LE-1992-1215
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-22 |
| Publisert: | LE-1992-01215 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 90-01117 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01215 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Staten v/Regjeringsadvokaten (Prosessfullmektig: Advokat Sveinung Koslung) Kjæremotpart: Lise Houm (Prosessfullmektig: Advokat Wilh. Henrichsen). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen 2. Lagdommer Jan Villum 3. Lagdommer Lasse Qvigstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §181, §384, §403, Folketrygdloven (1966) §17-1, Folketrygdloven (1966), Foreldelsesloven (1979), Ligningsloven (1980) §1-1b, §9-6, LOV-1991-07-06-43 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse truffet i forbindelse med heving av sak, jf tvistemålsloven §175.
Lise Houm hadde i 1971 en skattbar inntekt med kr 51600,-. Ved en feil ble det ikke beregnet medlemsavgift til folketrygden, og inntekten ble heller ikke registrert som pensjonsgivende. Dette ble oppdaget da Lise Houm i 1985 ble innvilget alderspensjon fra folketrygden. Feilen medførte at årlig bruttopensjon ble redusert med ca kr 4000,-, netto omlag kr 1300,- etter foretatt samordning. Hun tok forholdet opp med ligningsnemnda og overligningsnemnda, men fikk til svar at ligningsloven §9-6 nr 1 var til hinder for endring av ligningen når det er gått mer enn 10 år etter inntektsåret. Klage til Sivilombudsmannen førte heller ikke frem, men ombudsmannen opplyste i 1987 at han allerede hadde tatt opp spørsmålet om behovet for en regelendring med Sosialdepartementet. Ombudsmannen vedla en uttalelse fra Finansdepartementet av 21 januar 1987 som konkluderte med at det ikke forelå tilstrekkelig grunn for lovendring.
I mai 1989 kom forholdet opp i Stortinget etter spørsmål fra en representant. Finansministeren understreket i sitt svar behovet for at det settes en endelig frist for ligningsfastsettelsen, men tilføyde: For tilfelle av opplagte feil som er til vesentlig skade for framtidig pensjon vil Finansdepartementet og Sosialdepartementet likevel sammen vurdere om det kan finnes fram til teknikker for oppretting, selv om feilen er over 10 år gammel. Behovet for dette er til stede, men det må vurderes om det kan finnes en hensiktsmessig form og avgrensning på et slikt formalisert unntak.
Ved stevning av 1 september 1989 til Oslo byrett reiste Lise Houm sak mot Staten v/Finansdepartementet med påstand om at staten skulle dømmes til å rette hennes poengregistrering og å foreta etterbetaling. Saksøkeren begrunnet søksmålet med at Sosial- og Finansdepartementet - til tross for finansministerens svar i mai samme år - ennå ikke hadde klart å finne noen løsning. Saksøkeren anførte at krav ikke foreldes uten i henhold til særskilt lovbestemmelse. For alderspensjon fantes det ingen foreldelsesbestemmelse, hverken i folketrygdloven eller foreldelsesloven. Og ligningsloven §9-6 kunne ikke utelukke endring ettersom det i foreliggende sak ikke var tale om å forandre ligningen som var korrekt, men ligningsmyndighetenes unnlatelse av å beregne pensjonspoeng. Staten v/Regjeringsadvokaten påsto seg i tilsvaret frifunnet under henvisning til ligningsloven §9-6, jf §1-1b), og folketrygdloven §17-1. Videre ble opplyst at myndighetene for tiden arbeidet med et lovforslag som tok sikte på å åpne for endring av poengfastsettelsen etter 10 års-fristen uten å endre ligningen. Regjeringsadvokaten la forøvrig til at staten erkjente ansvar for å ha begått en feil som hadde medført et økonomisk tap for saksøkeren. Staten stilte seg derfor ikke avvisende til å drøfte en minnelig ordning på erstatningsrettslig grunnlag.
I påvente av omtalte lovendring ble saken for byretten stanset.
Ved lov av 6 juli 1991 nr 43 ble ligningsloven §9-6 nr 6 endret slik at ligningsmyndigheten - uten hensyn til 10 årsfristen - i visse tilfelle ble gitt adgang til å vedta økning av pensjonsgivende inntekt. Noe senere endret ligningskontoret saksøkerens pensjonsgivende inntekt slik hun hadde bedt om. Saksøkeren ved prosessfullmektigen - advokat Wilh. Henrichsen - bemerket deretter i prosesskrift av 30 januar 1992 at saken kunne heves fordi saksøktes forpliktigelse var falt bort. Saksøkeren mente seg imidlertid berettiget til dekning av saksomkostninger og viste i den forbindelse til tvistemålsloven §175 annet ledd. Av forskjellige grunner ble antatt at avgjørelsen burde treffes ved kjennelse.
Staten v/Regjeringsadvokaten sluttet seg i prosesskrift av 14 februar 1992 til begjæringen om heving av saken. Men staten mente at saksøkeren ikke hadde krav på dekning av saksomkostninger etter tvistemålsloven §175 annet ledd.
Oslo byrett avsa 7 april 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Saken heves.
2. Saksøker tilkjennes saksomkostninger med kr 29800,-
Oppfyllelsesfrist settes til 14 - fjorten - dager fra forkynnelse.
Staten v/Finansdepartementet v/regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung har i rett tid påkjært kjennelsens pkt 2 til lagmannsretten på grunn av uriktig lovanvendelse og anført: "Byretten har ved avgjørelsen av omkostningsspørsmålet bygget på tvistemålsloven §175 fjerde ledd uten å trekke inn vurderingstemaet etter bestemmelsens annet ledd som regulerer forholdet når forpliktelsen bortfaller på grunn av etterfølgende omstendigheter. Sistnevnte bestemmelse var påberopt av begge parter. Når en sak heves på det grunnlag at forpliktelsen er bortfalt på grunn av etterfølgende omstendigheter, åpner tvistemålsloven §175 annet ledd for at saksøker tilkjennes saksomkostninger hos saksøkte. Vilkåret er imidlertid at det må anses helt på det rene at forpliktelsen opprinnelig har bestått, jf Rt-1990-468 og Rt-1977-707. Det er etter statens oppfatning klart at Houms påstand i rettssaken ikke kunne føre fram idet daværende lovgivning var til hinder for en slik endring som hun ønsket. På tidspunktet for saksanlegget var ligningsmyndighetene ikke forpliktet til å etterkomme hennes krav. Dette var heller ikke mulig da en manglet hjemmel for å foreta en slik endring. Det var også på det rene at myndighetene da saken ble reist, var vel kjent med problemstillingen, og at spørsmålet om lovendring var tatt opp til vurdering. Det beror derfor på en uriktig anvendelse av tvistemålsloven §175 fjerde ledd, jf annet ledd, når byretten har tilkjent kjæremotparten saksomkostninger uten å vurdere om det forelå noen forpliktelse til å etterkomme Houms krav da saken ble reist. Vedrørende rettsanvendelsen viser jeg også til Eidsivating lagmannsretts uttrykte kjennelse av 10 juni 1991."
Den kjærende part har nedlagt slik påstand: Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves, og hjemvises til ny behandling.
Lise Houm har tatt til motmæle. Ved sin prosessfullmektig viser hun til sakens forhistorie, herunder at saken har vært tatt opp i en avis, og til finansministerens svar i Stortinget i 1989. På denne bakgrunn hevdes at det var kjæremotpartens aksjon som utløste lovendringen som igjen ga henne medhold i de framsatte krav. Det vil da virke meningsløst om staten skal slippe å betale saksomkostninger.
Videre anføres: "Saksforløpet fremgår også av stevningen. Når det gjelder den rettslige begrunnelse viser jeg til stevningen pkt 4, og saksøkeren vil hevde at begrunnelsen var fullt tilstrekkelig. Det var sikkert ikke bare rimelighetsbetraktninger som førte frem til lovforandringen. Det er langt fra klart at saksøkerens krav ikke ville fått medhold av domstolene. Tvert imot mener saksøkeren at hennes sak stod meget sterkt, og det er ingen uriktig anvendelse av tvistemålsloven §175 når byretten tilkjenner saksøkeren omkostninger. Den påberopte lagmannsrettskjennelse av 10 juni 1991 blir alt for fjern til å kunne påberopes i nærværende sak."
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
Lagmannsretten finner at byrettens omkostningsavgjørelse må oppheves og skal bemerke:
Lagmannsrettens prøvingsadgang er begrenset at tvistemålsloven §181 annet ledd. I utgangspunktet kan lagmannsretten således bare prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Men bestemmelsen må suppleres med tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 5, jf §403, hvoretter en avgjørelse kan oppheves dersom den lider av slike feil at lovanvendelsen ikke kan prøves. Det vises bl.a. til Rt-1985-236.
Byretten har avgjort saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven §175 fjerde ledd, så vidt skjønnes ut fra en ren skjønnsmessig vurdering. I og for seg var det ikke uriktig av byretten å vise til tvistemålsloven §175 fjerde ledd, jfr. at saken ble hevet etter begjæring fra begge parter som også ønsket at retten skulle avgjøre saksomkostningsspørsmålet. Den kjærende part hadde imidlertid ikke sagt seg enig i at byretten skulle treffe avgjørelse etter skjønn. Allerede for byretten hevdet den kjærende part at motparten ikke hadde krav på dekning av saksomkostninger fordi det ikke var på det rene at det hadde bestått noen slik forpliktelse for staten som motparten ønsket dom for, jf tvistemålsloven §175 annet ledd. Denne bestemmelsen er hverken drøftet eller nevnt i byrettens kjennelse.
Innenfor sitt område må tvistemålsloven §175 annet ledd oppfattes som en spesialbestemmelse i forhold til paragrafens fjerde ledd. Det er videre lagt til grunn at annet ledd vil kunne få anvendelse også når saken heves som angitt i fjerde ledd, jf Schei "Tvistemålsloven" bind I side 361 og 365. For at saksøkeren (kjæremotparten) i en slik situasjon skal kunne tilkjennes saksomkostninger, må vilkårene etter annet ledd i tilfelle foreligge.
Det er på det rene at saken ble hevet på grunn av etterfølgende omstendigheter, nemlig lovendringen i 1991. Den kjærende part kan da bare tilkjennes saksomkostninger dersom statens påståtte plikt til å endre pensjonsberegningen bestod før nevnte lovendring, jf bl.a. Rt-1977-707 og Rt-1990-468. Dette spørsmålet har hele tiden vært omtvistet mellom partene. Ettersom forholdet ikke er drøftet av byretten har lagmannsretten ikke grunnlag for å prøve om avgjørelsen er i strid med loven. Byrettens omkostningsavgjørelse må etter dette oppheves og hjemvises til ny behandling.
Den kjærende part har ikke krevd saksomkostninger for lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Pkt 2 i byrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling.