LE-1991-1554

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1992-06-23
Publisert:	LE-1991-01554
Stikkord:	Ekspropriasjon, Ekspropriasjonserstatningsloven av 6
Sammendrag:
Saksgang:	Hadeland og Land herredsrett Nr. 90-00001B - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01554 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland (Prosessfullmektig: H.r.advokat Johs. Thallaug, Lillehammer). Saksøkt: Tnr. 1 Ole Engen Tnr. 2 Aase og Arne Skirstad. Tnr. 4 Gudbrand Maurtvedt. Tnr. 6 Marit og Oddvar Amlund. Tnr. 7 Trine og Bjørn Bjørklund. Tnr. 8 David Lehre. Tnr. 9 Britt og Bjarne Sørlie. Tnr. 12 Martin Berge. Tnr. 13 Ole Jørn Flatla. Tnr. 14 Owe T. Sand. Tnr. 15 Solveig Marie Berge. Tnr. 16 Lars Ruud. Tnr. 18 Thorleif Tingelstad. Tnr. 19 Hans Johan Solstad. Tnr. 20 Hans Ivar Hallum. Tnr. 21 Karl Emil Grina. (Prosessfullmektig: H.r.advokat Finn Grøstad, Jevnaker).
Forfatter:	Rettens formann: Lagdommer Ola Melheim. Skjønnsmenn: 1. Magnus Haavi 2. Sverre Vaule 3. Hallvard Buraas 4. Asbjørn Kleiven
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1984), Grunnloven (1814) §105, Tvistemålsloven (1915) §213, §262, §356, §359, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Delingsloven (1978), Forurensningsloven (1981), Rettsgebyrloven (1982) §12, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §6, §7, §8, §9

I. Innledning

Vegsjefen i Oppland har godkjent detaljplaner for riksvei 242 mellom Hallum og Sand ved Roa. Vedtak om ekspropriasjon ble fattet 22. desember 1989 og 29. mai 1990. Det ble deretter fremmet ekspropriasjonsskjønn mot 25 grunneiere.

Hadeland og Land herredsrett avhjemlet skjønnet den 28. februar 1991.

Staten har i rett tid begjært overskjønn for takstnummer 1, 5, 6, 7, 8, 9 og 12. Begjæringen vedrørende takstnummer 5 er senere trukket tilbake og saken er hevet for dette nummers vedkommende.

Grunneiernes prosessfullmektig har i rett tid begjært overskjønn for til sammen 14 takstnummer. Dette gjelder nummer 1, 2, 4, 5, 6, 13, 14, 15, 16, 18, 19, 20, 21 og 24. Takstnummer 1 og 24 har samme grunneier og begjæringen skal etter det som er opplyst under hovedforhandlingen, bare referere seg til takstnummer 1. Om takstnummer 5 vises det til foregående avsnitt. Overskjønnet gjelder således til sammen 16 takstnummer.

I tilsvar av 30. mai 1991 har statens prosessfullmektig uttalt at han tviler på om kravet til ankesum er oppfylt for alle begjæringenes vedkommende. Det er samtidig uttalt at staten imidlertid ikke vil finne det urimelig om overskjønn tillates, siden det uansett blir fremmet skjønn.

De saksøktes prosessfullmektig har i prosesskrift av 26. august 1991 gitt til uttrykk for at det kan være noe tvilsomt om kravet til ankesum er oppfylt for enkelte takstnummers vedkommende. Samtidig er det uttalt: Dersom så ikke er tilfelle, ber jeg i så fall om at lagmannsretten samtykker i at overskjønnet fremmes, i og med at det blir overskjønn på en rekke takstnummer uansett.

Søknad om samtykke til overskjønn uten hensyn til gjenstandens verdi avgjøres ved nærværende domstol av førstelagmannen. Før det er aktuelt å forelegge søknaden for førstelagmannen, må det tas standpunkt til om vilkårene for å fremme skjønnet på grunn av verdigrensen er til stede for hvert enkelt takstnummers vedkommende. Man må da vurdere om den pretensjon som ligger til grunn for begjæringen, er tilstrekkelig underbygget. Dersom det er grunn til å tro at den beregning (oppgave) som ligger til grunn for begjæringen, er påtakelig uriktig, må vedkommende begjæring avvises. Først da er det praktisk å forelegge søknaden for førstelagmannen, jf Rt-1990-352.

I nærværende sak fant den oppnevnte skjønnstyrer ikke å kunne foranledige at det ble tatt standpunkt til spørsmålet under saksforberedelsen. Et etterfølgende prosesskrift fra saksøkeren av 29. august 1991, ble derfor bare meddelt de saksøkte. Det fremgår herav at staten ikke lenger gjør formelle innsigelser mot at alle begjæringer fremmes. Denne uttalelse er imidlertid ikke avgjørende for retten, som må ta standpunkt ex officio.

Ved åpningen av hovedforhandlingen den 9. juni 1992 uttalte rettens formann at søknaden om samtykke i medhold av tvistemålsloven §356 først vil bli forelagt førstelagmannen når skjønnsretten har tatt standpunkt til spørsmålet. Det ble uttalt at dette kunne skje enten under hovedforhandlingen, eller under den etterfølgende skjønnskonferanse. Grunnen til denne utsettelse ble utdypet, idet det ble henvist til at spørsmålet om pretensjonens holdbarhet vanskelig kunne vurderes før åstedsbefaringen. Det ble derfor bestemt at man skulle gjennomføre åstedsbefaring for alle takstnummers vedkommende.

Partenes prosessfullmektiger hadde ikke innvendinger mot denne fremgangsmåte. Det ble således ikke krevet avgjørelse før prosedyren, som omfattet alle takstnummer etter begjæringen. De saksøktes prosessfullmektig uttalte i sin prosedyre at det ikke var kommet frem noe under befaringen som tilsa at kravet til ankesum er oppfylt for angjeldende takstnummers vedkommende. Han ba derfor saken behandlet som søknad etter tvistemålsloven §356, jf §359.

Under rådslagningen i tilknytning til hovedforhandlingen den 11. juni 1992, fastslo lagmannsretten at de saksøktes beregninger vedrørende ankesum som har ligget til grunn for overskjønnsbegjæringene, må anses som åpenbart uriktige for takstnummer 4, 6, 14, 18, 19 og 21. Takstnummer 4, 14, 18 og 19 gjelder meget små arealavståelser. Dersom man her skulle fylle vilkårene, måtte det være grunnlag for å anta at det ville bli en meget vesentlig økning av kvadratmeterprisen, noe det ikke var grunnlag for å anta. De øvrige deler av overskjønnsbegjæringene for disse nummer, kunne ikke endre pretensjonens riktighet. For takstnummer 6 er det naturlig å se overskjønnsbegjæringen som aksessorisk i forhold til statens begjæring. Overskjønnet tas derfor opp til avhjemling for dette takstnummers vedkommende, jfr. tvistemålsloven §262. For takstnummer 4, 14, 18, 19 og 21, blir begjæringene å avvise.

I samråd med skjønnsmennene har styreren deretter forelagt søknaden for førstelagmann med opplysning om at en del overskjønnsbegjæringer vil bli avvist og at dette vil bli inntatt i slutningen dersom ikke søknaden innvilges. Førstelagmannen har deretter meddelt at søknaden som bygger på samme grunnlag for alle de berørte takstnummer, er avslått.

Hovedforhandling ble holdt den 9. og 10. juni 1992. For staten ved Samferdselsdepartementet ved vegsjefen i Oppland møtte avdelingsingeniør Solveig Moen og avdelingsingeniør Dag Solheim, jf tvistemålsloven §213. De avga ikke formell vitneforklaring, men fremkom med en del faktiske opplysninger under befaringen. En del av de saksøkte møtte slik det fremgår av rettsboken. Under befaringen kom ytterligere noen saksøkte eller representanter for disse til stede, jf tvistemålsloven §213, og ga faktiske opplysninger. Ingen av de saksøkte ble imidlertid formelt avhørt. For takstnummer 4, Gudbrand Maurtvedt, var det ingen som møtte.

For herredsretten hadde saksøkeren utarbeidet en del faktiske opplysninger vedrørende skogen. I tillegg ble det oppnevnt en skogsakkyndig, Erik Ditmansen, som har foretatt en del beregninger. For lagmannsretten er det ikke fremlagt noe ytterligere materiale og heller ikke oppnevnt noen skogsakkyndig. Partene er imidlertid enige om at lagmannsretten kan benytte det foreliggende skriftlige materiale ved verdsettelsen.

II. Skjønnsforutsetninger.

De alminnelige skjønnsforutsetninger er de samme som for underskjønnet, kf herredsrettens rettsbok.

I tillegg er det fremsatt spesielle skjønnsforutsetninger, som partene i løpet av befaringen og hovedbehandlingen ble enige om å endre. Endringene fremgår av rettsboken. De spesielle forutsetninger blir i sin endelige form gjengitt under de enkelte takstnummer. Det ble også gjort noen endringer når det gjelder enkelte arealavståelser, kf rettsboken og de berørte takstnummer.

Foruten skjønnsforutsetningene bygger lagmannsretten på det som ble iakttatt under befaringen, samt prosessfullmektigenes anførsler og prosedyre. Det ble bare i liten grad dokumentert fra utdraget, men det materiale som fremgår av fremlagt takstbok, anses som dokumentert i den utstrekning den inneholder faktiske opplysninger som bevis.

III. Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Oppland har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det må anses for nokså klart at kravet til ankesum ikke er oppfylt for en del takstnummers vedkommende. Dette må nærmest anses erkjent av de saksøkte, idet prosesskriftet av 26. august 1991 primært er en søknad om samtykke, jf tvistemålsloven §356. Saksøkeren har imidlertid ingen innvendinger mot at alle begjæringer behandles ut fra et likhetssynspunkt i forhold til alle som blir berørt av underskjønnet.

Hovedtemaet for statens overskjønnsbegjæring gjelder herredsrettens vurdering av prisen på dyrket mark samt ulempeerstatningene.

Når det gjelder prisnivået på dyrket mark innenfor denne delen av Østlandsområdet, er det vist til et fremlagt juridisk utdrag, som omfatter åtte skjønn avsagt i perioden 1986-1991. Det fremgår herav at prisene som hovedregelen har ligget mellom kr 8,- og 11,-, basert på marginal bruksverdi. Det eneste unntaket gjelder Toten herredsretts skjønn av 15. november 1990 hvor prisen ble fastsatt til kr 17,- pr kvadratmeter. Dette skjønn gjelder et helt spesielt område og en produksjonsform som ikke kan overføres til nærværende skjønn. Forholdene var så spesielle at staten ikke fant grunn til å begjære overskjønn. Et mulig annet unntak finnes i Lillehammerområdet hvor stripeskjønn er basert på en strøkspris på kr 14,-.

Etter saksøkers mening er det ingen grunn til å endre de takster som er fastsatt av herredsretten når det gjelder dyrket mark. Det er en tendens til å bygge vurderingene på for optimistiske resultater når det gjelder produksjonsevnen for korn. Man bør da ikke bare se på de aller siste gode år, men vurdere spørsmålet over et litt lengre perspektiv. Det er her vist til oppgave av 23. mai 1992 om avlingsmengde, hentet fra driftsgranskningene i 1986-1990 for flatbygder på Østlandet.

Når det gjelder vurderingen av skogen, har lagmannsretten det samme materiale som herredsretten. Det avgjørende spørsmålet blir hvilken rentefot som skal benyttes. Valget bør stå mellom 3,5 og 4 %.

Hva angår spørsmålet om ulempeerstatning, er det i nærværende skjønn to typer eiendommer. For gårdsbrukene kan man få driftsulemper som følge av endret arrondering, lengre kjørevei og eventuelle kantskader. Når det gjelder boligtomtene, er det viktig å skille mellom særulemper og ulemper av allmenn karakter. Særulemper kan være forverret arrondering og eventuelle salgslyter på grunn av oppsatt støyskjerm. Man kan også vurdere virkninger av byggelinjen med sikte på nybygg. De alminnelige ulemper av å få veien som nabo, kan ikke like lett lede til erstatning. Herredsretten har bare i liten grad signalisert hvilket prinsipp som er lagt til grunn for disse vurderinger. I ekspropriasjonserstatningsloven §8 er det angitt en begrensning, idet det ikke skal gis erstatning for ulemper av allmenn karakter for eiendommer i distriktet, dersom ulempen ikke overstiger naboloven tålegrense. En ny eller omlagt veitrasse er et naturlig element, som en stor del av befolkningen må finne seg i. I utgangspunktet er det ikke upåregnelig eller urimelig å få den planlagte riksveg 242 som nabo. Det betyr at vegvesenet som utgangspunkt må kunne bruke den ervervede grunn uten at det ytes erstatning. Bare dersom ulempene enkeltvis eller samlet overstiger tålegrensen i henhold til naboloven §2, skal erstatning ytes i den utstrekning økonomisk tap kan utmåles for det overskytende.

Hva den konkrete vurdering angår, må det her tas hensyn til de fordeler som følger av oppsatte støyskjermer, jf ekspropriasjonserstatningsloven §9. Dette gjelder særlig takstnummer 7, 8 og 9. For takstnummer 8 blir støynivået etter avskjerming redusert fra 67 til 53 desibel. Noe tilsvarende gjelder for takstnummer 7 og 9. En viktig grense ved denne vurdering er et støynivå på 55 desibel.

Når det gjelder saksøkerens anførsel i tilknytning til de enkelte takstnummer, står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Det vises til det som er angitt nedenfor under takstnummerne.

Saksøkeren har lagt ned slik påstand:

Overskjønnet fremmes.

III. De saksøkte, takstnummer 1, 2, 4, 6, 7, 8, 9, 12, 13, 14, 15, 16, 18, 19, 20 og 21 har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder spørsmålet om ankesum for noen takstnummers vedkommende, kan man etter befaringen ikke underbygge pretensjonen i større utstrekning enn tidligere. Etter de samme betraktninger som er anført av saksøkeren, bør man derfor gi samtykke i medhold av tvistemålsloven §356. De saksøkte har ingen innvendinger mot at dette gjøres etter skjønnsforhandlingene, men før den siste skjønnskonferansen. Dersom samtykke gis, kan man i så fall få alle begjæringer vurdert, idet det er foretatt både befaring og prosedyre.

Når det gjelder takseringen av dyrket mark, er de saksøkte enige i at man bør legge til grunn marginale bruksverdier, jf ekspropriasjonserstatningsloven §6. Dette er nærmere utdypet under henvisning til Svenkerud-dommen i Rt-1986-1354. Det fremgår herav at den objektive bruksverdi skal legges til grunn. Etter de saksøktes mening er det grunnlag for å øke erstatningen i forhold til underskjønnet. Prisnivået i dag må ligge et sted mellom kr 10 - 17,- i dette området. Det er her vist til at alle de sentrale jordbruksområder på Hadeland stort sett har godt jordsmonn og at det nå er tid for å heve satsene som i 1986 lå på kr 10 - 11,- pr. kvadratmeter. Herredsretten har blant annet nevnt som en negativ faktor at noen av gårdene ligger på en høyde av ca 370 meter. Dette er imidletid ikke relevant for vurderingen, idet produksjonen ikke influeres nevneverdig av dette moment.

Når det gjelder takseringen av skogen, er de saksøkte enige i at man har et godt grunnlag i den sakkyndiges materiale for herredsretten. Ved kapitaliseringen bør man legge til grunn en rentefot på 3,5 %. De saksøkte ber om at rentefoten opplyses i skjønnet.

Hva angår kravene om ulempeerstatning, må det sondres mellom alminnelige ulemper og særulemper. De sistnevnte skal erstattes fullt ut. For de øvrige ulemper er det sentrale spørsmål hvor tålegrensen går etter naboloven §2. Når det som her er flere ulike ulemper som kan gjøres gjeldende, må man vurdere deres kumulative virkning, og ikke nøye seg med en avveining i forhold til hver enkelt ulempe. Det er her blant annet vist til Stordrange: Ekspropriasjonserstatningsloven med kommentarer, side 139.

Når disse prinsipper skal anvendes på nærværende skjønn, er det ikke grunnlag for å hevde at herredsrettens erstatningsfastsettelse ligger for høyt. Dette gjelder også for takstnummer 7, 8 og 9, selv om det nå foreligger nye opplysninger som begrenser inngrepets omfang.

Hva angår de enkelte takstnummer, vises det til det som er referert nedenfor.

De saksøkte har lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Saksøkeren erstatter de saksøktes omkostninger samt de lovbestemte utgifter.

IV. Lagmannsrettens generelle bemerkninger:

Retten bygger sitt skjønn på bestemmelsene i lov av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eiendom og de rettsregler som er utledet av kravet om full erstatning i Grl. §105. For så vidt angår kravet om ulempeerstatning, er bestemmelsen i naboloven av 16. juni 1961 §2 sentral.

Som det fremgår foran i skjønnet, blir overskjønnsbegjæringene vedrørende takstnummer 4, 14, 18, 19, og 21 å avvise. Av de gjenværende eiendommer er takstnummer 1, 2 og 16 jord- og skogbrukseiendommer. De øvrige eiendommer er dels rene boligtomter, dels småbruk, idet det er noe dyrket mark rundt husene. Takstnummer 7 og 13 er ubebygde boligtomter.

Flere av grunnavståelsene refererer seg til avståtte striper av bebygde eiendommer. Fra takst nr. 7 blir det også tatt en stripe, men denne tomt er som nevnt ubebygd. Erstatningene blir her å fastsette etter differanseprinsippet, jf Høyesteretts kjennelse i Rt-1976-1507. Det betyr at erstatningen skal fastsettes til differansen mellom eiendommens salgsverdi med og uten det areal som avståes. Ulempene ved grunnavståelsen og som følge av tiltaket, kommer også inn ved vurderingen. Partene er i prinsippet enige om dette.

Ved anvendelsen av differanseprinsippet må det foretas et konkret skjønn for hver enkelt eiendom i hvilken grad inngrepet reduserer omsetningsverdien. Det tas likevel utgangspunkt i et prisnivå eller en såkalt strøkspris som er veiledende for skjønnet.

Det foreligger få opplysninger om omsetning av tilsvarende eiendommer i distriktet. Staten har tilbudt eieren av takstnummer 8 å kjøpe noe tilleggsjord for kr 30,- pr. kvadratmeter. Eieren av takstnummer 13 har fremlagt et brev av 8. juni 1992 for overskjønnsretten. Det er her gitt opplysninger om en del tomtepriser i andre tettsteder i distriktet. Dette gjelder imidlertid regulerte eiendommer med adgang til tilknytning til vann og kloakk. Eieren mener at tomtens verdi bør settes til kr 120,- pr kvadratmeter. Etter overskjønnsrettens mening gir de fremlagte opplysninger liten veiledning med sikte på å kartlegge tomtepriser i området. Særlig gjelder det for så vidt gjelder takstnummer 7 og 13 som er råtomter. Retten antar at prisen på råtomter i det berørte området kan ligge på omkring kr 30,- pr kvadratmeter. Strøksprisen på de bebygde eiendommene ligger noe høyere.

Den omtalte strøkspris er imidlertid ikke uten videre relevant som sammenligningsgrunnlag når verdsettelsen skal skje etter differanseprinsippet. Særlig gjelder dette når det skal avstås hagegrunn fra allerede bebygd grunn. Strøksprisen gjenspeiler et gjennomsnitt, som både inkluderer det som betales for selve byggemuligheten og det som betales for tomten. Den vesentligste del av prisen refererer seg til byggemuligheten og området nærmest boligen. Avståelsene i nærværende sak skjer som hovedregel i ytterkant av utearealene. Det bør derfor foretas en justering av strøksprisen. Lagmannsretten har imidlertid funnet forholdene i nærværende sak nokså forskjellig fra tomt til tomt.

Etter ekspropriasjonserstatningsloven §9 skal det gjøres fradrag for fordeler som ekspropriasjonen fører med seg, dog ikke for fordeler av allmenn karakter for eiendommer i distriktet. De fordeler som følger av oppsetning av kostbare støyskjermer, er ikke uvesentlige. Dette gjelder takstnummer 7, 8 og 9. Selv om oppsetningen av skjermer ikke er en direkte følge av ekspropriasjonstiltaket, blir arbeidet utført i forbindelse med dette. Lagmannsretten anser verdien av støyskjermen som en særlig fordel for de eiendommer som ligger inntil riksvei 242. En støyskjerm kan imidlertid også ha negative virkninger på prisnivået for enkelte tomter. Den nærmere vurdering fremgår nedenfor.

Når det gjelder kravene om ulempeerstatning, vil lagmannsretten først bemerke at man forstår rettspraksis derhen at det skal meget til for å tilkjenne erstatning for nærføringsulemper av allmenn karakter, jf Rt-1978-1370.

Det legges til grunn at det som hovedregel ikke skal gis erstatning for de ulemper som skyldes den trafikkøkning som kan tilbakeføres til den alminnelige samfunnsutvikling, utbygningen i strøket og tiltagende bruk av bil. Den nærmere avgrensning må skje etter en konkret vurdering av om den såkalte tålegrense i naboloven §2 er overskredet. Ved en lovendring i tilknytning til forurensningsloven, er det foretatt noen endringer i naboloven §2 annet til fjerde ledd. Disse endringer medfører en viss oppmykning av tålegrensen, som lagmannsretten har tatt hensyn til ved sin vurdering. Dette gjelder for eksempel bestemmelsen om at det kan være grunnlag for erstatning selv om skaden eller ulempen er "venteleg", jf §2 nytt fjerde ledd. Lagmannsretten legger dog til grunn at det ikke har vært formålet med lovendringen å innføre noen generell og dramatisk økning i erstatningene, jf Ot.prp. nr 3 (1988-89) side 41.

Ved den nærmere vurdering av tålegrensen har lagmannsretten tatt hensyn til de enkelte elementers kumulative virkning. Det er således trukket inn i totalvurderingen elementer som isolert sett ikke går over tålegrensen, jf Rt-1983-329 (333).

Ved vurderingen av støynivået, som er et viktig element i relasjon til takstnummer 6, 7, 8, 9, 12 og 15, legges det til grunn at nivået etter skjerming går under 55 desibel for takstnummer 7, 8 og 9 som får støyskjerm. For de øvrige takstnummers vedkommende antas støyen å overstige denne grense.

Når det gjelder verdien av dyrket mark, er lagmannsretten kommet til at den i nærværende sak blir å erstatte etter marginale bruksverdier, jf ekspropriasjonserstatningsloven §6. Man har ikke funnet at noen av grunneierne har reell mulighet for å foreta noen driftstilpasning som kompenserer inntektstapet, eller at avståelsen vil medføre noen målbar reduksjon av brukernes eget arbeid, heller ikke i driftsomkostningene for øvrig. Den dyrkede mark som overskjønnet gjelder, har vært benyttet til gras- og kornproduksjon. Det er for øvrig ikke gitt opplysninger av betydning om driftsforholdene på den enkelte eiendom. Etter Svenkerud-dommen skal en objektiv bruksverdi legges til grunn, jf Rt-1986-1354. At ikke alle eiendommer er drevet like godt, skal da i utgangspunkt ikke tillegges vekt. I nærværende skjønn synes innmarken i alminnelighet å være i god hevd. Som det fremgår av verdsettelsene nedenfor, er lagmannsretten kommet til at det bør foretas en moderat hevning av erstatningene i forhold til herredsretten.

Også for de skogarealer som avståes, er bruksverdien lagt til grunn. Verdien er fastsatt i henhold til fremlagte oppgaver over bonitet, alder og tetthet, med de korreksjoner som er gjort av den sakkyndige for herredsretten. Lagmannsretten har imidlertid et noe annet syn på den reduksjon som bør foretas på grunn av manglende ungskogpleie.

Ved verdsettelsen har retten bygget på de prinsipper som ligger til grunn for tabellverket i "Det grønne heftet". For de grunneiere som driver eiendommene selv, er det lagt til grunn at de også har utført det vesentlige av skogsarbeidet. Man finner ikke at det i praksis kan la seg gjøre å foreta noen målbar tilpasning av innspart arbeidstid eller av andre driftskostnader på grunn av arealreduksjoner. Ved kapitaliseringen er det benyttet en rentefot på 3,5 prosent.

V. De enkelte takstnummer:

Saksøkerens og de saksøktes kravspesifikasjoner fremgår av overskjønnsbegjæringene av henholdsvis 6. mai 1991 og 7. mai 1991. Som det fremgår under det enkelte takstnummer, er det foretatt noen justeringer under hovedforhandlingen med motpartens samtykke. Det er likeledes foretatt noen endringer av de spesielle skjønnsforutsetninger, kf rettsboken og nedenfor.

Takst nr. 1

Eiendom: Gnr. 104 bnr. 1 Eier: Ole Engen

Areal som eksproprieres:

Gammelt steinbrudd til ny rv 242 2450 m2

Dyrket mark til ny rv 242 4060 m2

Beite til ny rv 242 3120 m2

Skoggrunn til ny rv 242 4500 m2

Skoggrunn til veg nr. 54 2720 m2

Merareal i henhold til erklæring datert 25/11-91, skoggrunn 630 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. De som har veirett på nåværende driftsvei som brytes ved profil 10820 og grendevei som brytes ved profil ca 11000 gis rett til å bruke ny driftsvei (veg nr. 53) parallelt med ny riksvei og omlagt grendevei (veg nr. 54) over takst nr. 1 som vist i detaljplanen, samt nåværende grendevei videre frem til nåværende riksvei.

2. Takst nr. 25 gis rett til å bruke nåværende driftsveg fra hytta og ned til grendevegen samt denne videre fram til nåværende driftsvei som adkomstveg etter at nåværende driftsveg brytes ved profil ca 11180.

3. Vegvesenet gis rett til å plassere skrapmasser fra veganlegget på et område på ca 5 da på sydsiden av ny riksveg ved profil ca 11060 som vist på detaljplanen.

4. Veg nr. 54 forskyves utenfor plantefelt.

5. Grunneieren hogger tømmervirket selv.

6. Vegvesenet opparbeider basseng for vann til husdyrene til erstatning for den naturlige dam som forsvinner, jfr profil ca 11320.

Saksøkerens kravspesifikasjon:

Herredsrettens fastsettelse av ulempeerstatning med kr 150000,- er for høy.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Dyrket mark erstattes med et høyere beløp enn kr 10,50 pr m2.

2. Det kreves erstatning for tap av byggetomter.

3. Skoggrunnens venteverdi på kr 15800,- er satt for lavt.

4. Ulempeerstatningen på kr 150000,- er satt for lavt.

Saksøkeren har anført at ulempeerstatningen er satt for høyt sett hen til de driftsmåter som benyttes. Det er ikke grunnlag for å gi tomteerstatning. Det er helt urealistisk å tro at noen del av eiendommen vil bli lagt ut til boligområde. Den forpliktelse Ole Engen måtte ha etter skjøtet, får ingen innflytelse på takseringsgrunnlaget.

Saksøkte har anført at man ved beregningen av ulempeerstatningen må se hen til hva den årlige økning av driftsomkostningene vil bli som følge av oppdelingen av eiendommen. Hvis man fastsetter belastningen til ca kr 5000,- og legger til grunn en rentefot på 3,5 %, vil dette utgjøre ca kr 140000,-. Den årlige økonomiske belastning må antas å være større enn kr 5000,-.

Det er realistisk å legge til grunn tomteutnyttelse, kf opplysningene i det dokumenterte skjøtet.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Retten finner at det resonnement som saksøktes prosessfullmektig har anført, bør legges til grunn for vurderingen av ulempeerstatningen. Når eiendommen nå blir delt, vil det medføre lengre transport. Det blir også nødvendig å drive dyrene nye veier. I tillegg kommer arronderings- og driftsulemper vedrørende skogsdriften, herunder kantskader. Retten har vurdert den årlige merbelastning til ca kr 6000,-. Ved anvendelse av en rentefot på 5 % blir den samlede erstatning kr 120000,-. Retten bemerker at man har funnet å burde anvende en noe høyere rentefot enn ved vurderingen av skogen, kf nedenfor.

Når det gjelder erstatning for dyrket mark, som herredsretten har fastsatt til kr 10,50 pr m2, finner lagmannsretten at dette er dekkende for bruksverdien. Marken er av varierende kvalitet.

Lagmannsretten har imidlertid ikke tillagt det noen betydning at eiendommen ligger ca 375 meter over havet.

Lagmannsretten har forstått kravet om erstatning for tap av byggetomter som refererende til to tomter som er tiltenkt eierens søstre i henhold til skjøte av 19. april 1980. Det fremgår herav at kjøperen (Ole Engen) plikter å utstede skjøte på en tomt på ca 1 da til hver av sine to søstre. Ifølge skjøtet er tomtene allerede oppmålt.

Lagmannsretten finner det noe uklart hvordan skjøtet er å forstå, idet det kan se ut som om søstrene allerede er tildelt tomter i forhold til brorens videre disposisjonsrett. Søstrene er imidlertid ikke part i skjønnet. Man finner likevel ikke grunn til å gå nærmere inn på dette forhold, idet det ikke under noen omstendighet er påregnelig med utskillelse av tomter i overskuelig fremtid. Det kan her tilføyes at det ikke er fremlagt noen ytterligere dokumentasjon som f.eks. viser at tomtene er oppmålt etter delingsloven. Heller ikke foreligger det opplysninger om offentlige planer, som tilsier noen tomteutnyttelse på eiendommen.

Hva angår verdien av skogen med venteverdi, er arealet utvidet for overskjønnet med 630 m2, kf opplysningene foran. Som herredsretten bygger lagmannsretten på den skogsakkyndiges materiale, dog således at den reduksjon på 10 % av verdien som underskjønnet har foretatt på grunn av manglende ungskogpleie, settes til 5 %.

Av det som er uttalt foran i skjønnet, fremgår at lagmannsretten legger til grunn en rentefot på 3,5 %. Man finner etter dette at skoggrunnen med venteverdi, inkludert merarealet på 630 m2, verdsettes til kr 23000,-. Som det fremgår av de spesielle skjønnsforutsetninger, skal grunneieren hogge tømmeret selv.

Erstatning:

1. Dyrket mark erstattes med kr 10,50 pr m2.

2. Skoggrunnen med venteverdi erstattes med kr 23000,-.

3. Ulempeerstatningen fastsettes til kr 120000,-.

Takst nr. 2

Eiendom: Gnr 101 bnr 1, 51 Eier: Aase og Arne Skirstad

Areal som eksprorieres:

Dyrket mark til ny rv 242 9630 m2

Beite til ny rv 242 1430 m2

Skoggrunn til ny rv 242 110 m2

Beite til avkjøring 900 m2

Innløsning av beite i henhold til sp.sk. nr 2 2300 m2

Innløsning av dyrka mark i henhold til sp.sk. nr. 3 500 m2

Merareal i henhold til erklæring datert 27/11-91, dyrka mark 45 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Restareal på nordsiden av ny riksvei på gnr 104 bnr 16, ca 3100 tillegges takst nr. 2 mot det vederlag som fastsettes av skjønnsretten.

2. Vegvesenet innløser avskåret areal på nordsiden av ny riksvei ved profil ca 1660 mellom rampen og grensen mot gnr 104 bnr 21, ca 2300 m2.

3. Vegvesenet innløser gjenværende areal på sørsiden av rv 242, profil 1290 til profil 1400, ca 500 m2.

4. Vegvesenet skal forsøke å legge opp en åkerbakke langs ny riksvei ved profil ca 1540 til profil 1620.

5. Vegvesenet skal skaffe adkomstvei frem til areal på sørsiden av jernbanen over eiendommen Tangen gnr 104 bnr 17.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Dyrket mark. Kr 11,- pr m2 er for lite.

2. Ulempe ved forlenget driftsveg. Beløpet på kr 10000,- er for lavt.

3. Ulempeerstatning dersom skjønnforutsetning nr. 4 ikke gjennomføres. Beløpet på kr 28000,- er for lavt.

4. Ulempeerstatning selv om skjønnsforutsetning nr. 4 gjennomføres.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Retten oppfatter det arbeid som skal forsøkes gjort med å legge opp en såkalt åkerbakke som gjeldende hva man kan kalle en "vendeteig". Kravet forutsetter at det oppfattes som en ulempe å skulle være henvist til å snu maskiner m.v. på toppen av den skråningen som går opp fra selve veien.

Hvis det ikke lykkes å bygge opp en tilfredsstillende vendeplass før skråningen, vil dette medføre en ikke ubetydelig ulempe i området fra jernbaneovergangen ved profil 1540 til profil 1620 (ca 80 meter). Området kan i så fall ikke nyttiggjøres som vanlig åkerjord på grunn av de sterke hellningsforholdene. Det kan i så fall bli spørsmål om å omlegge driften.

Dersom det ikke lykkes å bygge en tilfredsstillende åkerbakke/vendeteig, finner lagmannsretten at ulempeerstatningen skjønnsmessig bør settes til kr 50000,-.

Dersom åkerbakke/vendeteig bygges som forutsatt, finner lagmannsretten at det likevel oppstår en drifts- og arronderingsulempe. Den fastsettes skjønnsmessig til kr 20000,-.

Når det gjelder kravet om ulempeerstatning på grunn av forlenget driftsvei, legges det til grunn at forlengelsen utgjør ca 3 km. Lagmannsretten har skjønnet over hvor mange flere kjøretimer dette kan utgjøre pr år. Etter en totalvurdering er man kommet til at erstatningen bør fastsettes til kr 15000,- som en engangserstatning.

Den dyrkede mark som eksproprieres, må karakteriseres som den beste innenfor skjønnsområdet, selv om den stedvis er litt bratt. Verdien settes skjønnsmessig til kr 13,- pr m2.

Erstatning:

1. Dyrket mark erstattes med kr 13,- pr m2

2. Ulempeerstatning ved forlenget driftsvei fastsettes til kr 15000,-.

3. Ulempeerstatning dersom den spesielle skjønnsforutsetning nr. 4 ikke oppfylles, fastsettes til kr 50000,-.

4. Ulempeerstatning dersom den spesielle skjønnsforutsetning nr. 4 oppfylles, fastsettes til kr 20000,-.

Takst nr. 6

Eiendom: Gnr. 97 bnr 18 Eier: Marit og Oddvar Amlund

Areal som eksproprieres:

Dyrka mark til ny riksveg 2000 m2

Beite til ny adkomstveg 200 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

Ingen.

Saksøktes kravspesifikasjon:

Erstatningen for dyrket mark, kr 11,- pr m2, er satt for lavt.

Saksøkerens kravspesifikasjon:

Det er ikke grunnlag for erstatning for nærføringsulempe.

Saksøkeren har gjort gjeldende at herredsretten har lagt for liten vekt på det faktum at eiendommen allerede i dag er belagt med nærføringsulempe langs den nåværende riksvei. Det er denne riksvei som flyttes til den nye trasen.

Saksøkte har gjort gjeldende at den nye veiomleggingen er upåregnelig. Den nye veitrasen vil medføre flere nærføringsulemper. Det blir ikke satt opp støyskjerm. Dersom veiomleggingen anses som påregnelig, er tålegrensene etter naboloven overskredet. Det er for øvrig vist til herredsrettens begrunnelse og erstatningsfastsettelse.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Eiendommen er egentlig en stor boligeiendom. Det avstås ca 2000 m2 dyrket mark. Da eiendommen omfatter ca 5 da dyrket mark, er den av partene forutsatt taksert som en landbrukseiendom, kf de alminnelige skjønnsforutsetninger pkt. 3.1.A.

Eiendommen er allerede en del støybelastet. Bergensbanen går på en side av huset, men her ligger dyrket mark i mellom. Den nåværnde riksvei 242 går forholdsvis nær huset på baksiden. Den nye riksvei 242 kommer på siden av huset og skrår delvis forbi det som kan kalles forsiden av huset. Veien kommer i en avstand av ca 30 meter fra huset. Det blir ikke satt opp støyskjerm.

Den dyrkede mark kan karakteriseres som alminnelig lettdrevet jord i god hevd. Verdien settes skjønnsmessig til kr 12,- pr m2.

Hva angår kravet om ulempeerstatning, har herredsretten gitt erstatning for nærføringsulempe. Det ser ut som om den er basert på en vurdering av støybelastningen, som herredsretten forutsetter vil øke med ny vei.

Av herredsrettens begrunnelse fremgår det imidlertid at man har lagt avgjørende vekt på at den nye riksvei 242 kommer så nær som den gjør. Dette kan tyde på at det også er foretatt en vurdering av ulempen ved ny arrondering.

Lagmannsretten finner å burde fremheve at det i så fall er snakk om to forskjellige former for ulempeerstatning. Den ulempe som referer seg til økt trafikk, herunder støybelastning m.v., er ikke en direkte følge av grunnavståelsen, men av tiltaket. Denne form for ulempe er en såkalt alminnelig ulempe, hvor erstatning bare ytes for det som overstiger tålegrensen, jf naboloven §2. Det kan ikke anses som upåregnelig at man får en veiomlegging som den foreliggende. Selv om eiendommen i dag er relativt støybelastet med et nivå like opp under den veiledende grensen, finner lagmannsretten etter en konkret vurdering at de samlede trafikkulemper vil overstige tålegrensen. Det overskytende blir å erstatte.

Lagmannsretten finner videre at den nye riksveien, og det forhold at den gamle riksveien skal bestå som lokalvei, gjør at eiendommen får en vesentlig dårligere arrondering. Dette må i motsetning til nærføringsulempene, karakteriseres som en særulempe, som blir å erstatte uten hensyn til tålegrensen. Retten finner at de samlede ulemper skjønnsmessig bør fastsettes til kr 50000,-.

Erstatning:

1. Dyrket mark erstattes med kr 12,- pr m2.

2. Ulempeerstatningen fastsettes til kr 50000,-.

Takst nr. 7

Eiendom: Gnr. 98 bnr 129 Eier: Trine og Bjørn Bjørklund

Areal som eksproprieres:

Tomtegrunn i henhold til byggeplan 30 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

Ingen.

Saksøkerens kravspesifikasjon:

Erstatning fastsettes etter differanseprinsippet.

Saksøktes kravspesifikasjon:

Innløsningssum betales som fastsatt av herredsretten.

Saksøkeren har anført at det nå foreligger nye forutsetninger for takstnummer 7, 8 og 9. Dette skyldes at vegvesenet flytter bekken til motsatt side av ny vei. Det betyr at tomtens arrondering ikke blir så dårlig som etter forutsetningene for herredsretten. Erstatningen må fastsettes etter differanseprinsippet, hvor det eneste momentet blir byggelinjens influering på arronderingen. Det er lite sannsynlig at det begrensede antall kvadratmeter som avstås, influerer på prisen. Etter saksøkerens mening er det ikke grunnlag for ulempeerstatning. Det settes opp støyskjerm. Etter skjerming vil støygrensen ligge under grensen på 55 desibel. Det er her vist til telefax av 10. juni 1992, kf rettsboken.

Saksøkte har gjort gjeldende at selv om det nå bare tas 30 m2, vil den gjenværende tomt (ca 930 m2) i praksis ikke være salgbar på grunn av den nye veien. Man bør derfor legge til grunn innløsning av hele tomten som fastsatt av herredsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Etter at bekken flyttes til motsatt side av veien, reduserers det eksproprierte areal fra ca 150 m2 til ca 30 m2. Selv om byggelinjen blir den samme, vil man nå få en bedre utnyttelse av grunnen som uteareal frem til den støyskjerm som saksøkeren skal sette opp. Lagmannsretten kan derfor ikke være enig i at tomten ikke lenger er salgbar, idet det antas mulig å oppføre et alminnelig stort bolighus som forutsettes trukket så langt som mulig fra veien. Veien blir for øvrig lagt nede i en relativt bratt skråning som allerede befinner seg i området. Selv med støyskjerm vil man imidlertid se ned på veien fra tomten.

Lagmannsretten legger differanseprinsippet til grunn for vurderingen. Tomten er ubebygget og ligger i et regulert boligområde. Det foreligger ingen sikre opplysninger om prisnivået for sammenlignbare eiendommer i området. Ifølge saksøkerens anførsler for herredsretten, skal vegvesenet ha kjøpt byggeklar tomt for kr 100,- pr m2 i samme området. I forbindelse med nærværende skjønn, ble det i tilknytning til takst nummer 8 fremsatt tilbud om at eieren kan kjøpe et stykke på 80 m2 fra staten. Herredsretten fastsatte erstatningen til kr 30,- pr m2.

Lagmannsretten legger til grunn at strøksprisen for tomt av den type som takst nummer 7 nå utgjør, ligger på ca kr 30,- pr m2. Det begrensete areal som avståes, har i seg selv liten innvirkning etter differanseprinsippet. Når tomten er såpass liten som i nærværende tilfelle, vil imidlertid selv en beskjeden avståelse influere på arronderingen. Dette er en særulempe som blir å erstatte uten hensyn til tålegrensen. Det legges videre til grunn som en særulempe at man med den nye veien får innsyn i en støyskjerm på relativt kort avstand. Selv om denne demper støyen fra veien til under den veiledende grense, og som sådan må betraktes som en fordel, må støyskjermen betraktes som en særulempe estetisk sett.

Lagmannsretten finner etter en totalvurdering å burde fastsette erstatningen etter differanseprinsippet til kr 30000,-.

Det er ikke grunnlag for å gi ulempeerstatning på grunn av støy m.v fra den nye vei. De ulemper som måtte oppstå, må rubriseres som alminnelige ulemper, som etter skjerming ikke overstiger tålegrensen.

Erstatning:

Den samlede erstatning etter differanseprinsippet fastsettes til kr 30000,-.

Takst nr. 8

Eiendom: Gnr 98 bnr 135 Eier: David Lehre

Areal som eksproprieres:

Tomtegrunn til ny riksveg 150 m2.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Restarealet på gnr. 98 bnr. 134 på ca 450 m2 tillegges takst nr. 8 mot det vederlag som fastsettes av skjønnsretten.

Saksøkerens kravspesifikasjon:

Erstatning fastsettes etter differanseprinsippet.

Saksøktes kravspesifikasjon:

Erstatning fastsettes etter de samme prinsipper og med det samme beløp som fastsatt av herredsretten.

Saksøkeren har vist til de nye oppgaver om endret arealavståelse og dens innvirkning på arronderingen. Som for takst nummer 7 og 9 skal differanseprinsippet legges til grunn. Herredsretten har gitt alt for høy erstatning. Bare i den utstrekning retten finner at det foreligger særulemper, er det grunnlag for ulempeerstatning. Det kan ikke gis erstatning for nærføringsulempe på grunn av støy m.v. Det er påregnelig med ny vei i området. Etter den støyavskjerming som blir foretatt, vil man ligge under tålegrensen. Det er her vist til den måling som spesielt er foretatt for takstnummer 7, og som gjelder tilsvarende for takst nummer 8 og 9.

Saksøkte har gjort gjeldende at selv om man nå får en bedre arrondering på grunn av det reduserte areal som avståes, bør erstatningen etter differanseprinsippet fastsettes til samme beløp som utmålt av herredsretten. Selv om den nåværende eier var klar over veiplanene da han kjøpte eiendommen, kan dette ikke brukes mot ham. Eiendommen ble kjøpt for kr 662000,- i 1990. I henhold til kjøpekontrakten av 27. april 1990 er det imidlertid forutsatt at all erstatning i forbindelse med den nye veien skal tilfalle kjøperen. Det må gis erstatning for nærføringsulempe, idet det må anses for uåpregnelig med ny riksvei her.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det vises her til det som er sagt innledningsvis under rettens bemerkninger i tilknytning til takstnummer 7. For takstnummer 8 er det areal som skal avståes redusert fra ca 550 m2 til 150 m2.

Lagmannsretten finner at det avståtte areal i seg selv har relativt liten innflytelse på salgsverdien. Gjenværende eiendom får imidlertid mindre anvendelsesmulighet p.g.a. byggelinjen. Det vurderes også som en særulempe å få en støyskjerm så nær, selv om det herunder er tatt hensyn til fordelen med hensyn til støyreduksjon.

Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at den samlede erstatning etter differanseprinsippet bør fastsettes til kr 100000,-.

Som det fremgår av det foran anførte, har man ikke gitt erstatning for nærføringsulempe på grunn av støy m.v. Det kan ikke sies å være upåregnelig å få en veiomlegging i området. De ulemper som følger av veianlegget, må derfor betraktes som alminnelige ulemper. Etter støyskjerming kan man ikke se at tålegrensen er overskredet.

Erstatning:

Den samlede erstatning etter differanseprinsippet fastsettes til kr 100000,-.

Takst nr: 9

Eiendom: Gnr. 98 bnr 126 Eier: Britt og Bjarne Sørlie

Areal som eksproprieres:

Tomtegrunn i henhold til byggeplan 150 m2.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

Ingen.

Saksøkerens kravspesifikasjon:

Erstatning fastsettes etter differanseprinsippet.

Saksøktes kravspesifikasjon:

Erstatning fastsettes etter de samme prinsipper og med det samme beløp som fastsatt av herredsretten.

Saksøkeren har gjort gjeldende de samme synspunkter som under takst nummer 7 og 8.

Saksøkte har gjort gjeldende at det som for takst nummer 8, må anses upåregnelig med ny riksveitras på dette sted. Det må derfor gis erstatning for nærføringsulempe, og da uten hensyn til tålegrensen.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det vises til det som er sagt innledningsvis under rettens bemerkninger i tilknytning til takstnummer 7. For takstnummer 9 er det areal som avståes sammenlignet med planene for herredsretten, redusert fra ca 280 m2 til 150 m2. Tomten er på ca 1630 m2 og det avståtte areal anses ikke i seg selv å ha stor innvirkning på salgsprisen. Som for takstnummer 7 og 8, må det gis erstatning på grunn av byggelinjen. Det tas også hensyn til at det totalt sett må anses som en særulempe her å se inn i den bebudede støyskjerm. Videre er det spesielt for takstnummer 9 lagt noe vekt på at det nye veianlegget vil ta bort noe av lefunksjonen når noe av vegetasjonen fjernes. Disse særulemper er lagt inn i totalvurderingen etter differanseprinsippet.

Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at den samlede erstatning etter differanseprinsippet bør settes til kr 100000,-.

Som det fremgår av det foran anførte, finner man ikke at det er grunnlag for erstatning for nærføringsulempe på grunn av økt støy m.v. Det prosjekterte veianlegg kan ikke anses som upåregnelig, og ulempene må derfor vurderes i relasjon til naboloven §2. Etter foretatt støyskjerming legges det til grunn at tålegrensen ikke blir overskredet.

Det bemerkes at lagmannsretten har vurdert om bestemmelsen i naboloven §2 fjerde ledd kan komme inn. Man har ikke funnet at så er tilfelle. Dette gjelder også i forhold til takst nr. 7 og 8.

Erstatning:

Den samlede erstatning etter differanseprinsippet fastsettes til kr 100000,-.

Takst nr. 12

Eiendom: Gnr 97 bnr 10 Eier: Martin Berge

Areal som eksproprieres:

Tomtegrunn 5150 m2

Innløsning av areal syd for ny rv, profil ca 3300 til profil ca 3350, se sp.sk. nr. 2 550 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Innløst areal fra tnr. 5 og tnr. 13 på nordsiden av tnr. 12 tillegges takst nr. 12 mot vederlag som fastsettes av skjønnsretten.

2. Areal syd for ny riksveg, profil ca 3300 til profil ca 3350, ca 550 m2 innløses.

3. Vegvesenet yter et tilskudd på i alt kr 4500,- inklusive merverdiavgift til støyreduserende fasadetiltak på gammelt bolighus som angitt i ingeniør Per Erik Jacobsens takst av 29. september 90.

Saksøkerens kravspesifikasjon:

Den verdireduksjon på kr 500000,- som herredsretten har fastsatt etter differanseprinsippet, er for høy.

Saksøktes kravspesifikasjon:

Verdireduksjonen fastsettes til det samme beløp som i herredsretten.

Saksøkeren er enig i at takstnummer 12 er den eiendom som rammes hardest av det nye veianlegget. Dette skyldes blant annet omfanget, idet det tas vel halvparten av den ca 10 da store eiendommen. Ved totalvurderingen bør det imidlertid legges størst vekt på det nye huset (det brune huset) som utgjør hovedinteressen ved salg. Huset ligger lengst fra den nye veien. Det gamle huset (det hvite huset) blir riktignok mindre attraktivt på grunn av den nye veien, men huset er i dårlig stand og influerer i mindre grad på salgssummen. Det samme er tilfellet med hytta.

Saksøkte har gjort gjeldende at herredsrettens vurdering etter differanseprinsippet er riktig. Hele eiendommen blir liggende omsluttet av veier. Det er fremhevet at alle hus blir utsatt for betydelig nærføringsulemper.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Av den erstatningsfastsettelse som er foretatt av herredsretten, er bare punkt 1 gjenstand for overskjønn. Dette refererer seg til verdireduksjonen på gjenværende eiendom etter differanseprinsippet, fastsatt til kr 500000,-.

Som det fremgår av herredsrettens skjønn, er denne erstatning utmålt under forutsetning av at de to områdene som skal innløses fra takstnummer 5 og 13, ikke blir avskoget. Det vises her til herredsrettens skjønn på side 33 og spesiell skjønnsforutsetning nr 1 på side 32. Selv om denne skjønnsforutsetning ikke er kommet til uttrykk under takstnummer 13, kf nedenfor, legger lagmannsretten til grunn den samme forutsetning på dette punkt.

Av herredsrettens begrunnelse synes det å fremgå at man ved anvendelsen ved differanseprinsippet har trukket inn nærføringsulempe som følge av støy, kf underskjønnet side 32 i.f. Det er ikke sagt noe om dette forhold betraktes som en særulempe, eller en alminnelig ulempe med overskridelse av tålegrensen. Det fremgår videre av herredsrettens begrunnelse at det er lagt vekt på en del trær i haven som blir fjernet. På samme måte er det lagt vekt på at et lite uthus og en brønn går tapt. Ytterligere er det bemerket at innkjøringen til eiendommen må flyttes nordover, noe som vil reduserer selve havearealet.

Lagmannsretten legger til grunn for vurderingen etter differanseprinsippet at strøksprisen i området ligger noe i overkant av den som er lagt til grunn for takstnummer 7, 8 og 9. Det samlede areal som avståes, er som foran nevnt forholdsvis stort og vil influere på salgsprisen. Det legges videre til grunn at arronderingen blir langt dårligere etter veianlegget. Lagmannsretten legger også vekt på at de trærne som fjernes, har en ikke ubetydelig verdi som lefunksjon og for totalinntrykket av eiendommen. Dette er særulemper som tillegges betydelig vekt ved den konkrete vurdering etter differanseprinsippet.Uthuset og brønnen som går tapt, kan imidlertid ikke tillegges særskilt verdi, men går inn i totalvurderingen av det avståtte areal. At innkjøringen til eiendommen må flyttes, tilsier i seg selv ikke økt erstatning. Man kan ikke se at flyttingen har særlig betydning for det gjenværende hageareal.

Ved den totalvurdering som blir å foreta, er det lagt vekt på at det er det brune huset som har størst verdi i en salgssituasjon. Huset ligger slik plassert at det i langt mindre grad enn det hvite huset blir influert av veianlegget. Det hvite huset og hytta forutsettes i fremtiden å bli brukt til fritidsformål.

Når det gjelder spørsmålet om nærføringsulemper på grunn av støy m.v., finner lagmannsretten at et veianlegg i området ikke kan anses som upåregnelig. En eventuell ulempeerstatning må derfor vurderes i forhold til tålegrensen, jf naboloven §2. Det vises til den beskrivelse som er gitt av herredsretten. Det er her fremhevet at den nye riksveien skal passere i en bru under den gamle fylkesveien til Lunner sentrum.

Lagmannsretten er enig i at det er grunn til å tro at nevnte bro vil gi en støymessig ekko-effekt, særlig når tyngre kjøretøyer passerer oppover den nye veien. Det er antatt at støynivået ved det hvite huset vil utgjøre ca 67 desibel, det vil si over tålegrensen. Lagmannsretten finner etter en konkret vurdering at det er grunnlag for å gi erstatning for den del av nærføringsulempen som overstiger tålegrensen. Erstatningen går inn som en del av den samlede verdireduksjon.

Etter en totalvurdering er lagmannsretten kommet til at den samlede erstatning etter differanseprinsippet bør fastsettes til kr 350000,-.

Erstatning:

Erstatning for verdireduksjon på gjenværende eiendom fastsettes til kr 350000,-.

Takst nr. 13

Eiendom: Gnr. 97 bnr. 44 Eier: Ole Jørn Flatla

Areal som eksproprieres:

Innløsning av hele eiendommen 2800 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Hele eiendommen innløses.

2. Eieren avvirker selv.

Saksøktes kravspesifikasjon:

Erstatning for tomt kr 50000,- er for lavt.

Saksøkte har selv utdypet sine synspunkter ved fremleggelse av brev av 8. juni 1992, kf foran i overskjønnet. Han mener at en kvadratmeterpris på kr 120,- er det riktige, noe som tilsier at innløsningssummen blir kr 336000,-.

Saksøkeren har anført at de tillatelser og godkjenninger som saksøkte har vist til, ligger noen år tilbake. Avkjøringstillatelsen og utslippstillatelsen må forutsettes å ha opphørt etter 2 år. Det er ikke grunnlag for å spørre om gjenanskaffelsesverdi, idet tomten er ubebygget. Ved vurderingen av salgsverdien må det blant annet legges vekt på tomtens beliggenhet. Den er bratt og litt nordvendt. Det er neppe påregnelig med utnyttelse til mer enn n tomt.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Innledningsvis viser man til det som er uttalt under foregående takstnummer for så vidt angår de områder som skal innløses til fordel for takstnummer 12. Denne delen av skogen på takstnummer 13 forutsettes å bli stående. Den øvrige del av skogen på takstnummer 13 skal saksøkte selv avvirke. Ved fastsettelsen av erstatningen for takst nr. 13, vil lagmannsretten i tillegg til tomteverdien, skjønnsmessig legge til et beløp for den del av skogen som ikke skal avvirkes. Dette området utgjør ca 800 m2.

Lagmannsretten vurderer tomten som en råtomt. Som herredsretten finner man at utnyttelse av området til tomt for bolighus er påregnelig. Det er ikke grunnlag for å kreve gjenanskaffelsesverdi, jf ekspropriasjonserstatningsloven §7. De opplysninger som saksøkte selv har gitt i ovennevnte brev av 8. juni 1992, gjelder tomteregulert strøk. Prisnivået her kan ikke overføres til råtomter i nærværende distrikt.

Lagmannsretten finner etter en totalvurdering at verdien bør settes til kr 88000,-, inkludert verdien av de trær som eieren ikke får avvirke i området nærmest takstnummer 12.

Erstatning:

Den samlede erstatning for tomten, inkludert de trær som fremgår av begrunnelsen, settes til kr 88000,-.

Takst nr. 15

Eiendom: Gnr. 96 bnr. 4 Eier: Solveig Marie Berge

Areal som eksproprieres:

Dyrket mark til ny riksveg 660 m2 Skoggrunn til ny riksveg 100 m2 Tomtegrunn til ny riksveg 80 m2 Beite til ny riksveg 250 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Innløste arealer fra tnr. 12 og 14 på i alt ca 800 m2 tillegges tnr. 15 mot vederlag som fastsettes av skjønnsretten.

2. Vegvesenet gis rett til å plassere skrapmasser fra veganlegget på et område på ca 2,5 da på sydsiden av ny riksveg ved profil ca 3500 til profil ca 3600.

3. Vegvesenet yter et tilskydd på i alt kr 7000,- inkl. mva. til støyreduserende fasadetiltak på bolighuset som angitt i ing. Per Erik Jacobsens takst av 29. september 90. Evt. skade på terrassemur holdes utenfor skjønnet.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Nærføringsulempe bolig. Kr. 75000,- er satt for lavt.

2. Arronderingsulempe dyrket mark. Kr. 10000,- er satt for lavt.

3. Erstatningen for dyrket mark er satt for lavt.

Saksøkte har anført at det nye veianlegget vil medføre driftsulemper som følge av dårligere arrondering. Den dyrkede mark vil etter inngrepet bestå av to langstrakte teiger. Det taes ca 660 m2 dyrket mark.

Det må også ytes ulempeerstatning på grunn av støy. Den nye veien kommer sydøst for hovedhuset på tomten. Det er ikke praktisk å sette opp støyskjerm. Antatt støynivå er satt til ca 70 desibel.

Saksøkeren har fremhevet at den gamle veien går rett forbi bolighuset på baksiden, bare adskilt med en hekk. Årsdøgntrafikken er nå på ca 500.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Man har overveiet om eiendommen burde vurderes etter differanseprinsippet, idet det kunne være vel så riktig å betegne eiendommen som en boligeiendom og ikke som et småbruk. Det fremgår imidlertid av de alminnelige skjønnsforutsetninger at man skal fastsette verdien av dyrket mark for seg. Det bemerkes her at verdien av dyrket mark opprinnelig ikke var tatt med i kravspesifikasjonen i overskjønnsbegjæringen. Saksøkeren, som ikke har begjært overskjønn, har imidlertid ikke hatt innvendinger mot denne utvidelse.

Lagmannsretten fastsetter verdien av dyrket mark skjønnsmessig til kr 12,- pr. m2.

Når det gjelder kravet om erstatning for arronderingsulempe, må det tas til følge. Retten finner skjønnsmessig å burde sette beløpet til kr 10000,-.

Hva angår kravet om erstatning for nærføringsulempe på gjenværende eiendom, vurderes den som alminnelig ulempe i relasjon til ekspropriasjonserstatningsloven §8. Det legges til grunn at støynivået utgjør ca 70 desibel. Tålegrensen ansees for overskredet selv om eiendpmmen allerede er støybelastet. Det økonomiske tap av overskridelsen settes skjønnsmessig til kr 75000,-.

Takst nr. 16

Eiendom: Gnr. 96 bnr. 1 Eier: Lars Ruud

Areal som eksproprieres:

Skoggrunn til ny riksveg 12980 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

Eieren avvirker skogen selv innen 1. januar 1993.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Erstatningen for skogen (grunn og venteverdi) bør settes vesentlig høyere enn kr 47000,-.

2. Det tilkjennes erstatning for kantskader dersom grunnen blir å takseres som skoggrunn.

3. Det gis erstatning for driftsulemper (arrondering) dersom det avståtte areal vurderes som skoggrunn.

Saksøkte har prinsipalt krevet det avståtte areal vurdert som tomtegrunn. Det ligger et boligområde ved siden av. Det er kort avstand til administrasjonssenteret i kommunen. Det er derfor påregnelig med samtykke til utparsellering av tomter. Når området i dag av det offentlige er rubrisert til andre formål, skyldes det først og fremst påvirkning fra grunneieren selv. Han har hele tiden ønsket å beholde eiendommen samlet som en levevei. Når man nå tar en ikke uvesentlig del til andre formål, må det være tillatt å legge inn nye forutsetninger om utnyttelse som tomtegrunn. Subsidiært begjæres det eksproprierte areal vurdert som dyrket mark. Atter subsidiært er det gjort gjeldende at grunnen med venteverdi er taksert for lavt av herredsretten.

Saksøkeren har bestridt at det er grunnlag for tomteerstatning. Det er vist til fremlagt soneplan, som forutsetter utnyttelse til jord- og skogbruksformål. Det er derfor intet grunnlag for å hevde at det er påregnelig å få utskilt tomter til boligbygging. Heller ikke er det grunnlag for å taksere arealet som dyrkningsjord. Det er vist til herredsrettens begrunnelse. Arealet må derfor takseres som skoggrunn med venteverdi. Det erkjennes at boniteten er meget god. Herredsretten har tatt hensyn til dette ved å legge den skogsakkyndiges beregninger til grunn.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Saksøktes kravspesifikasjon nr. 1 stemmer ikke med den prinsipale anførsel, men følger den atter subsidiære anførsel. Kravspesifikasjon nr. 3 er en utvidelse i forhold til overskjønnsbegjæringen. Saksøkeren har ikke hatt innvendinger på dette punkt. På den annen side er kravet om økning av beløpet på kr 100,- i overskjønnsbegjæringen, trukket tilbake. Dette skyldes at det nå er inntatt en ny forutsetning hvoretter saksøkte selv skal avvirke skogen.

Lagmannsretten finner ikke at det område som avstås, kan påregnes utnyttet til andre formål enn skogbruk. Det vises til saksøkerens anførsler med henvisning til den fremlagte soneplan. Når det dertil tas hensyn til den høye bonitet, er det ikke påregnelig at det i overskuelig fremtid blir gitt samtykke til utparsellering av tomter. Det forhold at det ligger et tomteområde i nærheten, er ikke i seg selv noe argument. Tvert om kan man si at det er vel så påregnelig at man ønsker å ha en del grønne lunger imellom boligområdene, særlig når skoggrunnen har så høy bonitet som i nærværende tilfelle. Lagmannsretten finner heller ikke at det er påregnelig med en utnyttelse til dyrket mark. Det vises til det som er uttalt av herredsretten.

Ved vurderingen av arealet som skoggrunn, har lagmannsretten bygget på den venteverdiberegning som fremgår av utdraget for lagmannsretten side 9. Man har imidlertid benyttet 5 % reduksjon for manglende ungskogpleie. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr 65000,-.

Hva gjelder kravet om ulempeerstatning, vurderes den som en driftsulempe på grunn av forverret arrondering, som blir å erstatte. Det legges til grunn at man mister en velteplass og påkjøring på nordsiden av veien. På sydsiden av veien må to avkjørsler flyttes og det må lages ny velteplass. Ulempene takseres skjønnsmessig til kr 5000,-.

Kantskader er vanligvis høyere på god bonitet enn på lav. I nærværende sak er boniteten som foran nevnt meget høy. Erstatningen fastsettes skjønnsmessig til kr 10,- pr. løpende meter skogkant.

Erstatning:

1. Skoggrunn med venteverdi erstattes med kr 65000,-.

2. Kantskader erstattes med kr 10,- pr. løpende meter skogkant.

3. Ulempeerstatning (arrondering) erstattes med kr 5000,-.

Takst nr. 20

Eiendom: Gnr. 113 brn. 5 . Eier: Hans Ivar Hallum

Areal som eksproprieres:

Dyrket mark til rv 242 8930 m2

Dyrket mark til veg 52 920 m2

Beite og skoggrunn 1560 m2

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. De som har vegrett på nåværende adkomstveg som brytes ved profil ca 10150 og på driftsvegen som brytes ved profil ca 10350, gis rett til å bruke ny adkomstveg/driftsveg over takst nr. 19, 20 og 22 på nordsida av ny riksveg som vist i detaljplanen.

2. Arealene mellom ny og nåværende riksveg på takst nr. 20 innløses. Det samme gjelder arealet nord for ny riksveg, profil ca 10400 til profil ca 10500.

3. De som har veirett på nåværende driftsvei som brytes ved profil 10820 og grendevei som brytes ved profil ca 11000 gis rett til å bruke ny driftsvei (veg nr. 53) parallelt med ny riksvei og omlagt grendevei (veg nr. 54) over takst nr. 1 som vist i detaljplanen, samt nåværende grendevei videre frem til nåværende riksvei.

Saksøktes kravspesifikasjon:

Erstatningen for dyrket mark, kr 11,- pr. m2 er satt for lavt.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Av takstboken fremgår det at det areal som skal avstås fra dyrket mark,er vesentlig høyere enn det som er oppgitt i herredsretten. Pretensjonen vedrørende ankesum synes derfor oppfylt. Den dyrkede mark er alminnelig god og veldrevet jord. Man har vanningsanlegg. Erstatningen fastsettes til kr 13,- pr. m2.

Erstatning:

Dyrket mark erstattes med kr 13,- pr. m2.

Saksomkostninger:

Som nevnt innledningsvis er overskjønnet for det enkelte takstnummer dels begjært av saksøker, dels av saksøkte og dels av begge. Saksøkeren har begjært overskjønn for takstnr. 1, 5, 6, 7, 8, 9 og 12. Takstnummer 5, hvor det også foreligger overskjønnsbegjæring fra saksøkte, er som tidligere nevnt hevet, idet det forutsettes at partene bærer hver sine omkostninger, kf hevningskjennelsen. Saksøkte har begjært overskjønn for takstnr. 1, 2, 4, 5, 6, 13, 14, 15, 16, 18, 19, 20 og 21. Etter hevningskjennelsen vedrørende takstnummer 5, foreligger det således begjæring fra begge hva angår takst nr. 1 og 6. De fremsatte overskjønnsbegjæringer vedrørende nr. 4, 14, 18, 19, og 21, blir å avvise, kf innledningen til skjønnet.

Ved vurderingen av hvorvidt skjønnsprosessloven §54a begrenser saksøkers plikt til å erstatte saksøktes nødvendige utgifter i forbindelse med overskjønnet etter §54, må hver enkelt saksøkt vurderes isolert. Skjønnsprosessloven §54a siste ledd krever også at hver enkelt del av det det er begjært overskjønn for, skal vurderes isolert under det enkelte takstnummer. Lagmannsretten finner at det for de tilfeller hvor dette kan få betydning, foreligger en slik sammenheng mellom delene at det ikke kan skilles ut registrerbart merarbeid fra prosessfullmektigenes side for begrensning av saksomkostningene.

For de takstnummer som er tatt opp til realitetsbehandling, og hvor det foreligger overskjønnsbegjæring bare fra saksøkte, har de saksøkte oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. Dette gjelder takstnummer 2, 13, 15, 16 og 20. Bestemmelsen i §54a punkt a kommer derfor ikke til anvendelse.

For de takstnummers vedkommende hvor overskjønnsbegjæringen blir å avvise, finner lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å anvende bestemmelsen i §54a nest siste ledd. Dette fordi saksøkeren ikke har krevet saksomkostninger. Lagmannsretten finner imidlertid at det må foretas en forholdsmessig reduksjon i det salærkrav som de saksøktes prosessfullmektig har lagt frem, jf skjønnsprosessloven §54 første ledd. Det er her ikke foretatt noen spesifikasjon fra de saksøktes side. Advokat Grøstad har fremlagt et samlet omkostningskrav på kr 27600,-. I tillegg kommer gebyr m.v. for lagmannsretten. Av beløpet utgjør salæret kr 27000,-. Lagmannsretten finner at den del av salæret som antas å referere seg til de takstnummer som blir å avvise, skjønnsmessig bør settes til kr 7000,-. Saksøkeren har ikke hatt innvendinger mot oppgaven. Saksøkeren pålegges å erstatte omkostningene med til sammen kr 20600,-. I tillegg kommer gebyr og lovbestemte utgifter, som man ikke finner å burde redusere forholdsmessig for de avviste takstnummers vedkommende, jf rettsgebyrloven §12.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Overskjønnsbegjæringene fra takstnummer 4, 14, 18, 19, og 21 avvises.

2. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger som fremgår av de enkelte takstnummer i overskjønnet.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland 20.600 -tjuetusensekshundre- kroner til de av de saksøkte som har vært representert ved h.r.advokat Finn Grøstad, med unntak av de saksøkte som har fått overskjønnsbegjæringen avvist.

4. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Oppland betaler de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder gebyr og sideutgifter til skjønnsmennene.

5. Oppfyllelsesfristen etter punkt 3 er 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette skjønn. Oppfyllelsesfristen etter punkt 4 er 2 -to- uker fra meddelelsen av utgiftsfastsettelsen.