LE-1992-232
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-02-10 |
| Publisert: | LE-1992-00232 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Moss byrett Nr. 857/91 A førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00232K |
| Parter: | Den kjærende part: Jorunn Syvertsen (Prosessfullmektig: Advokat George Støtvig, Oslo). Kjæremotpart: Dyre Borettslag IV A/L (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Eian, Dilling). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Kst. lagdommer Øystein Hermansen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §173, §180, §181, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §2, Borettslagsloven (1960) §34A |
Saken gjelder kjæremål over byrettens omkostningsavgjørelse.
Jorunn Syvertsen reiste søksmål mot Dyre Borettslag IV A/L for Moss byrett ved stevning 11. november 1991, med slik påstand:
1. Dyre Borettslag IV A/L v/styret dømmes til å gi Jorunn Syvertsen samtykke til fremleie av leilighet C-01 til Therese Dalbo i perioden 15. november 91 til 15. november 92.
2. Dyre Borettslag IV A/L dømmes til å betale sakens omkostninger. Samtidig begjærte Jorunn Syvertsen midlertidig forføyning, idet hun krevet rettens kjennelse for at fremleie av leiligheten kunne skje fra 15. november 1991 og inntil gyldigheten av nektelsen var avgjort. Hun la også ned påstand om dekning av saksomkostninger i forføyningssaken.
Tilsvar ble avgitt av Dyre Borettslag IV A/L ved prosesskrift av 13. november 1991 fra advokat Arvid Eian. Han opplyste at borettslagets styre nå hadde behandlet saken og samtykket i fremleie som omsøkt. På denne bakgrunn antok han at saken kunne heves som forlikt, og fremholdt "at forliket baseres på at hver av partene bærer sine omkostninger"
Saksøkers prosessfullmektig, advokat George Støtvig, la etter dette ned slik påstand:
1. Saken heves da Dyre Borettslag IV A/L har gitt Jorunn Syvertsen samtykke til fremleie av leilighet C-01 til Therese Dalbo i perioden 15. november 91 til 15. november 92.
2. Dyre Borettslag IV A/L tilpliktes å betale Jorunn Syvertsen sakens omkostninger innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens dato.
Moss byrett avsa kjennelse 12. desember 1991, med slik slutning:
1. Saken heves.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.
Kjennelsen er i rett tid påkjært til Eidsivating lagmannsrett av Jorunn Syvertsen. Hun har nedlagt slik påstand:
1. Moss Byrett's slutning pkt. 1 i sak nr. 857/91 A stadfestes.
2. Moss Byrett's slutning pkt. 2 oppheves, og Dyre Borettslag IV A/L tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten.
3. Dyre Borettslag IV A/L tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Dyre Borettslag IV A/L har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:
1. Moss byretts slutning pkt. 1 i sak nr 857/91A stadfestes.
2. Moss byretts slutning pkt. 2 stadfestes.
3. Jorunn Syvertsen dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Jorunn Syvertsen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har foretatt feil rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelser, inntatt i Rt-1988-774, Rt-1986-701 og i Bøhn og StrengeNæss 159, løser omkostningsspørsmålet i Syvertsens favør. Saken må avgjøres i henhold til tvistemålsloven §175 annet ledd, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2, og omstendighetene tilsier at Syvertsen får dekket sine omkostninger i henhold til den fremlagte omkostningsoppgave.
Byretten har feilaktig lagt til grunn at borettslagets styre ikke innen stevningstidspunktet eller senere har gitt Syvertsen noe begrunnet avslag på søknaden. Borettslagets styreformann hadde i telefonsamtale 8. november 1991 med Syvertsens prosessfullmektig uttalt at han garanterte 100 % at fremleiesøknaden ville bli avslått. Det var dette som gjorde at stevning og begjæring om midlertidig forføyning ble innsendt.
Dyre Borettslag IV A/L har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byrettens avgjørelse og begrunnelse er korrekt. Før fristen borettslagsloven §34a setter for styrets behandling, utløp og før saken faktisk ble styrebehandlet, ble stevningen og begjæringen om midlertidig forføyning fremmet. Det er den kjærende part som har forårsaket en hastesituasjon, og hun må selv ta ansvaret økonomisk. Den omstendighet at styreformannen hadde stilt seg negativ til søknaden, kan ikke være avgjørende. Styreformannen meddelte samtidig at saken ville bli styrebehandlet.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremålet gjelder en omkostningsavgjørelse, og det lagmannsretten kan prøve, er om avgjørelsen er avgjort "i strid med loven", jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Da saken ikke er avgjort ved dom, er ikke lagmannsretten bundet av den underordnede retts bevisbedømmelse, jf §181 annet ledd annet punktum.
Kjæremålet er begrunnet med at omkostningsspørsmålet skulle vært avgjort etter tvistemålsloven §175 annet ledd. Lagmannsretten er enig med byretten i at tvistemålsloven §175 annet ledd her ikke kommer til anvendelse. Bestemmelsen anvendes når det på hevningstidspunktet må anses helt på det rene at forpliktelsen opprinnelig har bestått, jf Rt-1990-468. I forføyningssaker må dette tillempes, slik at det avgjørende er om retten finner så vel den materielle rettighet som forføyningsgrunnen sannsynliggjort, jf Rt-1988-774. I nærværende sak ble begjæringen om midlertidig forføyning fremmet før borettslaget behandlet samtykkespørsmålet i henhold til borettslagsloven §34a, og i en situasjon hvor saksøker var orientert om at styret skulle behandle søknaden med det første. Byretten har lagt til grunn at saksøker ikke på det tidspunkt stevningen ble tatt ut, eller senere, har sannsynliggjort den materielle rettighet stevningen pretenderte. Lagmannsretten er enig i dette. Den omstendighet at styreformannen hadde stilt seg negativ til søknaden, kan ikke være avgjørende.
Den kjærende part kan således ikke vinne fram med sine anførsler. Lagmannsretten bemerker imidlertid at det synes som om en står overfor et tilfelle som reguleres av tvistemålsloven §173. Når det gjelder byrettens henvisning til tvistemålsloven §175 tredje ledd, bemerkes for ordens skyld at nevnte bestemmelse gjelder hvor saken heves etter inngått rettsforlik, jf Schei: Tvistemålsloven I 363. Endelig bemerkes at verken partene eller retten særskilt har drøftet omkostningsspørsmålet når det gjelder hovedsaken, dvs. stevningen vedrørende framleie. Det legges imidlertid tilgrunn at omkostningsspørsmålet er avgjort i sin helhet ved byrettens kjennelse.
Kjæremålet har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes kjæremotparten saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke foreligger slike særlige omstendigheter som kan begrunne fritak. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 800,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jorunn Syvertsen til Dyre Borettslag IV A/L 800 - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.