LE-1992-1041
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-20 |
| Publisert: | LE-1992-01041 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-09243 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01041 K |
| Parter: | Den kjærende part: Ragnar Evensen A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Tor S. Brustad). Kjæremotpart: Bjørn Olav Kristiansen (Prosessfullmektig: Advokat Ingeborg Moen Borgerud). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Rakel Surlien, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §13, §60, Permitteringslønnsloven (1988) §3 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Bjørn Olav Kristiansen ble 26. september 1991 sagt opp fra sin stilling som grunnarbeider i Ragnar Evensen A/S. Oppsigelsen ble begrunnet med manglende oppdrag.
Ved stevning til Oslo byrett 21. november 1991 krevet Kristiansen at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og at han skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn. Bedriften tok i tilsvar 10. januar 1992 til motmæle og krevet samtidig at Kristiansen skulle fratre sin stilling mens saken varte.
Oslo byrett avsa 18. februar 1992 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om at Bjørn Olav Kristiansen skal fratre sin stilling hos Ragnar Evensen A/S inntil saken er rettskraftig avgjort, tas ikke til følge.
2. Spørsmålet om saksomkostninger utstår til behandling av hovedsaken."
Ragnar Evensen A/S har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:
"Bjørn Olav Kristiansen fratrer sin stilling fra det tidspunkt retten bestemmer."
Bjørn Olav Kristiansen har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:
"Oslo byretts kjennelse av 18. februar 1992 stadfestes."
Ragnar Evensen A/S har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten tar feil når den har funnet at det ikke vil være urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes til rettskraftig avgjørelse foreligger i oppsigelsessaken.
Byrettens utgangspunkt om at det "skal meget" til for at arbeidstakeren må fratre, er for strengt overfor arbeidsgiveren. Når det som her er rimelig grunnlag for permittering, må Kristiansen pålegges å fratre. Det må legges vekt på at andre ansatte må permitteres hvis Kristiansen får fortsette i stillingen, jfr. Rt-1987-117 og Arbeidsrettens dom 29. april 1980 (NARD 1980 4-35). Fra 30. september til 18. desember 1991 er 34 ansatte permittert og 14 oppsagt. Senere er ytterligere 13 permittert, 12 har fått forlenget permisjon og 19 er oppsagt. Dette gjelder ansatte med høyere alder og ansiennitet enn Kristiansen. Av 21 grunnarbeidere pr. 1. oktober 1991 er det nå kun 2 som ikke er berørt av innskrenkningene. Antallet timelønnede ansatte er i de senere år redusert fra ca 530 til ca 210 og ytterligere reduksjon er sannsynlig. Arbeidsplassene er med unntak for Hellerud, spredt geografisk på små anlegg. På Hellerud utføres arbeidet som sideentreprise og Kristiansen er ikke kvalifisert for dette arbeid. Oppdraget i forbindelse med parkeringshus i Sandvika har byggestart 1. juni 1992, men omfatter ikke sprengnings- og gravearbeid. Til forberedende arbeid er det bare behov for noen få personer og i full drift bare ca 15.
Bedriftens økonomiske situasjon fremgår av anførslene for byretten. Det ser ut til at underskuddet for 1991 blir kr 11.5 mill. kroner mot tidligere forventet kr 8 mill. Hertil kommer forventet tap ca 10 mill. kroner for RE Element. Budsjettert overskudd for 1992, kr 400000, forutsetter årlig brutto omsetning kr 380 mill., mens bedriften i de siste 6 måneder bare har fått oppdrag for kr 45 mill. Det er påtrengende behov for å kutte unødvendige kostnader på et tidspunkt hvor bedriften, i mindre omfang, ennå har muligheten for å overleve.
Kristiansen har på grunn av yrkesskaden fått beholde sin stilling lenger enn hans ansiennitet tilsier. Det er ikke lenger mulig å skaffe ham meningsfylt beskjeftigelse i bedriften. Etter arbeidsmiljøloven §13 har bdriften plikt til å tilrettelegge arbeid for Kristiansen, men det er arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 og Hovedavtalens §9-9 som regulerer prioritering ved oppsigelse.
De lokale tillitsvalgte har sagt seg enig i at oppsigelsen av Kristiansen er saklig begrunnet. Det er feil at byretten ved vurderingen har unnlatt å ta hensyn til sannsynlig utfall av oppsigelsessaken, jfr. Rt-1991-330.
Subsidiært påstås at Kristiansen etter utviklingen i tiden etter oppsigelsen, kunne vært sagt opp på et senere tidspunkt.
Bjørn Olav Kristiansen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens avgjørelse er riktig. Fratredelseskjennelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 kan bare avsies når det er "urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling." Arbeidstakeren har som hovedregel rett til å fortsette i stillingen så lenge saken behandles, jfr. Ot.prp. nr. 41 (1975-76) side 75, 1.sp. Det fremgår av forarbeidene at arbeidstakeren ikke bør pålegges å fratre dersom oppsigelsen skyldes forhold ved bedriften, f.eks. rasjonalisering og driftsinnskrenkning. Byrettens uttalelse om at det skal " meget til" for at arbeidstakeren skal fratre har dekning i Rt-1987-1151 (1153).
Kristiansen arbeider på Hellerud-anlegget, og det er ikke godtgjort at det er umulig å beskjeftige ham fortsatt. I januar 1992 hadde bedriften ialt 350 ansatte. Bare en liten del av arbeidsstokken har vært permittert og permisjonene gjelder for et begrenset tidsrom. Bedriften har fått oppdrag i forbindelse med parkeringshus i Sandvika. Det er usikkert om det forelå grunnlag for permisjon i Kristiansens tilfelle, og det er ikke godtgjort at andre ansatte må permitteres for at han kan få stå i stillingen. At en permittert ansatt har krav på lønn og annet vederlag etter lov 6. mai 1988 §3 tilsier at det i en oppsigelsessak ikke kan legges avgjørende vekt på at et mulig grunnlag for permisjon er til stede.
Det er bedriftens regnskap og budsjett på det aktuelle tidspunkt som må legges til grunn ved vurderingen, jfr. Rt-1988-1418 (1420). Regnskapet for 1991 og budsjettet for 1992 gir, slik det forelå, ikke grunnlag for at Kristiansen må pålegges å fratre stillingen mens oppsigelsessaken behandles.
Det er videre sannsynlig at Kristiansen vil få medhold i hovedsaken. Han er yrkeshemmet som følge av arbeidsulykke i bedriften. Det bestrides at den tillitsvalgte var enig i oppsigelsen av Kristiansen. Bedriften har en rekke ansatte med kortere ansiennitet. Det var en saksbehandlingsfeil at bedriften ikke drøftet spørsmålet med Kristiansen før oppsigelsen ble gitt. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd at når en oppsagt arbeidstaker innleder søksmål innen åtte-ukers fristen, har han i utgangspunktet rett til å stå i stillingen mens saken verserer.
Men det kan likevel bestemmes at han skal fratre dersom "retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". Av motivene, Ot.prp. nr. 41 (1975-76) side 75, fremgår at arbeidstakerens rett til å stå i stillingen skal være særlig sterk når oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold: "Skyldes derimot oppsigelsen forhold ved bedriften, som f.eks. rasjonalisering, driftsinnskrenkninger o.l., bør retten ikke avsi kjennelse for at arbeidstakeren skal fratre."
I denne sak er oppsigelsen begrunnet i arbeidsgiverens behov for å rasjonalisere ved å redusere arbeidsstokken som følge av sviktende ordretilgang og underskudd. Også i slike tilfeller kan det avsies kjennelse for at oppsagte skal fratre når det vil være urimelig om de fortsetter, jfr. Rt-1984-400, Rt-1987-117, Rt-1988-1468 og Rt-1989-1041. Avgjørelsen skal treffes ut fra en totalvurdering hvor det at oppsigelsen ikke skyldes arbeidstakerens eget mislige forhold, må tillegges særlig vekt. Spørsmålet blir om det til tross for dette, er urimelig at arbeidstakeren får fortsette.
Lagmannsretten legger til grunn at bedriften etter et positivt resultat i 1990, hadde et betydelig underskudd i 1991 og at resultatet hittil i 1992 er svakt. Disse dårlige resultater skyldes markedsmessige forhold med sviktende tilgang på oppdrag. Det er ikke omstridt at bedriftens situasjon har vært vanskelig og at man var berettiget til å foreta permisjoner og oppsigelser for å redusere kostnadene.
Lagmannsretten påpeker imidlertid at denne saken gjelder spørsmålet om en ansatt, Kristiansen, skal få fortsette i bedriften til saken er rettskraftig avgjort. Det er bedriftens problemer i den forbindelse som må vurderes.
Kristiansen arbeider på Hellerud-anlegget hvor det etter det opplyste er sysselsatt 45 ansatte. Det er ikke opplyst at bedriften har innskrenket antallet ansatte med tilknytning til dette anlegg. Lagmannsretten oppfatter bedriftens anførsler slik at Kristiansen ikke er kvalifisert for det arbeid som utføres her, og at man ønsker å overlate arbeidet til andre ansatte. Bedriften har videre anført at hvis Kristiansen får stå i stillingen, vil dette medføre at andre ansatte med bedre ansiennitet må permitteres.
Lagmannsretten legger til grunn at Kristiansen foreløpig ikke har hevet lønn uten at det har vært arbeid til ham. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det vil få alvorlige konsekvenser for bedriften om Kristiansen får fortsette i stillingen inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i oppsigelsessaken. Det er ikke godtgjort at andre ansatte må permitteres hvis Kristiansen får fortsette.
Lagmannsretten er enig med bedriften i at det sannsynlige utfall av oppsigelsessaken kan telle med ved vurderingen, jfr. Rt-1991-330. Kristiansen er som følge av den yrkesskade han er påført i bedriftens tjeneste i en særlig utsatt situasjon. Det er opplyst at skaden har medført at han ikke tåler høyder og ikke kan løfte tungt. Lagmannsretten tar det for gitt at hans mulighet til å få annet arbeid i bransjen er sterkt redusert som følge av skaden. Det er tvilsomt og usikkert hvilken vekt forholdet skal tillegges i oppsigelsessaken, og lagmannsretten kan ikke se at hensynet til sakens sannsynlige utfall gjør det urimelig at Kristiansen får stå i stillingen.
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at Kristiansen i samsvar med hovedregelen i arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 bør få stå i stillingen til spørsmålet om oppsigelsens gyldighet er rettskraftig avgjort.
Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste.
Saksomkostningsavgjørelsen i fratredelsessaken utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hovedsaken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd, 3. pkt., jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 1.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninggavgjørelsen utstår til hovedsaken.