LE-1990-58

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og kjennelse
Dato:	1991-04-19
Publisert:	LE-1990-00058
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom og Kjennelse av 19. april 1991 i ankesak LE-1990-00058.
Parter:	Ankende part: Jan Paulsen Prosessfullmektig: Advokat Steingrim Wolland, Oslo. Motparter: 1. Norsk Talentbyrå A/S 2. Gunvall Slatlem Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Skutvik, Stavanger.
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Kst. lagdommer Jan Hein Eriksen
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1976) §2-13, Tvistemålsloven (1915) §144, §174, §180, §181, §375, Foretaksregisterloven (1985)

Saken gjelder økonomisk oppgjør i tilknytning til kontrakt av 4. november 1987, hvoretter Norsk Talentbyrå A/S (senere kalt NTB) - med personlig garanti av Gunvall Slatlem - leide av Jan Paulsen et mekanisk surfebrett for tidsrommet 1. februar 1988 - 1. juli 1989.

I løpet av leieperioden oppsto alvorlige uoverenstemmelser mellom partene, hvilket førte til at NTB unnlot å betale til avtalt tid en leietermin på kr 128000 som etter kontrakten forfalt til betaling 1. november 1988. NTB hevdet på dette tidspunkt å ha et motkrav som mer enn oppveide forfalt leiebeløp. Dette ble bestridt av Paulsen, som på sin side i november 1988 hevet kontrakten og krevde brettet utlevert til seg. Hevingen ble ikke akseptert av NTB, og Paulsen begjærte i desember 1988 midlertidig forføyning for å få brettet utlevert. Før saken ble behandlet av Oslo namsrett, bemektiget Paulsen seg brettet 8. februar 1989. Ved stevning av 16. februar 1989 til Nes herredsrett reiste NTB sak mot Paulsen med krav om erstatning. 22. februar 1989 begjærte NTB midlertidig forføyning for å få brettet utlevert til seg. Før saken ble behandlet av namsretten ble brettet levert tilbake til NTB i slutten av februar 1989. Omtrent samtidig innbetalte NTB etter særskilt avtale kr 50000 til Paulsen, mot at Paulsen på sin side lovte ikke å kreve brettet tilbakelevert før kontraktperiodens utløp 1. juli 1989. NTB har senere unnlatt å betale en leietermin på kr 126000 pr. 1. mai 1989. Selskapet har likeledes unnlatt å betale kr 22000 pr. 1. desember 1988 som Paulsen i følge kontrakten tilkommer som andel av sponsorinntekter.

I det erstatningssøksmål som NTB reiste mot Paulsen ved Nes herredsrett gikk Paulsen til motsøksmål med krav om at NTB og Gunvall Slatlem in solidum måtte betale ham erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 642436.

Nes herredsrett avsa dom i saken 15. september 1989 med slik domsslutning:

"I hovedsøksmålet:

Jan Paulsen frifinnes.

I motsøksmålet:

Norsk Talentbyrå A/S dømmes til å betale erstatning til Jan Paulsen med 97783 - nittisyvtusensyvhundreogåttitre - kroner, samt loven renter fra 1. mai 1989.

I søksmålet mot Gunvall Slatlem:

Gunvall Slatlem idømmes status som simpel kausjonist for Jan Paulsens krav etter slutningen i motsøksmålet.

I hoved- og motsøksmålet, samt søksmålet mot Gunvall Slatlem:

Jan Paulsen dømmes til å erstatte Norsk Talentbyrå A/S og Gunvall Slatlem sakens omkostninger med 50000 - femtitusen - kroner."

Sakens nærmere enkeltheter fremgår av herredsrettens dom og av omtalen nedenfor.

Herredsrettens dom er av Jan Paulsen i rett tid anket til Eidsivating lagmannsrett. Det fremgår av ankeerklæringen at anken omfatter hele herredsrettens dom, med unntak av realitetsavgjørelsen i hovedsøksmålet. Anken er begrunnet i feil ved bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Norsk Talentbyrå A/S og Gunvall Slatlem har tatt til motmæle og hevder at herredsrettens dom er riktig. Han har ikke motanket.

Ankeforhandling ble holdt 3. - 5. april 1991 i Oslo tinghus. Partene møtte og avga partsforklaring. Det ble avhørt 7 vitner, hvorav 4 var nye for lagmannsrett. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Ankende part, Jan Paulsen, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Kontrakten er inngått mellom "Norsk Talentbyrå A/S, Oslo - personlig garantert v/hr. Gunvall Slatlem (heretter kalt leier) og Jan Paulsen". I dette ligger at NTB og Gunvall Slatlem er solidarisk ansvarlige overfor Paulsen. Slik var avtalen også ment, noe begge parter var innforstått med ved avtaleinngåelsen. Slatlems garanti er dermed ikke begrenset til simpel kausjon, slik herredsretten er kommet til, og ansvaret er slettes ikke begrenset til å gjelde de første 60% av kontraktsbeløpet, slik ankemotparten nå hevder.

Det har for øvrig vist seg at Norsk Talentbyrå A/S ikke var registrert på avtaletidspunktet. Det følger da av aksjeloven §2-13 annet ledd at de som har handlet på selskapets vegne hefter personlig for forpliktelsen. Spørsmålet om Slatlem er solidarisk ansvarlig sammen med NTB må ses også på denne bakgrunn.

Subsidiært anføres at selv om Slatlem bare er å anse som simpel kausjonist, må vilkårene for å få fullbyrdelsesdom overfor ham nå være til stede, idet NTB er meldt å være under avvikling (etter først å ha skiftet navn til Norwegian Management A/S), og det under ankesaken er opplyst fra ankemotparten at selskapet ikke har tilstrekkelige midler til å kunne gjøre opp for seg fullt ut.

Paulsen har erkjent ansvar for forsinkelsen ved at brettet ble levert 8. februar 1988, mens det etter kontrakten skulle ha vært levert 15. januar 1988. Det bestrides imidlertid at forsinkelsen har medført økonomisk tap for den annen part. Eventuelt økonomisk tap er i tilfelle begrenset til rentetap ved at arrangementsinntektene ble noe forskjøvet i tid. Dette har ankemotparten i realiteten fått kompensasjon for ved at Paulsen innrømmet utsettelse med innbetaling av sponsorinntekter. Dessuten har ankemotparten - ved å avslå Paulsens tilbud på et tidlig stadium om kompensasjon for forsinkelsen - forspilt sin rett til nå å kunne kreve erstatning for eventuelt tap.

Paulsen var berettiget til å heve kontrakten i november 1988. Det forelå på det tidspunkt betalingsmislighold ved at leiebeløp og andel i sponsorinntekter ikke var betalt ved forfall. Det forelå dessuten antesipert mislighold vedr. andre punkter i kontrakten. Dessuten forelå svik ved at ankemotparten hadde arrangert show som ikke var innrapport til Paulsen. Ankemotparten kan dermed ikke høres med at det må gjøres fradrag i Paulsens tilgodehavende som følge av at Paulsen i februar 1989 tok brettet fra ankemotparten.

Ankemotparten har ikke overholdt sin forpliktelse etter kontrakten til å oversende kopier av arrangementskontrakter kvartalsvis til Paulsen. Han har heller ikke oppfyllt kontraktens bestemmelse i punkt 5 om umiddelbart å rapportere til Paulsen tilfeller hvor arrangementer ble spolert som følge av teknisk svikt som utleieren var ansvarlig for. Som følge av dette foreligger ingen pålitelig dokumentasjon over det samlede antall show som skal danne grunnlag for Paulsens godtgjørelse.

I saken er senere fremlagt 85 kontraktskopier som viser at det er inngått avtale om i alt 209 show. Kontraktene er nummerert og følgende mangler: 18/88 samt nr. 3, 4, 7, 8, 10, 12, 20 og 23 for 1989. Gjennomsnittlig må hver av de 9 manglende kontraktene antas å omfatte 2 show. I tillegg må det - som også herredsretten la til grunn - antas å være avholdt show uten at det er inngått skriftlig kontrakt, anslagsvis 20 show. Det kreves på denne bakgrunn at Paulsens godtgjørelse etter kontrakten må beregnes med grunnlag i 245 avholdte show.

Paulsen godtar at 3 show måtte kanselleres på grunn av tekniske feil som han må hefte for. For lagmannsretten bestrides ikke de øvrige påståtte kanselleringer, men ankemotparten har tapt sin rett til å gjøre disse gjeldende ved ikke å ha reklamert i tide. Etter kontraktens punkt 5 skal slike tilfelle rapporteres umiddelbart, hvilket ikke har skjedd.

Etter kontrakten har leieren garantert et minimum av 130 show (bookinger) med samlet leiebeløp kr 442000 pluss kr 132000 i sponsorinntekter. Det kan ikke under noen omstendighet gjøres fradrag for tekniske brudd slik at disse garanterte minstebeløp ikke oppnås.

Når det gjelder saksomkostningene for herredsretten, må lagmannsretten etter omstendighetene ha full kompetanse. Alle spørsmål som i herredsretten formelt måtte henføres under hovedsøksmålet er behandlet også av lagmannsretten. Vilkåret i tvistemålsloven §181 første ledd om at "saken selv" er brakt inn for lagmannsretten, må derfor anses oppfyllt. Dersom lagmannsretten ikke finner å kunne pådømme saksomkostninger for herredsretten i tilknytning til hovedsøksmålet, må herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves forsåvidt gjelder hovedsøksmålet og hjemvises til ny behandling.

Jan Paulsen nedla slik endelig påstand:

"1. Norsk Talentbyrå A/S og Gunvall Slatlem dømmes in solidum til å betale Jan Paulsen erstatning, fastsatt etter rettens skjønn oppad begrenset til kr 664748.

2. Norsk Talentbyrå A/S og Gunvall Slatlem dømmes in solidum til å betale Jan Paulsen sakens omkostninger for herredsog lagmannsrett, samt at Norsk Talentbyrå A/S dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten forsåvidt angår hovedsøksmålet.

Subsidiært:

3. Herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves forsåvidt gjelder hovedsøksmålet og hjemvises til ny behandling i herredsretten."

Ankemotpartene, Norsk Talentbyrå A/S og Gunvall Slatlem har for lagmannsretten anført:

Slatlems garantiansvar kan ikke under noen omstendighet strekkes lenger enn til at han hefter som simpel kausjonist, slik herredsretten er kommet til. Det er i saken ikke holdepunkter for at han har påtatt seg å være selvskyldnerkausjonist. Kontrakten må tolkes mot den av partene som har vært den kyndige, nemlig Jan Paulsen. Det er ikke grunnlag for solidaransvar på annet grunnlag. Hverken aksjeloven §2-13 eller foretaksloven kommer til anvendelse i denne saken.

Slatlems garantiansvar var begrenset til å gjelde de første 60% av kontraktens pålydende, hvilket hadde sammenheng med at Paulsen ønsket å benytte diskontering/factoring for dette beløp. At garantiansvaret var slik begrenset har også den annen part vært innforstått med, hvilket fremgår av brev 7. desember 1988 fra Paulsens advokat til advokat Skutvik.

Når det gjelder antall show som det skal betales for, har herredsretten korrekt lagt den såkalte "Stimorollisten" til grunn. I listen er det riktignok gjort noe forvirrende bruk av betegnelsen "avlyst", men etter den avklaring og de mindre vesentlige korreksjoner som fant sted under ankeforhandlingen er det ikke avdekket uriktige opplysninger i listen. Etter korreksjoner under ankeforhandlingen inneholder listen 173 show. Sakkyndige vitner har for lagmannsretten karakterisert dette som et godt resultat.

Selv om ankemotpartene for herredsretten ikke fikk fullt gjennomslag for alle sine anførsler om hvilke fradrag som måtte gjøres ved beregningen av antall show som skal legges til grunn for utmåling av Paulsens tilgodehavende, er herredsrettens dom akseptert. Når det gjelder Paulsens innsigelser om mangelfull reklamasjon ved tekniske brudd, hevdes prinsipalt at det alltid ble gjort alvorlige forsøk på å varsle Paulsen umiddelbart, men at han ikke alltid var å treffe. Dette kan ankemotpartene ikke lastes for. Frem til 11. oktober 1988 kom det heller ingen reaksjon fra Paulsen på dette punkt, hvilket skyldtes at partene seg imellom hadde avfunnet seg med en mer uformell ordning enn den som er formulert i kontrakten. Også etter at forholdene mellom partene tilspisset seg i oktober 1988, har Paulsen gått inn på en realitetsdiskusjon om de enkelte tilfellene av teknisk brudd. Han er da avskåret fra nå å påberope at de enkelte tilfellene er reklamert for sent, jfr. Rt-1984-962.

De ankende parter har avfunnet seg med herredsrettens beregning av det økonomiske tapet som følge av at brettet ble levert for sent. Etter det som ble anført fra den ankende parts side under ankeforhandlingen hevdes at ankemotpartene ikke under noen omstendighet har tapt sitt krav på dette punkt som følge av passivitet. Kontrakten gir ikke noen anvisning på hvorledes tapet skal beregnes. De ankende parter har som følge av forsinkelsen tapt dekningsbidrag for en periode på ca 5 uker, idet de fikk rede på forsinkelsen så sent at det ikke var mulig i denne perioden å sette inn andre arrangementer. De har dermed gått glipp av gjennomsnittlig 4 arrangementer i 5 uker. Tap i dekningsbidrag utgjør ca kr 5000 pr. arrangement.

Herredsretten har korrekt lagt til grunn at Paulsen ikke hadde grunnlag for å heve avtalen i november 1988. Hans egenmektige tilegnelse av brettet i februar 1989 medførte et økonomisk tap for ankemotpartene, som det må tas hensyn til, slik herredsretten har gjort.

Det må i det økonomiske oppgjørt også tas hensyn til at Paulsen ikke har levert premiebillett til Honolulu, slik avtalen sier. Partene er for lagmannsretten enige om å sette verdien av denne til kr 8000.

Når det gjelder saksomkostninger for herredsretten, anføres prinsipalt at disse er rettskraftig avgjort hva angår hovedsøkssøksmålet. Anken over saksomkostningene er for sent fremsatt. Det er ikke nedlagt påstand om opphevelse i ankeerklæringen. Det er ikke anledning for retten til å avhjelpe denne feilen under ankeforhandlingen, jfr. tvistemålsloven §375 annet ledd. At omkostningsspørsmålene av herredsretten er formulert i en slutning i stedet for i to, er ikke avgjørende, idet vilkårene etter tvistemålsloven §144 for hva en dom skal inneholde er oppfyllt.

Subsidiært må herredsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til herredsretten i sin helhet.

Ved avgjørelsen av saksomkostningene for lagmannsrett må det tas hensyn til at ankemotpartene også for lagmannsretten har fremsatt forlikstilbud som ikke er blitt godtatt av den ankende part.

Ankemotpartene har nedlagt slik endelig påstand:

"1. Nes herredsretts dom i sak nr. 14.89A stadfestes, dog slik at Gunvall Slatlems status som simpel kausjonist begrenses til inntil de første 60% av Jan Paulsens krav etter kontrakten.

2. Jan Paulsen tilpliktes å erstatte Norsk Talentbyrå A/S og Gunvall Slatlem deres saksomkostninger."

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder spørsmålet om det rettslige innholdet i Gunvall Slatlems garantiløfte etter kontrakten, slutter lagmannsretten seg til herredsrettens resultat og kan i det alt vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Kontrakten er ikke klar på dette punkt, og partsforklaringene under ankeforhandlingen gir ikke grunnlag for å fastslå at garantien var ment som mer enn vanlig simpel kausjon, heller ikke når man tar hensyn til andre påberopte omstendigheter, som forholdet til banken. At Slatlem har erklært seg innforstått med at kontrakten blir diskontert for inntil 60% av utleiers vederlag og i denne forbindelse gir vanlig påtegning på pantsettelseserklæringen til banken, kan - som nevnt av herredsretten - ikke få betydning for innholdet av Slatlems garantiløfte. Lagmannsretten kan heller ikke se at det får betydning for Slatlems personlige forpliktelse i dag om Norsk Talentbyrå A/S formelt anses registrert før eller etter at kontrakten ble inngått, slik Paulsen har anført. Under enhver omstendighet overtar selskapet forpliktelsen ved registreringen i henhold til aksjeloven §2-13 annet ledd i.f. Til Slatlems anførsel og påstand om at hans garantiforpliktelse er begrenset til de første 60% av Paulsens krav etter kontrakten, er først og fremst å si at Slatlem ikke har påanket herredsrettens dom. Lagmannsretten tilføyer at det heller ikke kan ses å være reelt grunnlag for denne anførsel.

Vilkårene for å avsi fullbyrdelsesdom i forhold til Slatlem er fortsatt ikke til stede. Det er ikke tilstrekkelig at NTB har skiftet navn og nå er under avvikling.

I det økonomiske oppgjøret etter kontrakten er lagmannsretten kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

Leietakerens tap som følge av at brettet ble levert ca 3 uker for sent må beregnes på annen måte enn herredsretten har gjort. Slatlem og NTB har for lagmannsretten forklart at markedet etter hvert "tørker inn" når det gjelder arrangementer av det slag det her er tale om. Dette betyr at forsinkelsen først og fremst innebærer en forskyvning av inntektene (og de korresponderende utgifter). I tillegg til rentetapet ved slik forskyvning kommer - som anført av NTB - at selskapet på grunn av forsinkelsen er påført en periode med redusert aktivitet, idet selskapet ikke hadde muligheter for uten videre å få i stand andre arrangementer i forsinkelsesperioden. NTB har dermed gått glipp av et dekningsbidrag, som selskapet selv har anslått til ca kr 20000 pr. uke i 5 uker.

Lagmannsretten er enig i tankegangen med hensyn til tap i forsinkelsesperioden, men finner det ikke sannsynliggjort at dekningsbidraget (netto inntekt) pr. tapt arrangement kan settes så høyt som anslått av NTB. Det kan heller ikke regnes med så mange arrangementer og så lang tid. Lagmannsretten finner skjønnsmessig å kunne fastsette tapet som følge av forsinkelsen til kr 25000. Det er da tatt hensyn både til det omtalte rentetap (som delvis er kompensert ved at den ene innbetalingsterminen vedr. sponsorinntektene ble noe forskjøvet) og til tap av dekningsbidrag.

Paulsen kan ikke høres med at NTB har tapt sin rett til erstatning for forsinkelsen ved å avslå hans erstatningstilbud på et tidlig stadium. Disse avslagene var ledsaget av klare utsagn fra NTB om at partene senere måtte komme til enighet på dette punkt, og Paulsen kan ikke ses klart å ha motsatt seg dette. Slik forholdet utviklet seg mellom partene ble spørsmålet om kompenasjon for forsinkelsen stadig utsatt.

Når det gjelder antall arrangementer (bookinger) som skal legges til grunn for det økonomiske oppgjøret, er lagmannsretten etter bevisførselen - i likhet med herredsretten - kommet til at det må tas utgangspunkt i den såkalte "Stimorollisten". Med de justeringer som kom frem under ankeforhandlingen inneholder listen 173 arrangementer. Av disse er 22 avlyst (hvorav 3 angivelig som følge av teknisk brudd), mens 1 bare var et demonstrasjonsshow (uten betaling). Videre var 6 danseshow (som det ikke skal betales for). NTB krever fradrag for ialt 12 tilfeller av teknisk brudd, hvorav 3 er medtatt som avlyste show ovenfor. Selskapet krever videre under henvisning til kontraktens punkt 5 å bli godskrevet 12 av showene som "gratis" i forhold til Paulsen, ett for hvert tilfelle av teknisk brudd. Paulsen har akseptert fradrag for 3 show som følge av teknisk brudd, men avviser de øvrige på grunn av mangelfull og for sent fremsatt reklamasjon.

Lagmannsretten finner å kunne godta at i alt 10 tilfeller av teknisk brudd blir belastet Paulsen. Det gjelder de 9 tilfellene som inntraff før forholdet mellom partene tilspisset seg etter sommeren 1988, samt showet i Molde 22. september 1988 som er erkjent av Paulsen. På grunnlag av partsforklaringene må retten legge til grunn at unnlatelse av å overholde kontraktens punkt 5 om umiddelbar rapportering av brudd til utleier ikke kan få til følge at NTB i denne første fasen uten videre mistet sin rett til å få fradrag for arrangementet. Retten finner ellers at kontrakten må forstås slik at NTB skal godskrives ett gratis show for hvert tilfelle av teknisk brudd.

Med basis i "Stimorollisten" kan det etter dette settes opp følgende oppstilling over antall show som det skal betales for:

Antall show i revidert liste 173 Avlysninger (utenom teknisk brudd) 19 Danse- og demonstrasjonsshow 7 Teknisk brudd 10 x 2 20 46 Sum: 127

Unøyaktigheter og ufullkommenheter med "Stimorollisten" tilsier at antallet avrundes oppad til 130 show.

Det neste spørsmål er om NTB har krav på kompensasjon for tap ved at Paulsen i februar 1989 bemektiget seg brettet. I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten at Paulsen i november 1988 var berettiget til å heve kontrakten. Det forelå et klart tilfelle av betalingsmislighold, ved at terminen som forfalt 1. november 1988 ikke var betalt. Motkrav fra NTB i form av erstatning for forsinket levering var omstridt og kommer ikke tilnærmet opp i det beløp NTB skulle betale. Andre motkrav på dette tidspunkt kan det ikke ses å ha vært grunnlag for. I denne forbindelse bemerkes at det på dette tidspunkt ikke etter kontrakten var grunnlag for å kreve fradrag i de avtalte terminbeløp for tilfeller av teknisk brudd.

Fra ankemotpartens side ble det under ankeforhandlingen opplyst at det ikke ville bli anført at selvtekten er ansvarsbetingende også dersom lagmannsretten kom til at Paulsen var berettiget til å heve kontrakten. Lagmannsretten går derfor ikke inn på dette spørsmålet og konkluderer med at NTB ikke har krav på kompensasjon for mulig tapte arrangementer i den tiden brettet var i Paulsens besittelse i februar 1989.

For lagmannsretten har partene frafalt tapsposter som ellers ble påberopt under herredsrettens behandling, dog slik at det er enighet om at NTB skal godskrives kr 8000 som følge av at premiebilletten til Honolulu ikke er ytet.

Det økonomiske oppgjøret blir etter dette at Paulsen tilkommer leiebeløp og sponsorinntekter etter kontrakten for 130 bookinger med henholdsvis kr 442000 og kr 132000. NTB tilkommer fradrag med kr 25000 i erstatning for forsinket levering av brettet, samt kr 8000 for billetten til Honolulu. Ved renteberegningen finner retten at erstatningsbeløpet vedr. forsinkelsen bør komme i fradrag i terminen pr. 1. november 1988, mens beløpet vedrørende billetten bør komme til fradrag i terminen pr. 1. mai 1989.

Det er opplyst at NTB har betalt i rett tid kr 188000 av leiebeløpet samt kr 110000 av sponsorinntektene. Dessuten har NTB 14. mars 1989 betalt kr 50000 a konto i henhold til særskilt avtale.

Domsbeløpet blir etter dette kr 193000, med tillegg av 18% renter av kr 22000 fra 1. desember 1988 til betaling skjer, av kr 103000 fra 1. november 1988 til 14. mars 1989 og kr 53000 fra 15. mars 89 til betaling skjer samt av kr 118000 fra 1. mai 1989 til betaling skjer.

I herredsrettens dom er saksomkostningene i strid med loven fastsatt under ett for hovedsøksmålet og motsøksmålet. Omkostningsavgjørelsen er påanket i tilknytning til anken over motsøksmålet. I prosesskrift av 25. februar 1990 har ankende parts prosessfullmektig reist spørsmålet om omkostningsavgjørelsen også burde ha vært gjenstand for særskilt kjæremål, uten at dette under ankeforberedelsen har medført reaksjoner fra ankemotpartenes advokat eller lagmannsretten. Som det fremgår av omtalen av partenes anførsler, var partene under ankeforhandlingen uenige om hvorledes herredsrettens omkostningsavgjørelse må bli å behandle av lagmannsretten.

Etter lagmannsrettens oppfatning ville korrekt fremgangsmåte ha vært at den ankende part hadde påkjært saksomkostningsavgjørelsen særskilt, hvilket ville ha ført til opphevelse og hjemvisning. Herredsretten ville deretter avgjort saksomkostningsspørsmålet for hovedsøksmål og motsøksmål hver for seg. Avgjørelsen vedrørende hovedsøksmålet kunne så eventuelt vært gjenstand for særskilt kjæremål i medhold av tvistemålsloven §181 annet ledd, mens avgjørelsen vedrørende motsøksmålet eventuelt kunne ha vært påanket sammen med anken over herredsrettens realitetsavgjørelse i motsøksmålet.

Slik saken nå står, må lagmannsretten under enhver omstendighet oppheve herredsrettens omkostningsavgjørelse. At lagmannsretten har kompetanse til å avgjøre saksomkostningsspørsmålet vedrørende motsøksmålet for herredsretten, følger uten videre av at herredsrettens realitetsavgjørelse i motsøksmålet er påanket og at anken også omfatter saksomkostningene. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den har kompetanse til å avgjøre saksomkostningene vedrørende hovedsøksmålet, idet saken ikke er brakt inn for lagmannsretten for så vidt gjelder hovedsøksmålet. At lagmannsretten under sin behandling har hatt til vurdering også de fleste av de krav som under herredsrettens behandling var omfattet av hovedsøksmålet, medfører ikke at "saken selv" er brakt inn for lagmannsretten.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse blir etter dette å oppheve. For hovedsøksmålets vedkommende blir omkostningsavgjørelsen å hjemvise til herredsretten i samsvar med den ankende parts subsidiære påstand. Denne del av avgjørelsen må formelt bli å anse som en kjennelse, og det formuleres derfor særskilt slutning på dette punkt. For motsøksmålets vedkommende finner lagmannsretten at saken må anses dels vunnet og dels tapt, og at partene for herredsretten bør bære hver sine omkostninger i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §174.

Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - lagdommerne Gussgard og Hein Eriksen - finner at saken må anses dels vunnet og dels tapt og at det ikke er grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd om at hver av partene bærer sine egne omkostninger.

Mindretallet - lagdommer Jensen - er kommet til et annet resultat for så vidt angår spørsmålet om ileggelse av omkostninger for lagmannsretten. Mindretallet er enig med flertallet i at saken må anses dels vunnet og dels tapt, men finner at ankemotpartene bør pålegges å erstatte en del av den ankende parts omkostninger i medhold av tvistemålsloven §174 annet ledd. I denne forbindelse påpekes at også andre forhold enn de som spesielt er nevnt i denne bestemmelsen kan gi grunnlag for unntak fra hovedregelen, jfr. Rt-1986-907 og Rt-1978-1136.

Ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet legger mindretallet vesentlig vekt på bakgrunnen for bruddet høsten 1988. Motsetningene ble utløst ved at NTB valgte å holde tilbake terminen som forfalt 1. november 1988. Dette medførte at den ankende parts advokat i brev av 25. november 1988 hevet kontrakten, en heving lagmannsretten har funnet berettiget, og krevet surfebrettet utlevert omgående. NTB beholdt imidlertid brettet og satte dermed den ankende part i en meget vanskelig situasjon. NTB må således bære hovedansvaret for at forholdet mellom partene tilspisset seg så sterkt og at saken etterhvert har fått et betydelig omfang.

Ved lagmannsrettens dom er den ankende part blitt tilkjent et langt mindre beløp enn det han nedla påstand om. Påstanden representerer imidlertid bare en øvre grense, og det er uttrykkelig bedt om fastsettelse etter rettens skjønn, jfr. bl.a. Rt-1985-505. Dette fremstår også som realiteten i den ankende parts påstand, hvilket må ses på bakgrunn av den usikkerhet m.h.t. antall avholdte show som har oppstått som følge av de mange lister NTB har fremlagt med senere korreksjoner. Forlikstilbudet fremsatt under ankeforhandlingen, tillegges mindre vekt.

Mindretallet finner at ankemotpartene passende bør pålegges å erstatte halvparten av den ankende parts omkostninger for lagmannsretten. Etter omstendighetene går mindretallet ikke nærmere inn på den fremlagte omkostningsoppgaven, herunder spørsmålet om den ankende part kan kreve dekning for arbeid han selv har hatt med saken.

Bortsett fra den dissens det er redegjort for vedrørende saksomkostninger for lagmannsretten, er dommen og kjennelsen enstemmige.

Domsslutning:

1. Norsk Talentbyrå A/S betaler til Jan Paulsen 193.000 - etthundreognittitretusen - kroner, med tillegg av 18% rente av 22.000 - tjuetotusen - kroner fra 1. desember 1988 til betaling skjer, av 103.000 - etthundreogtretusen - kroner fra 1. november 1988 til 14. mars 1989 og 53.000 - femtitretusen - kroner fra 15. mars 89 til betaling skjer samt av 118.000 - etthundreogattentusen - kroner fra 1. mai 1989 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Gunvall Slatlem idømmes status som simpel kausjonist for Norsk Talentbyrå A/S' forpliktelser etter punkt. 1.

3. Partene bærer hver sine saksomkostninger for lagmannsretten. Det samme gjelder saksomkostninger for herredsretten for så vidt angår motsøksmålet.

Slutning i kjennelse:

1. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling i herredsretten for så vidt gjelder hovedsøksmålet.