LE-1991-612

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-05-10
Publisert:	LE-1991-00612
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Sør-Hedmark herredsrett Nr. 104/89 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-00612 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jens Bj. Grønland, Hamar).
Forfatter:	1. Lagmann Raamund Stuhaug, formann, 2. Lagdommer Dag Stousland, 3. Ekstraord. lagdommer Knut Beverfelt
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §38, §46

A, f. 1952 og B, f. 1949, ble gift november 1970. I ekteskapet er det tre barn: C f. 1971, D, f. 1974 og E f. 1983. Partene ble separert 14. juni 1988. Etter separasjonen var partene enige om at B skulle ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen for C, mens de skulle ha felles foreldreansvar og A den daglige omsorgen for D og E. Begge skulle ha vanlig samværsrett med de barna de ikke hadde den daglige omsorg for. Etter gjennomført samvær den 14. desember 1988 motsatte A seg ethvert samvær mellom faren og E. Saken gjelder om, og eventuelt i hvilken utstrekning faren, skal ha rett til samvær med sønnen, jf. barneloven av 18. april 1981 nr. 7, §44 annet og tredje ledd.

Høsten 1988 ble A varslet av barnehagen om at de hadde mistanke om at gutten hadde vært utsatt for seksuelt overgrep. A tenkte først og fremst på sin tidligere mann og anmeldte forholdet til politiet 21. desember 1988. Saken ble henlagt etter bevisets stilling 24. april 1989, men A fortsatte å motsette seg ethvert samvær mellom B og sønnen. Etter dette har B ikke vært sammen med sønnen, bortsett fra en kort episode høsten 1991 da E kom uanmeldt til B's arbeidssted sammen med dagmammaen.

B tok 28. september 1989 ut stevning for Sør-Hedmark herredsrett med påstand om vanlig samværsrett med E. Samtidig begjærte han kjennelse etter barneloven §46 om en midlertidig ordning. Under saksforberedende møte den 4. desember 1989, ble begjæringen om midlertidig avgjørelse trukket tilbake.

Sør-Hedmark herredsrett avsa dom i saken 23. november 1990 med slik domsslutning:

1. B skal ha samværsrett med sønnen E født xx.xx.83.

2. Samværsretten skal gjennomføres på følgende måte:

a. I desember 1990 skal samvær finne sted to ganger a to timer med psykolog Fred Asknes som tilsynsperson. Tidspunkt og sted for samværene avtales mellom psykolog Asknes og partene.

b. I januar og februar 1991 skal samvær finne sted to ganger a to timer hver uke med tilsynsperson utpekt av PP-kontoret i Z eller av PP-kontoret i X eller eventuelt av annet offentlig behandlingsorgan.

Tidspunkt og sted for samværene avtales mellom tilsynspersonen og partene.

c. I tiden 1. mars til 30. juni 1991 skal samvær finne sted som under punkt 2 b, dog slik at samværene utvides til annen hver lørdag fra kl. 1200 til kl. 1700.

d. Fra 1. juli 1991 skal det være vanlig samværsrett i henhold til barneloven bestemmelser.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.

A har påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten begjærte B på ny kjennelse etter barneloven §46 om en midlertidig ordning.

Lagmannsretten avsa 25. oktober 1991 kjennelse med slik slutning:

1. Fra og med november 1991 til det foreligger dom i ankesaken ved Eidsivating lagmannsrett skal samvær mellom B og E finne sted to ganger a to timer hver måned. Psykolog Fred Asknes skal være til stede under samværene. Tidspunkt og sted for samværene avtales mellom psykolog Asknes og E 's foreldre.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

A påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 12. desember 1991 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes med den endring at tilsynspersonen utpekes av pedagogisk psykologisk kontor i X.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

En barnevernskonsulent i X kommune påtok seg etter dette å være tilsynsperson, men da hun etter avtale med A kom for å hente E den 21. februar 1992, motsatte A seg igjen samvær. Scenen som utspant seg i denne forbindelse og som E overhørte, er beskrevet i rapport datert 10. mars 1992. B har ikke gjort flere forsøk på å få gjennomført samværsrett i henhold til kjennelsene.

Ankeforhandlingen ble holdt på Y den 20., 21. og 22. april 1993. Retten mottok forklaringer fra partene og fra ni vitner, hvorav 6 var nye for lagmannsretten. Psykologene Anne Poulsson og Knut Rønbeck var oppnevnt som sakkyndige. De fulgte forhandlingene og avga muntlige erklæringer i tillegg til de skriftlige erklæringer de tidligere hadde avgitt. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Om detaljene i saksforholdet vises til herredsrettens fremstilling og det som fremgår av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

1. B skal ikke ha rett til samvær med sønnen E.

2. B dekker sakens omkostninger.

B har nedlagt slik endelig påstand:

1. B skal ha samværsrett med sønnen E, født xx.xx.83.

Poliklinikken for Barne- og Ungdomspsykiatri, Y/ Barne- og Ungdomspsykiatriske behandlingssenter, Z angir tidspunkt for igangstart, tid/sted og omfang av samværet.

Samværet skal i den innledende fase skje under tilsyn av en tilsynsperson utpekt av ovennevnte instanser.

2. Eidsivating lagmannsretts dom gis foregrepet tvangskraft jfr. barneloven §38.

3. A betaler sakens omkostninger til det offentlige og B.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Spørsmålet i saken er hva som er best for barnet, jf. barneloven §44 tredje ledd siste punktum. Avgjørelsen må bero på en konkret vurdering utfra de faktiske forhold. Samvær kan nektes den hvis personlige egenskaper gjør at samvær vil være uheldig for barnet og også ved dype og skarpe motsetninger mellom foreldrene, jf. Rt-1968-800, Rt-1965-1255, Rt-1976-1497, Rt-1986-638 og Rt-1987-598.

Det er først og fremst mistanken om at B har begått seksuelle overgrep mot sønnen som er årsaken til at hun nekter ham samvær og som må føre til at samvær nektes av lagmannsretten. Denne mistanke er snarere skjerpet enn avsvekket etter bevisførselen. Observasjonene som er foretatt ved Poliklinikken for barne- og ungdomspsykiatri i Y og ved Æ spesialbarnehage i Ø, viser en unaturlig seksualfiksering, han er innelukket, aggressiv, blir syndebukk i lek med andre barn. Om natten har han hatt mareritt og det hender at han væter seg. Han viser en uspesifikk nervøsitet og viser frykt for å bli tatt på. E's reaksjoner tyder på at han er redd faren for egen del og for at faren skal skade moren. Symptombildet varierer i takt med nærvær av faren. Da E møtte faren på bensinstasjonen i oktober 1991 forsterket symptombildet seg ved at han igjen fikk mareritt og var sengevæter. På den annen side, da hun og E flyttet til ukjent adresse i Z forsvant disse plagene.

De sakkyndige for herredsretten ble informert om observasjonene ved poliklinikken og Æ barnehage, men inntok allikevel helt andre standpunkter. De sakkyndige for lagmannsretten derimot, legger disse observasjonene til grunn for sin erklæring.

A har blitt utsatt for grove seksuelle og voldelige krenkelser i ekteskapet. Selv om påstand står mot påstand på dette punkt, viser B's erkjennelse om at han har måttet holde henne noen ganger og at han har knust en vindusrute, at det er riktig slik hun hevder. Disse voldelige episodene har til dels forekommet i nærvær av Eog det har gått sterkt inn på ham.

Det forhold at A også nekter sønnen samvær med sine søsken og sin mormor må ikke trekkes inn i saken. Det er bare samvær mellom far og sønn som skal avgjøres. Når det gjelder E's søster, C, må det tas i betraktning at hun selv nekter all kontakt med sin mor.

Det er best for E at samvær for tiden ikke finner sted. A var en tid innstilt på at faren skulle ha samvær med sønnen på den betingelse at han erkjente det seksuelle overgrep. Hun innser nå at dette ikke er til barnets beste. E har vist en positiv utvikling i den tiden faren ikke har hatt samvær med ham. Han er mye roligere og går godt sammen med hennes samboer. Det er stor risiko for at samvær med faren vil være en psykisk belastning for ham som vil gå utover trygghetsfølelsen. Dette er understreket av de sakkyndige for lagmannsretten, spesielt av psykolog Poulsson.

Herredsrettens resultat er umulig og lar seg ikke fullbyrde. Det er ikke mulig å få E med på samvær med sin far og hun nekter å medvirke. En avgjørelse som går ut på at faren skal ha samværsrett, vil innebære en betydelig belastning for både henne og sønnen.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:

Det er viktig for barn å ha kontakt med begge foreldre. B har giftet seg igjen og fått barn. Det er viktig for barna å bli kjent med hverandre. Barn har behov for tilhørighet og kjennskap til sin bakgrunn.

I følge teori og rettspraksis har samværsrett bare vært nektet med grunnlag i personlige forhold hos den som skal ha samvær, dersom samvær er opprivende for barnet, om barnet vegrer seg eller dersom det er fare for kidnapping. Det foreligger intet i denne sak som kan fravike den entydige hovedregel i gjeldende rett om samvær mellom far og barn.

Påstanden om at han har begått seksuelt overgrep mot sønnen savner et hvert grunnlag i de faktiske forhold. Dette var heller ikke noe poeng under behandlingen for herredsretten. De sakkyndige for lagmannsretten har konkludert med at det ikke er umulig å utelukke seksuelt overgrep. Sønnen var på Æ spesialbarnehage fra november 1989 til oktober 1990. Det er i denne perioden han ble observert og skal ha vist tegn på overgrep. Det er påfallende at han så lang tid etter skal vise slike tegn. Barn helt ned i to-års alderen kan ha seksualisert adferd som kan skremme voksne.

Det er intet belegg for å betegne B som konemishandler slik den ene av de to sakkyndige nå gjør. Det erkjennes at ekteskapet var konfliktfylt. Den vold han ved et par anledninger har måttet utøve ovenfor A, var alltid av avvergende karakter. Han har måtte holde henne i situasjoner hvor hun var så påvirket at hun ikke kunne bevege seg eller var i fare for å komme til skade. Han har aldri mishandlet A.

Den engstelse for ham som E har gitt uttrykk for, kan være begrunnet i slike scener som gutten har vært vitne til mellom foreldrene. I samtalen med de sakkyndige, har E bare gitt uttrykk for å ha sett to slike episoder.

As opplysning om at hans tiltagende voldlige adferd begynte i 1982 i forbindelse med at han sluttet å ta medisiner for sine epileptiske anfall stemmer ikke. Det var forøvrig i 1978 han sluttet med disse medisinene.

Under ekteskapet var E sterkt knyttet til faren. Sønnen var med ham overalt og det var han som la E om kvelden. Dette gjenspeiles i det forhold at da han under en krise i ekteskapet i 1986 og bodde på hybel, insisterte sønnen på at faren skulle legge ham som tidligere når han ble fulgt hjem etter besøk hos faren.

As uttalelse om at sønnen har mareritt og væter seg om natten, kan ikke verifiseres på noen måte. Bevisførselen for lagmannsretten har vist at E idag er en harmonisk gutt og at han ikke har noen frykt verken for sin far eller søsken. Samværsforsøket etter at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse forelå, strandet utelukkende fordi A motsatte seg samværet og ikke fordi sønnen ikke ville. Hvis E har problemer idag, er det fordi moren påvirker ham.

B aksepterer en opptrappingsperiode av noen varighet. Til å begynne med er det nødvendig med fagpersonell til stede som har kontroll med utviklingen. Det erkjennes at noe ordinært samsvar ikke kan finne sted på noen tid. Han er villig til fortsatt å strekke seg langt for å få til en ordning.

Samvær med far er klart til det beste for E. Sønnen vil da igjen få kontakt med hele det sikkerhetsnett som søsken, tanter, onkler og besteforeldre utgjør.

Det er vist til dommer i Rt-1960-1814, Rt-1976-1271 og 1497, Rt-1989-148 og 176 og Rt-1991-1148 og 1231 samt RG-1987-604.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Etter barneloven §44 tredje ledd siste punktum skal avgjørelsen om samværsrett først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Bestemmelsen må sees i lys av første ledd i §44 om barnets rett til samvær med begge foreldre, og annet ledd om rett til samvær med den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med. Dersom samvær helt skal nektes en av foreldrene på grunn av vedkommendes personlige egenskaper, må det normalt dreie seg om negative egenskaper utover normal variasjonsbredde. Motvilje mot samvær hos den barnet bor sammen med, grunnet motsetninger mellom foreldrene, engstelse for barnet e.l. vil i utgangspunktet ikke hindre samværsrett, jf. Rt-1976-1497.

E er nå snart 9 1/2 år gammel og går i 2. klasse i barneskolen etter ett års utsettelse med skolestart. Han bor alene sammen med sin mor og hennes samboer. Etter samlivsbruddet, bodde han også sammen med søsteren D. Den eldste søsteren, C, bodde hos faren, men etter ett års tid valgte også D å flytte til faren.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at E begynte i barnehage høsten 1986. Her utviklet han seg tilfredsstillende frem til høsten 1988. Fra å være en velutviklet og adferdsmessig upåfallende gutt, endret han sin væremåte sterkt. Han vegret seg mot fysisk kontakt med personalet, ble aggressiv og urolig, og ved en anledning utviste han en påfallende seksualisert adferd.

Guttens utvikling i året som fulgte var urovekkende for hans foresatte hjemme og i barnehagen. Foreldrene hadde samtaler med Poliklinikken for barne- og ungdomspsykiatri i Y utover våren 1989. I november samme år ønsket barnehagen å få i stand et behandlingstilbud, og fra samme måned ble han tatt inn på Æ observasjonsbarnehage, som er en behandlingsinstitusjon for barn, med henblikk på en helhetlig barne-psykiatrisk observasjon og vurdering.

Under oppholdet på Æ er E beskrevet som en gutt som overreagerte på grensesetting og som ble fortvilet ved fysiske forsøk på å holde ham fast. I forhold til andre barn ble han fort usikker og fikk lett en syndebukkrolle. Han viste stort behov for lek, men utviste også mye angst i leken. Leketemaene innebar en katastrofe eller ulykke. Han uttrykte redsel for faren som i guttens lek, fremsto meget truende. I leken uttrykte E også at han var redd for at han og moren skulle dø. Man observerte videre at han slet med psykosomatiske plager i form av magesmerter og hodepine. Fysisk og intellektuelt ble han vurdert som normalfungerende. Gutten ble oppfattet som et barn som hadde vært utsatt for traumeskapende opplevelser, man vurderte det dithen at han hadde vært utsatt for seksuelt overgrep.

Det går bra for E på skolen både faglig og sosialt. I fritiden driver han med idrett. De sakkyndige har uttalt at han under deres observasjoner fremstod som en normalutviklet gutt som på overflaten gir god kontakt. Når de snakket med ham om relativt nøytrale ting, gikk samtalen greit. Kom samtalen inn på mulige seksuelle overgrep, ble gutten urolig og ville avslutte samtalen. Under samtalen med de sakkyndige forklarte gutten at han hadde sett foreldrene slåss etter samlivsbruddet. Han fortalte videre at han hadde sett faren på vinduet hver natt en periode, men ikke etter at moren fikk samboer.

De sakkyndige har gitt uttrykk for at samtalen med gutten var troverdig da han fortalte at faren hadde slått moren. De hadde inntrykk av at han snakket ut fra et tydeliggjort indre bilde som han kom inn på flere ganger i samtalens løp. De sakkyndige vurderer videre gutten som troverdig da han fortalte om farens opptreden utenfor kjøkkenvinduet som skremmende.

De sakkyndige er enige om at gutten verken bekreftet eller benektet mulige seksuelle overgrep fra farens side. De påpeker i erklæringen av 28. oktober 1992 13, at det i denne forbindelse er betydningsfullt at gutten uttaler seg nyansert i sondringen mellom det å kunne fortelle om overgrep i seg selv og det å fortelle om overgrep på en slik måte at faren får rede på at det er fortalt.

I sin oppsummering og vurdering av partene sier de sakkyndige i erklæringen 17 flg.: De sakkyndige ser forholdet mellom foreldrene som svært fastlåst.

Det har vært gjort flere forsøk på å få til en oppmykning av de fastlåste fronter i denne konflikten. Den ene av de sakkyndige for herredsretten tilbød seg å være tilstede under farens og E's samvær i en startfase, og kunne således både tilby en sikkerhet for at intet overgrep skulle finne sted, og også en observasjonsmulighet vedr. samspill far/sønn. Moren nektet å medvirke til dette (Asknes' opplysninger). Efter avgjørelsen i Høyesterett ble det fra det lokale skolepsykologiske kontor tilbudt tilsvarende assistanse. Også en slik forsiktig tilnærming ble avvist av moren.

Det synes således ikke grunnlag for å nære særlige forhåpninger til at foreldrene, selv med hjelp fra kompetent faglig hold, vil være i stand til å endre den fastlåste situasjonen. Skal E under oppveksten få ha kontakt med sin far, måtte antagelig faren overta omsorgen for gutten. I den foreliggende situasjonen er vi av den oppfatning at selv om dette skulle være den eneste løsningen som muliggjør kontakt mellom far og sønn i overskuelig fremtid, kan en slik løsning ikke anbefales. Gutten er redd faren, og han ønsker ikke å ha kontakt med ham. Guttens holdning henger nok sammen med foreldrenes konflikt, men det er samtidig liten grunn til å betvile at gutten har opplevd faren som en truende person og en som har vært slem mot moren. På dette grunnlag og på bakgrunn av guttens tidligere problemer sammenholdt med den positive utviklingen man har sett den senere tiden, vurderer vi derfor en flytting av gutten til faren som en klart utilrådelig løsning. I favør av en slik vurdering teller også at det, på bakgrunn av de opplysninger som foreligger, ikke er mulig å utelukke at gutten også kan ha vært utsatt for seksuelle overgrep. Det vi med stor grad av faglig trygghet mener å kunne si, er at E har vist karakteristiske tegn på at han har vært utsatt for sterkt traumatiserende erfaringer. Det vi i denne forbindelse legger vekt på er følgende: Gutten endrer plutselig adferd, han blir ukonsentrert, urolig og utagerende. Han kommer også i konflikt med andre barn, og han unnviker kroppskontakt med voksne. Leken synes noe seksualisert. Uten behandling og fortsatt utsatt for foreldrenes konflikter, forverrer tilstanden seg i den påfølgende tiden. Da han kommer i behandling på Æ blir han oppfattet som en gutt med katastrofeangst, og angsten for faren synes sentral i dette bildet. Da moren flytter til en for faren ukjent adresse, ble tilstanden radikalt bedret.

Disse tegnene er imidlertid ikke entydige i forhold til seksuelle overgrep. De kan like gjerne finnes hos barn som har vært utsatt for mishandling eller vært vitne til gjentatte episoder av vold mellom nære voksne.

De sakkyndige har delt seg i spørsmålet om faren skal gis samværsrett med sønnen.

Psykolog Knut Rønbeck anbefaler samvær under faglig bistand. Han finner den fastlåste situasjonen mellom foreldrene som skadelig for guttens identitetsutvikling fordi den betinger at han må vokse opp med et bilde av faren som en skremmende og farlig person. I følge denne sakkyndige er det morens holdninger til faren og hennes protester mot faglig anbefalte løsninger som umuliggjør endringer i den fastlåste situasjonen mellom foreldrene. Han legger vekt på at faren er villig til å gjennomføre samvær med gutten slik fagfolk anbefaler og under faglig kontroll. Dette er en løsning som den sakkyndige finner å tilfredsstille de trygghetshensyn som man kan ønske i den foreliggende situasjon. Han mener det er tjenlig for guttens utvikling å bli gitt anledning til å få nyansert nåværende bilde av faren mellom korrektive erfaringer med ham. Han ser det derfor som klart ønskelig at far og sønn gis anledning til, under trygge og kontrollerte omstendigheter, å reetablere kontakt med hverandre. Utviklingen i far/sønn-forholdet vil så kunne gi svar på i hvilket omfang og i hvilken form samvær kan finne sted. Uten at far og sønn gis anledning til kontakt med hverandre, vurderer denne sakkyndige det også som sannsynlig at E under sin oppvekst vil bli avskåret fra kontakt med store deler av sin familie.

Under sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten medga Rønbeck at med bakgrunn i morens holdning og erfaringen etter forsøket med samvær etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse, kan det være vanskelig å få til et forsvarlig samvær.

Den andre sakkyndige, psykolog Anne Poulsson, tilrår ikke samvær på det nåværende tidspunkt og begrunner dette slik på 24 i erklæringen:

Det kan ikke utelukkes at faren har utsatt gutten for seksuelle overgrep. Gutten skal ikke bære risikoen.

Gutten er redd faren.

Det foreligger en psykologisk umulighet for moren å bidra til at samvær mellom gutten og faren kan gjennomføres.

Det er ingen grunn til å tro at forhandlinger eller behandling vil gjøre at partene nærmer seg hverandre.

Morens avskjerming av gutten mot faren har fungert efter hensikten. Gutten fungerer nå tilnærmet normalt. En fortsatt positiv utvikling vil være avhengig av fortsatt skjerming.

Tvungen gjennomføring av samvær vurderes å være til skade for gutten. Denne sakkyndige vurderer det slik at guttens angst vil kunne økes fordi angsten hans mest sannsynlig har en realistisk bakgrunn. Guttens muligheter til ytterligere å få opparbeidet tillit til omverdenen vil bli svekket hvis samvær tvinges gjennom. Hvis gutten skal klare å få et mer nyansert forhold til faren, må farens adferd endre seg. Når faren ikke innser at noe må endres, er det lite sannsynlig at tilstrekkelig endring skjer.

Gutten kan selv regulere samværene med faren hvis han ønsker det og når han blir større. Farens arbeidsplass er i nærheten av guttens bosted.

Lagmannsretten legger til grunn at det her er en familie hvor alle barna har lidt under foreldrenes stridigheter. E befinner seg i en meget vanskelig situasjon ved å være brukt av foreldrene i deres kamp mot hverandre. Lagmannsretten er enig med de sakkyndige om at det ikke kan utelukkes at E har vært utsatt for seksuelt overgrep. Videre legges til grunn at B har utøvet vold mot konen mens ekteskapet varte samt at det har foregått høylydt krangling som sønnen har vært vitne til. I Bs nye ekteskap er det ingen tegn til slik voldelig adferd fra hans side. Det er det heller ikke i As samboerforhold.

Det vanskelige spørsmålet i saken er hvilken betydning motsetningsforholdet mellom partene vil kunne få for utøvelsen av samværsretten. Det anses på det rene at spørsmålet om samværsrett for B har bidratt til å opprettholde konfliktene fra ekteskapet. Etter de opplysninger som foreligger er det intet som tyder på at A har fått konfliktene og mistanken om seksuelt overgrep på avstand. Tvert i mot er det fortsatt slik at disse forhold er en alvorlig realitet for henne. Dette gir seg så utslag i hennes konsekvente nektelse av samvær mellom far og sønn. Nektelsen av å etterkomme rettslige avgjørelser om samvær under faglig kontroll, er alikevel sterkt beklagelig. Det finnes ikke tvilsomt at det er skadelig for guttens identitetsutvikling å vokse opp med et bilde av faren som en skremmende og farlig person. Det finnes heller ikke tvilsomt at det er skadelig for gutten å oppleve tilsvarende scener som den som utspant seg i forbindelse med forsøket på samvær etter Kjæremålsutvalgets kjennelse. Den fortvilelse som et tvunget samvær vil medføre for A, vil være en belastning for E. Hennes fortvilelse vil gå utover omsorgsevnen som igjen vil gå utover sønnen.

Lagmannsretten deler de sakkyndiges oppfatning om at foreldrene ikke er voksne nok til å greie samvær. Begge omtaler den andre negativt, og er ikke i stand til å la være å innføre barna i sin konflikt. Retten antar derfor at etter en tids samvær er det trolig at E vil få høre negative ting om moren og vice versa. Moren vil sannsynligvis fortsatt fremholde sin mistanke om at faren har forgrepet seg seksuelt på sønnen. Gutten vil derfor bli utsatt for ulike virkelighetsoppfatninger, hvilket utvilsomt er skadelig for ham.

Det må i denne sak foretas en avveining mellom på den ene side den betydning det på lengre sikt kan ha for E om han fra barneårene av har fått anledning til samvær med sin far, og på den annen side de problemer en samværsordning synes å måtte medføre i forholdet mellom gutten og moren. Dette er ingen enkel avveining. Det dreier seg her ikke bare om utøvelse av faglig skjønn, men også om verdiforestillinger. Lagmannsretten er blitt stående ved at det viktigste hensyn ved avgjørelsen må være at det ikke skapes alvorlige forstyrrelser og påkjenninger innenfor den familiesituasjon gutten nå befinner seg i og skal vokse opp i. Det har nå gått ca 3,5 år siden gutten hadde normalt samvær med faren, og gutten har utviklet seg bra. Skadevirkningene ved at samvær nå fremtvinges, eller forsøkes gjennomført, kan bli for store. Det bør derfor for tiden ikke etableres noen samværsordning med faren. I likhet med den sakkyndige, psykolog Poulsson, antar imidlertid lagmannsretten at sannsynligheten er stor for at gutten på egenhånd om noen år vil kontakte faren. Selv om gutten skulle flytte til Z med moren og hennes samboer, slik det har vært antydet under ankeforhandlingen, er ikke avstanden større til farens bolig i Y eller arbeidssted i X, enn at kontakt lett kan etableres.

A har etter dette vunnet frem med anken. Saken har vært så vanskelig og budt på slik tvil at saksommkostninger ikke vil bli tilkjent, hverken for herredsrett eller lagmannsrett, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. B gis ikke rett til samvær med sønnen E, født xx.xx.1983.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller lagmannsretten.