LE-1991-2389
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-11-04 |
| Publisert: | LE-1991-02389 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Asker og Bærum herredsrett Nr. A 1159/1991 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02389K |
| Parter: | Den kjærende part: Helen Røren Løddesøl (Prosessfullmektig: Advokat Tor Vale). Kjæremotpart: Scandinavian Airlines System (SAS) (Prosessfullmektig: Advokat Niels Henrik Noer). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Kst. lagdommer Torolv Groseth |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Helen Røren Løddesøl ble ansatt i Scandinavian Airlines System, senere kalt SAS, 2. juli 1990. I brev av 13. mars 1991 ble hun meddelt at hun var en av de 134 kabinansatte i Norge som ville bli berørt av oppsigelser. Dagen før var det sendt ut varsel om innskrenkninger. Det ble samtidig gitt informasjon om en "tilbudspakke", utarbeidet i samarbeid med Norsk Kabinforening, som inneholdt tilbud om permisjon, studiepermisjon, avgangsvederlag, deltidsordninger m.v.
En rekke ansatte benyttet seg av tilbudspakken, slik at de 134 ble redusert til 82. Av disse valgte 81 permisjon. Helen Røren Løddesøl var den eneste som ble oppsagt av de kabinansatte. Oppsigelsen ble gitt 26. juni 1991 med fratreden 31. august 1991. Oppsigelsen ble nærmere begrunnet i brev av 19. juli 1991. Helen Røren Løddesøl anla sak ved Asker og Bærum herredsrett med påstand om at oppsigelsen av henne er ugyldig. I tilsvaret krevet SAS kjennelse for at Løddesøl skulle fratre sin stilling mens oppsigelsessaken verserte for domstolene, jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. Asker og Bærum herredsrett avsa 4. oktober 1991 kjennelse med slik slutning:
Begjæringen om fratreden tas til følge. Fratredelsestidspunktet settes til 15. oktober 1991.
Helen Røren Løddesøl har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet gis oppsettende virkning
Prinsipalt:
2. Herredsrettens kjennelse for fratreden oppheves og kravet om fratreden tas ikke til følge.
Subsidiært:
Lagmannsretten fastsetter en ny frist for fratredelsen.
3. Saksomkostninger ved behandlingen av fratredelsesspørsmålet for herredsretten og lagmannsretten utsettes til avgjørelse i forbindelse med hovedsaken.
SAS har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
Kjæremålet gis ikke oppsettende virkning.
I kjæremålet:
Herredsrettens kjennelse om fratredelse opprettholdes.
Asker og Bærum herredsrett besluttet ved oversendelsen til lagmannsretten å gi kjæremålet oppsettende virkning.
Saksforholdet fremgår av byrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Helen Røren Løddesøl har for lagmannsretten i det vesentlige anført: Begrunnelsen for kjæremålet er at herredsretten i sin vurdering av om det vil være urimelig at arbeidstakeren fortsetter i stillingen, har stillet for små krav til den urimelighet som er påberopt av selskapet. Videre har retten på arbeidstakersiden lagt vekt på forhold som det etter arbeidsmiljøloven ikke er rettslig adgang til å ta hensyn til. Herredsretten har også gått vesentlig under den minste frist for fratredelse lovgiveren har antydet på 14 dager.
Herredsrettens premisser tyder på at retten langt på vei har ansett enigheten mellom SAS og Norsk Kabinforening om å følge ansiennitetsprinsippet ved oppsigelsene for bindende ved den rettslige prøvingen. Den kjærende part mener at retten har bygget på feil lovforståelse her, jfr. Rt-1987-117, særlig side 120.
Herredsrettens premisser tyder også på at herredsretten feilaktig har ansett saken som en sak med masseoppsigelser. Den kjærende part mener det er feil å blande inn situasjonen ved masseoppsigelser når det vitterlig bare er en person, nemlig den kjærende part, som er blitt oppsagt. Det er den faktiske situasjon på oppsigelsestidspunktet og ulempene for bedriften ved å beholde denne ene personen i stillingen som retten må vurdere. Hva situasjonen ville ha vært dersom flere hadde blitt oppsagt og hadde gått til sak mot SAS, er i denne saken hypotetisk og uinteressant.
Herredsretten bygger i sine premisser på at den finner det overveiende sannsynlig at oppsigelsen ikke ville bli ansett usaklig på grunnlag av manglende hensyntagen til de ulemper oppsigelsen hadde for den kjærende part spesielt. Den kjærende part mener herredsretten her feilaktig har trukket inn i vurderingen en virkning av oppsigelsen som er tilsiktet av lovgiveren. Det vises også i denne forbindelse til Rt-1987-117.
Den kjærende part mener videre at herredsretten har lagt seg på en ny og meget betenkelig praksis i fratredelsessaker, ved at den har lagt avgjørende vekt på det resultat som den etter en prejudusiell prøving av saken er kommet frem til. Selv om det i utgangspunktet er anledning til å trekke inn hvilket resultat som i sluttomgangen fremstår som det mest sannsynlige, er det et langt skritt å gå å legge utslagsgivende vekt på dette i arbeidstakerens disfavør.
Scandinavian Airlines System har for lagmannsretten i det vesentlige anført: Herredsretten har vært meget grundig i sin behandling av partenes påstander og anførsler og kjennelsen om fratreden er riktig både med hensyn til rettsanvendelse og bevisvurdering.
Grunnen til oppsigelsen er at SAS reduserte sin bemanning i Norge med 800 personer, hvorav det var 134 kabinansatte, senere redusert til 82 grunnet frivillige ordninger. Selvom det bare var en kabinansatt som ble sagt opp, må dette sees i sammenheng med at en rekke bakkeansatte i selskapet også har blitt sagt opp. Det må også sees hen til de andre 81 kabinansatte som valgte permisjon i 3 år i stedet for å bli sagt opp, et tilbud som den kjærende part også fikk.
Selskapets styre har nå besluttet ytterligere nedskjæringer også i Norge. Dette er en konsekvens av den særdeles vanskelige økonomiske situasjon som selskapet er i, og som er ubestridt av alle fagforeningene i selskapet.
Det er feil når det hevdes at det å legge vekt på det sannsynlige utfall i hovedsøksmålet er en "ny og meget betenkelig praksis". Det vises her til Rt-1991-330, spesielt side 332.
Den kjærende part har ikke gjort noe forsøk på å dokumentere at hennes økonomi vil bli særlig hardt rammet.
Kjæremålsmotparten peker videre på at den kjærende part hadde nest dårligst ansiennitet av samtlige kabinansatte som ble berørt av nedbemanningen. Blant bakkeansatt personale har personer med seks til åtte års ansiennitet måttet slutte, mens den kjærende part på oppsigelsestidspunktet hadde snaut ett års ansiennitet.
Endelig hevder SAS at den kjærende part tar feil når hun hevder at det finnes en rettsregel om at det skal gis en frist på 14 dager mht fradelse. Noen slik regel finnes ikke, og retten står selvsagt fritt til å fastsette den frist den finner rimelig i det enkelte tilfelle.
Lagmannsretten bemerker: Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd at når en oppsagt arbeidstaker innleder søksmål innen åtte-ukers fristen, har han i utgangspunktet rett til å stå i stillingen mens saken verserer. Men det skal likevel bestemmes at han skal fratre dersom "retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". Av motivene, Ot. prp. nr. 41 (1975-76), fremgår at arbeidstakerens rett til å stå i stillingen skal være særlig sterk når oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold. Men også i slik tilfeller kan det avsies kjennelse for at den oppsagte skal fratre når det ville være urimelig om han fortsatte, jfr. Rt-1984-400, Rt-1987-117, Rt-1988-1468 og Rt-1989-1041. Avgjørelsen skal treffes ut fra en totalvurdering hvor det at oppsigelsen ikke skyldes arbeidstakerens eget mislige forhold, må tillegges særlig vekt. Ved vurderingen kan det også tas hensyn til det sannsynlige utfall av rettens vurdering av oppsigelsens gyldighet jfr. Rt-1991-330.
Oppsigelsen av Løddesøl var begrunnet i selskapets økonomiske situasjon som nødvendiggjorde innskrenkninger. Dette er ikke bestridt av Løddesøl.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at fremgangsmåten ved bemanningsreduksjonen synes grundig, og at SAS gjorde adskillig for å komme frem til alternative løsninger for den enkelte ansatte. Løddesøl ønsket imidlertid ikke å benytte seg av noen av disse "tilbud".
Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at en oppsigelse av Løddesøl ville vært saklig da hun første gang ble varslet om den, medio mars 1991. Det vises til herredsrettens begrunnelse på dette punkt. Lagmannsretten finner det også klart at oppsigelsen i juni 1991 var begrunnet i bemanningsreduksjonen, og ikke skyldtes at Løddesøl på det tidspunkt var blitt gravid.
SAS kan heller ikke bebreides for ikke å ha tilbudt Løddesøl annet passende arbeid, idet muligheten for dette må være liten når det foretas reduksjon av bemanningen på alle områder i en bedrift.
Lagmannsretten finner, som herredsretten, at oppsigelsen ikke ville blitt ansett usaklig fordi Løddesøls økonomi ble spesielt rammet. Løddesøl har ikke dokumentert at hun vil få spesielt vanskelig økonomi.
Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at sannsynligheten for at oppsigelsen vil bli kjent ugyldig er liten. Spørsmålet blir om dette alene kan føre til at det i en totalvurdering finnes urimelig at Løddesøl blir stående i sin stilling, idet det må kunne legges til grunn at SAS som en stor bedrift vil kunne klare belastningen med å betale Løddesøl lønn frem til oppsigelsessaken er endelig avgjort.
Lagmannsretten finner at det ved denne vurderingen også må kunne legges vekt på den måten bedriften har forberedt bemanningsreduksjonen. SAS forsøkte å redusere problemene for den enkelte ved å legge frem en "tilbudspakke" som samtlige berørte fikk anledning til å vurdere."Tilbudspakken" inneholdt tilbud om permisjon, studiepermisjon, avgangsvederlag m.v. Av 82 berørte valgte alle utenom den kjærende part permisjon. Dette, sammenholdt med at sannsynligheten for at oppsigelsen vil bli kjent ugyldig er liten, gjør at lagmannsretten finner det urimelig om Løddesøl får fortsette i stillingen.
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste med den endring at fratredelse settes til 15. november 1991.
Saksomkostningsavgjørelsen utstår i samsvar med partenes felles påstand til hovedsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes med den endring at tidspunktet for fratreden settes til 15 - femtende - november 1991.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken.
Eva Nygaard Ottesen Odd Jarl Pedersen Torolv Groseth
Bekreftes for førstelagmannen: