LE-1992-2099
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-10-05 |
| Publisert: | LE-1992-02099 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold, Fratreden |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 92-1042 A/77 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-02099 K. (Kjæremålet forkastes - HR-1992-00422). |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor Vale, Oslo) Kjæremotpart: X A/S (Prosessfullmektig: Advokat Tor S. Brustad, Oslo) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Odd Jarl Pedersen 3. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §400, §60 |
Det ble avsagt slik kjennelse :
A ble den 28. november 1991 oppsagt i sin stilling som innkjøper hos X A/S. Oppsigelsen var begrunnet i rasjonaliseringsbehov.
Ved stevning til Oslo byrett den 31. januar 1992 krevet A at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig fordi han hadde bedre ansiennitet enn B som arbeidet i samme avdeling. I tilsvaret av 6. mars 1992 krevet X A/S at A skulle fratre sin stilling inntil saken er rettskraftig avgjort. Oslo byrett avsa den 22. juli 1992 dom i saken som frifant X A/S, og samtidig ble det avsagt kjennelse med slik slutning:
A fratrer sitt arbeid hos X A/S innen 15. august 1992.
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett sammen med begjæring om oppsettende virkning. Han har i det vesentlige anført at det rettslige utgangspunktet for vurderingen av om en arbeidstaker skal pålegges å fratre i sak om oppsigelse på grunn av omorganisering, er at det kreves en interesse fra bedriftens side ut over selve oppsigelsesgrunnen. Kravene til denne interesse må stilles så høyt at retten til å bli stående i stillingen blir reell som en hovedregel. Det er arbeidsgiverens uleilighet i den aktuelle situasjon og i relasjon til den konkrete arbeidstaker som skal vurderes.
A har nå mere å gjøre enn tidligere og forstår ikke hvorledes hans arbeidsoppgaver skal kunne overtas av de enkelte prosjektledere. De er ikke blitt fratatt noen av sine oppgaver. I den senere tid er bedriftens ordreinngang vesentlig forbedret. Det er derfor ikke problemer med å finne beskjeftigelse til ham i den tid han står i stillingen.
Bedriftens omorganisering vil ikke gi noen påviselig resultatsforbedring fordi arbeidssituasjonen både for prosjektlederne og innkjøperne er slik at de får mere å gjøre fordi deres tid spres på stadig mindre prosjekter som er mere arbeidskrevende enn store. I en slik situasjon kan det ikke sies at uleiligheten er urimelig. Saken gjelder dessuten en eneste person.
A har også anført at byrettens flertall har vurdert hovedsaken feil. Ansiennitetsreglene er anvendt feil i det det ikke er tatt hensyn til at den andre innkjøper i en periode var ansatt i en annen bedrift. A har derfor mer enn dobbelt så lang ansienntet som den innkjøper bedriften har valgt å beholde. Byretten har også unnlatt å følge prinsippet i hovedavtalen om at under ellers like forhold skal ansienniteten følges. For det tredje har byretten ikke krevet at bedriften konkretiserer de grunner som fra bedriftens side er anført å være de reelle grunner for oppsigelsen, nemlig "samarbeidsevne", evne til å "gå av seg selv" og "initiativ". Dette er en vesentlig feil i byrettens dom fordi bedriften opprinnelig hadde anført sosiale grunner som avgjørende. Det står ikke til troende når bedriften i kjæremålssaken anfører at det ble foretatt en bred vurdering før oppsigelsen av A ble foretatt. At det er feil ble innrømmet under hovedforhandlingen. Dessuten viser dateringen av dokumentene med de personlige opplysninger, at sosiale forhold ikke ble vurdert. Utskriften er datert etter at oppsigelsen var bestemt.
A har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet over Oslo byretts kjennelse av 22. juli 92 gis oppsettende virkning.
2. A gis rett til å gjeninntre i sin stilling hos X A/S inntil rettskraftig dom i hovedsaken foreligger.
3. A tilkjennes saksomkostninger med kr 7800.-
X A/S har i det vesentlige anført at byrettens lovanvendelse og bevisvurdering er riktig.
Det er i samsvar med ordlyden tilstrekkelig at retten finner det urimelig at arbeidstakeren fortsetter. Dette er i samsvar med rettspraksis. I vurderingen kan det legges vekt på det sannsynlige utfallet av oppsigelsessaken, jfr. Rt-1991-330 og Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 20. mai 1992.
Byretten har etter en grundig gjennomgang under hovedforhandlingen funnet oppsigelsen saklig. Etter kjæremotpartens oppfatning er det intet i kjennelsen som tyder på at byrettens lovanvendelse er feil når det gjelder forståelsen av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 eller at det for øvrig er lagt for liten vekt på arbeidstakers interesser.
Det riktige er at bedriften har fått fire oppdrag til ca 100 mill. kroner, samt ytterligere to til ca 30 mill. kroner. Bedriftens budsjetterte dekningsbidrag er imidlertid blitt vesentlig forverret sett i forhold til budsjettet for 1992 utarbeidet i desember 1991. Opprinnelig var lagt opp til et overskudd på kr 400 000,-. Det ser nå ut til at bedriftsresultatet for 1992 vil bli negativt med hele kr 3,9 mill. Prognosen viser klart hvor nødvendig det er for bedriften å gjennomføre ethvert kostnadsbesparende tiltak. Lønn og sosiale kostnader for A utgjør ca kr 400 000,-.
Når det gjelder bedriftens økonomiske situasjon, har byretten med rette lagt til grunn at det var nødvendig med omorganisering og innskrenking.
Reelt resultat for konsernet som sådant i 1991, er et underskudd på noe over 30 mill. kroner. Resultatet har svekket konsernets økonomiske reserver vesentlig.
Den planlagte omorganiseringen for så vidt gjelder innkjøp, var tenkt gjennomført fra 1. januar 1992, men har ikke latt seg gjennomføre før nå på grunn av at A har stått i stillingen. At det var mulig å beskjeftige ham, skyldes utelukkende at bedriften følte seg forpliktet til å skaffe ham abeid så lenge han sto i stilling. Dette hadde ikke vært mulig, hvis omorganiseringen hadde blitt gjennomført.
A har nå fratrådt i henhold til byrettens kjennelse den 14. august, slik at de oppgaver han har vært beskjeftiget med er fordelt til de prosjektansvarlige.
Hensikten med omorganiseringen er å oppnå bedre priser ved at prosjektlederene som har det totale økonomiske ansvar for prosjektet selv er helt og fullt engasjert i innkjøpsprosessen. Det er ellers riktig som det fremgår av dommen at prosjektlederne ikke er blitt fratatt andre typer oppgaver. Hensikten er at den enkelte på grunn av det prekære behov for kostnadsreduksjoner, må yte mer enn tidligere. Det vises ellers til den drastiske nedgang i ordremengden.
Hvis A får stå i stillingen, blir alle prosjektansvarlige og de to personer sentralt som skal bistå disse med den formelle siden av innkjøpsvirksomheten, berørt.
Omorganiseringen er tenkt å være av varig karakter uansett ordremengde i fremtiden.
Oppsigelsen av A må sees som en del av en drastisk og kontinuerlig reduksjon av antall ansatte. Siden 1988 er antall ansatte redusert til nesten halvparten.
Xhar bestridt at det er blitt forsøkt gitt en annen begrunnelse for oppsigelsen enn den reelle.
Det fremgår av byrettens dom at retten mener at det ikke er grunnlag for å si at sosiale hensyn tilsier at A og ikke B slutter. Etter X oppfatning er det åpenbart at sosiale hensyn kan trekkes inn ved vurderingen av hvem som må sies opp, jf ordlyden i arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Det kan heller ikke være tvilsomt at ulik forsørgelsesbyrde må kunne trekkes inn, jf Rt-1986-879, hvor dette utvetydig fremgår. B har 4 barn og hans kone har svangerskapspermisjon. Hvis dette ikke ansees som en relevant forskjell, er det vanskelig å se at relevante forskjeller i det hele tatt kan tenkes å oppstå. X har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet over Oslo byretts kjennelse av 22. juli 92 gis ikke oppsettende virkning.
2. Oslo byretts kjennelse av 22. juli 92 stadfestes.
3. X A/S tilkjennes saksomkostninger med kr 8 000,-.
Lagmannsrettens bemerkninger:
Byretten avsa kjennelse i saken den 22. juli 1992, med frist for fratredelse den 15. august 1992, og samtidig ble det begjært oppsettende virkning. Da saksdokumentene ble mottatt i lagmannsretten den 28. august 1992, var A fratrådt stillingen i henhold til en ikke rettskraftig kjennelse jf tvistemålsloven §400.
Det følger av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd at når en oppsagt arbeidstaker innleder søksmål innen åtte-ukers fristen, har han i utgangspunktet rett til å stå i stillingen mens saken verserer. Men det kan likevel bestemmes at han skal fratre dersom "retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling". Av motivene, Ot.prp. nr. 41 (1975-76) side 75, fremgår at arbeidstakerens rett til å stå i stillingen skal være særlig sterk når oppsigelsen er begrunnet i bedriftens forhold: "Skyldes derimot oppsigelsen forhold ved bediften, som f.eks. rasjonalisering, driftsinnskrenkning o.l., bør retten ikke avsi kjennelse for at arbeidstakeren skal fratre."
I denne sak er oppsigelsen begrunnet i arbeidsgiverens behov for å rasjonalisere ved å redusere arbeidsstokken som følge av sviktende ordretilgang og underskudd. Også i slike tilfeller kan det avsies kjennelse for at oppsagte skal fratre når det vil være urimelig om de fortsetter, jf Rt-1984-400, Rt-1987-117, Rt-1988-1468 og Rt-1989-1041. Avgjørelsen skal treffes ut fra en totalvurering hvor det at oppsigelsen ikke skyldes arbeidtakerens eget mislige forhold, må tillegges særlig vekt. Spørsmålet blir om det til tross for dette, er urimelig at arbeidstakeren får fortsette.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at bedriften siden 1988 har en sviktende ordretilgang som har gjort det nødvendig med betydelige innskrenkninger for å få ned kostnadene. Siden 1988 er antall ansatte i konsernet redusert til nesten halvparten. Omorganiseringen i 1991 av innkjøpsavdelingen med oppsigelsen av en innkjøper, var et ledd i konsernets bestrebelse for å få kostnadene ned.
Saken gjelder spørsmålet om en ansatt skal få fortsette i bedriften til oppsigelsen er rettskraftig avgjort. Lagmannsretten er, ut fra en totalvurdering, kommet til at bedriftens behov for raskt å få gjennomført rasjonaliseringen av innkjøpsavdelingen, er så sterke at det ville være urimelig om tiltakene måtte utsettes til rettskraftig avgjørelse forelå. Lagmannsretten viser til bedriftens meget vanskelige situasjon og til at den kostnadsbesparende effekt vil utebli mens A står i stillingen. Hans oppgave skal overføres til andre som må yde mere. Det betyr merkostnader på kr 400 000,- i året. Situasjonen er således ikke den at det finnes arbeid for to innkjøpere. Mot dette må vurderes de uomtvistelige ulemper det får for A å bli arbeidsledig i et meget anstrengt arbeidsmarked.
Byrettens flertall er kommet til at oppsigelsen var saklig. Lagmannsretten finner at det er det sannsynlige utfall av ankesaken. Bs ansiennitet må settes til 9 år og 9 måneder, mens A hadde 13 år og 3 måneder, slik at det var anledning for bedriften å ta hensyn til andre kriterier. Bedriftens vurdering i så måte var saklig.
Ut fra en total vurdering av interessene hvor også det sannsynlige utfall av oppsigelsessaken har telt med, er lagmannsretten kommet til at det ville være urimelig overfor bedriften om A fikk fortsette.
Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avgjør hovedsaken, jf tvistemålsloven §179 første ledd 3. pkt.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avgjør oppsigelseskravet.