LE-1992-1123
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-02-08 |
| Publisert: | LE-1992-01123 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Drammen skifterett Nr. A-91-1914 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01123 A. Anket til Høyesterett - Nektet fremmet - HR-1993-00504K . |
| Parter: | Ankende part: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Per Haugum). Motpart: C (Prosessfullmektig: Advokat Hans-Jørgen Arvesen). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann. Lagdommer Erik Melander. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder krav om naturalutlegg av boligeiendom på skifte etter skifteloven §61, annet ledd.
E døde den 25. juli 1989. Dødsboet skiftes offentlig ved Drammen skifterett. På skiftet krevet C, som er søster av avdøde, å få utlagt boets faste eiendom til seg. Flere av avdødes øvrige søsken og arvinger motsatte seg dette. C reiste skiftetvist ved stevning den 28. august 1991. Under saksforberedelsen for skifteretten ble saken hevet som forlikt i forhold til tre av arvingene, som sluttet seg til Cs påstand. Dermed gjenstod som saksøkt A og B (tidligere F).
Drammen skifterett avsa den 23. januar 1992 dom med slik domsslutning:
1. C utlegges boets faste eiendom.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Om saksforholdet og partenes anførsler for skifteretten vises det til skifterettens dom. Det nevnes at boets faste eiendom i - - -veien 23 ved X ble ervervet av avdødes foreldre i 1940. Avdøde bodde der resten av sitt liv sammen med foreldrene, som døde tidligere, og sin ene søster D. Faren døde i 1968. Moren skjøtet eiendommen vederlagsfritt fra sitt uskiftebo til E i 1969. I skjøtet var det tatt inn følgende bestemmelse: Eiendommens verdi anslås til kr 40000,-. Selgeren skal vederlagsfritt bo på eiendommen så lenge hun lever.
Dessuten skal selgerens datter bo på eiendommen vederlagsfritt så lenge hun lever. Hun skal også ha det nødvendige tilsyn av kjøperen. Hun er førti år gammel og åndsvak. Den 5-årige verdi av ovennevnte kår settes til kr 10000,-.
Søsteren D, som testamentet sikter til, er psykisk utviklingshemmet. Det er enighet om at hun i utvikling ligger omlag på en syv-årings nivå. Etter brorens død i 1989 har hun bodd sammen med sin søster C og hennes familie på X. Boligen det tvistes om ligger i uregulert strøk i nærheten av X. Den består av et ca 100 år gammelt hus på en omlag 4 mål stor eiendomstomt. Huset er i dårlig forfatning.
A og B har rettidig påanket skifterettens dom. C har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Drammen den 27. januar 1993 og påfølgende dag. De ankende parter og ankemotparten møtte og forklarte seg. Det ble avhørt i alt syv vitner, hvorav tre er nye for lagmannsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for skifteretten.
De ankende parter, A og B v/advokat Per Haugum, har gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for skifteretten. For lagmannsretten har de særlig anført:
Det bestrides at C har «gode grunner» til å kreve eiendommen utlagt til seg. Cs tilknytning til eiendommen er ikke sterkere enn de ankende parters. B bodde der i hele oppveksten, til hun flyttet midt på 1960tallet. De øvrige søsken bodde der i barne-og ungdomstiden. Det bestrides ikke at C kom på besøk nærmest hver weekend etter at hun hadde giftet seg og flyttet til Oslo i 1953. I 1964 flyttet C med familie tilbake til X. Det bestrides ikke at hun fra da av daglig var i boligen, hjalp søsteren D med stell og klær, vasket i huset, kjøpte inn og lagde mat til foreldrene og sine to søsken. De ankende parter viser til at C ikke var alene om å hjelpe til. Også B besøkte barndomshjemmet ukentlig fra hun flyttet ut og til E døde i 1989. A var der på besøk omlag like ofte frem til 1978. Høsten/julen det året inntraff det episoder med moren, som resulterte i brudd mellom dem. Men også A mener at hennes følelsesmessige tilknytning til foreldrehjemmet er like sterk som Cs.
Cs innsats fikk i praksis den virkning at de øvrige søsken ble overflødiggjort. Det var således ikke deres vilje det skortet på. Dette gjelder også for omsorgen for D. Hun ble etter hvert vant til at C tok seg av henne.
De ankende parter anfører at verken C eller hennes mann utførte nevneverdig vedlikeholds- eller påkostningsarbeid på boligen. Moren betalte C for innsatsen. Heller ikke har C noe behov for eiendommen. Hun bor i tidsmessig bolig med sin familie på X. Skifteretten har derfor riktig kommet til at C selv ikke har tilstrekkelig gode grunner for å kreve eiendommen utlagt seg.
Skifteretten har tatt feil når retten kom til at det var grunnlag for identifikasjon mellom C og søsteren D. Det er ikke plass for slik identifikasjon etter skifteloven §61 annet ledd, annet pkt. Det anføres at D selv er ute av stand til å bo der alene, og det er heller ikke sannsynliggjort at hun vil ha det best i - - -veien.
Under enhver omstendighet har de ankende parter rimelig grunn til å motsette seg at eiendommen utlegges C. De ankende parter mener å ha grunn til å frykte for at C eventuelt vil foreta tomteparselleringer, for deretter å selge ut tomter og berike seg på de øvrige søskens bekostning. Det vises til at D etter all sannsynlighet vil få tilbud om bolig av Røyken kommune under den såkalte HVPU-reformen. Dette vil for henne være en bedre løsning enn om hun fortsatt skulle bo i barndomshjemmet. Det riktige må derfor etter de ankende parters mening være at eiendommen legges ut til intern auksjon mellom arvingene.
De ankende parter har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. C utlegges ikke boets faste eiendom.
2. A og B tilkjennes saksomkostninger for skifte- og lagmannsrett.
Ankemotparten, C v/advokat Hans-Jørgen Arvesen har også gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for skifteretten. For lagmannsretten har hun særlig anført:
Vilkårene for å kunne kreve naturalutlegg etter skifteloven §61, annet ledd, annet pkt. er oppfylt. Gjennom Cs innsats i ca 25 år, som i seg selv er et moment med betydelig vekt, har det oppstått et særlig tilknytningsforhold til eiendommen. Hun er glad i stedet, og ønsker å bosette seg der for resten av sin levetid sammen med sin mann og søsteren D. Planen er å bygge et nytt hus på tomten og at det her innredes en hybelleilighet til D. Dermed vil søsteren fortsatt kunne leve på stedet som hun er glad i, under beskyttede forhold og blant naboer som kjenner henne. Det anføres at hennes ønske om å ta hensyn til D er relevant ved vurderingen av om ankemotparten har «gode grunner».
Ankemotparten bestrider at det vil være best for D å få egen leilighet under HVPU-reformen. D ønsker ikke selv noen slik løsning. Hun er for øvrig tilstrekkelig aktivisert gjennom øvrige tilbud på fritiden, herunder gjennom det lokale handicap-idrettslag.
C har overfor de øvrige arvinger tilbudt seg å overta eiendommen til en takst avholdt i 1990, mot at hun forplikter seg til å oppføre en bolig som nevnt. Ds livsvarige borett og krav på stell ifølge skjøtet av 1969 kan bare imøtekommes på denne måten. C har også tilbudt at eventuelt tomtesalgsgevinst for tilfelle av deling av tomten innen 1995, blir å fordele blant arvingene. Det er bare de ankende parter som ikke har kunnet godta dette tilbudet.
Det er riktig når skifteretten bygget på et identifikasjonssynspunkt, som ankemotparten kan slutte seg til. Det vises til skifterettens begrunnelse for dette, og anføres at et slikt synspunkt ikke er nødvendig for å komme til at vilkårene for å kreve naturalutlegg er oppfylt.
De ankende parter har ikke rimelig grunn til å motsette seg naturalutlegg. A har forklart at hun selv ikke har interesse i å overta eiendommen. Bs interesse må være grunnet i eiendommens eventuelle verdi ved senere oppstykking og salg. En slik interesse er imidlertid ikke beskyttelsesverdig. At det på skifte kan oppnås en mulig høyere pris på eiendommen gjennom salg i markedet kan heller ikke få betydning.
C har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Drammens skifteretts dom pkt. 1 stadfestes.
2. C tilkjennes saksomkostninger for så vel skifterett som for lagmannsrett.
Begge parter har under prosedyren for lagmannsretten påberopt seg en del rettspraksis, herunder avgjørelsene inntatt i Rt-1978-1513 og Rt-1984-552. Det vises forsåvidt til hva som er dokumentert i det juridiske utdraget.
Lagmannsretten har kommet til det samme resultat som skifteretten og skal bemerke:
Etter skifteloven §61 er hovedregelen at boets eiendeler skal selges dersom noen loddeier krever det. Bestemmelsen i paragrafens annet ledd annet pkt. er en unntaksregel. Den som etter unntaksregelen krever naturalutlegg må påvise «gode grunner» for kravet. Er dette vilkåret oppfylt, skal det foretas en interesseavveining; den protesterende medarving skal ikke ha «noen rimelig grunn» til å motsette seg naturalutlegget. Det følger av rettspraksis at den som krever naturalutlegg, må godtgjøre vesentlig mer enn interesseovervekt for å vinne frem.
C flyttet fra foreldrenes bolig i 1954. Fram til 1964 bodde hun med sin familie på Hauketo. I denne perioden besøkte hun sine foreldre og hjemmeboende søsken ukentlig. I 1964 flyttet familien Hoff til eget hus på X. Fra da av var hun oftere i - - -veien. Faren døde som nevnt i 1968, og moren var ofte plaget med sykdom. I tiden fra 1975 var C daglig på besøk, vasket i huset, kjøpte inn og laget mat og stelte for sin søster D. Slik var ordningen frem til broren E døde i 1989. Det dreier seg med andre ord om et omsorgsarbeid av usedvanlig omfang over en meget lang periode.
Det må etter dette legges til grunn at C har en sterk følelsesmessig tilknytning til eiendommen. Riktignok er det gamle huset i en meget dårlig forfatning, uten innlagt vann. Hennes ønske er å bygge et nytt hus på tomten til seg og sin familie, hvori det innredes en hybelleilighet til søsteren D. Lagmannsretten finner at en slik løsning også vil være til beste for D. Hun kommer da tilbake til omgivelser hun har bodd i omtrent hele sitt liv. Naboene kjenner henne, og hun kan bevege seg langt friere her enn i det mer trafikkbelastede X. Samtidig er ikke avstandene større enn at hun enkelt vil kunne fortsette i tiltakene som hun deltar på i dag. Lagmannsretten viser også til at en slik løsning stemmer best overens med Ds rettighet og de ønsker som moren ga uttrykk for i skjøtet fra 1969.
Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at C har gode grunner for å kreve at eiendommen utlegges til henne.
Lagmannsretten kan ikke se at A og B har rimelig grunn til å motsette seg Cs krav på naturalutlegg. Ingen av dem har uttrykt interesse for å ville bo på eiendommen selv. Anførslene om skisma og mistillit som skal ha oppstått mellom arvingene kan ikke få betydning ved interesseavveiningen. Lagmannsretten forstår det slik at det er rent økonomiske be-traktninger som ligger til grunn. Skjøtet fra 1969 har ikke blitt angrepet, og det kan ikke sees bort fra at det i en eventuell skiftetakst i boet etter E vil bli tatt hensyn til at C forplikter seg til (fortsatt) å stelle sin søster så lenge D lever. Overtagelse til skiftetakst er loven regel. I dette tilfellet har dødsboet innhentet en takst i 1990, som C og de øvrige arvinger visstnok er enige om å legge til grunn på skiftet. Men A og B er ikke bundet av dette. Etter loven ordning skal skiftetaksten i et tilfelle som dette reflektere eiendommens omsetningsverdi, og innhentes til et tidspunkt som ligger nærmest mulig overtagelsestidspunktet. Det vises til Rt-1981-513.
På denne bakgrunn og sammenholdt med de etter lagmannsrettens mening sterke grunner som taler for Cs krav, har A og B ikke rimelig grunn til å motsette seg at C overtar eiendommen. Skifterettens dom må derfor bli å stadfeste.
Anken har ikke ført frem. A og B bør betale sakens omkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Arvesen har levert omkostningsoppgave som for lagmannsretten viser kr 34040,-, hvorav kr 33400,- er salær. Advokat Haugum har protestert på omkostningsoppgaven, som han mener viser et urimelig honorar. Lagmannsretten er ikke enig i dette, og finner at omkostningene har vært nødvendige for å få saken betryggende utført. Skifterettens omkostningsavgjørelse bør bli stående, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B, en for begge og begge for en, 34.040 - trettifiretusenogførti - kroner til C innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.