7 vitner hvorav 6 var nye for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Saken er bedre opplyst enn den var for herredsretten, men står forøvrig i samme stilling. Om saksforholdet vises til herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Den ankende part, Synnøve Lunner, gjør gjeldende at herredsrettens tar feil både når det gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Synnøve Lunners erklæring av 3. juni 1987 er ikke et direkte løfte til Jan Ludvig Bunæs, som denne kan bygge et selvstendig krav på. Erklæringen ble gitt i et brev til banken og forutsetter at banken godtar henne som kausjonist. Det har banken ikke gjort, og det fører til at hun er fritatt. Hun har hverken forpliktet seg til å stille sikkerhet for lånet eller å betale Jan Ludvig Bunæs' regresskrav. Det vises til Rt-1925-606 og Arnholm: Privatrett II 1964 104.
Subsidiært anføres at erklæringen, som gaveløfte, er ugyldig etter avtaleloven §33. Synnøve Lunner var i en tvangssituasjon under møtet den 3. juni 1987, som Johan Bunæs hadde anmodet om. Hun fikk før møtet bare beskjed om at de skulle behandle spørsmål om finansiering av selskapets driftsbygning. Hun var klar over at lånet fra Bergen Bank var midlertidig i påvente av søknaden om lån og stønad i Distriktenes utbyggingsfond (DU), som hun trodde ville bli innvilget. Hun er ikke kyndig i økonomi, dette i motsetning til Johan Bunæs som er finansmegler og hans far som er soussjef i bank. Begge deltok i møtet. Hun fikk i møtet tilbud om å selge sine aksjer til Johan Bunæs, men hun oppfattet det slik at hun måtte kausjonere for lån til selskapet. Hun fikk valget mellom å selge aksjene eller å kjøpe ut Johan Bunæs. Prisen for aksjene var for høy i forhold til verdien. Det ble truet med konkurs i selskapet dersom hun ikke aksepterte, og hun fikk ingen betenkningstid til å vurdere om hun alene kunne makte finansiering og drift av selskapet. Jan Ludvig og Johan Bunæs måtte forstå at det var umulig. De hadde plikt til å klargjøre selskapets økonomiske stilling for henne, og de måtte forvisse seg om at hun hadde finansiell støtte.
Synnøve Lunner ble før møtet ikke gjort kjent med kravet om at hun måtte påta seg kausjonsansvaret overfor banken istedenfor Jan Ludvig Bunæs. Hun ble fortalt i møtet at en vesentlig del av lånet sto urørt. Hans hensikt med å delta i møtet var at han ønsket å bli kvitt kausjonsansvaret. Han utnyttet situasjonen og hennes manglende forstand på økonomi. Det var han som tok opp spørsmålet, og han dikterte erklæringen som hun skrev til banken. Hun ble forledet fordi hun manglet kjennskap til selskapets økonomi. Det vises til Rt-1984-28 som gjelder opplysningsplikten.
Erklæringen av 3. juni 1987 følger forøvrig av aksjeavtalen og er betinget av at denne gjennomføres. Ved forliket ble det klarlagt at aksjeavtalen ikke kunne kreves gjennomført, i det vesentlige på grunn av de samme ugyldighetsgrunner som er gjort gjeldende i nærværende sak. Mangelen ved hovedavtalen gjør sideavtalen ugyldig. Dermed faller grunnlaget for kausjonsansvaret bort.
De reale hensyn tilsier at hun må fritas for kausjonsansvaret. Det er særlig fremholdt at Johan Bunæs ifølge revisors rapport av 6. oktober 1987 har hatt betydelige private uttak av midler fra selskapet, som han tross provokasjoner i rettssaken ikke har redegjort for. Hertil kommer kr 53000,- i uttak fra selskapet den 24. april 1986, som han har brukt til å kjøpe egen bil. Uttakene er illojale i forhold til selskapet og henne. De bidro til å svekke selskapets likviditet i en kritisk oppbyggingsfase. Kausjonen fra Jan Ludvig Bunæs ble nødvendig og DU unnlot av samme grunn å innvilge lån og stønad. Det vil være særlig urimelig om Synnøve Lunner skal måtte overta hans kausjonsansvar, og dermed bidra til å finansiere sønnens urettmessige uttak fra selskapet.
Synnøve Lunner har nedlagt slik påstand:
"1. Synnøve Lunner frifinnes.
2. Synnøve Lunner tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten, herunder renter av saksomkostningskravet, og for lagmannsretten."
Ankemotparten, Jan Ludvig Bunæs, gjør gjeldende at herredsrettens dom er riktig, og han har henvist til herredsrettens domsgrunner.
Avtalen mellom Synnøve Lunner og Jan Ludvig Bunæs om at hun påtok seg å overta hans kausjonsansvar overfor banken er bindende. Avtalen ble inngått muntlig og den ble bekreftet i hennes brev til banken, som hun skrev og undertegnet i møtet den 3. juni 1987. Han har etter avtalen rett til å kreve at hun overtar hans kausjonsansvar. Denne sak ligger annerledes an enn saken i Rt-1925-606, idet banken har godtatt henne som kausjonist mot sikkerhet, som hun lovet å stille. Avtalen var en følge av den avtale hun samtidig inngikk med Johan Bunæs om aksjekjøp, men det er to selvstendige avtaler. Det fremgår av sammenhengen mellom avtalene at erklæringen til banken ikke er et gaveløfte.
Det bestrides at avtaleloven §33 får anvendelse. Synnøve Lunner var med i selskapet fra stiftelsen i 1986. Som daglig leder og bosatt på stedet, kjente hun til selskapets økonomi. Hun mottok selskapets post og leverte regnskapsbilagene til regnskapsfører. Hun deltok i møtet med banken i april 1987 hvor spørsmålet om å konvertere driftslånet til fast lån med 10 års avdragstid ble behandlet. Hun var kjent med at Næringsmiddelkontrollen ved inspeksjon hadde funnet forholdene utilfredstillende. Dette var hennes ansvarsområde, og forsømmelsen bidro til at DU fikk et negativt syn på søknaden om stønad og lån.
Hun ble kontaktet av Johan Bunæs flere dager før møtet den 3. juni 1987, og han gjorde henne da kjent med sitt tilbud om å kjøpe aksjene. Han tilbød kr 225000,- for aksjene, fast ansettelse i selskapet, lønn og tjenestebil. Hun forela før møtet tilbudet for en av sine rådgivere, Terje Lie. Han rådet henne til å forelegge tilbudet for regnskapsfører og advokat før hun aksepterte. Det var således i strid med Lies råd at hun avslo tilbudet og kjøpte aksjene av Johan Bunæs. Avslaget var uventet, idet prisen var gunstig. Hendelsesforløpet viser at hun i realiteten hadde bestemt seg for å kjøpe allerede før møtet ble holdt. Hun må selv bære risikoen for sitt standpunkt. Jan Ludvig og Johan Bunæs regnet med at hun hadde finansiell støtte. Det vises til at hun fikk en telefon under møtet, som de antok gjaldt finansieringen.
Hensikten med møtet var at Johan Bunæs skulle kjøpe hennes aksjer. Dette var en rimelig løsning for selskapet, idet Bjørn Farestveit var villig til å stille nødvendig kapital til disposisjon. Det forutsatte at hun trådte ut som aksjonær. Hun ble ikke avkrevet ansvar for selskapets forpliktelser i form av kausjon eller på annen måte. Det vises til at hun ved advokat Andreas Iversens brev av 21. august 1987 ble tilbudt å selge aksjene tilbake for kr 90000,- uten tilleggsforpliktelser.
Som følge av at sønnens tilbud ble avslått, tok Jan Ludvig Bunæs opp kausjonsspørsmålet med Synnøve Lunner. De fant det rimelig at hans kausjon ble bragt til opphør når sønnen trådte ut av selskapet. Hun skrev selv brevet til banken og hun ble ikke presset til dette. Hun visste at lånet forfalt i juni 1987. Dommen i Rt-1984-28 gjelder spørsmålet om en banks opplysningsplikt og har ingen betydning for nærværende sak.
Hverken Jan Ludvig Bunæs eller hans sønn har opptrådt uredelig. Aksjeavtalen ble forøvrig gjennomført ved forliket den 2. juni 1988. Det bestrides at Johan Bunæs har foretatt urettmessige private uttak fra selskapet. Han har ikke hatt tilgang til de nødvendige regnskaper, som har befunnet seg hos regnskapsfører og konkursbo. Det anføres at Synnøve Lunner kunne ha motregnet sitt angivelige erstatningskrav mot Johan Bunæs ved å innbetale kjøpesummen på aksjene til selskapet.
Jan Ludvig Bunæs har nedlagt slik påstand:
"1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Jan Ludvig Bunæs tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Under møtet den 3. juni 1987 inngikk Synnøve Lunner avtale med Johan Bunæs om at hun skulle overta hans aksjer i Setskog Viltfarm A/S. Jan Ludvig Bunæs tok samtidig opp spørsmålet om hun ville stille seg som kausjonist for selskapets driftslån i Bergen Bank. Bakgrunnen var at Jan Ludvig Bunæs, som den 9. mars 1987 hadde kausjonert for lånet, gjerne ville komme ut av forholdet, og regnet med at banken ville godta henne i hans sted. Det ble oppgitt som grunn at dette var rimelig når sønnen ikke lenger skulle være aksjonær.
Lagmannsretten finner bevist at Synnøve Lunner under møtet den 3. juni 1987 lovet Jan Ludvig Bunæs å stille seg som kausjonist for lånet. Forholdet ble bekreftet i hennes brev til banken, som hun skrev og undertegnet i møtet. Lagmannsretten legger videre til grunn at banken etter styrebehandling den 16. juni 1987 i realiteten avslo hennes kausjonstilbud, idet banken krevet tilfredsstillende sikkerhet.
Synnøve Lunner har gjort gjeldende at erklæringen bare var rettet til banken, og at den falt bort, da banken nektet å godta henne som kausjonist. Hun mener seg ikke forpliktet til å stille annen form for sikkerhet overfor banken. Jan Ludvig Bunæs mener derimot at hun gjennom erklæringen har forpliktet seg overfor ham til å overta hans kausjonsansvar, og at hun således var forpliktet til å stille sikkerhet, som banken krevet av henne.
Hovedspørsmålet i saken er dermed hvordan Synnøve Lunners erklæring av 3. juni 1987 skal forstås. Etter ordlyden var hun ikke forpliktet til å stille annen sikkerhet overfor banken enn kausjon. Når banken avslo hennes kausjonstilbud, ble det således umulig å oppfylle avtalen etter sin ordlyd. Spørsmålet blir dermed om dette skal føre til en omregulering av forholdet mellom partene, slik at han skal kunne kreve at hun stiller sikkerhet overfor banken eller betaler hans regresskrav.
Lagmannsretten kan ikke se at omstendighetene omkring utstedelsen av erklæringen gir grunnlag for å tolke denne videre enn ordlyden tilsier. Retten legger vekt på at Synnøve Lunner skulle stille seg som kausjonist uten vederlag. I forhold til Jan Ludvig Bunæs fremtrer erklæringen som et gaveløfte. Retten kan etter bevisførselen forøvrig ikke se at hennes kausjon skulle være en forutsetning for aksjeovertakelsen eller at hun gjennom kausjonsansvaret oppnådde bedre betingelser i avtalen med Johan Bunæs. Når forholdet er at Synnøve Lunner, uten noe vederlag fra Jan Ludvig Bunæs side, har lovet ham å tilby banken kausjon, er presumsjonen for at hun skal være fri hvis banken avslår tilbudet.
Da møtet ble holdt den 3. juni 1987 var selskapets økonomiske stilling prekær. Det var et påtrengende behov for omlag kr 1,1 til 1,2 mill. i ny kapital til å finansiere den nye driftsbygningen som var under oppføring. Søknaden om lån og stønad i DU var ikke innvilget, og driftslånet i Bergen Bank, som Jan Ludvig Bunæs hadde kausjonert for, forfalt til betaling den 10. juni 1987. Johan Bunæs hadde ivaretatt økonomifunksjonen i selskapet siden stiftelsen i 1986, og han var som finansmegler klar over situasjonen da han ba om møtet med Synnøve Lunner. Jan Ludvig Bunæs er soussjef i bank, og lagmannsretten legger til grunn at han var informert av sønnen om de økonomiske problemer i selskapet, da han deltok i møtet.
Synnøve Lunners oppgave i selskapet var i det vesentlige knyttet til oppdrett av fasaner, og hun er lite økonomisk kyndig. Det er usikkert hva Johan Bunæs fortalte henne før møtet den 3. juni 1987. Partene er imidlertid enige om at spørsmålet om overtagelse av kausjonsansvaret først ble nevnt for henne i møtet. Hun har selv forklart at hun fikk opplyst at bare en mindre del av lånebeløpet var disponert, at hennes anmodning om betenkningstid ble avslått og at Jan Ludvig Bunæs dikterte brevet til banken. Hun sier at hun følte seg i en tvangssituasjon. Det er uenighet mellom partene om hva som foregikk i møtet. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, idet forholdene ikke kan sees å ligge slik an at de kan gi grunnlag for å tolke hennes gaveløfte til Jan Ludvig Bunæs mer omfattende enn strengt nødvendig.
Etter dette må Synnøve Lunner gis medhold i at hennes forpliktelse etter erklæringen opphørte ved at banken nektet å godta henne som kausjonist. Lagmannsretten finner støtte for resultatet i Rt-1925-606 og Arnholm: Privatrett II 1964 108.
Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til de ugyldighetsgrunner som forøvrig er gjort gjeldende.
Anken har ført frem. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedreglene i tvistemålsloven §172 første ledd og §180 annet ledd om at ankemotparten skal erstatte den ankende part sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten. I samsvar med omkostningsoppgave fra advokat Brodwall fastsettes saksomkostningene for lagmannsretten til kr 30632,- hvorav utlegg til rettsgebyr utgjør kr 7800,- og til utdrag kr 1832,-. For herredsretten fastsettes omkostningene i samsvar med oppgaven til kr 9300,- som i sin helhet er salær. Den ankende part har for lagmannsretten nedlagt påstand om renter av det omkostningsbeløp som gjelder behandlingen av saken i herredsretten. Lagmannsretten tar påstanden til følge, jfr. Rt-1983-127. Omkostningene for begge retter settes samlet til kr 42400,-, som omfatter renter av omkostningene for herredsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Synnøve Lunner frifinnes.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Jan Ludvig Bunæs 42400,- -førtitotusenfirehundre- kroner til Synnøve Lunner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.