LE-1992-1908
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-09-07 |
| Publisert: | LE-1992-01908 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Fredrikstad byrett Nr. 403 1992D - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01908K (Kjæremålet forkastes - HR-1992-00368) |
| Parter: | Den kjærende part: A. Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Darre, Fredrikstad). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Jørgen Fr. Moen 3. Lagdommer Sverre Mitsem |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §170, Rettsgebyrloven (1982) §3, §4 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
Etter at A hadde begjært B kastet ut fra eiendommen - - -, gnr 112 bnr 111 i X, avsa Fredrikstad namsrett 6. mai 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring fra A om utkastelse av B fra 1. etasje gnr 112 bnr 111 i X, tas ikke tilfølge.
2. A skal betale til B sakens omkostninger med kr 1500,- - ettusenfemhundrekroner 00/100 - innen 14 - fjorten - dager.
A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. I brev 2 juni 1992 fra namsretten til A ble det satt frist til 9 juni 1992 for innbetaling av kjæremålsgebyr. I brev 5 juni 1992 ble A underrettet om at kjæremålet ville ble ansett som ikke innkommet hvis gebyret ikke ble betalt. Fristen ble senere forlenget til 25 juni 1992.
Da gebyr ikke var innkommet 25 juni 1992, besluttet byretten 26 juni 1992 å anse saken som ikke innkommet, og A ble underrettet om dette samme dag.
A har påkjært namsrettens avgjørelse om å anse kjæremålssaken som ikke innkommet. Hun har betalt gebyr for dette kjæremålet innen frist som er satt av lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Rettens avgjørelse etter tvistemålsloven §170 annet ledd om ikke å anse en begjæring om et rettergangsskritt innkommet på grunn av manglende gebyrbetaling, kan påkjæres, jf Rt-1985-1171 og Rt-1971-1151.
Namsrettens avgjørelse er korrekt. A har fått tilstrekkelig frist til å innbetale kjæremålsgebyret, og hun er blitt gjort oppmerksom på følgen av av gebyret ikke betales. Den veiledningen namsretten har gitt om gebyrspørsmålet, er tilstrekkelig. Gebyret ble ikke betalt innen fristen. En søknad om fritak for rettsgebyr er datert 22 juni 1992, men den er først innkommet til namsretten 29 juni 1992. Det kan ikke anses tvilsomt at søknaden er satt fram etter at fristen for gebyret var ute, og den kan da ikke få noen betydning for byrettens beslutning.
Den kjærende part anfører at det følger av rettsgebyrloven §4 at gebyrplikten først inntrer når kjæremålet er innført i lagmannsrettens saksliste, og at det derfor ikke er noen hjemmel for at namsretten krever gebyret på forhånd på vegne av lagmannsretten. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Det følger av tvistemålsloven §170 første ledd, jfr. rettsgebyrloven §3, at gebyr skal betales allerede før et rettergangsskritt blir foretatt, og det må anses som sikkert at den rett som har avsagt den kjennelsen som angripes, og som derfor mottar rettsmiddelerklæringen, har kompetanse til å sette frist etter tvistemålsloven §170 annet ledd. Dette er forutsatt for eksempel i avgjørelser i Rt-1983-1092 og Rt-1985-1171. Dette er ikke i strid med rettsgebyrloven §4. Bestemmelsens første ledd er en generell bestemmelse om skjæringstidspunktet for når gebyrplikten vil være endelig, slik at det vil være spørsmål om redusert gebyr hvis saken avvises, nektes fremmet, trekkes tilbake eller forlikes, jfr. Ot. prp. nr. 18 (1982-83) side 19 spalte 2.
Etter dette var det ingen feil at namsretten returnerte kjæremålserkjæringen og lot være å sende den til lagmannsretten, og namsrettens beslutning stadfestes. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å forelegge kjæremålet for motparten. Det er ikke krevet saksomkostninger i kjæremålssaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Namsrettens beslutning stadfestes.