LE-1991-2509

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-01-07
Publisert:	LE-1991-02509
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 90/00958 A/10 - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02509 A.
Parter:	Ankende part: UNI Storebrand A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Tor Arne Simonsen, Tromsø). Motpart: Per Albert Nergaard (Prosessfullmektig: Advokat Jo. Steinsvik, Bodø).
Forfatter:	Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Erik Møse. Ekstraord. lagdommer Tor Holmøy
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §29, Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §183, Bilansvarslova (1961)

Saken gjelder krav om fastsettelse av erstatningsansvar etter bilansvarsloven og i henhold til avtale om førerulykkesforsikring.

Den 25. oktober 1979 kjørte Åge Johan Olsen med en passasjer i sin Ford Taunus nedover riksvei 850 i Gårdehøgda i Kvæfjord i en hastighet av ca 70 km/t. Han tok igjen en Volkswagen stasjonsvogn, som ble kjørt av Per Albert Nergaard. Idet Olsen skulle svinge sin bil over i venstre kjørebane for å kjøre forbi, bremset Nergaard, slik at høyre forskjerm og ytterside på Olsens bil traff Nergaards venstre baklykt og puffet bilen hans fremover. Folkevognen skar deretter ut mot høyre veikant og stanset til slutt i grøftekanten. Nergaard var alene i bilen, virket uklar og ble kjørt til distriktslegen i Kvæfjord. Deretter ble han sendt videre i ambulanse til Harstad sykehus.

Fartsdifferansen mellom bilene da kollisjonen skjedde var liten. Det ble beskjedne materielle skader på begge bilene, som begge var i kjørbar stand. Nergaard har fått utbetalt kr 5074 i kaskoforsikring.

Olsens bil var ansvarsforsikret i Storebrand Forsikring A/S, heretter kalt Storebrand. På ulykkestidspunktet var Nergaards bil førerulykkesforsikret i daværende Nordens Skadeforsikring AS, nedenfor benevnt Norden. Selskapet ble senere overtatt av Storebrand Forsikring AS (Storebrand-Norden), og heter nå UNI Storebrand Forsikring AS. Det er dermed samme selskap som skal dekke eventuelle erstatningskrav både etter bilansvarsloven og førerulykkesforsikringen.

Nergaard oppholdt seg to dager på Harstad sykehus. I sykejournalene er det opplyst at det er usikkert om han hadde vært bevisstløs ved ulykken, samt at han ved innkomst til sykehuset lå stiv i sengen og hadde smerter i nakken, ryggen og i brystkassen. Han hadde også vanskelig for å artikulere seg når han snakket og problemer ved å svare konsist påspørsmål. Nergaard var imidlertid våken, klar og orientert, og flere undersøkelser viste intet unormalt. Han opplyste at han hadde fullstendig hukommelsestap fra påsken 1979 til noen timer etter trafikkulykken. Det ble registerert nedsatt kraft i armer og ben.

Etter to dager ble Nergaard innlagt til observasjon og utredning i Nevrologisk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø. Han oppholdt seg der fra 27. oktober til 6. november 1979, hvoretter han ble flyttet tilbake til Harstad sykehus. Her anga han å ha hukommelsestap for minst ett år forut for trafikkulykken og at han ikke husket noe av hva som var skjedd i hele i 1979. Etter utskrivning fra sykehuset gikk Nergaard til poliklinisk kontroll der for en rekke forskjellige plager. Han ble også henvist til poliklinisk undersøkelser i Nevrologisk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø i april 1981, i januar og august 1982, to ganger i mars 1984, i juli 1985 og i oktober 1986. Han var dessuten innlagt der til fornyet undersøkelse i tiden 29. oktober til 5. november 1985. Lagmannsretten kommer tilbake til hans angitte plager nedenfor.

Den 20. mars 1980 skrev Nergaard brev til Storebrand, hvor det blant annet ble anført:

Ennå nå 5 måneder etter skaden er det neppe oppnådd noen bedring kanskje tvertimot, og jeg går fortsatt sykemeldt, noe som antagelig kommer til å vare i lang tid ennå.

Hva det endelige krav på erstatning vil bli vil være avhengig av sykdomsutviklingen og av at jeg får tilbake hukommelsen. Endelig spesifikasjon av krav må derfor utstå, men at De betrakter denne melding som at kravet er innkommet i rett tid.

Brevet inneholdt forøvrig en oppstilling over økonomisk tap på grunn av følgeskader, blant annet diverse utgifter og tapte inntekter.

I brev 26. mars 1980 svarte Storebrand:

Omstendighetene rundt selve kollisjonen er efter vår mening meget uklare.

Uklarhetene er av en slik art at vi ikke ubetinget finner at vår forsikringstager vil komme i erstatningsansvar.

Videre er selve det erstatningskrav De nå har fremsatt av en slik karakter og av et slikt omfang, at vi vil anbefale Dem å ta kontakt med advokat i forbindelse med den videre behandling av saken.

Under henvisning til udatert brev fra Nergaard sendte Norden - i forhold til førerulykkesforsikringen - den 1. april 1980 et brev til ham, hvor blant annet følgende ble uttalt:

Før erstatningssak kan fremmes vil det være nødvendig å innhente fullstendig legeuttalelse når behandlingen er avsluttet. Vi tør be om at

De selv anmoder legen om en slik uttalelse når tiden er moden for det. Så fremt den videre behandling byr på problemer for Dem, har De adgang til å søke juridisk bistand som kan dekkes av oss.

Med hensyn til ansvaret for uhellet forhandler vi fortsatt med Storebrand. ...

I brev 26. mars 1983 (feildatert 1980) til Storebrand uttalte Nergaard blant annet:

På grunn av de følger trafikkuhellet har påført meg helsemessig har jeg ikke vært istand til å komme tilbake til saken før, og selv idag er jeg ikke istand til å følge den opp av de samme årsaker.

Men det er klart at de økonomiske og ikke minst andre følger av trafikkulykken har fått og vil få betydelige følger for meg, både tapt inntekt, formue m.m.m.

Foreløbig er jeg heller ikke istand til å følge opp sakene, og jeg antar det også for Dem er ønskelig at de endelige konsekvenser bringes på det rene før saken taes opp igjen, selv om det kan gå ennå flere år før det kan skje.

Men allerede idag kan jeg uten videre fastslå at konsekvensene vil få langt større rekkevidde enn det jeg antydet i mitt foreløbige brev av 20/3-80.

Jeg går ut fra at De gir beskjed hvis De ønsker at saken skal påbegynnes via advokater allerede på nåværende tidspunkt.

Storebrand uttalte i brev 7. juni 1983 at man ikke hadde mottatt reaksjon på tidligere brev og derfor ville anta at erstatningskravet var foreldet.

Nergaard bestred dette i brev 17. juni 1983 til Storebrand-Norden. Han pekte blant annet på at han hadde hatt meget lange perioder med "total black-out" og helsemessig ellers ikke hadde vært i slik stand at han hadde vært i stand til å følge opp saken. Brevet ble avsluttet slik:

Når jeg fremdeles ikke har oversikt over de endelige følger av ulykken finner jeg å måtte bruke nødvendig tid for å rekonstruere saken og følgene.

Jeg håper at De vil være enig med meg i dette og at saken så kan vurderes fritt.

Hvis ikke tvinger De meg til å gå rettens vei, med forbehold om ytterligere rettssaker etter hvert som nye ting kan dukke opp i mitt hukommelsesskadede hode.

Storebrand-Norden svarte 8. juli 1983 at selskapet allerede i brev 26. mars 1980 klart hadde gitt uttrykk for at omstendighetene rundt uhellet var uklare, og hadde anbefalt at Nergaard skulle ta kontakt med advokat. Selskapet fastholdt derfor at saken var foreldet og utttalte at Nergaard selv måtte vurdere om han ville forfølge det standpunkt han hadde inntatt i siste avsnitt i sitt brev.

I brev 13. mai 1986 til Tor-Norden Forsikring viste Nergaard til at han på grunn av følgeskader av ulykken hadde vært ute av stand til å ivareta sine interesser. Etter hans siste innleggelse på Nevrologisk avdeling ved Regionsykehuset i Tromsø var det tvilsomt om han noensinne ville bli arbeidsfør, og han gikk derfor ut fra at han nå endelig kunne kreve sin førerulykkesforsikring utbetalt. Brevet ble besvart av Storbrand Norden 3. juli 1986. Under henvisning til tidligere brevveksling gjorde selskapet gjeldende at kravet var foreldet. Det var gått ytterligere tre år siden selskapet i brev 8. juli 1983 hadde gitt uttrykk for sitt syn på foreldelsesspørsmålet, uten at det var tatt skritt for å avbryte eventuell foreldelse. Det var ikke grunnlag for ågjenoppta erstatningsspørsmålet hverken overfor Storebrand Skadeforsikring eller Storebrand Tor Forsikring.

Nergaard kontaktet advokat. Det ble innhentet en nevropsykologisk utredning fra psykolog Hugo Smith-Meyer, som forelå 27. oktober 1986. Hans konklusjon var at Nergaards funksjonsproblemer helt klart måtte antas å ha sammenheng med hjerneskade. Videre avga overlege Torbjørn Haldorsen ved Nevrologisk avdeling, Regionsykehuset i Tromsø, en spesialisterklæring 7. januar 1987. Konklusjonen var der at Nergaard i forbindelse med ulykken hadde pådratt seg skade på den forlengede marg, og også høyst sannsynlig skade i venstre storhjerne. Det forelå en klar sammenheng mellom skaden og reduksjonen i sentrale motoriske, sensoriske og kognitive funksjoner. Hans medisinske invaliditet ble grovt skjønnsmessig satt til ca 45 %.

Etter ytterligere korrespondanse ble stevning sendt Tromsø byrett 27. september 1988. Partene er enige om at dette tidspunkt er avgjørende i forhold til avbrytelse av eventuell foreldelse. Saken har vært ført for Oslo byrett. Innledende hovedforhandling til behandling av foreldelsesspørsmålet ble holdt 22. mars 1990, mens de øvrige spørsmål ble behandlet under fortsatt hovedforhandling 25. juni 1991. Byretten avsa 5. juli 1991 dom med slik domsslutning:

UNI Storebrands forsikring A/S er ansvarlig etter Bilansvarsloven for de skader Per Albert Nergaard ble påført ved trafikkulykken 25. oktober 1979.

UNI Storebrand Forsikring A/S er ansvarlig i henhold til den førerulykkesforsikring som Per Albert Nergaard har tegning i Norden Forsikring A/S, nå UNI Storebrand Forsikring A/S.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

UNI Storebrand har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Professor dr. med. Rolf Nyberg-Hansen og ovelege Karl O. Nakken, begge spesialister i nevrologi, er oppnevnt som sakkyndige for lagmannsretten for å fastslå hvorvidt det foreligger årsakssammenheng mellom trafikkuhellet 25. oktober 1979 og den medisinske tilstand som kan konstateres i dag. Ankeforhandling fant sted 15. og 16. desember 1994. For den ankende part møtte prosessfullmektigen, mens ankemotparten var til stede sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Et vitne, et sakkyndig vitne og de to sakkyndige forklarte seg. Som følge av de sakkyndige erklæringer og forklaringene for lagmannsretten står saken i en annen stilling for lagmannsretten enn for byretten.

Den ankende part, UNI Storebrand Forsikring AS - heretter kalt UNI - har i det vesentlige gjort gjeldende:

På bakgrunn av det materiale som foreligger for lagmannsretten, må det ved bevisvurderingen legges til grunn at det ikke er årsakssammenheng mellom bilkollisjonen og Nergaards skader. Ifølge de to rettsoppnevnte sakkyndige er det ikke samsvar mellom hans subjektive besvær og de objektive funn som er gjort. Hadde han hatt slike plager, skulle det vært påvist alvorlige hjerneskader. Ingen av undersøkelsene gir støtte for at han er skadet, og det er heller ikke sannsynlig siden sammenstøtet var svært beskjedent. De subjektive plager Nergaard har påberopt seg - herunder hukommelsestap - kan ikke kontrolleres, men bygger kun på hans beskrivelse. Dermed foreligger en mulighet for simulering. Nergaard var under strafferettslig forfølgning for forsikringsbedrageri på grunn av forhold begått i 1978-1979. Hans helsetilstand medførte at han i 1982 kun ble idømt betinget dom i Trondenes herredsrett, og de påståtte plager kom derfor beleilig for ham.

At Nergaards handlemåte og forklaring etter UNI's syn er lite troverdig, må få betydning for både spørsmålet om årsakssammenheng og om Nergaards eventuelle erstatningskrav er foreldet.

UNI gjør prinsipalt gjeldende at erstatningskravet er foreldet. For førerulykkesforsikringen følger dette av forsikringsavtaleloven 6. juni 1930 §29, mens foreldelsesloven §9 gjelder for ansvaret etter bilansvarsloven. Ulikhetene mellom bestemmelsene får ikke betydning slik denne sak ligger an, idet treårsfristen etter begge bestemmelser er oversittet.

Nergaard har hatt den nødvendige kunnskap om den ansvarlige, om erstatningsvilkårene og om skaden, jf. foreldelsesloven §9. Han har ikke svevet i uvisshet, og tok stadig kontakt med forsikringsselskapene. Hans anførsel om "blackout" kan ikke føre frem. Nergaard hadde oppfordring til å gå til søksmål og har ikke oppfylt sin undersøkelsesplikt. Allerede i mars 1980 oppfordret forsikringsselskapet ham til å gå til advokat, og han ble i juni 1983 gjort kjent med at selskapet mente kravet var foreldet. De påståtte skader hadde fra første stund manifestert seg på en slik måte at han hadde grunnlag for å gå til sak. Symptomene gav klar beskjed om at det dreide seg om en varig skade. At de økonomiske virkninger ikke var avklart, er ikke avgjørende. Også de hensyn som ligger til grunn for foreldelsesreglene, taler for foreldelse. Både i forhold til foreldelsesloven §9 og forsikringsavtaleloven §29 hadde Nergaard tilstrekkelig kunnskap. Det er ellers vist til RG-1977-452.

UNI gjør subsidiært gjeldende at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og Nergaards eventuelle plager. Det vises til anførslene foran om at retten må bygge på erklæringene fra de to sakkyndige som er oppnevnt for lagmannsretten. Skadelidte har bevisbyrden for at det foreligger årsakssammenheng. Legger man til til grunn at ulykken ikke er årsaken til Nergaards plager, må de skyldes simulering eller psykiske lidelser. Slike lidelser er ikke dokumentert, og er under enhver omstendighet ikke en påregnelig følge av uhellet.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

Uni Storebrand A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Per Albert Nergaard, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Sammenstøtet mellom bilene var moderat, men det må legges til grunn at Nergaard på kollisjonstidspunktet lente seg til høyre. Dette kan være bakgrunnen for at de skader han ble påført ble alvorligere enn et slikt svakt sammenstøt normalt ville kunne føre til. Videre er det av betydning at han ikke kunne gjøre rede for seg da han ble hjulpet ut av bilen.

Mens Nergaard var helt frisk før ulykken, har han senere hatt store skader. Han var lenge arbeidsufør, men søkte likevel ikke om uførepensjon før 23 oktober 1986. Først på dette tidspunkt hadde han kunnskap om at skadene ville være varige. Tidligst i november 1985 fikk han konkret informasjon om størrelsen av skadeomfanget. Den første spesialisterklæring - fra overlege Haldorsen - forelå først 7. januar 1987.

Lagmannsretten må avgjøre om det foreligger årsakssammenheng ut fra prinsippet om fri bevisbedømmelse og er ikke bundet av de sakkyndiges vurdering, jf. tvistemålsloven §183. Ved samvirkende skadeårsaker er det tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt, jf Rt-1992-64. Spørsmålet blir om Nergaard ville hatt disse plagene hvis sammenstøtet ikke hadde skjedd. Det er ikke sannsynlig. Han var frisk før ulykken, hadde ingen arvelige disposisjoner og fikk plagene umiddelbart etter kollisjonen. Både psykolog Smith-Meyer og overlege Haldorsen har lagt til grunn at skadene skyldtes trafikkulykken. De sakkyndige for lagmannsretten har ikke funnet nerveskader, men kan ikke utelukke at Nergaard likevel har skader. Man står overfor en komplisert sak. En mulighet er at det foreligger psykogene forhold, og Nergaard kan ha vært predisponert for dette. Simulering er ikke aktuelt: Nergaards hukommelse har vært vekslende, han har lidt store økonomiske tap som følge av sineplager ogg søkte først uføretrygd syv år etter ulykken. Konklusjonen må etter dette bli at det foreligger årsakssammenheng.

Erstatningskravet er ikke foreldet. I forhold til bilansvarsloven, jf. foreldelsesloven §9, kunne Nergaard først ha skaffet seg nødvendig kunnskap etter 27. september 1985. Det har forøvrig skjedd en suksessiv foreldelse. Foreldelse må drøftes i forhold til de ulike tapsposter. Også for førerulykkesforsikringen etter forsikringsavtaleloven §29 gjelder en treårs foreldelsesfrist, men her regnes fristen først fra utløpet av det år fordringshaveren har fått kunnskap om sitt krav.

Avgjørende blir når Nergaard hadde oppfordring til å gå til søksmål. Hans undersøkelsesplikt må vurderes i forhold til den tilstand han befant seg i. Det er klart at han ikke var i stand til å ivareta sine interesser. Han trodde hele tiden at han skulle bli bra og regnet ikke med at skaden skulle bli varig. Dette syn er blitt bekreftet av legeerklæringene, hvorav den første forelå så sent som 7. januar 1985. Det er ikke avgjørende at forsikringsselskapet gav uttrykk for at kravet var uholdbart. I forhold til førerulykkesforsikringen må det tillegges vekt at forsikringsselskapet aksepterte at Nergaard selv skulle innhente spesialisterklæring. Anførselen om foreldelse kan da ikke føre frem så lenge selskapet selv ikke gjorde noe for å få avklart situasjonen.

Nergaard har til støtte for sine anførsler vist til høyesterettsdommer inntatt i Rt-1960-748, Rt-1967-1182, Rt-1972-965, Rt-1975-1982 og Rt-1982-588.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes med unntak for saksomkostningsavgjørelsen.

2. UNI Storebrand A/S erstatter Per Albert Nergaard sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

Lagmannsretten skal bemerke:

Til Nergaards erstatningskrav etter bilansvarsloven og førerulykkesforsikringen har UNI prinsipalt gjort gjeldende at kravet er foreldet, subsidiært at det ikke foreligger årsakssammenheng mellom ulykken og de plager han påberoper seg.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på foreldelsesspørsmålet, idet retten ikke har funnet bevist at det foreligger årsakssammenheng. Om dette bemerkes:

Det er uklart hva som var foranledningen til kollisjonen 25. oktober 1979 mellom Nergaard og Olsens biler. Nergaard har under henvisning til hukommelsestap ikke kunnet gi noen forklaring på hva som skjedde. Til den ene av de rettsoppnevnte sakkyndige har han 31. august 1994 angitt at den eneste grunn til at han begynte å bremse før påkjørselen, kan være at en hare løp over veien, uten at han har kunnet si dette med sikkerhet. For lagmannsretten fremstår et slikt hendelsesforløp bare som en av flere muligheter, uten noen støtte i bevisførselen.

En annen mulighet er at Nergaard kan ha fått et illebefinnende. Passasjeren i Olsens bil forklarte under bevisopptak 11. mai 1990 for Vesterålen herredsrett at Nergaard "seg sammen mot passasjersetet". Dette ble også nevnt av Olsen under ankeforhandlingen for lagmannsretten, uten at han kunne angi presist på hvilket tidspunkt dette skjedde. Da Olsen og passasjeren gikk bort til Nergaards bil etter sammenstøtet, fant de ham med overkroppen lent fremover eller til høyre. Nergaard holdt seg for pannen, svarte at han var dårlig og virket uklar. Han fremstod i en slik forfatning at han trengte legebehandling, og han måtte ha hjelp til å komme ut av bilen. Det er på det rene at de to bilene hadde beskjeden hastighet og at det var svært liten fartsdifferanse mellom dem, slik at de krefter som ble utløst da bilene støtte sammen, var meget begrensede. Disse forhold gir visse holdepunkter for å anta at Nergaard hadde fått et illebefinnende. Det må likevel fastslås at det hersker uklarhet omkriing omstendighetene rundt sammenstøtet, og at foranledningen ikke kan bringes på det rene.

Etter ulykken har Nergaard konsekvent gitt uttrykk for at han har betydelige plager. Blant annet kan nevnes hodepine, smerter i nakke, rygg, øvre del av bryst, synsforstyrrelser, svakhet i armene, temperaturvariasjoner (kuldefølelse) i hender og føtter, svimmelhet og søvnvanskeligheter. Han fremhever også dårlig hukommelse og svekket konsentrasjonsevne. Nergaard angir til de sakkyndige at han har fullstendig og totalt hukommelsestap for trafikkulykken og tiden forut for denne tilbake til påsken 1979 (retrograd amnesi), og etter trafikkulykken inntil han ble tilbakeflyttet til Harstad sykehus fra Regionsykehuset i Tromsø den 6. november 1979 (posttraumatisk amnesi).

Et så omfattende hukommelsestap skulle tilsi at Nergaard ved trafikkulykken ble påført en alvorlig hodeskade. De sakkyndige har vurdert dette nærmere. Etter å ha påpekt at det foreligger noe varierende opplysninger om hans hukommelsestap, konkluderer professor Nyberg-Hansen slik i sin sakkyndige erklæring:

Den relative lengde av det retrograde og posttraumatiske hukommelsestap.

Per Albert Nergaard angir å ha er svært uvanlig. Ved hodeskader er det retrograde hukommelsestap av kortere varighet enn det posttraumatiske som ved alvorlige hjerneskader kan strekke seg over et lengre tidsrom.

Skadelidtes betydelige retrograde hukommelsestap er påfallende sammenlignet med det relativt korte posttraumatiske hukommelsestap med varierende angivelse fra få timer til ca 14 dager. Ut fra en faglig neurologisk vurdering må den sakkyndige konkludere med at skadelidtes hukommelsestap ikke er slik man ser det ved hode- og hjerneskader.

Overlege Nakken har en tilsvarende konklusjon:

Hukommelsestap i tilslutning til hodetraumer er ikke uvanlig. Ofte dreier det seg om hukommelsestap både før og etter hodetraumet (antero- og retrogradamnesi). Karakteristisk for skaderelatert hukommelsessvikt er at denne gjerne blir kortere med tiden. I Nergaards tilfelle har tvert imot hans amnesi-periode blitt stadig lengre med tiden, og han mente han nå husket dårlig helt fra krigens dager.

Når det gjelder de øvrige plager som er nevnt ovenfor, er også de så omfattende at det kan spørres om det foreligger en alvorlig hjerneskade. Under opphold i Harstad sykehus og ved Regionsykehuset i Tromsø ble det rapportert en rekke symptomer og tegn hos Nergaard som ble tolket slik at det forelå en hjerneskade forårsaket av ulykken. De rettsoppnevnte sakkyndige har til dette for det første påpekt at de tidligere vurderinger av hans tilfelle bød på betydelig tvil. Videre forutsatte konklusjonene til psykolog Smith-Meyer og overlege Haldorsen at Nergaards beskrivelse av plagene ble lagt til grunn. Begge de to sakkyndige har her fremhevet at de undersøkelser som er foretatt, aldri har resultert i objektive funn som kan underbygge en slik konklusjon. Fra overlege Nakkens erklæring gjengis følgende:

I Nergaards tilfelle forekommer det meg å være en betydelig diskrepans mellom hans subjektive besvær/påberopte funksjonssvikt og de beskjedne, grensende til manglende, objektive funn, såvel ved klinisk-nevrologisk undersøkelse, nevropsykologisk undersøkelse og ved de øvrige supplerende undersøkelser.

Konklusjonen til begge de rettsoppnevnte sakkyndige er at det ikke foreligger årsakssammenheng. Professor Nyberg-Hansen formulerer dette slik:

Ved den sakkyndiges personlige undersøkelse av skadelidte samt ved en rekke supplerende diagnostiske undersøkelser av forskjellig art, er det ikke påvist sikre tegn til hjerneorganisk skade hos Per Albert Nergaard.

Etter den sakkyndiges vurdering ble han ved den aktuelle trafikkulykke overveiende sannsynlig ikke påført skade av hjernen eller av nervesystemet for øvrig.

Overlege Nakkens konklusjon lyder som følger:

Per Albert Nergaard ... var 25. oktober 79 utsatt for et trafikkuhell, hvoretter han har utviklet betydelige subjektive besvær og funksjonssvikt. Etter mitt skjønn er det lite sannsynlig (mindre enn 25% sannsynlighet) for at det eksisterer en årsakssammenheng mellom hans nåværende plager/funksjonssvikt og det aktuelle biluhell.

På grunnlag av de grundige utredninger som er foretatt av de rettsoppnevnte sakkyndige, legger lagmannsretten til grunn at sammenstøtet mellom Nergaards og Olsens bil ikke har forårsaket noen hjerneskade hos Nergaard.

Av dette følger ikke nødvendigvis at Nergaard simulerer, bevisst eller ubevisst. Under ankeforhandlingen har det vært nevnt som en annen mulighet at plagene kan henge sammen med forhold av mer psykisk art, herunder at han kan ha vært predisponert for slike plager. Ut fra bevisførselen konstaterer lagmannsretten at denne forklaring ikke er sannsynliggjort. Det er derfor ikke grunnlag for å vurdere saken ut fra synsvinkelen samvirkende skadeårsaker. UNI blir etter dette å frifinne.

Anken har ført frem, slik at tvistemålsloven §180 annet ledd kommer til anvendelse. Selv om Nergaard har tapt saken fullstendig, finner lagmannsretten at omkostninger hverken bør tilkjennes for byrett eller lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd. Både Smith-Meyer og Haldorsen uttalte i sine erklæringer at det forelå årsakssammenheng, og byretten la under tvil dette til grunn. Erklæringene fra de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten om at det ikke forelå årsakssammenheng, ble fremlagt kort tid før ankeforhandlingen; den siste er datert 9. november 1994. Erklæringene ble utdypet under rettsmøtet. Først da fremkom det at det ut fra journalnotater - som ikke var inntatt i utdraget - hadde vært adskillig tvil om de tidligere medisinske vurderinger, samtidig som skillet mellom subjektive plager og objektive funn trådte tydeligere frem. Disse forhold har hatt betydning ved lagmannsretten vurdering. Lagmannsretten finner derfor grunnlag for å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd annet alternativ om at omstendigheter som utfallet berodde på først ble kjent under hovedforhandlingen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. UNI Storebrand Forsikring AS frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byrett eller lagmannsrett.