LE-1990-196

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-11-23
Publisert:	LE-1990-00196
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 23 november 1990 i ankesak LE-1990-00196, hlnr. 336/90.
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Helge Lochner). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Nordtømme).
Forfatter:	1. Lagdommer Christian Borchsenius, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Ekstraord. lagdommer Erik Jørgensen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §180, §34, §39, §47, Barneloven (1981)

• * * * *

Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:

Saken gjelder tvist om en fars rett til samvær med sin vel 1 1/2 år gamle sønn.

Oslo byrett avsa dom i saken den 3. januar 1990 med slik domsslutning:

"1. A og B separeres.

2. A tilkjennes bruksrett til leiligheten i - - -veien - -, X.

3. A har alene foreldreansvaret for sønnen C.

4. B har for tiden ikke rett til samvær med sønnen C.

5. B betaler med virkning fra 1. september 1989 oppfostringsbidrag til sønnen C med kr 990,- pr. måned. Bidraget forfaller forskuddsvis til betaling den 1. hver måned.

6. Partene bærer hver sine omkostninger."

B ved advokat Helge Lochner har i rett tid påanket byrettens dom for så vidt angår domsslutningens punkter 3, 4 og 6.

A ved advokat Wenche Nordtømme har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt 1. november 1990. Partene og to vitner - de samme som i byretten - avga forklaring, og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksforholdet fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Den ankende part gjør i det vesentlige gjeldende:

Det er viktig for sønnen å ha kontakt med og kjenne sin biologiske far. Dette er til barnets beste, jfr. barneloven av 8. april 1981 nr. 7 §44 tredje ledd, og moren påtar seg et tungt ansvar om hun nekter dette.

Det foreligger intet grunnlag for å treffe vedtak om å nekte ham samværsrett, noe som det efter rettspraksis kreves strenge grunner for å gjøre.

Han mener også at det heller ikke foreligger noen grunn til å nekte ham hans del av foreldreansvaret for barnet. Gjennom delt foreldreansvar kan han være med på å forme sønnens fremtid til det beste for barnet, jfr. barneloven §34 tredje ledd.

Når det gjelder ankemotpartens anførsler angående omstendigheter som skulle begrunne nektelse av foreldreansvar og samværsrett, har han følgende bemerkninger:

Han har aldri opptrådt brutalt mot sin hustru. Det at hun oppsøkte Krisesenteret, er intet bevis for at han noen gang var voldsom. Han er personlig kristen, har gått flere år på presteskole i Jugoslavia og tar avstand fra voldsbruk.

Han forsøkte å få partenes ekteskap til å fungere best mulig til tross for de kulturforskjeller som eksisterte.

Han forsøkte også å få sin hustru med på å kontakte Familierådgivningskontoret for å få hjelp til å løse problemer i ekteskapet, men hun motsatte seg å trekke andre inn i deres problemer. Derimot blandet hennes slektninger seg inn og gjorde deres problemer større.

Han flyttet frivillig fra den felles leilighet da hun tok initiativet til det ved å pakke hans eiendeler og sette disse utenfor. Han leverte alle nøkler med en gang. Han har aldri senere forsøkt å oppsøke henne på hennes bopel eller å true henne under telefonoppringninger.

De ca 10 samværene han hadde med sønnen i 1989, gikk alle meget bra.

Ankemotparten har ingen grunn til frykt for ham i forbindelse med utøvelse av samværsretten.

Byrettens bevisbedømmelse er feil. Byretten har lagt altfor stor vekt på hennes forklaring og vitneutsagn fra hennes bror og svigerinne. Det er således usant at han skal ha fortalt at han har gjort tjeneste i Fremmedlegionen i et land i det sørlige Afrika og at han i den forbindelse skal ha drept en mann. Det er likeledes usant at han vet hvordan man dreper en person med en kulepenn, at han skal ha slått og dyttet sin hustru, og at han skal ha skremt henne ved å maskere seg eller ved å opptre truende med brødkniv.

Selvom retten eventuelt skulle feste lit til hennes partsforklaring og vitneutsagnene, er imidlertid det som der er fremkommet, ikke nok til å begrunne nektelse av samværsrett og foreldreansvar. Forholdet mellom de tidligere ektefeller har roet seg og stabilisert seg nu 1 1/2 år efter bruddet mellom dem.

Den ankende part har ingen negative personlighetsavvik utover det vanlige. Morens eventuelle angstfølelse kan ikke ha noen betydning for barnets rett til og behov for samvær med faren. Han har ikke søkt kontakt med henne på ett år, så hun har ingen reell grunn til frykt.

Det er heller intet grunnlag for noen frykt for at han skulle kidnappe barnet og føre det ut av Norge.

Han er villig til å la samværet bli gjennomført på en måte som retten måtte bestemme, f.eks. ved at en nøytral person - støttekontakt el. lign. - er tilstede under samværene, og han er også villig til å finne seg i en mindre hyppig samværsfrekvens enn den normalordning som er fastsatt i barneloven §44 fjerde ledd. Han er også innforstått med at moren tar opp saken påny hvis samværsordningen ikke virker efter sin hensikt, jfr. barneloven §47, jfr. §39.

Den ankende part viser til Smith og Lødrup: "Barn og foreldre" (1989) side 100 flg. og til h.r.dommer i Rt-1976-1497 og Rt-1986-82.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. A og B har felles foreldreansvar for sønnen C.

2. B skal ha samværsrett til sønnen C fastsatt etter rettens skjønn.

3. A betaler sakens omkostninger."

Ankemotparten gjør i det vesentlige gjeldende:

Byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse er riktig og byrettens dom bør stadfestes.

Hennes partsforklaring og vitneutsagnene er klart mer troverdige enn mannens forklaring og må legges til grunn av retten. Byretten fant det - helt riktig - bevist at han har karaktertrekk som med stor sannsynlighet kan ha skadevirkninger for barnet.

Hans avvikende karaktertrekk har vist seg ved at han har skremt henne med maskering en mørk kveld da hun var på vei hjem fra kveldsvakt, ved at han har truet henne med brødkniv, ved at han har fortalt at han har vært i Fremmedlegionen og i den forbindelse drept en mann, ved at han har sagt at han kan drepe et menneske med kulepenn eller på en slik måte at dødsårsaken ikke kan finnes, samt ved at han har vist et voldsomt temperament og sinne og gjennom lange enetaler tvunget henne til enighet. Han har også slått henne til blods og slik at brillene hennes ble ødelagt, og dyttet henne ned i sofaen eller sengen og holdt for munnen hennes så hun ikke fikk sagt noe.

Han har forsøkt å kontakte henne i den tidligere felles leilighet flere ganger efter samlivsbruddet. Efterat hun fikk hemmelig adresse og telefonnummer, har han forsøkt å kontakte henne gjennom hennes far.

Når det gjelder hans krav om samværsrett, anføres at problemene vil bli altfor store. Hans personlighetstrekk vil ha negativ innvirkning på barnet. Selvom retten eventuelt skulle finne at han ikke har tilstrekkelig store negative karaktertrekk til at samvær må nektes på det grunnlaget, må samvær nektes fordi hennes angst vil skade barnet.

Hun har utviklet en slik begrunnet, reell angst for sin tidligere ektefelle at den alene vil gjøre det vanskelig å praktisere en samværsordning. Det er stor sannsynlighet for at hennes angst vil smitte over på og påvirke barnet på en klart skadelig måte.

Hun har åpenbart grunn til å ha slik angst. Det var riktignok ikke mye fysisk vold i ekteskapet, bare noen enkeltepisoder. Men den psykiske vold fra mannens side var utslagsgivende. Også psykisk vold kan gi grunnlag for å få opphold på Krisesenteret. Hun har hele tiden følt undertrykkelse og terror og har derfor måttet skaffe seg både hemmelig telefonnummer og hemmelig adresse. Hun lever helt isolert med sin sønn.

En samværsrett for faren vil i dette tilfelle ikke være til beste for barnet, og derfor i strid med barneloven §44 tredje ledd. Selv om retten eventuelt skulle anse morens angst ubegrunnet, er den allikevel en realitet som må få avgjørende betydning ved vurderingen av hva som er til beste for barnet. Farens personlighetstype er langt mer komplisert enn det som kom frem i retten. Han er uberegnelig, uforutsigbar og har et voldsomt temperament. I denne sak er omstendighetene så spesielle at h.r.dommen i Rt-1989-148 ikke kan få tilsvarende anvendelse.

Den ankende part har de ganger som han har vært sammen med sin sønn efter samlivsbruddet, ikke oppført seg på en måte som viser noen ekte farsfølelser eller farskjærlighet for barnet. Moren antar at hovedgrunnen til at han vil ha rettens avgjørelse for samværsrett, er at han ellers vil bli nektet fortsatt oppholdstillatelse i Norge.

Samværene var riktignok positive den første tiden efter samlivsbruddet, men de ble mer og mer urolige, så moren ba sin svigerinne delta når far og barn skulle møtes.

Generelt er det nok riktig at forhold roer seg efterhvert som tiden går, men det har ikke skjedd i denne saken, så hennes angst for mannen er fortsatt like stor.

Når det gjelder farens krav om felles foreldreansvar, viser hun til uttalelsene fra Stortingets Justiskomite i Innst. O. nr. 30 (1980-81) angående barneloven om at felles foreldreansvar mot en av partenes ønske bare kan komme på tale i unntakstilfelle.

Felles foreldreansvar krever en god del samarbeide mellom foreldrene, men her er det så store motsetninger mellom disse at dette ikke vil fungere.

I denne sak foreligger det derfor klare grunner for at den ankende part hverken bør ha samværsrett eller delaktighet i foreldreansvaret.

Ankemotparten viser til Rt-1982-1200, Rt-1986-82 og Rt-1986-638, samt Rt-1989-148. I alle disse dommer la Høyesterett vekt på angjeldende parts negative personlige egenskaper.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Oslo byretts dom av 3. januar 1990 stadfestes for så vidt gjelder punktene 3 og 4.

2. B tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten er enig i byrettens begrunnelse og resultat og skal dessuten bemerke:

Når det gjelder den ankende parts krav om samværsrett, viser lagmannsretten til at avgjørelsen først og fremst skal rette seg efter det som er best for barnet, jfr. barneloven §44 tredje ledd. Den ankende part har fremholdt at det efter rettspraksis skal sterke grunner til å nekte samværsrett, og at det i dette tilfelle ikke foreligger slike grunner. Moren derimot har fremhevet en rekke omstendigheter som taler imot at faren for tiden får samværsrett.

Høyesterett har i Rt-1989-148 uttalt at dersom "samvær helt skal nektes en far eller mor på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet på motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet eller lignende vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jfr. Rt-1976-1497."

Spørsmålet blir således om den ankende parts personlige egenskaper må sies å være negative utover normal variasjonsbredde.

Efter bevisførselen finner lagmannsretten at moren har grunn til å være redd for faren. Mange ting som lagmannsretten legger til grunn at han har gjort, måtte klart skremme henne, slik som episoden da han, etter å ha maskert seg med en finlandshette, møtte henne i en mørk gate på vei hjem fra kveldsvakt, og episoden eller episodene da han slo henne og dyttet henne ned i sofaen, og episoden da han opptrådte truende med brødkniv. I samme kategori faller hans adferd da han skulle treffe mor og barn på Y. Retten legger også vekt på det som er opplyst om hans generelle karaktertrekk - at han har opplyst at han har drept en mann under deltagelse i krigføring i det sørlige Afrika, at han har skrytt av at han vet hvordan man tar livet av en person uten å efterlate spor, og at han har et uberegnelig og aggressivt temperament. Det som er opplyst om hans adferd ved møter med sønnen, viser ingen normal omsorgsfølelse.

Lagmannsretten finner morens angst reell og begrunnet og at en gjennomføring av eventuell samværsrett av den grunn vil være skadelig for barnet.

Barnet som saken gjelder, er født i mars 1989 og er således nu kun drøyt 1 1/2 år gammelt.

Ingen av de dommer som partene har henvist til i sin prosedyre, har angått et så lite barn. Retten finner derfor liten veiledning i tidligere dommer, som alle er konkret begrunnet.

Barneloven §44 første ledd, fastslår at det er barnet som har rett til samvær med begge foreldre. Det er m.a.o. barnets interesse som skal være avgjørende. Og retten er for så vidt ikke uenig i at et barn nok har behov for kontakt og samvær med sin biologiske far såvel som med moren. Det fremgikk også av morens forklaring at hun for tiden lever svært isolert sammen med sin sønn. Hun går aldri ut efterat barnet er lagt, og har ingen avlastning i form av barnevakt eller lignende. Barnets omgang er således stort sett begrenset til moren, og det kan nok være uheldig for barnet. Dette må imidlertid sees i sammenheng med den frykt hun fortsatt nærer for barnets far.

Til tross for at det nok kan virke uheldig selv for et så lite barn å ha moren som det eneste menneske å ha kontakt med, finner lagmannsretten at hensynene som taler mot en samværsrett for faren på det nuværende stadium er mest tungtveiende.

Retten finner derfor at det som vil være det beste for barnet, er at faren for tiden ikke gis samværsrett. Hvis forholdene forandrer seg senere, vil spørsmålet om samværsrett kunne tas opp igjen påny, jfr. barneloven §47, jfr. §39.

Den ankende part har også krevet del i foreldreansvaret for barnet. Retten er enig med moren i at et delt foreldreansvar krever adskillig samarbeide mellom foreldrene - noe som det ikke er klima for i denne sak.

Retten finner at de samme grunner som ovenfor er anført når det gjelder samværsrett, også er avgjørende når det gjelder foreldreansvaret. Også dette spørsmål kan imidlertid tas opp påny hvis forholdene forandrer seg, jfr. barneloven §39.

Ankemotparten har efter dette vunnet saken fullstendig. Hun har hatt bevilling til fri sakførsel og har nedlagt påstand om at den ankende part skal erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten. Lagmannsretten finner at byrettens omkostningsavgjørelse bør stadfestes. Derimot bør den ankende part, som har anket forgjeves, tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten, jfr. hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det kan ikke sees å foreligge slike særegne omstendigheter som kan gi grunn til å fravike loven hovedregel her. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt salæroppgave stor kr 10080,-. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning: 1. Byrettens dom - slutningens punkt 3, 4 og 6 - stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler B til det offentlige 10080 -titusenogåtti- kroner innen 14 - fjorten- dager fra dommens forkynnelse.