LE-1992-2351
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-01 |
| Publisert: | LE-1992-02351 |
| Stikkord: | Konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum skifterett Nr. 92-953 S - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02351 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Gullik Hansen (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Føyen & Co. Ans v/advokat Hans-Jørgen Arvesen). Kjæremotpart: Ingen. |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Kst. lagdommer Pål Sannerud |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §283, Aksjeloven (1976) §10-12, §17-1, Konkursloven (1984) §142, §255, §283a, §285, §286, Skattebetalingsloven (1952) §51, §12-10, Regnskapsloven (1977) §23, Ligningsloven (1980) §2-3, §4-2 |
Saken gjelder konkurskarantene. Etter begjæring av skattefogden i Oslo og Akershus åpnet Asker og Bærum skifterett 19. mars 91 konkurs i Kontio Norge A/S. Gullik Hansen hadde vært daglig leder av selskapet siden stiftelsen i 1985 og hadde fra 1. januar 88 vært eneaksjonær. Advokat Arne Ryengen, Asker ble oppnevnt som bobestyrer.
I sin sluttinnberetning 20. mai 1992 uttalte bostyret at det hadde vurdert om Gullik Hansen burde settes i konkurskarantene. Bostyret antok at konkursloven §142, første ledd kom til anvendelse og viste til straffbare forhold som bostyret mente at hadde funnet sted. Bostyret foreslo derfor overfor skifteretten at Gullik Hansen skulle settes i konkurskarantene fra det tidspunkt skifteretten traff sin avgjørelse.
I forbindelse med spørsmålet om å oppta boet til slutning avsa Asker og Bærum skifterett 16. juni 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Konkurs nr. 92-953S opptas til slutning.
2. Gullik Hansen ilegges konkurskarantene i 2 - to - år regnet fra kjennelsens dato.
Gullik Hansen har rettidig påkjært skifterettens kjennelse og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Asker og Bærum skifteretts kjennelse datert 16. juni 1992 oppheves. Det er i kjæremålserklæringen av 1. juli 1992 gjort klart at kjæremålet gjelder pkt. 2 i skifterettens slutning.
Boet ga full dekning til krav prioritert i kl. I og II og 0,2550% til de uprioriterte som hadde anmeldt i alt kr 2916015,62.
Kjæremålet er forelagt for bostyret som i brev 5. august 1992 fra bobestyreren uttaler at boet ikke ønsker å opptre som part, men at man likevel ville avgi uttalelse. Bostyret har derfor ikke nedlagt noen påstand.
Gullik Hansen har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Hansen hadde fra 1983 vært ansatt i selskapet Kontio Norge A/S som var eiet av det finske selskapet Kontiotuote Oy. Det ble i desember 87 inngått avtale mellom disse om at Hansen skulle overta eierinteressene i selskapet. Selskapet fikk ved den anledning eneforhandleravtale med det finske selskapet vedrørende salg av dets produkter i Norge. Produktene var fritidshus og tømmerhus.
Problemene i selskapet med blant annet tapt aksjekapital inntrådte allerede i 1987, altså før Hansen tok over og trådte inn i selskapets styrende organer.
Fra første stund etter Hansens overtagelse bar driften preg av å måtte rette opp feil som det finske selskapets representanter hadde begått tidligere. Imidlertid fortonte situasjonen seg som lys idet det i 1987 hadde vært fakturert for 20 millioner kroner.
Ganske snart etter overtagelsen i 1988, fikk Kontio Norge A/S finansielle problemer. Det finske selskapet skulle iflg. avtale ha inntektene av avtaler inngått i 1987 selv om levering ikke skjedde før i 1988. Hansen skulle ha en engangsgodtgjørelse for å bistå disse kundene på kr 180000,-. Denne godtgjørelsen ble bare delvis betalt. Dessuten skulle det finske selskapet ha sikkerhet for at leveransene ble betalt før Kontio Norge A/S fikk utbetalt godtgjørelse for kontrakter inngått i 1988. Dette medførte at for flere kontrakter inngått i 1988 som først kom til utførelse i 1989, ble utbetaling av godtgjørelser tilsvarende forsinket.
På grunn av vanskelighetene ble det uro blant selskapets agenter. Et helt nytt nett av agenter måtte bygges opp. Først på høsten 1988 ble det inngått nye kontrakter av betydning. På grunn av lang leveringstid kunne en rekke leveranser ikke finne sted før i 1989. Disse senere leveranser ble imidlertid stanset ved at Kontiotuote Oy urettmessig sa opp kontrakten i desember 1988.
Etter at konflikten med det finske selskapet hadde tilspisset seg, ble det ikke påført selskapet nevneverdig gjeld. Hansen selv arbeidet gratis i forbindelse med erstatningssaken som var fremmet overfor det finske selskapet på grunn av uberettiget oppsigelse.
I januar 1988 ble det tatt kontakt med Kontio Norge A/S sine kreditorer med anmodning om at disse stilte sine krav i bero inntil erstatningssaken var avgjort. Samtlige kreditorer aksepterte å utsette pågangen.
Voldgiftssaken mot Kontiotuote Oy ble dels vunnet, dels tapt. Det erstatningbeløp som ble tilkjent var langt lavere enn forventet og kunne ikke dekke selskapets kreditorer.
Etter dette kan man si at det ikke er grunnlag for å hevde at Hansen kunne innrette forretningsførselen etter eget forgodtbefinnende, slik det er hevdet av skifteretten. Vanskelighetene skyldtes forhold utenfor hans herredømme. Det kan spesielt vises til voldgiftsrettens avgjørelse hvor det legges til grunn at det finske selskapet ikke var uten skyld for de økonomiske problemer Kontio Norge A/S var kommet opp i. Voldgiftsretten har for sin del i det hele tatt ikke tillagt Hansens egne forhold vekt i forbindelse med selskapets økonomiske problemer. Hansens reorganisering av salgsapparatet høsten 1988 medførte et betydelig salg som imidlertid ikke kunne gjennomføres på grunn av det finske selskapets oppsigelse av avtalen. Det er grunn til å legge vekt på at voldgiftsretten anså denne oppsigelse som urettmessig og erstatningsbetingende.
Til tross for negativ egenkapital, var bakgrunnen for videre drift i 1988 det nye forhandlernett og verdien av eneforhandleravtalen. Det var grunn til å anta i 1988 at omsetningen kunne komme opp på samme nivå som for 1987, ca 20 millioner kroner. Voldgiftsretten anså 15 millioner som realistisk. Da voldgiftsdommen ble avsagt hadde imidlertid nedgangen i markedet inntrådt. Noen nedgang var ikke begynt da Gullik Hansen overtok.
Når det gjelder straffbare forhold, bemerkes i forbindelse med aksjeloven §12-10 at lånet til innkjøp av materialer til hans eget hus ble ansett å gå opp i opp med ulempen ved at huset fungerte som visningshus for selskapet. Det er ubestridt at huset ble benyttet til visning i en grad som tilsvarer Hansens motkrav. Hvis dette motkrav ikke blir godtatt, må bostyret på vanlig måte ha bevisbyrden for at dette er en overtredelse av aksjeloven bestemmelse om lån til aksjonær. Denne bevisbyrden kan ikke anses oppfylt.
Med hensyn til manglende forskuddstrekk, vises til at Hansen hadde krav på en godtgjørelse for 1988 på kr 180000,- fra det finske selskapet. Kun kr 60000,- ble betalt. Den resterende delen hadde vært nok til å dekke innbetaling av forskuddstrekk og var ment anvendt på denne måten. Selskapet hadde for øvrig ikke inntekter i 1988 som kunne settes av til forskuddstrekk.
Med hensyn til manglende selvangivelse for 1989, vises til at det overhode ikke var drift i selskapet det året. Det ble arbeidet med en sak alene, nemlig tvisten med det finske selskapet. Skattemyndighetene hadde fått underretning om dette, og det var gitt utsettelse med innbetalinger til det offentlige. Selv om man likevel har plikt til å innlevere selvangivelse, er det såvidt mange formildende omstendigheter at man ikke kan se strengt på denne overtredelse.
Når det gjelder manglende regnskapsførsel, gjelder de samme forhold som for unnlatt innsendelse av selvangivelse for 1989. I tillegg gjelder at selskapet ikke hadde midler til å engasjere regnskapsfører til å utarbeide regnskap. Det var for øvrig såvidt få bilag at disse alene kunne gi fullgod oversikt over utviklingen av selskapets økonomi i 1989 og 90. Dette må tilfredsstille regnskapsloven krav i tilfeller hvor det er liten eller ingen drift. Det er derfor tvilsomt om det i det hele tatt foreligger brudd på regnskapslovens, aksjeloven eller straffeloven bestemmelser. Under enhver omstendighet har den manglende regnskapsførsel ikke hatt praktiske konsekvenser for kreditorer eller bostyret.
Ingen av disse innvendinger indikerer at det er forsøkt unndratt midler fra selskapets kreditorer. Selskapet har spilt med åpne kort overfor disse og har bedt om utsettelse av pågangen fra kreditorenes side. Det er heller ikke av bostyret avdekket omstendigheter som tyder på at bilag eller andre forhold er unndratt bostyrets gjennomgang.
Endelig presiseres at konkursen overhode ikke kan bebreides Gullik Hansen. Dette fremgår klart av voldgiftsdommen. Endog bostyret har vært i tvil på dette punkt.
Å anvende konkurskarantene overfor Gullik Hansen, vil samsvare lite med forarbeidene til dette rettsinstituttet. Man må kunne slå fast at Hansen har vært offer for omstendigheter utenfor hans kontroll. Disse omstendigheter har medført så store vansker for hans selskap at utgangen ble insolvens og konkurs. Det er ikke Hansens forhold som har vært årsaken til konkursen. Selv om Hansen med skjellig grunn sannsynligvis kan mistenkes for overtredelser av enkelte bestemmelser i næringslovgivningen og straffelovgivningen, har disse forhold i tilfelle vært av svært lite graverende karakter. Det må heller legges vekt på hans innsats for selskapet som var det som kunne ha reddet det.
Av rettspraksis vises til Rt-1991-342 og Rt-1991-932 og Rt-1987-719.
Bostyret v/bobestyreren, advokat Arne Ryengen, har i brev 5. august 1992 pekt på at sluttinnberetningen av 20. mai 1992 ble sendt Gullik Hansen til orientering og eventuell uttalelse. Han ble spesielt bedt om innen en angitt frist å avgi eventuell uttalelse om konkurskarantenespørsmålet som var tatt opp i beretningen. Bostyret eller skifteretten mottok ingen slik uttalelse.
Opplysningene om Hansens lån i selskapet er hentet fra revisors revisjonsberetning for 1988. Opplysninger er også inntatt i selskapets selvangivelse for samme år. Hans anførsel om at hans hus ble brukt som demonstrasjonshus og at lånet ble omgjort til vederlag for dette er tidligere fremført for selskapets revisor og for regnskapsførerens som begge avviste anførselen.
Gullik Hansen ble eneaksjonær i selskapet fra 1. januar 88. Han hadde imidlertid vært daglig leder i firmaet siden stiftelsen i 1985.
Bostyret har for sin del ikke vært i tvil om hvorvidt konkurskarantene burde ilegges. Tvilen var knyttet til hvorvidt straffeloven §283a kunne få anvendelse, noe bostyret likevel konkluderte med.
Bostyret peker spesielt på innberetningens punkt om manglende innbetaling av skattetrekk og viser til kjennelse i Rt-1991-506.
Lagmannsretten viser til at bostyret i sin sluttinnberetning påpeker at det er skjellig grunn til mistanke om følgende straffbare forhold:
"a) Som nevnt har eneaksjonær og daglig leder tatt opp lån i selskapet i strid med aksjeloven §10-12. For 1987 var bokført lån kr 109280,- og for 1988 kr 202592,-. Forholdet er påtalt i revisors beretning for 1988. Det antas at forholdet rammes av straffeloven §285, annet ledd og aksjeloven §17-1, tredje ledd jfr. §12-10. For ordens skyld nevnes at Gullik Hansen bestrider at det er et lån, men hevder at det er godtgjørelse for bruk av sin privatbolig som demonstrasjonshus.
b) Forskuddstrekk er ikke betalt for 1988 med kr 135977.-. Beløpet er heller ikke holdt i egen kasse. Forholdet er påtalt i revisjonsrapporten fra selskapets revisor og i revisors årsberetning. Det antas at forholdet rammes av skattebetalingsloven §51. Det er mulig straffeloven §255 også kommer til anvendelse.
c) Selskapet har ikke levert selvangivelse for 1989 og 90. Forholdet antas å rammes av ligningsloven §4-2, jfr. §2-3.
d) Regnskap og bokførsel er ikke foretatt etter 1988. Forholdet antas å rammes i straffeloven §286, regnskapsloven §23 og aksjeloven §17-1.
e) Det er vurdert om straffeloven §283a er overtrådt. Selskapets aksjekapital er i følge regnskapene for 1987 og 1988 tapt og revisor har bemerket at selskapet driver for kreditorenes regning. Hovedårsaken til konkursen er oppgitt å være oppsigelse av eneforhandleravtalen pr. 31. desember 88. Da var imidlertid underskuddene allerede pådratt. Egenkapitalen pr. 31. desember 88 var i følge regnskapene - kr 3444133,-.
Dette forhold har ikke med oppsigelsen å gjøre, men skyldes selskapet selv. Underdekningen er såvidt stor at det kan reises berettiget tvil om ikke selskapets ledelse i løpet av 1988 burde innsett at selskapet klart gikk med tap og at fordringshaverne ikke ville kunne tilfredsstilles innen rimelig tid. Selskapets vurdering av fremtidige inntekter synes også å ha vært urealistiske. Det vises til voldgiftssaken hvor tapet ble krevd med over 13 mill., mens selskapet ble tilkjent kr 500000,- På denne bakgrunn er bostyret under tvil kommet til at straffeloven §283a første ledd nr. 2 kommer til anvendelse. Tvilen refererer seg til det forhold at selskapets hovedkreditorer var kjent med selskapets økonomiske situasjon og vurderte den dithen at de var med å finansiere voldgiftssaken mot det finske selskap.
Bostyrer antar at kreditorene ikke gjorde dette uten å ha tro på å vinne frem og da ville alle kreditorer få full dekning.
Selskapet vant saken, men erstatningsbeløpet ble vesentlig redusert i forhold til kravet. Innberetningen blir oversendt påtalemyndigheten."
Bostyret anbefalte deretter, under henvisning til de straffbare forhold, at Gullik Hansen ble satt i konkurskarantene.
Lagmannsretten finner at det er skjellig grunn til å mistenke Gullik Hansen for straffbare handlinger som nevnt av bostyret i forbindelse med konkursen eller den virksomhet som førte til insolvensen. I forbindelse med straffeloven 283 a ser lagmannsretten det slik at selv om det er oppgitt at hovedgrunnen til konkursen var oppsigelsen av eneforhandleravtalen fra det finske selskapets side, måtte det ha vært åpenbart for Gullik Hansen i løpet av 1988 at selskapet ikke ville kunne tilfredsstille sine fordringhavere innen rimelig tid. Selskapet burde ha innstillet sin drift på bakgrunn av de meget dårlige resultater som i 1988 hadde akkumulert seg til en negativ egenkapital på nær 3,5 mill. kroner. Dette måtte være åpenbart før regnskapsavslutning for 1988 selv om oppsigelsen som kom ved årets slutt var det som endelig slo virksomheten overende. Lagmannsretten viser i denne sammenheng også til voldgiftsdommen mellom Kontio Norge A/S og det finske selskapet som synes å bygge på at bruddet ikke påførte det norske selskapet tap i fremtidig virksomhet. Voldgiftsretten fant at med det volum som kunne forventes, ville det ikke være dekning for Kontio Norge A/S sine driftsutgifter. Straffrihetsbestemmelsen i §283a, siste ledd vil ikke få anvendelse på forholdene før hevningen av forhandleravtalen. Det synes dessuten for lagmannsretten tvilsomt om bestemmelsen i det hele tatt kan komme til anvendelse.
Foruten å bidra til å stoppe konkursgjengangeres antatte skadelige virksomhet, skal reglene om konkurskarantene også hindre at en debitor blir konkursgjenganger. Lagmannsretten finner som skifteretten at det etter forholdene er rimelig å sette Gullik Hansen i konkurskarantene. Hans forretningsførsel i Kontio Norge A/S har vært slik at det er grunn til å frykte at han igjen ville kunne bli innblandet i konkurser dersom han får posisjoner med vesentlig innflytelse på forretningsmessige forhold. Lagmannsretten viser til skifterettens bemerkninger på dette punkt.
Lagmannsretten stadfester etter dette skifterettens kjennelse om konkurskarantene og finner ikke grunn for å fravike skifterettens bestemmelse om at varigheten skal regnes fra avsigelsen av skifterettens kjennelse.
Kjæremålet har vært forgjeves. Det foreligger imidlertid ikke noe omkostningskrav å ta stilling til.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Asker og Bærum skifteretts kjennelse av 16. juni 1992 stadfestes.