LE-1992-2729

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse og Dom
Dato:	1993-04-23
Publisert:	LE-1992-02729
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 92-04583 A/54 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02729 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Frode Sulland). Motpart: Staten v/Justisdepartmentet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Kristine Ryssdal).
Forfatter:	Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Dag Stousland. Lagdommer Ragnhild Dæhlin
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §39, Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §180

Saken gjelder prøving av administrative vedtak om anvendelse av sikringsmidler i henhold til straffeloven §39 nr. 4, jfr. nr. 1.

A, født xx.xx.1952, ble ved Eidsivating lagmannsretts dom av 24. februar 1989 dømt til fengsel i 1 år for ett tilfelle av legemsbeskadigelse med særlig farlig redskap og for ett tilfelle av legemsfornærmelse med skadefølge. Ved dommen ble påtalemyndigheten gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 pkt. a - e for et tidsrom av inntil 5 år.

A ble løslatt på prøve fra soningen av dommen den 3. juli 1989. I henhold til sikringsfullmakten besluttet statsadvokaten i Eidsivating at han skulle sikres etter bestemmelsene i straffeloven §39 nr. 1 a - c. Senere har A vært undergitt sikring, dels i frihet og dels ved lukket sikring i Ila sikringsanstalt. Sikringstiden utløper den 27. juni 1994.

Etter en tid med frisikring ble A, ved Justisdepartmentets vedtak av 25. november 1991, undergitt sikring i lukket avdeling. A påklaget vedtaket, men før klagesaken var avgjort anla han ved stevning av 26. mai 1992 til Oslo byrett søksmål mot Justisdepartmentet, prinsipalt med påstand om løslatelse og subsidiært med påstand om at Justisdepartmentets vedtak av 25. november 1991 ble kjent ugyldig.

As klage over departementets vedtak ble forkastet ved Kongelig resolusjon av 12. juni 1992. Imidlertid traff Justisdepartmentet den 18. juni 1992 vedtak om ombytting av sikringsmidler slik at A da igjen ble overført til fri sikring etter straffeloven §39 nr. 1 a - c. Ifølge Justisdepartmentets vedtak skulle overføringen til sikring i frihet først finne sted etter at A hadde gjennomført to ordinære permisjoner av noen dagers varighet, uten noen form for svikt.

På grunn av at A ikke overholdt bestemmelsen om totalavhold fra alkohol under en permisjon den 18. juni 1992 - før han hadde fått underretning om departementets vedtak av s.d. - fattet departementet den 24. juli 1992 nytt sikringsvedtak, nå om sikring i lukket anstalt. Etter dette ble dette vedtak gjort til gjenstand for byrettens behandling, jfr. Rt-1991-973.

A hevdet for byretten prinsipalt at grunnvilkåret for sikring ikke lenger forelå og at han derfor skulle løslates, subsidiært at vedtaket av 24. juli 1992 skulle kjennes ugyldig. Byretten avsa den 19. august 1992 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Justisdepartmentet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

A har påanket byrettens dom.

Under saksforberedelsen for lagmannsretten er det igjen truffet vedtak om ombytting av sikringsmidler til sikring i frihet, idet Justisdepartmentet den 11. desember 1992 traff slikt vedtak:

Departementet bestemmer at sikringen av A etter straffeloven §39 nr. 1 e i Ila landsfengsel og sikringsanstalt skal ombyttes med følgende sikringstiltak:

1) Han anvises i medhold av straffeloven §39 nr. 1a opphold i Oslo og skal ha bopel, Xterasse 6, - - Oslo og må ikke forandre bosted uten forhåndssamtykke av politimesteren i Oslo.

2) Han stilles i medhold av straffeloven §39 nr. 1b under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet i Oslo Nord og skal rette seg etter de påbud som tilsynsføreren gir ham.

3) Han forbys i medhold av straffeloven §39 nr. 1c å nyte alkohol. Forbudet gjelder totalavhold fra alkohol i enhver form.

Partene er enige om at dette vedtak nå er tvistegjenstand, men slik at anken for så vidt gjelder spørsmålet om A fortsatt skal holdes sikret. Anken er imidlertid opprettholdt for så vidt angår vedtaket av 24. juli 1992.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo den 2., 3. og 5. mars 1993. Retten mottok forlaringer fra den ankende part og fra fem vitner hvorav ett var nytt for lagmannsretten. Professor Kjell Noreik og psykiater Arne Gravem var oppnevnt som sakkyndige på samme måte som for byretten. De fulgte forhandlingene og avga muntlige erklæringer i tillegg til de skriftlige erklæringer de har avgitt. Bevisførselen forøvrig fremgår av rettsboken.

Bortsett fra at A nå er overført til sikring i frihet ved Justisdepartementets vedtak av 11. desember 1992, står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Om detaljene i saksforholdet vises til byrettens fremstilling og til det som fremgår av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Bemyndigelsen til sikring av A opphører.

2. Justisdepartementets vedtak 24. juli 92 kjennes ugyldig.

3. Saksøkeren frifinnes for saksøktes krav om saksomkostninger.

Staten v/Justisdepartementet, har nedlagt slik endelig påstand:

1. Staten v/Justisdepartmentet frifinnes for den ankende parts påstand pkt. 1.

2. Saken avvises for så vidt gjelder den ankende parts påstand pkt. 2.

subsidiært: Staten v/Justisdepartmentet frifinnes for den ankende parts påstand pkt. 2.

3. Staten v/Justisdepartmentet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Avvisningspåstanden er begrunnet med at den ankende part ikke lenger har rettslig interesse i å få prøvet sikringsvedtaket av 24. juli 1992.

Den ankende part, A, har i det vesentlige anført:

Det sentrale spørsmål i saken er om det foreligger slik fare for gjentakelse av straffbare handlinger som kan begrunne fortsatt sikring. Det er forholdene på domstidspunktet som er avgjørende for om vilkårene foreligger. Ved den rettslige prøving har domstolene full kompetanse til å prøve om grunnvilkårene etter straffeloven §39 nr 1 er oppfylt. Den skjønnsmessige avgjørelse om bruk av sikringsmidler kan overprøves etter de prinsipper som gjelder for prøving av forvaltningsskjønn, men ut i fra de rettssikkerhetshensyn som gjør seg gjeldende må det skje en spesielt grundig prøving, jfr. Rt-1991-973, særlig side 984 - 985.

Med hensyn til grunnvilkåret for sikring bestrides det ikke at A fortsatt lider av mangelfullt utviklede sjelsevner, slik de sakkyndige har gitt uttrykk for. Det anføres imidlertid at vilkårene for sikring ikke er til stede, idet det ikke foreligger slik gjentakelsesfare for straffbare handlinger som kreves etter straffeloven §39 nr. 1. Ved vurderingen av om det foreligger gjentakelsesfare må det bygges på et strengt farekriterium, jfr. blant annet NOU 1974:17 side 222, Rt-1988-262, Rt-1991-114 og Rt-1992-975. De tidligere domfellelser av A må nå anses å ha mindre betydning. Lagmannsrettens dom av 24. februar 1989, der sikringsbemyndigelsen ble gitt, hadde en meget spesiell bakgrunn i forholdet til hans far som på det daværende tidspunkt var svært anstrengt. Lagmannsrettens begrunnelse for å idømme sikring er meget kortfattet, og det påpekes at statsadvokatens påstand om at sikringsbemyndigelsen også skulle omfatte sikringsmiddel som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 f ikke ble tatt til følge.

I sikringstiden har A vært undergitt sikring i frihet i flere perioder. De vesentlige brudd på vilkårene for slik sikring har vært at han i en rekke tilfeller har latt være å møte frem etter pålegg, og at han ikke har oppfylt påbudet om å avholde seg fra å nyte alkohol. Det foreligger riktignok også en del anmeldelser mot ham fra B for fremsettelse av trusler. Disse beskyldningene medfører ikke riktighet, og de har heller ikke ført til noen strafforfølgning mot ham. Bortsett fra en promillekjøring i 1990, som han ble domfelt for ved Oslo byretts dom av 7. oktober 1991, er han ikke dømt for noe straffbart forhold etter lagmannsrettens dom.

Ved den rettspsykiatriske erklæring som lå til grunn for lagmannsrettens dom ble det antatt at A led av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og at det av den grunn var fare for gjentakelse av straffbare handlinger. De sakkyndige som har vært oppnevnt ved behandlingen av den aktuelle sak, har ikke opprettholdt konklusjonen om at han har varig svekkede sjelsevner, og deres erklæringer gir også grunnlag for å anta at gjentakelsesfaren er dempet adskillig ned. As livssituasjon er også endret i adskillig grad siden lagmannsrettens dom i straffesaken mot ham. Han har nå et meget godt forhold til sin far, og det samme gjelder forholdet til en tidligere samboer og deres felles barn. Han har også venner som han får støtte hos, og det må videre legges til grunn at han fortsatt vil få støtte gjennom sosialkontoret.

For så vidt angår Justisdepartmentets vedtak av 24. juli 1992 anføres det at A fortsatt har rettslig interesse i å få prøvet gyldigheten av dette vedtaket, selv om det er bortfalt ved departementets vedtak av 11. desember 1992 om overføring til sikring i frihet. Det gjøres gjeldende at det som utgangspunkt er adgang til å reise sak også om fortidige forhold, men at det må påvises et behov for å kreve en slik avgjørelse. I en sak som gjelder inngrep av den art det her er tale om, kan det ikke stilles særlig strenge krav. A vil ha behov for å få fastslått at vedtaket er ugyldig med henblikk på et eventuelt erstatningskrav mot staten. Prosessøkonomiske hensyn taler for dette, idet ansvarsgrunnlaget da vil være fastslått. Selv om grunnvilkårene for sikring fortsatt skulle være oppfylt, er det av interesse for ham å få fastslått at dette konkrete vedtak er ugyldig på grunn av åpenbar urimelighet. Det henvises også til at hans muligheter på arbeidsmarkedet er vanskeliggjort som følge av vedtaket, og at vedtaket også kan ha betydning ved vurderingen av eventuelle nye straffbare forhold.

Med hensyn til gyldigheten av vedtaket anføres det at det heller ikke på den tid vedtaket ble truffet forelå noen fare for gjentakelse som kunne begrunne den fortsatte sikring. Under enhver omstendighet er vedtaket sterkt urimelig. Det forelå liten grad av farlighet, og vedtaket om å anbringe A i lukket sikring har ikke grunnlag i de sakkyndige anbefalinger som tilsa sikring i frihet. Vedtaket er truffet på grunn av bagatellmessige vilkårsbrudd, det dreier seg for øvrig om brudd på et vilkår som det måtte være åpenbart at A ikke kunne holde, nemlig vilkåret om fullstendig avhold fra bruk av alkohol.

Ankemotparten, Staten v/Justisdepartmentet, har i det vesentlige anført:

Staten er enig i at spørsmålet om grunnvilkårene for sikring foreligger, som er et rettsanvendelsesskjønn, fullt ut kan prøves av domstolene. Valget av sikringsmidler er imidlertid et hensiktsmessighetsskjønn som bare kan undergis en meget begrenset prøving etter de prinsipper som gjelder generelt for prøving av forvaltningsvedtak. Staten er også enig i at det er forholdene på domstidspunktet som skal legges til grunn for avgjørelsen.

Ved vurderingen av om loven vilkår om gjentakelsesfare foreligger, må det legges til grunn at det kreves en kvalifisert risiko for gjentakelse av straffbare handlinger, jfr. Rt-1988-262 og Rt-1992-976. Spørsmålet om gjentakelsesfare har også en side til den skjønnsmessige avgjørelse av hvilke sikringsmidler som skal bringes til anvendelse, men når vurderingen skal skje i forhold til grunnvilkåret for sikring, må vurderingen av om det foreligger gjentakelsesfare skje i forhold til den situasjon som ville foreligge dersom det overhodet ikke var mulig å anvende noen sikringsmidler overfor A.

Ved denne konkrete vurdering må det legges betydelig vekt på at A har et omfattende strafferegister. Han er straffedømt i alt 9 ganger, og fikk sin første dom allerede i 1969. Også før lagmannsrettens dom av 24. februar 1989 var han straffedømt for alvorlige voldsforbrytelser. Det forholdet han ble dømt for ved lagmannsrettens dom var særdeles alvorlig. De sakkyndige konkluderte den gang med at han både led av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner og at det forelå gjentakelsefare. Spørsmålet er følgelig om forholdene nå er endret så vesentlig at gjentakelsesfare ikke kan anses å foreligge. Det må legges betydelig vekt på at det er et vesentlig trekk ved A at han har manglende impulskontroll og selvinnsikt. Dette gjelder fortsatt, og kommer klart til syne ved at han stadig har brutt de vilkår som er satt for sikring i frihet. Også hans tendens til bagatellisering og bortforklaring, blant annet av sitt alkoholproblem, støtter opp under at det foreligger gjentakelsesfare. Antagelig drikker han mer enn han selv angir, jfr. blant annet de opplysninger som fremgår av Oslo forhørsretts dom av 7. oktober 1991 der han ble dømt for promillekjøring.

De sikringsmidler som har vært anvendt når A har vært sikret i frihet, må antas å ha hatt en dempende effekt på ham. Det gjelder såvel trusselen om lukket sikring som de tiltak som ellers har vært iverksatt med hjemmel i sikringsfullmakten. At A ikke har begått noen straffbare handlinger i sikringstiden bortsett fra promillekjøringen i 1990, er selvsagt positivt, men det er vanskelig å slutte fra dette at det nå ikke foreligger gjentakelsesfare. Det er en nærliggende fare for at hans atferdsmønster vil forverre seg igjen dersom han ikke undergis noen kontroll og dermed igjen kommer ut i en situasjon med risiko for et overhåndtagende alkoholmisbruk. Han innser selv ikke denne risiko, og så lenge det er tilfelle foreligger det gjentakelsesfare. Dersom sikringen opphører, taper han også den sikkerhet og hjelp til struktur i sin hverdag som sikringstiltakene innebærer. For øvrig slutter staten seg til byrettens vurdering av den konkrete gjentakelsesfare.

For så vidt angår departementets vedtak av 24. juli 1992 gjøres det gjeldende at A ikke har rettslig interesse i å få prøvet dette vedtak, som nå er erstattet med vedtaket av 11. desember 1992. Etter tvistemålsloven §54 må det foreligge en aktuell rettslig interesse. Det må være en forutsetning for å kunne prøve gyldigheten av et bortfalt forvaltningsvedtak at det kan tenkes å ha konkrete virkninger for partens rettsstilling, nå eller i fremtiden. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at man har interesse av å påvise at det er begått en feil. Ved søksmål etter tvistemålsloven kap. 30, som denne sak gjelder, er det ingen grunn til å fravike de vanlige krav til rettslig interesse. De forhold A har påberopt som grunnlag for å få prøvet vedtaket kan ikke sees å gi grunnlag for den nødvendige rettslige interesse. Kjennelsene i Rt-1978-1571, jfr. også Rt-1979-829 gjaldt prøving av vedtak om tvangsinnleggelse av sikringsdømte i psykiatrisk sykehus.

Subsidiært gjøres det gjeldende at vedtaket av 24. juli 1992 er gyldig. Det forelå på det tidspunkt gjentakelsesfare, og avgjørelsen om å anvende lukket sikring var ikke "sterkt urimelig" eller utslag av myndighetsmisbruk eller vilkårlig skjønn. Det dreier seg om vanskelige vurderinger hvor departementet lett vil kunne kritiseres uansett hvilket standpunkt som tas. Saken har løpende vært omhyggelig vurdert av departementet. Det er heller ikke grunnlag for å anse det som utslag av et åpenbart urimelig skjønn når departementet har lagt betydelig vekt på As brudd på vilkåret om totalavhold fra bruk av alkohol.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:

Gjenstand for lagmannsrettens prøving er vedtak som Justisdepartementet har truffet i medhold av straffeloven §39 nr. 4. Det dreier seg således om prøving av et forvaltningsvedtak, der det som utgangspunkt foreligger begrensninger med hensyn til domstolenes prøvingsadgang. Etter rettspraksis er det imidlertid klart at domstolene fullt ut må prøve om grunnvilkårene etter straffeloven §39 for sikring er til stede. For øvrig er domstolenes kompetanse til å prøve vedtaket begrenset på samme måte som ved prøving av andre forvaltningsvedtak, jfr. Rt-1991-973. Kontrollen av det forvaltningsmessige skjønn må skje i lys av de vesentlige rettssikkerhetshensyn som gjør seg gjeldende.

Grunnvilkåret for sikring etter straffeloven §39 nr. 1 er at det skal foreligge en nærmere bestemt sinnstilstand og en fare for gjentakelse av straffbare handlinger på grunn av denne sinnstilstanden. Det et krav at det foreligger en kvalifisert fare for gjentakelse. Den rene mulighet eller sannsynlighet for tilbakefall er ikke tilstrekkelig. Det må foreligge holdepunkter for å regne med en vesentlig risiko for gjentakelse av straffbare handlinger, jfr. NOU 1974:17 side 222. På den annen side er det ikke noen del av grunnvilkåret for sikring at det er tale om straffbare handlinger av alvorligere art. Slik reglene er i dag, er dette en del av den skjønnsmessige vurdering av om sikring bør anvendes og i tilfelle i hvilken utstrekning.

Partene er enige om at A fortsatt lider av mangelfullt utviklede sjelsevner, slik de sakkyndige har konkludert med, både for byretten og for lagmannsretten. Det avgjørende for spørsmålet om vilkårene fortsatt foreligger for sikring er følgelig om det på grunn av dette foreligger en slik fare for tilbakefall som nevnt. Denne avgjørelse vil måtte bygge på en totalvurdering der As atferd i den tid han har vært undergitt sikring i frihet vil danne et vesentlig element. Hans personlighetsutvikling i den tid som er gått etter sikringsdommen, må også tillegges betydelig vekt. I noen grad må også de tidligere straffbare forhold tillegges betydning.

Etter at A ble løslatt på prøve fra soningen av lagmannsrettens dom, har han vært undergitt sikring i frihet i til sammen ca 2 år og 4 måneder, fordelt på 3 perioder, inklusive den nåværende. Han har vært undergitt lukket sikring i ca 1 år og 4 måneder, fordelt på 2 perioder. Det lengste tidsrommet for sikring i frihet var fra løslatelsen i juli 1989 til han ble plassert på Ila sikringsanstalt i november 1990, etter at det var konstatert flere brudd på vilkårene for fri sikring og at A hadde gjort seg skyldig i promillekjøring. Han var deretter på lukket sikring frem til april 1991, da han igjen ble overført til fri sikring. Denne varte til november 1991. A ble da overført til lukket sikring på bakgrunn av at det igjen forelå vilkårsbrudd og at han var anmeldt for nye straffbare forhold. De straffbare forhold som det da var bygget på, knyttet seg til anmeldelser fra B. Disse er imidlertid henlagt etter bevisets stilling. A har bestemt bestridt at han har truet eller legemsfornærmet B. Politiadjutant Vigdis Holstad ved Oslo politikammer har som vitne for lagmannsretten opplyst at anmeldelsene fra B dels er henlagt og dels vil bli henlagt. Det foreligger også en anmeldelse fra B fra februar 1993, som det heller ikke har vært bevismessig dekning for å forfølge. Som for byretten har Staten vært enig i at det ikke skal bygges noe på de forhold anmeldelsene fra henne omfatter.

Etter dette bygger lagmannsretten på at A i tiden etter lagmannsrettens dom har gjort seg skyldig i ett straffbart forhold, nemlig promillekjøringen i august 1990, som han ble dømt for ved Oslo forhørsretts dom av 20. oktober 1991. De forhold som for øvrig har begrunnet lukket sikring av ham, er hans brudd på vilkårene for fri sikring, særlig alkoholforbudet.

Da A ble dømt til sikring ved lagmannsrettens dom av 24. februar 1989, forelå det rettspsykiatrisk erklæring fra to sakkyndige, som blant annet konkluderte med at han led av mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner, og at det av den grunn var fare for gjentakelse av straffbare handlinger. Med hensyn til gjentakelsesfaren uttalte disse sakkyndige i erklæring av 20. november 1987 (side 23):

At det foreligger en fare for gjentagelse av straffbare handlinger, fremgår av den foranstående beskrivelse av observandens hele personlighet. Med sin svake vilje vil han også i fremtiden formodentlig lett gi etter for den fristelse som alkoholen betyr for ham, og i alkoholpåvirket tilstand vil hans aggressive impulser lett komme for dagen og kunne omsettes i handlinger. Vi vil dog presisere at gjentagelsesfaren vil reduseres betydelig om han kan komme i en mer ordnet tilværelse med fast arbeid og først og fremst om hans alkoholmisbruk opphører.

Overlege Gravem, som har vært oppnevnt som sakkyndig for byretten og lagmannsretten, foretok før saken ble anlagt en undersøkelse av A den 14. mars 1992 i forbindelse med at man da vurderte om vilkårene for fortsatt sikring var til stede. I denne uttalelse er det (side 7) gitt følgende konklusjon:

Vilkårene for fortsatt sikring antas å være til stede for A, selv om det er skjedd en viss personlighetsmodning siden forrige observasjon i 1987.

Sikre tegn på hjerneskade kan ikke spores. Han bør vel snarest forsøkes i frisikring igjen, men viktig i den forbindelse er at han er sikret arbeidstrening under kontroll, og viktig er også kontroll med hans alkoholproblem.

I erklæringen (samme side) uttaler overlege Graven også følgende:

Sammenlignet med beskrivelsen av ham av de sakkyndige i 1987, synes det å ha inntrådt en viss modning i As personlighet. Men betegnelsen mangelfullt utviklede sjelsevner beskriver nok fremdeles best hans personlighet. Derimot er det tvilsomt om han fortsatt kan sies å ha varig svekkede sjelsevner. Det kan ikke spores tegn til hjerneskade nå, lange fengselsopphold uten alkohol, og lavere forbruk (nærmest totalavhold ifølge ham selv) for øvrig, synes å ha ført til at organismen er blitt restituert til en viss grad.

I forbindelse med sakens behandling for byretten, avga de sakkyndige den 7. juli 1992 skriftlig erklæring med slik konklusjon (side 16):

1. Et av vilkårene for fortsatt sikring av A antas fortsatt å være til stede i det han fortsatt oppfattes som en person lidende av mangelfullt utviklede sjelsevner, men ikke som en person lidende av varig svekkede sjelsevner.

2. Vi mener han snarest bør forsøkes i fri sikring igjen, dog slik at han er sikret arbeidstrening under kontroll og at man også har kontroll med hans alkoholproblemer.

Denne konklusjonen har de sakkyndige opprettholdt for lagmannsretten.

De sakkyndige har ikke uttalt seg eksplisitt om faren for gjentakelse.

I en skriftlig erklæring avgitt til lagmannsretten den 18. januar 1993, uttaler de sakkyndige (side 4):

Siden tilleggserklæringen ble avgitt i juli 1992 har det ikke skjedd vesentlige endringer med observanden.

Han må fortsatt oppfattes som lidende av mangelfullt utviklede sjelsevner både fordi han intellektuelt fungerer såpass lavt og fordi han på mange vis er bagatelliserende og bortforklarende. Hans umodenhet har også vist seg ved manglende impulskontroll i en rekke tidligere situasjoner.

I sin muntlige redegjørelse for lagmannsretten har de sakkyndige gitt uttrykk for at de oppfatter A som "alkoholsvak", men det er ikke holdepunkter for å anta at han hengir seg til "de store eksesser" med hensyn til bruk av alkohol. Han har hatt såkalte tenningsreaksjoner, og i det ligger en risiko, men det er ingen holdepunkter for at han har drukket seg til "black out". Det er videre påpekt at den manglende impulskontroll som man har konstatert hos ham, i første rekke knytter seg til forholdene før lagmannsrettsdommen av 1989, men også promillekjøringen i 1990 er et utslag av slik manglende kontroll. De sakkyndige har pekt på at han er blitt mer moden med alderen og at det også kan ha betydning for hans kontroll med sitt alkoholforbruk.

Før lagmannsrettsdommen av 1989 var A i alt domfelt syv ganger. Fem av dommene gjaldt voldsforbrytelser, en gjaldt promillekjøring, og den siste gjaldt et tilfelle av trusler. Lagmannsrettsdommen av 1989 gjaldt to forhold; en legemsfornærmelse, begått i 1986, og en legemsbeskadigelse mot faren, begått i 1987. Etter det opplyste, ble A løslatt fra varetekt ca ett år før saken ble behandlet i lagmannsretten. Det innebærer at han, bortsett fra promillekjøringen i 1990, ikke har begått noe straffbart forhold i de perioder han har vært på frifot etter løslatelsen i 1988.

Lagmannsretten er, riktignok under atskillig tvil, kommet til at grunnvilkåret for sikring, gjentakelsesfaren, nå ikke lenger er til stede. Riktignok har A brukt alkohol i de perioder han har vært på fri sikring, men for det helt vesentlige uten at han dermed har gjort seg skyldig i straffbare handlinger. Han har også gjennomgått en personlighetsutvikling i positiv retning i de senere år. Hans aldersmessige utvikling har nok spilt en viss rolle, men lagmannsretten har også et inntrykk av at han er falt mer til ro, noe som harmonerer med de sakkyndiges konklusjon om at han ikke lenger kan sies å lide av varig svekkede sjelsevner. Hans familiemessige forhold synes også å ha stabilisert seg på en gunstig måte. Således virker det som om forholdet mellom ham og hans far nå er meget godt, og den kontakt han har med sin tidligere samboer og deres felles barn, synes også å være et positivt element i hans tilværelse. Lagmannsretten har også festet seg ved at anmeldelsene fra B ikke synes å ha ført til slike handlinger som man vel tidligere kunne ha fryktet for. Dette tyder på at hans impulskontroll er bedre nå enn tidligere.

Alle forhold tatt i betrakting finner lagmannsretten at det nå ikke foreligger en slik kvalifisert risiko for gjentakelse av straffbare handlinger som er en forutsetning for fortsatt sikring. As påstand om at sikringen av ham skal opphøre blir derfor å ta til følge.

For så vidt angår påstanden om at sikringsvedtaket av 24. juli 1992 skal kjennes ugyldig, er lagmannsretten enig med Staten i at denne må avvises på grunn av manglende rettslig interesse. Vedtaket er bortfalt i og med det nye vedtak av 11. desember 1992 om sikring i frihet. A har således ingen direkte aktuell rettslig interesse knyttet til vedtaket. Det kan heller ikke ses at hans rettsstilling ellers er berørt av dette vedtak på en slik måte at det har noen aktuell interesse for ham å få prøvet vedtakets gyldighet. For så vidt angår et mulig erstatningskrav grunnet på at vedtaket skulle være ugyldig, bemerker lagmannsretten at ugyldighet i seg selv ikke nødvendigvis vil innebære at det foreligger et ansvarsgrunnlag for det offentlige. For øvrig viser lagmannsretten til Statens anførsler på dette punkt.

A har etter dette vunnet frem med anken så langt den har vært behandlet. Saken har budt på slik tvil at saksomkostninger ikke vil bli tilkjent, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd. Avvisningsspørsmålet, som er løst i Statens favør, kan ikke ses å ha ført til særskilte omkostninger. Saksomkostninger vil etter dette ikke bli tilkjent, verken for byretten eller for lagmannsretten.

Avgjørelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Bemyndigelsen til sikring av A, født xx.xx.1952, opphører.

2. Saken avvises for så vidt gjelder As påstand om at Justisdepartementets vedtak av 24. juli 1992 skal kjennes ugyldig.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.