LE-1992-2498

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-05-20
Publisert:	LE-1992-02498
Stikkord:	Avtalerett, Forvaltningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 90-01577A/17 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02498 A.
Parter:	Ankende part: Det Stavangerske Dampskibsselskab (Prosessfullmektig: Advokatfirma Schjødt ANS v/advokat Dagfinn Clemetsen, Oslo). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Jan Fougner, Oslo).
Forfatter:	1. Kst. lagmann Einar M. Olsen, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Lagdommer Øystein Hermansen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §213

Saken gjelder spørsmålet om Det Stavangerske Dampskibsselskab - senere kalt DSD - har rett til å beholde salgsgevinster ved avhendelse av ferger etter opphør av konsesjon for fergedrift på Skudenes-sambandet i Rogaland.

DSD drev fram til 1. juli 1988 fergedriften på sambandet, som er ledd i riksvegnettet. Driften skjedde i henhold til standard kontrakt mellom fergeselskapet og Statens Vegvesen av 9./10. januar 1961 og senere tilleggskontrakt. Videre var driften basert på konsesjon i henhold til samferdselslovgivningen. Konsesjonen utløp 31. desember 1986.

Ved årsskiftet 1986/87 var DSDs søknad om fortsatt konsesjon ennå ikke behandlet, og driften fortsatte i 1987, uten at det formelt var gitt ny konsesjon. Fylkessamferdselsstyret i Rogaland ga i møte 22. oktober 1987 konsesjon til DSD for fortsatt drift. Ved Samferdselsdepartementets klagevedtak av 20. mai 1988 - opprettholdt ved departementets brev av 20. juni 1988 - ble imidlertid Rutelaget Askøy-Bergen AS, på vegne av stiftende selskap AS Kystferje Rogaland, gitt konsesjon på sambandet. Dette innebar at DSD, med virkning fra 1. juli 1988, måtte innstille driften på Skudenes-sambandet.

I årene 1987-1989 solgte DSD fergene Ryfylke, Ropeid, Foldøy, Tungenes, Vardenes og Ulsnes, med salgsgevinster på til sammen kr 27847573, med utgangspunkt i den verdi skipene var nedskrevet til i tilskuddssammenheng. I mars 1989 solgte dessuten DSD Skudenes (tidligere Manx Viking), som var anskaffet i februar 1987 for kr 20 millioner og ombygget samme år for kr 38 millioner. Salget av Skudenes innbragte kr 31934474.

DSDs kjøp av Skudenes var godkjent av Vegdirektoratet på bakgrunn av den oppgitte kjøpesum på kr 20 millioner og en antatt ombyggingskostnad på kr 10 millioner. Senere aksepterte direktoratet at de samlede utgifter, knyttet til kjøp og ombygging av fergen, beløp seg til kr 35 millioner. Dette innebar at Skudenes i tilskuddssammenheng skulle behandles som om kapitalkostnadene var denne sum. Kostnadene ut over 35 millioner måtte DSD selv ta den økonomiske belastning med. Skudenes ble fra sommeren 1987 satt inn i fergedriften, likevel slik at det formelt ikke ble avtalt at fergen skulle omfattes av standardkontrakten mellom DSD og Statens Vegvesen.

Etter at DSD i 1988 mistet konsesjonen, kom det til forhandlinger med staten om det økonomiske oppgjøret ved opphøret av driften. Dette hadde sammenheng blant annet med punkt 7 i kontrakten av februar 1961, som lyder:

Dersom ferjeselskapet innstiller ferjedriften eller Staten selv vil overta denne, har Staten rett til å overta det (de) under pkt. 9 nevnte fartøy med tilhørende utstyr for den verdi vedkommende fartøy er nedskrevet til ved overtagelsen.

Statens rett etter foranstående avsnitt går for en tilsvarende del over på forsikringssummen etter havari eller forlis eller om forsikringssummen blir brukt til gjenanskaffelse av ny ferje, over på denne.

Salg eller bortleie for lengre tidsrom av de under pkt. 9 nevnte fartøy skal ikke finne sted uten Samferdselsdepartementets samtykke. Det tas forbehold om at eventuelt overskudd ved salg av de(t) fartøy kontrakten gjelder skal nyttes til ekstraordinær avskrivning på andre fartøy i ferjesambandene.

På et møte 28. juni 1988 i Vegdirektoratet, mellom representanter for DSD og direktoratet, ble det økonomiske mellomværendet og øvrige avviklingsspørsmål diskutert. Partene er uenige om hvorvidt det i møtet ble inngått en bindende avtale.

Møtet resulterte i et brev 30. juni 1988 fra direktoratet til DSD, hvor det av punkt 1 fremgikk at direktoratet aksepterte forslaget om at DSD skulle overta Skudenes, Vardenes og Ulsnes til nedskrevet verdi i tilskuddssammenheng, mot at direktoratets økonomiske forpliktelser vedrørende Skudenes opphørte. I brevets punkt 5 het det avslutningsvis:

Ovenstående kommentarer og forslag til løsning er betinget av Samferdselsdepartementets samtykke.

Samferdselsdepartementet skrev 1. juli 1988 følgende brev til Vegdirektoratet:

Drøftelse med vegdirektoratet i forbindelse med opphør av dsd's betjening av Skudenessambandet

Departementet viser til vårt brev av 20. juni d.å. vedrørende klagen over konsesjonstildelingen, jfr. pkt. 4 og anser at Vegdirektoratets skisserte forhandlingsopplegg i brev av 30. juni d.å. til DSD er i samsvar med departementets forutsetning.

Departementet tar forbehold om å godkjenne det endelige forhandlingsresultat.

Etter at samtlige ferger var solgt, innsendte DSD til Vegsjefen i Rogaland avviklingsregnskap for godkjenning. Saken ble senere oversendt Samferdselsdepartementet, som i brev av 29. november 1989 til Vegdirektoratet fastsatte sluttoppgjøret slik at staten skulle ha kr 13431640 av salgsgevinstene, mens DSD skulle beholde resten, dvs. kr 14415933. Samtidig ble DSDs forslag til avviklingskostnader godkjent.

DSD påklaget vedtaket til Kongen i statsråd, idet selskapet mente seg berettiget til å beholde hele salgsgevinsten. Ved Kgl. resolusjon av 25. mai 1990 ble klagen ikke tatt til følge.

Saken ble etter dette av DSD bragt inn for Oslo byrett ved stevning av 29. juli 1990. Det ble lagt ned påstand om at den kongelige resolusjon skulle kjennes ugyldig, og at DSD var berettiget til å anvende salgsgevinstene til delvis dekning av tap ved anskaffelse, ombygging og salg av Skudenes.

Oslo byrett avsa dom 2. juli 1992 med slik domsslutning:

1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.

2. Stavanger Dampskibsselskab dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/Samferdselsdepartementet med kr 99000,- - kronernittinitusen - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Sakens nærmere bakgrunn og enkeltheter fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

DSD har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, og har lagt ned slik påstand:

1. Samferdselsdepartementets vedtak av desember 1989 stadfestet ved Kgl. res. av 25. mai 90 kjennes ugyldig.

2. Det Stavangerske Dampskibsselskab er berettiget til å anvende gevinst ved salg av ferjene "Ryfylke", "Ropeid", "Foldøy", "Tungenes", "Vardenes" og "Ulsnes" til delvis dekning av tap ved anskaffelse, ombygging og salg av M/S "Skudenes".

3. Det Stavangerske Dampskibsselskab tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Staten v/Samferdselsdepartementet har tatt til gjenmæle og har lagt ned denne påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger også for lagmannsretten.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 25., 26., 27., 28. og 29. april 1994. For DSD møtte styremedlem og administrerende direktør Folke Hermansen og avga partsforklaring. Dessuten var økonomidirektør Idar J. Kristiansen til stede i henhold til tvistemålsloven §213 annet ledd. Han avga vitneforklaring. For staten møtte overingeniør i Vegdirektoratet, Odd Helge Slåttelid. Også han avga vitneforklaring, og var til stede under hele ankeforhandlingen. Det ble for øvrig avhørt 7 vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Den ankende part, Det Stavangerske Dampskibsselskab, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Da møtet 28. juni 1987 ble holdt i Vegdirektoratet, forelå en tilspisset situasjon. Særlig av hensyn til avviklingen av sommertrafikken, var det nødvendig for staten å komme fram til en løsning før 1. juli s.å., som kunne aksepteres av DSD. Møtet var et forhandlingsmøte, og partene kom fram til enighet om de løsninger som fremgår av direktoratets brev av 30. juni 1988. Herunder ble det avtalt at DSD skulle overta Skudenes, Vardenes og Ulsnes til nedskrevet verdi, og at salgs- og bortleieklausulene skulle bortfalle pr. 1. juli 1988. Disse avtalepunkter var ledd i en pakkeløsning.

Det er uklart om direktoratet tok en form for forbehold i møtet, og eventuelt hva forbeholdet omfattet. Mest naturlig er det å oppfatte det slik at direktoratet tok forbehold om at Samferdselsdepartementet måtte godkjenne de kontantutbetalinger som skulle finne sted, dvs. særlig avviklingskostnadene. Det var disse spørsmål det skulle forhandles videre om. Direktoratets aksept på de øvrige punkter hadde etter sitt innhold rettsvirkning pr. 1. juli 1989. Partenes videre disposisjoner viser dette.

Vegdirektoratet hadde kompetanse til å inngå avtale med DSD om alle spørsmål vedrørende standardkontraktens punkt 7. Myndigheten til å samtykke til salg var delegert fra Samferdselsdepartementet til direktoratet. Det samme gjaldt myndigheten til å benytte avtalens forbehold om bruken av salgsgevinster. Selv om det skulle være interne regler med hensyn til at enkelte saker skulle forelegges departementet, var direktoratet legitimert til å opptre utad. Bare spørsmålet om avviklingskostnader, hvor penger skulle utbetales fra statskassen, forutsatte bevilgning fra overordnet myndighet.

Direktoratets avgjørelse kan ikke ses som forhåndsbinding av forvaltningsmyndighet, som av den grunn er undergitt særlige begrensninger. Realiteten i saken gjaldt spørsmålet om samtykke til at fergene gikk ut av systemet 1. juli 1988, til nedskrevet verdi. Man disponerte da over skipene ut fra den verdi man antok de hadde. Dette innebar ikke oppgivelse av noen rett.

Dersom staten ikke var bundet på bakgrunn av det som skjedde i møtet 28. juni 1988, medførte iallfall departementets brev av 1. juli s.å. at staten ble bundet. Uttalelsen i brevet om at forhandlingsopplegget i direktoratets brev av 30. juni 1988 var i samsvar med departementets forutsetning, må oppfattes slik at departementet tiltrådte det direktoratet innenfor sin kompetanse hadde akseptert. Departementet var i en situasjon hvor man måtte velge mellom å si ja eller nei, jf at det var nødvendig med en avklaring pr. 1. juli 1988. Også på denne bakgrunn må brevet tolkes som et ja fra departementet. Departementsrådens subjektive oppfatning av hva man mente med brevet kan ikke være avgjørende. Slik situasjonen var, må departementet selv bære risikoen for de uklare formuleringer i brevet. Det forbehold som ble tatt med hensyn til å godkjenne det endelige forhandlingsresultat må forstås å gjelde det man skulle forhandle videre om, dvs. de kontantutbetalinger som skulle finne sted i form av avviklingskostnader.

Den etterfølgende korrespondanse mellom DSD og vegmyndighetene kaster ikke lys over det som skjedde i juni og juli 1988. DSD hadde ikke grunn til å reagere på direktoratets brev av 28. oktober 1988, hvor forbeholdet var nevnt. Brevet var fra driftsavdelingen, og bekreftet opphør av forpliktelsene pr. 1. oktober 1988. Direktør Aarseth fikk for øvrig over telefon en forklaring fra direktoratet om at forbeholdet som var nevnt i brevet ikke var myntet på DSD. At staten senere ba om avslutningsregnskapene ble for øvrig oppfattet som kurant. DSD hadde allerede ved direktoratets brev av 5. juli 1988 fått uttrykkelig klarlagt at selskapet skulle få beholde salgsgevinstene, og dette brevet viser også hvordan direktoratet da oppfattet saken.

På bakgrunn av standardkontraktens punkt 7, kan departementets forbehold i brevet av 1. juli 1988 uansett ikke omfatte salgsgevinstene. Kontrakten gir staten et valg med hensyn til å overta fergene til nedskrevet verdi når driften opphører, eller å gi samtykke til salg. I den forbindelse kan det tas forbehold om at salgsgevinstene skal nyttes til ekstraordinær avskrivning. Dersom forbeholdet skal komme til anvendelse, må det positivt gjøres gjeldende i forbindelse med at samtykke til salg gis. Dette har ikke skjedd her.

Subsidiært må staten anses bundet ved passivitet. DSD disponerte i tiltro til at staten hadde godtatt de avtalevilkår direktoratet hadde samtykket i. Det var staten fullt klar over. Direktoratet var også klar over at DSD ville ha disponert annerledes dersom selskapet hadde visst at staten kunne fragå avtalen. Denne klanderverdige passivitet fra statens side må få rettslige konsekvenser.

Uansett må departementets vedtak, stadfestet ved Kgl. resolusjon, være ugyldig på grunn av høygradig urimelighet. DSD kom i et økonomisk uføre i og med kjøpet av Skudenes, men hadde i den forbindelse disponert lojalt i samarbeid med direktoratet. Dersom man hadde ansett det aktuelt at DSD kunne miste konsesjonen, ville fergen ikke vært anskaffet. Konsesjonsnektelsen var urimelig og neppe juridisk holdbar. DSD og staten har for øvrig inngått en pakkeløsning, og alle elementer i pakken bør da med. Statens gjennomføring av et eventuelt gyldig forbehold med hensyn til salgsgevinsten er også uakseptabel. DSD har dessuten tapt mye mer enn kr 3 millioner på salget av Skudenes, idet bare bruttobeløpene med hensyn til salget er oppgitt.

Endelig vises til Eidsivating lagmannsretts dom av 25. november 1985 i ankesak nr. 262/84 mellom DSD og staten. Det sentrale i rettens begrunnelse er at all reell tapsrisiko i forbindelse med kjøp og salg av ferger bæres av staten. Her er det et eklatant bevis på at staten har handlet annerledes. DSD må som en naturlig konsekvens av dommen ha krav på å beholde salgsgevinstene til nedskrivning av sitt reelle tap på Skudenes.

Ankemotparten, Staten v/Samferdselsdepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Staten inngikk ingen bindende avtale med DSD i møtet 28. juni 1988. Direktoratet hadde alminnelig kompetanse til å treffe avgjørelser etter standardkontraktens punkt 7, men ikke kompetanse til å avgjøre saker som avvek fra det ordinære. Slike saker måtte avgjøres av Samferdselsdepartementet. Det var internt i staten ikke tvil om at kompetansen i denne saken lå i departementet. De interne kompetansereglene blir avgjørende også i forhold til DSD, idet man overfor staten ikke kan påberope legitimasjonsvirkninger. Det vises blant annet til Rt-1933-385 og Rt-1971-228. DSD måtte således inngå avtale med Samferdselsdepartementet for å vinne rett.

Selv om Vegdirektoratet skulle ha kompetanse til å binde staten, ble det ikke inngått avtale i møtet 28. juni 1988. Direktoratet tok der forbehold om at departementet måtte samtykke til den foreslåtte løsning, og noe slikt samtykke ble ikke gitt under møtet eller den påfølgende dag. Heller ikke ble det i og med brevet av 30. juni 1988 fra direktoratet inngått noen bindende avtale. I brevets siste avsnitt er innholdet av brevet karakterisert som "kommentarer og forslag til løsning", og det er tatt uttrykkelig forbehold om departementets samtykke. Dette forbehold refererer seg også til salgsgevinstene.

Departementets brev av 1. juli 1988 var ingen aksept av den løsning direktoratet gikk inn for i brevet av 30. juni s.å. Både henvisningen til punkt 4 i departementets brev av 20. juni, bruken av uttrykket "skisserte forhandlingsopplegg" og bemerkningen om at departementet tar forbehold om å godkjenne det endelige forhandlingsresultat, viser at departementet ikke bandt seg i forhold til DSD, heller ikke med hensyn til salgsgevinstene. Brevet kan bare forstås som en positiv holdning til direktoratets opplegg. Foruten ordlyden i brevet, må det også legges vekt på avsenderens mening. Det var ikke departementets mening å binde staten, jf departementsråd Karin Bruzelius' vitneforklaring.

Det kreves klare holdepunkter for å se staten som bundet, idet saken gjelder binding av framtidig forvaltningsmyndighet. Presumsjonen mot at staten er bundet er ganske sterk, jf blant annet Rt-1973-107. I dette tilfellet vil man imidlertid også ut fra vanlige bevisbyrderegler komme til at brevet ikke binder staten.

De etterfølgende begivenheter kaster også lys over hva partene kom fram til ved månedsskiftet juni/juli 1988. Vegdirektoratets brev av 28. oktober 1988 viser at direktoratets oppfatning var at departementets forbehold også omfattet salgsgevinstene. Senere ba direktoratet om å få innsendt sluttregnskapet for DSD, for fremleggelse for departementet "som forutsatt". Denne anmodning fulgte DSD. Direktoratets tidligere brev av 5. juli 1988 kan ikke oppfattes slik at salgsgevinstene kunne beholdes av DSD.

Dersom departementets brev av 1. juli 1988, på grunn av sin uklare ordlyd, ble misoppfattet og skapte forventninger hos DSD, kunne det i prinsippet gi grunnlag for krav om erstatning mot staten. En slik misoppfatning kan imidlertid ikke medføre at avtale anses inngått. DSD tok en sjanse ved ikke å be departementet om en nærmere avklaring med hensyn til brevet av 1. juli 1988.

Staten har ikke mistet sin rett ved passivitet. Det var først etter å ha mottatt sluttregnskapet sommeren 1989 at departementet kunne ta stilling til saken.

Vedtaket i saken er ikke sterkt urimelig. Staten hadde bare plikt til å dekke ca kr 3 millioner av tapet på Skudenes, mens vedtaket innebar at DSD fikk beholde kr 14,4 millioner av salgsgevinsten. Selskapet var selv skyld i det store tapet på Skudenes.

Anførselen fra DSD om at staten i utgangspunktet var uberettiget til å kreve salgsgevinstene er ny for lagmannsretten, og er fremsatt for sent. Uansett kan anførselen ikke føre fram. DSD har fått tilstrekkelig varsel om at staten vil kreve salgsgevinsten, jf punkt 7 i standardkontrakten. Også gjennom korrespondansen mellom partene ble DSD kjent med statens standpunkt. Hele utgangspunktet for møtet 28. juni 1988 var også at staten ville kreve salgsgevinstene, idet DSD ønsket en spesialavtale. En eventuell feil varslingsmåte kan ikke lede til ugyldighet.

Eidsivating lagmannsretts dom av 25. november 1985 innebærer at staten tar den økonomiske risiko ved driften av fergesambandet. Dette medfører imidlertid ikke at statens ansvar omfatter alle disposisjoner fergeselskapet gjør, men bare de forsvarlige disposisjoner og investeringer. Statens ansvar for Skudenes er således begrenset til et kapitalgrunnlag på kr 35 millioner. Salgsgevinsten som er oppnådd ut over dette tilfaller staten, fordi det er generert ved de statlige tilskudd og avskrivningsreglene. Gevinstene blir derved værende i systemet.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og skal bemerke:

Som en konsekvens av at DSD ikke fikk forlenget konsesjonen på Skudenes-sambandet, måtte fergeselskapet og staten komme til enighet om blant annet de økonomiske følger av avviklingen. Standardkontraktens bestemmelser, herunder punkt 7, var bakgrunnen for de drøftelser som fant sted 28. juni 1988 i Vegdirektoratet. Det forelå en tilspisset situasjon, særlig fordi DSD mente avgjørelsen i konsesjonssaken var uberettiget, og fordi Rutelaget Askøy-Bergen AS skulle overta fergedriften allerede den 1. juli 1988. Det var nødvendig med en rask avklaring, blant annet med hensyn til situasjonen for de ansatte i DSD, og samferdselsmyndighetene var opptatt av at sommertrafikken på sambandet måtte avvikles uten større problemer.

Møtet 28. juni 1988 var et forhandlingsmøte, og DSD ønsket en løsning som omfattet både spørsmålet om hvordan det skulle forholdes med de tre fergene som da trafikkerte sambandet og de øvrige spørsmål vedrørende avviklingen. Vegdirektoratet aksepterte DSDs ønske om å overta Skudenes, Vardenes og Ulsnes til nedskrevet verdi i tilskuddssammenheng, mot at direktoratets økonomiske forpliktelser vedrørende Skudenes opphørte. DSD og direktoratet kom også til enighet om øvrige avviklingsspørsmål.

Partene er imidlertid uenige om hvorvidt det ble inngått en bindende avtale på møtet, herunder om direktoratet hadde kompetanse til å binde staten. Kompetansefordelingen mellom Samferdselsdepartementet og Vegdirektoratet på dette saksfelt er etter det opplyste ikke nedfelt i skrevne regler eller retningslinjer. Direktoratet er imidlertid gitt alminnelig kompetanse til å avgjøre spørsmål vedrørende standardkontraktens punkt 7, men etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det var departementet som skulle avgjøre saker som avvek fra det ordinære. Dessuten måtte saker som innebar konkrete utbetalinger fra statskassen gå til departementet.

At denne saken, ut fra sin ekstraordinære karakter, i henhold til de interne kompetanseregler måtte avgjøres av Samferdselsdepartementet, finner lagmannsretten ikke tvilsomt. Om slike interne kompetanseregler i alle tilfelle også er avgjørende for spørsmålet om staten har bundet seg, eller om det kan tenkes situasjoner hvor legitimasjonsvirkninger kan påberopes, finner lagmannsretten ikke grunn til å gå inn på. Det må legges til grunn at direktoratet i møtet 28. juni 1988 gjorde det klart overfor DSD at direktoratets standpunkt til de ulike forhandlingsspørsmål måtte godkjennes av Samferdselsdepartementet, for at avtale kunne komme i stand. Det må være på det rene at dette forbehold også gjaldt spørsmålet om hvordan det skulle forholdes med eventuelle salgsgevinster ved avhendelse. Lagmannsretten legger videre til grunn at vegdirektøren, før møtet var slutt, tok telefonisk kontakt med departementet for å få en reaksjon. Dette resulterte imidlertid ikke i noe klarsignal eller samtykke fra departementet, og DSD ble straks gjort kjent med det. At den enighet som var oppnådd mellom direktoratet og DSD i møtet var betinget av departementets senere samtykke, er under ankeforhandlingen også bekreftet av daværende direktør i DSD, Svein Aarseth.

Konklusjonen blir etter dette at staten og DSD ikke inngikk noen bindende avtale på møtet 28. juni 1988. DSD gikk imidlertid ut fra at departementet allerede den påfølgende dag ville gi en skriftlig reaksjon, noe som ikke skjedde. Ved direktoratets brev av 30. juni 1988 til DSD ble forbeholdet om at departementet måtte samtykke presisert skriftlig. Dette forbehold i brevets punkt 5 var ment, og måtte også naturlig forstås, å referere seg til alle punkter i brevet, herunder til punkt 1 om hvordan det skulle forholdes med fergene. Direktoratets brev kan ikke i seg selv gi DSD noen rett til å beholde salgsgevinstene.

Spørsmålet blir så om departementets brev av 1. juli 1988 medfører at staten er bundet, dvs. om departementet ved brevet har gitt det nødvendige samtykket til at DSD kunne overta Skudenes, Vardenes og Ulsnes til nedskrevet verdi, mot at staten ikke skulle ha forpliktelser vedrørende Skudenes. Lagmannsretten er enig med staten i at brevet ikke kan tolkes som et slikt samtykke. Det må legges til grunn at brevet heller ikke var ment å binde staten. Departementets bemerkning om at direktoratets "skisserte forhandlingsopplegg" var "i samsvar med departementets forutsetning" må riktig nok forstås slik at departementet hadde en positiv holdning til direktoratets syn på saken, slik det var kommet til uttrykk i brevet av 30. juni. Men ved at departementet i siste avsnitt tok forbehold om å godkjenne det endelige forhandlingsresultat, forutsatte departementet at saken på et senere tidspunkt måtte vurderes av departementet, og at man da ville stå fritt med hensyn til å akseptere avtaleforslaget. Departementet burde riktig nok ha formulert sitt standpunkt klarere, men heller ikke brevets ordlyd tilsa at brevet naturlig kunne oppfattes som et samtykke.

DSDs anførsel om at forbeholdet bare måtte forstås å gjelde avviklingskostnadene, hvor det ville bli utbetaling av penger fra statskassen, er det ikke dekning for. Den omstendighet at punkter i direktoratets skisserte løsning var forutsatt å gjelde fra 1. juli 1988, kan heller ikke medføre at departementets brev må betraktes som et samtykke med hensyn til disponeringen av eventuelle salgsgevinster.

I tilknytning til statens prosedyre, bemerker lagmannsretten imidlertid at departementets forbehold ikke uten videre må forstås slik at man måtte avvente salgene av fergene før departementet ga sitt endelige samtykke. Man var sommeren 1988 i en situasjon hvor det ikke var klarlagt om det samlet sett ville bli noen salgsgevinst, særlig på grunn av usikkerheten om hvilken pris man kunne oppnå for Skudenes. En endelig avtale mellom staten og DSD, før salgene var skjedd, ville medført at både DSD og staten tok en risiko for tap eller gevinst, og en slik løsning kunne man tenke seg var aktuell. Poenget er imidlertid at departementet ved sitt forbehold ga uttrykk for at det pr. 1. juli 1988 ikke var noen endelig forhandlingsløsning, og at det ble forutsatt at saken på et senere tidspunkt måtte forelegges departementet til avgjørelse. Rettslig sett måtte da departementet stå fritt med hensyn til om det ville godkjenne de ulike punkter i avtaleforslaget. Noen slik avgjørelse kom så ikke før departementets brev av 29. november 1989.

Departementets brev av 1. juli 1988 skapte forventninger hos DSD, og mye peker i retning av at selskapet antok at departementet i realiteten hadde akseptert forslaget med hensyn til salgsgevinstene. Som staten har anført, kan imidlertid dette ikke gi grunnlag for å konkludere med at det ble inngått noen avtale.

Etter departementets brev av 1. juli 1988 var det videre kontakt mellom DSD og vegsjefen i Rogaland/Vegdirektoratet. Lagmannsretten kan ikke se at det som der kom fram har avgjørende betydning for saken. Selv om direktoratet i brev av 5. juli 1988 godkjente salgspris på Vardenes og samtidig uttalte at DSD kunne beholde salgsgevinster, ble det i samme brev vist til at disse "vurderinger" skjedde på grunnlag av direktoratets brev av 30. juni 1988. Det var, som tidligere bemerket, her tatt uttrykkelig forbehold om departementets samtykke, og departementets forbehold om senere godkjennelse var nettopp avgitt. I senere brev fra direktoratet ble det også uttrykkelig vist til at departementets forbehold med hensyn til salgsgevinstene fortsatt stod ved lag.

DSD har anført at et eventuelt forbehold mht. salgsgevinstene etter standardkontraktens punkt 7, må gjøres gjeldende i forbindelse med at samtykke til salg gis, og at dette ikke er skjedd her. Denne anførsel, som er ny for lagmannsretten, kan ikke føre fram. DSD var vel kjent med at det var vanlig å ta forbehold om at salgsgevinstene skulle nyttes til ekstraordinær avskrivning på andre fartøy. At staten betinget seg retten til å gjøre forbeholdet gjeldende også i dette tilfellet, har i tilstrekkelig grad kommet til uttrykk overfor DSD i den kontakt selskapet hadde med direktoratet våren 1988. Som påpekt av staten, var også noe av DSDs siktemål med møtet 28. juni 1988 å komme fram til en avvikende løsning i forhold til myndighetenes utgangspunkt om at salgsgevinstene tilkom staten.

Lagmannsretten kan heller ikke se at staten ved passivitet er bundet til å akseptere at DSD beholder salgsgevinstene. Departementets avgjørelse forelå i rimelig tid etter at avviklingsregnskapet fra DSD ble innsendt. Statens eventuelle oppfatning om hvordan DSD hadde forstått det som skjedde mellom partene i juni/juli 1988, kan ikke tilsi noen annen konklusjon.

Departementets avgjørelse, som ble stadfestet ved Kgl. resolusjon, er ikke sterkt urimelig. Avgjørelsen må forstås på bakgrunn av at de oppnådde salgsgevinster er generert ved de statlige tilskudd og avskrivningsreglene. Det er staten som i realiteten bærer den økonomiske risiko ved fergedriften. At salgsgevinstene da også kreves beholdt innenfor tilskuddssystemet, kan ikke angripes. Det kan heller ikke rettslig innvendes noe imot at staten, med hensyn til sitt økonomiske ansvar, tar utgangspunkt i en anskaffelsespris på Skudenes på kr 35 millioner. Staten hadde ved anskaffelsen forutsatt at ombyggingskostnadene var begrenset, og bygget i den forbindelse på informasjon fra DSD. Feilberegningen måtte først og fremst tilskrives uforsvarlige disposisjoner fra fergeselskapet. DSD hadde da også i brev 7. juli 1987 til Vegdirektoratet akseptert å sette Skudenes i fergedrift med et kapitalgrunnlag på kr 35 millioner. At staten i denne situasjon bestemte at DSD kunne beholde ca kr 14,4 millioner av salgsgevinstene, er rettslig sett uangripelig. Omstendighetene med konsesjonsnektelsen medfører heller ingen annen konklusjon.

Lagmannsretten kan endelig ikke se at det av dommen av 25. november 1985 fra Eidsivating lagmannsrett følger at DSD har krav på å beholde hele gevinsten på ca kr 27,8 millioner til nedskrivning av sitt reelle tap på Skudenes. Det vises for så vidt til bemerkningene ovenfor om forholdene vedrørende anskaffelsen av Skudenes. Som staten har fremholdt, omfatter ikke statens ansvar alle disposisjoner fergeselskapet gjør. En forutsetning for at staten skal ha tapsrisikoen er at fergeselskapets disposisjoner er forsvarlige.

Med hensyn til punkt 1 i DSDs påstand må saken avvises fra domstolene. DSD kan ikke ses å ha noen aktuell interesse i å få prøvet gyldigheten av den kongelige resolusjon ved siden av kravet om å få beholde salgsgevinstene. Det kan heller ikke kreves dom for en kjennsgjerning av rettslig betydning løsrevet fra de rettsfølger som kan grunnes på den, sml Rt-1970-558. Med den reservasjon som følger av det foregående, blir byrettens dom punkt 1 å stadfeste.

Lagmannsretten slutter seg videre til byrettens omkostningsavgjørelse, jf tvistemålsloven §180 annet ledd, sammenholdt med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd. Det finnes ikke tilstrekkelig grunn for å gjøre unntak etter §172 annet ledd, selv om departementet kan bebreides for ikke å ha uttalt seg klarere den 1. juli 1988.

Også for lagmannsretten må staten tilkjennes saksomkostninger, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Det foreligger ikke særlige omstendigheter som kan begrunne unntak. Advokat Jan Fougner har for lagmannsretten fremlagt omkostningsoppgave på i alt kr 105000, hvorav kr 104000 er salær. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. For så vidt gjelder ankende parts påstand, punkt 1, oppheves byrettens dom og saken avvises fra domstolene.

For øvrig stadfestes byrettens dom.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Det Stavangerske Dampskibsselskab til staten v/Samferdselsdepartementet 105000 - etthundreogfemtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.