Rt-1960-748

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-05-28
Publisert:	Rt-1960-748
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 58 B/1960
Parter:	A (overrettssakfører Alf Øgland - til prøve) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Endresen, Hiorthøy, Berger, Holmboe. Mindretall: Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28

Dommer Endresen: Finn Olsen har reist søksmål mot staten med krav om erstatning for tap som han har lidt ved at han har vært nektet drosjebevilling. Ved Oslo byretts dom av 11. mars 1957 ble Staten v/Samferdselsdepartementet dømt til å betale ham 13 000 kroner med lovlig rente samt 600 kroner i saksomkostninger.

Staten v/Samferdselsdepartementet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som i dom av 18. mars 1959 frifant staten under opphevelse av saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.

Finn Olsen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har for Høyesterett nedlagt slik påstand: «Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Finn Olsen kr. 13 000 med 4 pst. årlig rente fra 30. april 1954, til betaling skjer, samt sakens omkostninger for alle retter.»

Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett gjelder tvistespørsmålet utelukkende om erstatningskravet er foreldet, idet partene er blitt enige om erstatningsbeløpets størrelse. Den ankende part har for Høyesterett frafalt den helt subsidiære påstand om at han i hvert fall har krav på erstatning for tap som følge av at hans prosessfullmektigs henvendelse til Samferdselsdepartementet i november 1953 ikke straks ble imøtekommet.

Ved bevisopptak for Oslo byrett av 27. januar 1960 har Finn Olsen avgitt partsforklaring til bruk for Høyesterett.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Den ankende part har fra han ble kjent med departementets avgjørelse, vært vitende om at avslaget på søknaden om drosjebevilling måtte påføre ham tap. Han måtte også vite at om ansvar kunne gjøres gjeldende, måtte dette rettes mot staten. Den ankende part anfører imidlertid at det følger av straffelovens

Side:749

ikrafttredelseslovs §28 første ledd at foreldelsesfristen ikke begynner å løpe før han tillike var blitt vitende om at det forelå mulighet for å reise erstatningskrav mot staten i anledning av departementets avgjørelse, og slik viten fikk han først i 1953.

Jeg antar at den ankende part må høres med at han ikke da han i februar 1950 fikk meddelelse om departementets avgjørelse, var klar over at denne avgjørelse kunne gi grunnlag for noe erstatningskrav rettet mot staten. Jeg nevner i denne forbindelse at avgjørelsen ikke var nærmere begrunnet, og at den fremtrådte som en i formen korrekt og uangripelig forvaltningsakt. Etter de foreliggende opplysninger legger jeg også til grunn at den ankende part ikke hadde kjennskap til de retningslinjer som var oppstillet for tildelingen av drosjebevillinger, eller den praksis som ble fulgt. Straffelovens ikrafttredelseslovs §28 kan ikke tolkes så strengt at foreldelsesfristen først begynner å løpe når det foreligger viten om at et erstatningskrav vil føre frem; det må være tilstrekkelig at skadelidte sitter inne med slike opplysninger at han - tross uvisshet om hvilket utfall et søksmål vil få - har rimelig grunn til å få ansvarsforholdet prøvet av domstolene. Jeg finner imidlertid at den ankende part først i 1953 fikk slik viten om de faktiske og rettslige forhold som danner grunnlaget for hans krav, at han hadde rimelig grunn til å reise søksmål. Hans prinsipale krav må derfor tas til følge.

Partene har for Høyesterett vært enige om at tapet må anslåes til 13 000 kroner dersom erstatningskravet kan gjøres gjeldende i sin helhet. Dette blir derfor det beløp som den ankende part tilkjennes.

Etter resultatet finner jeg at staten bør betale saksomkostninger for samtlige retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Finn Olsen 13 000 - tretten tusen - kroner med 4 - fire - av hundre i årlig rente fra 30. april 1954 til betaling skjer samt 3000 - tre tusen - kroner i saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Dommer Eckhoff: Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten, og kan i alt vesentlig tiltre rettens begrunnelse.

Utgangspunktet for foreldelsen bør regnes fra februar 1950, da Finn Olsen fikk meddelelse fra departementet om at hans bevilling ville gå ut. Etter min oppfatning må man legge til grunn at han på det tidspunkt som sagt i ikrafttredelseslovens §28, ble «vidende om skaden og om den for samme ansvarlige».

Det er vel så at utgangspunktet for foreldelsen vil være enklere å bedømme ved vanlige skadegjørende handlinger, enn når det gjelder tap som har sin opprinnelse i en forvaltningsakt. Men

Side:750

bestemmelsen gjelder også for utøvelse av myndighet: i dette tilfelle det forhold at det i 1954 ble erkjent at han 4 år tidligere burde ha beholdt bevillingen ved siden av eller eventuelt til fortrengsel av den annen søker, Bjørnsen. Etter min mening må Olsen i februar 1950 hatt kjennskap til de relevante momenter av faktisk og rettslig art som den skjønnsmessige avgjørelse berodde på. Jeg nevner at han ved sine konferanser med samferdselskonsulenten må ha fått en alminnelig orientering om de veiledende regler som gjaldt for meddelelse av bevilling, og finner dette bekreftet ved Olsens uttalelser i de forskjellige brev fra 1947 til 1949 til myndighetene som lagmannsretten fremholder. I disse brev uttaler han seg nettopp om f. eks. følgende punkter: generatordrift under krigen, utbyttet av isforretningen som han drev, drosjens stasjonering utenfor herredsgrensen, Bjørnsens ansiennitet osv. Jeg kan heller ikke tro at han var uvitende om at slike avgjørelser kunne prøves av domstolene, og at staten kunne bli ansvarlig om det var grepet feil.

Etter mitt syn må resultatet bli at erstatningskravet i sin helhet er foreldet. Da bevillingen ble ham nektet, hadde han både rett til å kreve og adgang til å beregne erstatning for lidt skade og tap i fremtidig erverv. Men han slo seg åpenbart til ro med det som var skjedd, inntil han antagelig ut på høsten 1953 fikk høre at staten hadde tapt flere bevillingssaker. Jeg må som allerede nevnt gå ut fra at kravet da i sin helhet var foreldet, fordi det i denne sak ikke forelå andre momenter under erstatningsberegningen enn de som er vanlige i saker om fremtidig inntektstap.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger og Holmboe: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Finn Thune):

- - -

Følgende saksforhold ansees bevist:

Saksøkeren hadde før krigen såkalt kjøreseddel for drosje i Skåtøy. Under krigen ble han nektet kjøpetillatelse for generator og måtte innstille drosjetrafikken.

Etter frigjøringen hadde han ikke lenger noen vogn, men han søkt på vanlig måte om drosjebevilling og ved samferdselsnemndas beslutning av 23. august 1948 ble det besluttet å tildele ham bevilling. Foruten ham var det 3 andre som fikk bevilling i Skåtøy, men alle disse hadde begynt i yrket atskillig senere enn ham.

Det var uenighet i samferdselsnemnda og avgjørelsen med hensyn til saksøkerens bevilling ble innanket for departementet. Så vidt skjønnes var anken begrunnet med følgende forhold:

1. At Olsen bare hadde hatt kjøreseddel og således ikke hadde vært yrkesutøver,

2. at han hadde hatt annet yrke, idet han hadde en isforretning, og

3. at han var utenbygdsboende. Forholdet var at han hadde giftet seg og var flyttet ca. 50 m over grensen til Sannidal herred.

Side:751

Saksøkeren imøtegikk anken i et brev av oktober 1948 hvor han bl.a. anførte, at isforretningen ikke var tilstrekkelig til å leve av og at flytningen til Sannidal var en følge av boligsituasjonen.

Mens anken var under behandling i departementet, fikk saksøkeren tilbud om kjøp av en brukbar bil. Han henvendte seg da i 1949 til samferdselskonsulenten som frarådet kjøpet, fordi han anså det tvilsomt om departementet ville opprettholde nemndas tildeling av bevilling.

I februar 1950 ble ankesaken avgjort med det resultat at departementet omgjorde nemndas vedtak og nektet ham bevilling. Herom ble saksøkeren underrettet ved brev av 13. februar 1950 fra samferdselskonsulenten. I brevet står det bl.a. at departementets avgjørelse ikke er gjenstand for anke. Noen nærmere begrunnelse for avgjørelsen er ikke gitt.

Saksøkeren foretok seg nå intet før han av en annen bevillingshaver i 1953 ble rådet til å henvende seg til sakfører. Han henvendte seg til sin nåværende prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Harald Børresen, som den 18. november 1953 skrev til departementet, krevet bevilling utstedt og erstatning til saksøkeren for lidt tap som følge av bevillingsnektelsen.

Da henvendelsen forble ubesvart, tok han den 28. april 1954 ut stevning til byretten med påstand om at bevillingsnektelsen skulle kjennes ugyldig, at departementet skulle pålegges å gjenutstede bevilling, samt at departementet skulle dømmes til å betale erstatning og saksomkostninger.

I mellomtiden hadde departementet forelagt saken for regjeringsadvokaten, og på grunnlag av hans uttalelse omgjorde departementet den 6. juni 1954 sin beslutning og skrev samme dag til samferdselskonsulenten og ba om at bevilling straks måtte bli utstedt. Samtidig ble advokat Børresen underrettet og meddelt at man ikke fant å kunne ta erstatningskravet til følge, da dette ansåes foreldet etter strl. ikrl. §28, I. - - -

Retten bemerker:

Samferdselsdepartementet har ikke nærmere begrunnet sin bevillingsnektelse, men det må vel være grunn til å anta at det har vært de momenter som ble trukket frem i ankesaken som har gitt grunnlaget for avgjørelsen. I alle tilfelle er det nå innrømmet at avgjørelsen var rettsstridig og ansvarsbetingende. Det rettsstridige må ligge i at saksøkeren i dette tilfelle er behandlet i strid med de retningslinjer og den praksis som ellers er fulgt i bevillingssaker. Det foreligger da også her en diskriminering.

Saksøkeren kan neppe antas å ha fått rede på dette forhold før han henvendte seg til advokat Børresen. Han har vel vært skuffet over avgjørelsen og kanskje syntes at denne var urimelig - men han har neppe kjent til at avgjørelsen stred mot departementets egne retningslinjer, og at han av denne grunn var satt i en annen stilling enn de andre søkere.

Saken var innbrakt for departementet som ankesak, og saksøkeren måtte gå ut fra at departementet ville treffe sin avgjørelse etter generelle retningslinjer, og at det ikke klebet slike feil ved avgjørelsen at staten ville komme i ansvar på det grunnlag som er tilfelle i denne sak: at det hadde tilsidesatt sine egne retningslinjer.

Forholdet i denne sak synes for så vidt å være parallelt med forholdet i Luna-Løken-saken - saksøkeren har vært uvitende om det moment ved avgjørelsen som er avgjørende for erstatningsplikten: diskriminering. Erstatningskravet vil derfor ikke kunne ansees som foreldet. - - -

Side:752

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Paul H. Vindhol, kst. lagdommer T. B. Fretheim og tilkalt dommer, sorenskriver Arne Wang):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn byretten, skal først gjøre litt nærmere rede for den administrative behandling av bevillingssaken og de hensyn som særlig var trukket frem som momenter for avgjørelsene.

Etterat samferdselsnemnda hadde fastsatt tallet på drosjebevillinger i Skåtøy til 2, ble bevilling i nemndas møte 23. august 1948 tildelt Finn Olsen og Ingvald Haslum. Foruten disse 2 hadde Knut Bjørnsen og Paul Gundersen søkt. En femte søker var i mellomtiden død. Skåtøy kommune anket så vel over antallet bevillinger som over tildelingen. Dessuten kom det anker over tildelingen fra Kragerø og Oplands Drosjeeierforening og fra søkerne Bjørnsen og Gundersen. Det er ikke i noen av ankene reist innvendinger mot bevillingen til Ingvald Haslum. Han var eneste søker fra Levangsheia, som er veimessig atskilt fra bygden ellers, og det synes å ha vært enighet om at det måtte være stasjonert en drosje der. Gundersen bodde i Kalstadkilen. Der hadde det vært drosje eller leievogn i mange år, men innehaveren var død. På den annen side ligger stedet nær inntil Kragerø, og det har ikke vært enighet om nødvendigheten av å ha en drosje stasjonert der. Endelig synes det å ha vært enighet om at det var behov for en drosje på strekningen Helle-Fossing, der søkerne Olsen og Bjørnsen var bosatt, visstnok ca. 2-3 km fra hverandre. Både kommunen og drosjeeierforeningen gikk i sine anker inn for Bjørnsen. Olsen fikk høre at det var «kommet inn protest på» ham og sendte samferdselskonsulenten ytterligere opplysninger i brev av 12. oktober 1948. I samsvar med innstilling fra samferdselskonsulenten gjorde samferdselsnemnda i møte 25.-27. oktober 1948 enstemmig vedtak om ikke å anbefale ankene. Etterat saken var sendt Samferdselsdepartementet, ba imidlertid dette «nærmere undersøkt hvem der bør ha bevilling av Bjørnsen eller Finn Olsen som har annet yrke». Samferdselskonsulenten tok saken opp igjen, innhentet en redegjørelse fra Olsen, oppgave fra ligningsvesenet og ny uttalelse fra formannskapet og forela saken på nytt for nemnda, som i møte 29. april 1949 omgjorde sitt tidligere vedtak og satte tallet på drosjebevillinger til 3, som ble tildelt Bjørnsen, Gundersen og Haslum. Det nye vedtaket ble gjort etter forslag av ordfører Masterød i Skåtøy. Som varamann møtte han i nemnda istedenfor ordføreren i Sannidal, og det er opplyst at han grunnga sitt forslag med at Skåtøy ikke hadde fått noen drosjebevilling utenom Levangsheia, idet Finn Olsen hadde bodd i Sannidal siden 1941. Det er ikke hevdet at Olsen fikk anledning til å anke over dette vedtaket. I brev av 11. februar 1950 til samferdselsnemnda meddelte Samferdselsdepartementet at departementet fant å kunne slutte seg til nemndas vedtak, hvoretter samferdselskonsulenten i brev av 13. februar s. å. til Finn Olsen meddelte ham, at Samferdselsdepartementet ved behandlingen av ankene vedkommende drosjebevillinger for Skåtøy hadde omgjort samferdselsnemndas vedtak av 23. august 1948 «og bestemt at Deres bevilling utgår». Til slutt i brevet er det sagt at departementets avgjørelse ikke er gjenstand for anke. Noen begrunnelse for avgjørelsen er ikke gitt i brevet.

Etter rettens mening må samferdselsnemnda og departementet ha foretatt en sammenligning mellom Olsen og Bjørnsen og en avveiing av

Side:753

den enes forutsetninger i forhold til den annens. Dette må Olsen også straks ha vært klar over. Vedkommende Olsen var det særlig innvendt at han ikke var bosatt i Skåtøy, idet han i 1941 var flyttet ca. 50 m over grensen til Sannidal herred, og at han også hadde annet yrke, idet han drev isforretning. Mot at Bjørnsen skulle gå foran kunne det særlig anføres at han først i 1944 begynte med egen drosje. Alle disse momenter var vel kjent av Olsen. Han hadde utførlig redegjort for sitt forhold og imøtegått innvendingene i brev av 6. januar 1947 og av 6. april 1948 til Telemark veikontor og i brev av 12. oktober 1948 og av 26. februar 1949 til samferdselskonsulenten. Særlig i brevet av 6. januar 1947 hadde han også uttalt seg om Bjørnsens forhold. Finn Olsen hadde også hatt flere konferanser med samferdselskonsulenten på sakens forskjellige trinn.

Hvis bevillingsnektelsen overfor Olsen var rettsstridig, hvilket her skal legges til grunn, måtte dette skyldes at departementet på usaklig eller vilkårlig vis hadde tatt for lite eller for meget hensyn til enkelte av de foreliggende opplysninger eller fremsatte anførsler. Det er ingen grunn til å anta at departementet ved sin avgjørelse har lagt nevneverdig vekt på faktiske opplysninger eller anførsler som Finn Olsen ikke visste eller måtte forstå var fremsatt. Da Olsen fikk samferdselskonsulentens brev av 13. februar 1950, ble han vitende om bevillingsnektelsen. Han måtte også være klar over om denne ville medføre tap for ham, og han kunne ikke være i tvil om at det var staten som var ansvarlig for skaden hvis bevillingsnektelsen var rettsstridig og derfor erstatningsbetingende. Dessuten kjente han i alt vesentlig til hvilke opplysninger om de faktiske forhold som forelå for departementet og hvilke synsmåter som var gjort gjeldende. Han hadde derfor også ganske godt grunnlag for å dømme om de faktiske forutsetninger for å anse bevillingsnektelsen som rettsstridig. Innholdet av departementets retningslinjer og den praksis som samferdselsmyndighetene stort sett fulgte, kjente han rimeligvis ikke nærmere til, men han måtte antas å ha forstått at myndighetene fulgte visse prinsipper, således at de f. eks. la vekt på om søkeren hadde bevilling før krigen, om han hadde annet yrke og andre omstendigheter. Retten mener at Finn Olsen etter dette må sies å ha vært «vitende om skaden og den for samme ansvarlige», slik at foreldelsesfrist begynte å løpe etter straffelovens ikrafttredelseslov §28, 1. ledd.

Retten anser det ikke nødvendig at Finn Olsen også var kjent med hva de retningslinjer og den praksis gikk ut på, som bevillingsnektelsen kunne være i strid med. En annen oppfatning vil, så vidt skjønnes, innebære forutsetningen om at foreldelsesfristen etter §28 først begynner å løpe, når den skadelidende har fått kjennskap til alle for erstatningskravet relevante omstendigheter, slik at han f. eks. også må ha fått fullstendig grunnlag for å fastslå at den skadevoldende handling er rettsstridig, hvor dette er et vilkår for erstatnningsansvar. Allerede den omstendighet at rettsstridsspørsmålet i tilfelle tvist først vil kunne finne sin avgjørelse for domstolene, gjør det imidlertid etter rettens mening klart at det ikke kan være noe ubetinget vilkår, at det objektivt sett er på det rene at erstatningsansvar foreligger og at den skadelidende er blitt klar over dette. Det er for øvrig i denne sak unødvendig å ta standpunkt til om og i tilfelle når kunnskap om handlingens rettsstridighet i alminnelighet er et vilkår for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe. Det er nok å slå fast at uansett

Side:754

hvilken oppfatning man for så vidt måtte ha, var Olsens kjennskap til de faktiske momenter så omfattende og hans muligheter for å skaffe seg rede på de alminnelige retningslinjer for vurderingen så nærliggende, at han lett kunne bringe alle relevante omstendigheter på det rene, - og dette må i ethvert fall være tilstrekkelig til at foreldelsesfristen begynte å løpe. Retten viser for øvrig til Holmboe: Foreldelse av fordringer 1946 50 og Øvergaard: Norsk Erstatningsrett 2. utg. 1951 369. Den påberopte høyesterettsdom i Rt-1956-29 gjaldt et særlig tilfelle, der den skadelidende ikke hadde noe holdepunkt for å tenke seg at det ved avgjørelsen klebet slike feil at staten kunne komme i ansvar på det grunnlag som var aktuelt i saken, og hvor det derfor ikke forelå noen rimelig foranledning til å overveie aksjon for å få avgjørelsen kjent ugyldig. Retten finner ikke dommen avgjørende for det tilfelle som denne saken gjelder.

Retten finner det heller ikke naturlig å se forholdet i denne sak som et tilfelle av suksessivt oppstående skade, som følge av en varig rettsstridig tilstand etablert av skadevolderen, slik som f. eks. ved rettsstridig besittelsesberøvelse. Det må forutsettes at bevillingsnektelsen reduserte Olsens fortjenestemuligheter, og skaden kunne dels få form av direkte inntektstap, dels kunne den bestå i ulemper og omkostninger ved å legge om til annen virksomhet. Det synes da lite naturlig å anse skaden som suksessivt påløpende for hvert år fremover gjennom lengre tid. Finn Olsen måtte, særlig i betraktning av at drosjebevillingenes antall var fastsatt og bevillingene tildelt andre, regne med at den mulig rettsstridige handling ikke medførte andre krav enn et erstatningskrav. Skulle pågang resultere i frivillig eller tvungen utstedelse av bevilling, ville dette i tilfelle bety en begrensning - ikke en utvidelse - av skadens og erstatningskravets størrelse. En må også anta at Olsen eventuelt ville ha oppnådd dom på erstatning for den samlede skade under ett, selv om det ikke forut for eller i dommen var avgjort noe om utstedelse av bevilling. De momenter som det ellers kunne bli tale om å legge til grunn ved vurderingen av skadens størrelse, var etter rettens mening påregnelige i februar 1950. Retten er etter dette blitt stående ved at Finn Olsen på den tid var vitende om skaden i relasjon til §28 i straffelovens ikrafttredelseslov, slik at kravet ble foreldet 3 år fra da av i sin helhet og ikke dag for dag som erstatning for suksessivt oppstående skade. Til sammenligning viser retten til Eidsivating lagmannsretts dom av 21. februar 1955: Adolf Seljelid mot Staten. Lagmannsrettens merknader om foreldelsesspørsmålet er tatt inn i Rt-1957-1190 på side 1195-96. Tilsvarende betraktninger i saken A/S Fr. Stangsgt. 2/4 m.fl. mot Oslo kommune fikk riktignok ikke Høyesteretts tilslutning, se Rt-1957-362, men retten finner ikke dette avgjørende, idet tilfellet ikke var analogt mot det denne saken gjelder. - - -