LE-1992-1043
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-15 |
| Publisert: | LE-1992-01043 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 1745/90 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01043 K. HR-1992-00440 (Kjæremålet forkastet). |
| Parter: | Den kjærende part: Espen Nordby (Prosessfullmektig: Ingen). Kjæremotpart: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Advokat Jon Fodstad, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Jan Villum 3. Lagdommer Lasse Qvigstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §102, §103, §172, §180, Tvistemålsloven (1915) |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Kjæremålet gjelder spørsmål om avvisning av sak som følge av at saksøkers bo var tatt under konkursbehandling da stevning ble innlevert.
Ved Asker og Bærum skifteretts kjennelse av 5. januar 1990 ble det åpnet konkurs i Espen Nordbys bo. Som bobestyrer ble oppnevnt advokat Erik Engemoen. Bobehandlingen pågår fortsatt.
Ved stevning av 6. juni 1990 til Oslo byrett anla Espen Nordby søksmål mot Oslo kommune v/Trafikksjefens etat med krav om erstatning etter påstått urettmessig vraking i 1989 av en personbil som tilhørte Nordby, samt ødeleggelser og salg av utstyr i bilen m.m. I stevningen opplyste Nordby ikke noe om at hans bo var tatt under konkursbehandling.
Oslo kommune, Trafikksjefens etat, har tatt til motmæle.
Den 4. september 1991 traff Oslo byrett beslutning med slik slutning:
Sak nr. 90 A 00616 for Oslo byrett stanses, jf. tvistemålsloven §103 første ledd jf. §102.
Byretten bemerket at den hadde brakt i erfaring at saksøkerens bo var tatt under konkursbehandling. Ettersom kravet hørte med til boets masse, måtte saken stanses i medhold av tvistemålsloven §103 første ledd.
Etter at Espen Nordby hadde påkjært beslutningen og lagmannsretten hadde kommentert saken i brev av 21. november 1991, traff byretten den 16. januar 1992 kjennelse med slik slutning:
Sak nr. 90 - 00616 A 71 for Oslo byrett avvises.
Byretten viste i sin kjennelse til avgjørelse i Rt-1981-1195 der det uttales at konkursdebitor er avskåret fra å reise sak om rettigheter som tilhører bomassen. Det fremgår at byretten samtidig omgjorde sin beslutning av 4. september 1991.
Espen Nordby har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten og i det vesentlige gjort gjeldende:
Bestemmelsen i tvistemålsloven §103 første ledd, jfr. §102 gjelder bare for saker reist før konkurs åpnes. Det er ikke tilfelle her. Heller ikke de reelle hensyn som ligger til grunn for §103 og §102 kan tilsi stansing eller avvisning i denne saken. Det er ikke aktuelt for boet å tre inn i saken eller andre saker som den kjærende part fører, blant annet fordi det ikke finnes midler i boet. Dette er uttalt gjentatte ganger av bobestyreren. Skifteretten har vært underrettet om de saker som føres.
Boet må uansett anses for å ha frafalt kravet. I motsatt fall risikeres at kravet foreldes.
Det er vist til Rt-1981-1328 der det heter at konkursboet bare kan oppgi kravet for sin del. I så fall kan debitor selv tre inn i saken, og det er også situasjonen i nærværende tilfelle. Nevnte avgjørelse er av vesentlig større betydning enn avgjørelsen i Rt-1981-1195. Boet må være forpliktet til enten å tre inn i saken eller si fra seg kravet slik at debitor selv kan føre saken videre.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
Oslo byretts kjennelse av 16. januar 92 oppheves, og saken hjemvises til Oslo byrett for fortsatt behandling. Den kjærende part tilkjennes omkostninger for
Eidsivating lagmannsrett.
Oslo kommune v/Trafikksjefens etat v/advokat Jon Fodstad har tatt til motmæle og anført:
Abandonerer boet kravet, har debitor en selvstendig rett til selv å forfølge det, jfr. Rt-1981-1328. I nærværende sak foreligger det imidlertid ikke tilstrekkelig dokumentasjon for å kunne fastslå at boet har oppgitt sitt krav.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Oslo byretts kjennelse av 16. januar 1992 om å avvise sak 90 A 00616, opprettholdes. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for Eidsivating lagmannsrett.
Lagmannsretten bemerker:
Espen Nordby anla søksmål mot Oslo kommune etter at hans personlige bo var tatt under konkursbehandling. Dette var han ikke berettiget til ettersom det legges til grunn at det aktuelle krav tilhørte bomassen, jfr. Schei: "Tvistemålsloven" Bind I side 236 og Rt-1981-1195. Av nevnte avgjørelse, jfr. også Rt-1981-1328, Rt-1990-137 og prinsippet i tvistemålsloven §102, fremgår imidlertid at "rette vedkommende" - herunder konkursdebitor - på egen hånd kan forfølge kravet dersom det er på det rene at konkursboet for sin del frafaller kravet.
Spørsmålet blir så om boet har frafalt det krav som er reist i stevningen av 6. juni 1990 mot Oslo kommune. Noe slikt frafall forelå ikke da byretten den 16. januar 1992 traff sin kjennelse om avvisning. Den kjærende part har rett nok gjentatte ganger hevdet at så er tilfellet, men lagmannsretten kan ikke se at dette er nærmere underbygget. De skriftlige uttalelser fra bobestyreren som den kjærende part har vist til, gjelder alle andre søksmål enn nærværende sak mot Trafikksjefens etat.
I sakens anledning har lagmannsretten tatt kontakt med bobestyreren, advokat Erik Engemoen. Bobestyreren har kommet med følgende uttalelse i brev av 12. mai 1992 til lagmannsretten:
Jeg viser til telefonsamtale vedrørende ovennevnte sak mellom Espen Blom Nordby og Oslo kommune. Som jeg gav uttrykk for er det i realiteten ikke midler i boet og bobehandlingen vil ventelig bli innstillet. Jeg kan imidlertid bekrefte, som jeg opplyste i vår telefonsamtale, at boet for sitt vedkommende ikke finner å ville gjøre gjeldende noe krav mot Oslo kommune på grunnlag av den påståtte urettmessige vrakingen av Espen Blom Nordbys personbil m.v.
Brevet må oppfattes som et vilkårsløst frafall av kravet fra boets side. Espen Nordby vil da være berettiget til å forføye over det, ved søksmål eller på annen måte. Det er da ikke lenger grunnlag for å opprettholde avvisningen. Noen annen avvisningsgrunn er ikke påberopt. Saken vil etter dette bli å fremme for byretten.
Kjæremålet har ført frem. Utfallet beror imidlertid på etterfølgende omstendigheter som har vært ukjent for kjæremotparten. I medhold av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd, annet alternativ, jfr. §180 annet ledd, vil den kjærende part ikke bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken fremmes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.