LE-1991-2442
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-09 |
| Publisert: | LE-1991-02442 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Solør herredsrett Nr. 91-75 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02442 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Gerhard Sanderød, Elverum). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Hans Thomas Gefle, Gjøvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Erik Melander, formann. Lagdommer Ragnhild Dæhlin. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180, Barnevernloven (1953) §44 |
Saken gjelder hvem av foreldrene som skal ha daglig omsorg for en gutt på snart 9 år. B var 20 år og A 24, år da de giftet seg 26. august 1978. Det er et barn i ekteskapet, E født xx.xx.1983. Gutten er et resultat av kunstig befruktning med ukjent donator.
I oktober 1989 flyttet B fra ektefellen og til en venn på X, samboeren C. Hun fikk ikke sønnen med seg. Hun tok kontakt med advokat som samme måned skrev til ektemannen og meddelte at hustruen ønsket separasjon og omsorgen for sønnen. A motsatte seg at moren skulle ha den daglige omsorg. Dette førte til at stevning ble uttatt 7/12-89 til Solør herredsrett. Psykolog Gudny Molle ble oppnevnt som sakkyndig for å uttale seg om omsorgsspørsmålet. Bl.a. på grunn av sykdom trakk det lenge ut før den sakkyndiges rapport forelå. Den er datert 31/7-91. Før dette hadde B fått et barn med sin samboer, nemlig D, født xx.xx.1990.
I et møte hos psykologen tilbød A hustruen å komme hjem igjen og ta med seg spebarnet. Det gjorde hun i februar 1991, men alt etter 4 måneder brøt hun på ny opp og dro til X. Denne gang ble E med moren. I eget navn kjøpte hun et hus på X, og hun bor nå der med sin samboer og deres fellesbarn samt E.
I rettsmøte 27. juni 1991 var partene enige om separasjon og Solør herredsrett avsa samme dag dom for dette. Spørsmålet om omsorgen for E måtte utstå i påvente av den sakkyndige rapport.
Da rapporten kom, konkluderte den med å anbefale at faren fikk den daglige omsorg for sønnen, selv om begge foreldre ble funnet godt skikket som omsorgspersoner. Solør herredsrett avsa dom i saken den 19. august 1991 med slik domsslutning:
1. B, født xx.xx.1958 og A, født xx.xx.1954 skal ha felles foreldreansvar for sønnen E, født xx.xx.1983.
2. B overtar den daglige omsorgen for E som skal bo hos henne.
3. A skal ha vanlig samsværsrett med E, jfr. barnevernloven §44.
4. A skal betale oppfostringsbidrag for E med kr 1350,- -ettusentrehundreogfemtikroner pr. mnd. som undergis indeksregulering.
5. hver av partene bærer sine omkostninger - Det offentlige.
Etter en samlet vurdering var herredsretten under sterk tvil kommet til at E burde være hos sin mor under hennes omsorg. Det nærmere saksforhold, derunder fremstilling av oppvekstvilkårene i fars og mors respektive hjem, fremgår av herredsrettens dom.
A har i rett tid påanket dommens punkt 2, 3 og 4 til lagmannsretten og lagt ned slik endelig påstand:
1. A, født xx.xx.1954, tilkjennes den daglige omsorg for sønnen E, født xx.xx.1983.
2. B, født xx.xx.1958, gis vanlig samværsrett med E.
3. B dømmes til å betale oppfostringsbidrag, fastsatt etter rettens skjønn, for E.
4. B dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige.
B har tatt til motmæle og lagt ned slik endelige påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for lagmannsrett.
Etter anmodning fra begge parter ble to sakkyndige oppnevnt for lagmannsretten, nemlig psykologene Fred Asknes og Geir Ramberg. De skulle uttale seg om hvem av partene som burde ha den daglige omsorg for fellesbarnet E. Deres utførlige rapport forelå i mars 1992 og endte med følgende tilrådning: ".... at mor bør ha den daglige omsorgen for E, og at far har vanlig samvær med gutten. Det som taler til fordel for at far kunne hatt omsorgen er en stabil bo- og livssituasjon, og at E ville ha familie og et sosialt nettverk rundt seg hos far, og at far i halvannet år har hatt omsorgsansvaret for gutten. Det som likevel blir avgjørende for de sakkyndige når de tilrår mor som omsorgsperson, er usikkerheten forbundet med nok en flytting, vi vet at E fungerer bra på X, han har en liten halvbror der, at mor synes å ha en mer aktiv holdning i forhold til hverdagens gjøremål, at hun i større grad evner å skille mellom egen og barns behov, at hun utviser større kunnskap om hva som er barns behov på ulike utviklingstrinn, og endelig den usikkerhet (og angst) vi opplever mht Es mulige reaksjoner på kjennskap til at bare mor er å regne som biologisk foreldre."
De sakkyndige forbeholdt seg å endre sin tilrådning hvis det under hovedforhandlingen fremkom nye opplysninger av betydning for omsorgsspørsmålet. De var begge til stede under ankeforhandlingen og avga forklaring. De fastholdt sin tilrådning, men understreket at hovedforhandlingene hadde styrket inntrykket av at E ville få det godt uansett hvem som fikk omsorgen. Vurdert ut fra barnets omsorgsbehov og hvem av foreldrene som best kunne dekke dette, hadde de fått forsterket inntrykket av at det var moren. Hun viste større forståelse for barnets behov og var mer aktiv i å følge opp guttens aktiviteter. Begge foreldres samboere ble ansett for å være ressurser for gutten. Stor vekt ble lagt på at gutten fungerte bra nå, og at flytting ville innebære å ta en sjanse. Psykolog Ramberg som hadde snakket med E alene, opplyste at han fant gutten nesten overdrevet tilpasningsdyktig, men at gutten syntes å stille seg negativ til ny flytting. Slik barn ofte gjør i barnefordeligssaker, ga han inntrykk av å vegre seg mot å foreta noe valg av fast bopel fordi han var glad i begge foreldre og ikke ville såre noen av dem.
Ankeforhandlingen ble holdt i Hamar 3. juni 1992. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Deres samboere ble ført som vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A, gjorde i det vesentlige gjeldende:
Når foreldre står likt med hensyn til hvem som kan gi barnet de beste oppvekstvilkår, må man kunne ta hensyn til foreldrenes interesse. Den legger grunnlaget for barnets fremtid, jfr. Kirsten Sandberg: Barnets beste, 120. Dertil kommer rettferdighetshensynet. Det vil være større tap for faren å miste omsorgen, enn for moren. Han vil ikke kunne få flere barn - uten evtl. ved kunstig befruktning - mens mor alt har 1 barn til som hun åpenbart har stor glede av. De sakkyndiges vurderinger er ikke avgjørende. Retten må foreta en selvstendig vurdering.
Miljøskifte tillegges ikke så stor vekt i rettspraksis som tidligere. Her spiller det særlig liten rolle fordi E har bodd ca 90 % av sitt liv på Y, og fordi han der har et omfattende nett av nære slektninger rundt seg i tillegg til mange venner og en skole der han gikk første skoleår. Forholdene på X er mer usikre. Hvis det skulle komme til brudd mellom hans mor og samboeren, ville hun stå alene, mens faren i et tilfelle av brudd mellom ham og hans samboer ville ha hele slekten på begge sider til støtte. Den samlede foreldrekontakt vil være bedre hvis gutten bor hos faren, enn hvis han bor hos moren. Hun viser negativ holdning overfor faren, og dette vil kunne påvirke gutten. Hun er også mindre flink til å informere om skolegang etc. Mors mer aktive rolle overfor gutten er ikke dokumentert, og forholdet er vel bare at foreldrenes opptreden er forskjellig. Faren er mer stille. Dette sier ikke noe om omsorgsevnen. Det er i tilfelle bare snakk om nyanser. Farens dysleksi er uten betydning, idet hans samboer kan hjelpe gutten med lekser når det trengs. Heller ikke det biologiske kan tillegges betydning. Det viktigste er at faren hadde omsorgen da moren plutselig forsvant, og at han tok godt vare på sønnen. Han har også tidligere tatt betydelig ansvar for sønnen, idet begge ektefeller var yrkesaktive under det opprinnelige samliv.
For øvrig er det uenighet om når det av herredsretten fastsatte bidrag begynner å løpe. Størrelsen på bidraget ansees riktig utregnet.
Den ankende part har påberopt seg dommer av Høyesterett inntatt i Rt-1985-179 og Rt-1986-997, samt Eidsivating lagmannsretts dom av 27/9-1974.
Ankemotparten, B, gjør i det vesentlige gjeldende:
Det bestrides at far har hatt en vesentlig del av omsorgen i løpet av guttens liv. Han har i stor ustrekning overlatt omsorgen til bestemødre og tanter. Da hustruen flyttet ut, flyttet hans mor inn og hadde den vesentlige omsorg for barnet. Senere var det mannens venninne som overtok. Da hustruen dro, var det fordi ekteskapet hadde hanglet i lang tid. Det var mye krangel, og hun følte seg som i fengsel. Det var først i siste øyeblikk at en annen mann kom i bildet. Mannen nektet henne å ta gutten med da hun reiste. Hun savnet barnet sterkt og skjønte etter hvert at sønnen trengte henne. Forholdene hos faren var lite ordnet etter barnets behov. Det var ikke faste leggetider og regelmessig mat som gutten ville ha. Han gikk på skolen uten frokost. Da hun flyttet tilbake, var det i et desperat forsøk på å få nær kontakt med sønnen igjen. Ektefellene gjenopptok ikke det ekteskapelige samliv, og det var stadig krangling. Til slutt måtte hun flytte ut igjen.
Guttens far har store lesevansker, og det gjør det vanskelig for ham å holde seg samfunnsmessig orientert. Han vil derfor ikke kunne gi gutten den støtte han trenger når han blir større. Det har vært mange vanskeligheter både med samvær den tid gutten bodde hos faren, og med skifte. B mener dette skyldes at mannen har hevntrang og dessuten press fra øvrig familie.
Ankemotparten vil hevde at det er stor forskjell på hva partene kan tilby barnet. Spørsmålet om skyld for ekteskapets havari er uten vekt. Også foreldrenes interesse i avgjørelsen er sekundær, og bare av betydning hvis partene står helt likt. Det er for øvrig vanskelig å beregne hvem som ville ha det største tap ved å miste omsorgen for barnet, forholdet mellom mor og sønn er meget nært. Utgangspunktet er hva som tjener til barnets beste. Avgjørelsen vil alltid bli meget konkret i saker av denne art. Det foreligger høyesterettsdommer som kommer til motsatt resultat av de dommer som den ankende part har påberopt seg, jfr. f.eks. dom i Rt-1985-707 og 467. I sistnevnte sak ble det krevet en overvekt av fordeler hos den annen part hvis barnet skulle flyttes.
Mor mener at hun hele tiden har oppfylt sin plikt til å la barnet ha samvær med faren, og at hun har oppfordret til dette. Uttalelsen fra de sakkyndige, som tilrår at mor beholder omsorgen, må tillegges stor vekt. Barnets mor anses best skikket som omsorgsperson. Status quo-prinsippet taler til fordel for henne, og det samme gjør de biologiske forhold. Partene hadde avtalt at den kunstige befruktning skulle være absolutt hemmelig. Det var A som fortalte det til svigermoren, og nå er det kjent for flere familiemedlemmer. Det er umulig å vite hvordan sønnen vil reagere hvis han plutselig får vite sammenhengen.
Når man skal vurdere hvor barnet vil få den beste stimulering, må man ta utgangspunkt i partene, ikke i folk rundt dem. Hos moren vil E vokse opp sammen med en bror. Forholdet mellom søsknene er meget godt. I denne forbindelse vises til dom inntatt i Rt-1990-198. For øvrig mener B at barnets far ikke har betalt bidrag fullt ut slik han skulle, og at hun bidro økonomisk den tid gutten bodde hos faren.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Det understrekes at begge foreldre synes å være oppriktig glade i sønnen og at begge har fullt tilfredsstillende omsorgsevne. Begge må anses vel kvalifisert til å ha omsorgen for en gutt på ni år.
Ved en totalvurdering er det vanskelig å komme fram til at den ene part kan tilby vesentlig bedre forhold for barnet enn den annen. På samme måte som de sakkyndige er lagmannsretten kommet til at det bør legges avgjørende vekt på at guttens bosituasjon på X fungerer godt. Moren har greid å skaffe ham gode boforhold. Hennes samboerforhold virker stabilt. De sakkyndige har opplyst at gutten trives og gjør det bra på skolen, og han har funnet seg venner i nærmiljøet. Guttens lille halvbror antas også å være et positivt element ved miljøet på X. Moren er hjemmeværende og har foreløpig ikke planer om annet arbeid utenfor hjemmet enn kveldsjobb et par timer to ganger i uken. Økonomien synes tilfredsstillende, selv om samboeren bare har midlertidig arbeid i fagbevegelsen.
Også forholdene hos faren på Y er gode og vel kjent for gutten. Farens ordblindhet representerer en svakhet som kan virke negativ, spesielt når barnet snart går over i tenårene. Dette kan imidlertid langt på vei kompenseres ved farens andre gode egenskaper og støtte fra fars samboer. Den negative holdning til moren som en stor del av slekten på Y viser mot henne vil, dersom gutten flyttes, kunne virke uheldig for det samarbeid mellom foreldrene som er ønskelig for å skape best mulige oppvekstvilkår for gutten. Gutten har utvilsomt gjennomlevet vanskelige år med de flyttinger han alt har vært gjennom, og en ny flytting kan meget vel tenkes å slå uheldig ut. Lagmannsretten legger liten vekt på de biologiske forhold, men også disse trekker i retning av at gutten bør bli hos moren. Alt i alt finner lagmannsretten således at det beste for E er at moren får den daglige omsorg, jfr. barnelova §34, tredje ledd. Herredsrettens dom stadfestes. Faren bør ha vanlig samværsrett, dog slik at det på grunn av avstanden mellom mors og fars bopel ikke blir aktuelt med noe ettermiddagssamvær. I stedet bør man søke å gjennomføre lengre samvær annenhver helg, i den utstrekning dette ikke kolliderer med skolegangen. Slik synes samværet også å ha vært praktisert. A må fortsatt betale oppfostringsbidrag til B, og også på dette punkt stadfestes herredsrettens dom, idet det ikke er innvendinger mot bidragets størrelse. Herredsretten har ikke fastsatt uttrykkelig tidspunkt for bidragspliktens begynnelse. Lagmannsretten går ut fra at meningen, når intet annet er sagt, er at plikten skal inntre fra domsavsigelsen, eller i praksis annen halvdel av august måned 1991.
Begge parter har fri sakførsel. Prosessfullmektigenes salær blir å fastsette på vanlig måte.
Saken har voldt noen tvil, og avgjørelsen er av stor personlig betydning for partene. Saksomkostninger ilegges derfor ikke, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Solør herredsretts dom av 19. august 1991, domsslutningens punkt 2, 3 og 4 stadfestes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.