LE-1993-135

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-05-03
Publisert:	LE-1993-00135
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	- Asker og Bærum herredsrett Nr. 92-00201 A/02 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00135 A.
Parter:	Ankende part: Jarle Aarseth (Prosessfullmektig: Advokat Terje Hoffmann, Oslo). Motpart: Eidsnes Elektro AS (Prosessfullmektig: Advokat Erik Johan Fladmark, Ålesund).
Forfatter:	1. Lagmann Christian Borchsenius, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Lagdommer Nina Frisak
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §179, §149, §153, §154

Den foreliggende tvist gjelder spørsmålet om fra hvilket tidspunkt ankefristen skal løpe, og eventuelt spørsmål om avvisning/oppreisning.

Den 15. september 1992 avsa Asker og Bærum herredsrett dom hvorved Jarle N. Aarseth i hovedsøksmålet ble dømt til å betale Eidsnes Elektro AS kr 21600 med renter og omkostninger. I motsøksmålet ble Eidsnes Elektro AS frifunnet og tilkjent saksomkostninger hos Jarle N. Aarseth.

Dommen ble av herredsretten den 18. september 1992 sendt prosessfullmektigene til vedtakelse av forkynnelse. For Eidsnes Elektro AS vedtok advokat Erik J. Fladmark forkynnelse, med opplysning om at utskriften kom til hans kontor den 19. september 1992. For Jarle N. Aarseth vedtok advokat Terje Hoffmann forkynnelse, med opplysning om at utskriften kom til hans kontor den 21. september 1992, og at han tidligst kunne se utskriften den nevnte dato. Lagmannsretten innskyter her at den 19. september 1992 var en lørdag.

Jarle Aarseth ved advokat Terje Hoffmann påanket herredsrettens dom ved ankeerklæring datert 23. november 1992, stemplet av herredsretten som innkommet den 24. november 1992. Om ankefristen skal her innskytes at to måneder regnet fra den 21. september 1992 blir lørdag den 21. november 1992, og etter domstolsloven §149 forlenges da ankefristen til mandag den 23. november 1992, da anken ble tatt ut.

I anketilsvaret gjorde advokat Fladmark prinsipalt gjeldende at anken var for sent fremsatt og måtte avvises, og subsidiært at herredsrettens dom var riktig i resultat og begrunnelse. Om avvisningspåstanden anførte han:

Begrunnelsen for avvisningspåstanden er at dommen må anses meddelt den ankende part lørdag den 19. september 1992 og ikke den 21. september da den ankende part vedtok forkynnelse.

Det henvises her til at ankemotparten, Eidsnes Elektro

AS ved undertegnede, vedtok forkynnelse den 19. september og at det må legges til grunn at ankemotparten også hadde mottatt dommen samtidig. Den ankende part kan, etter min mening, f. eks. ikke høres med at prosessfullmektigen ikke har kontordag på lørdager, etter som dette må antas irrelevant i h.h.t. loven ordlyd og mening.

Som dokumentasjon for at dette må være gjeldende rett vises til Høyesterett kjæremålsutvalgs kjennelse av 25. mai 1979, inntatt i Rt-1979-1273.

Det ble nedlagt slik foreløpig påstand:

Prinsipalt:

1. Anken avvises.

2. Eidsnes Elektro AS tilkjennes saksomkostninger med kr 1500.-.

Subsidiært:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Eidsnes Elektro AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I anledning av advokat Fladmarks avvisningspåstand, uttalte advokat Hoffmann i prosesskrift av 18. januar 1993 til lagmannsretten følgende:

Asker og Bærum herredsretts dom av 15. september 1992 ble mottatt av undertegnede mandag 21. september 1992.

Forkynnelsen av dommen ble vedtatt av meg samme dag.

Anken ble sendt rekommandert på ankefristens siste dag mandag 23. november 1992, og er således rettidig.

Vårt kontor er ikke åpent på lørdager, og var således stengt lørdag 19. september 1992. Det avhentes således heller ikke post på lørdager. Jeg var selv ikke på kontoret lørdag 19. september 1992.

I den refererte avgjørelse inntatt i Rt-1979-1273 lå forholdene annerledes an enn i nærværende sak.

Forsendelsen var der lagt i advokatens postboks tirsdag den 6. mars 1979, men ble først hentet til hans kontor onsdag 7. mars 1979. Forsendelsen kom m.a.o. frem til postboksen på en alminnelig virkedag hvor kontoret holdt åpent. Advokaten var dessuten tilstede på kontoret tirsdag 6. mars 1979. I avgjørelsen er det vist til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1977-1372, hvor det i premissene fremgår at "rettsmiddelfristen ikke uten videre regnes fra den dag postforsendelsen er kommet frem til advokatens kontor, men at den i tilfelle av advokatens reisefravær eller sykdom først regnes fra den dag advokaten ved tilbakekomst til kontoret har fått eller burde ha fått kjennskap til forkynnelsesbrevet".

Etter domstolsloven §179 første ledd tar rettsmiddelfristen vanligvis til å løpe fra det tidspunkt da forsendelsen er kommet frem til hans kontor. Det kan ikke likestilles med å komme frem til advokatens kontor at forsendelsen eventuelt skulle være lagt i advokatkontorets postboks en lørdag, når det etter alminnelige rutiner på advokatkontoret - i likhet med andre advokatkontorer og forretningskontorer ellers - ikke avhentes post på lørdager, idet kontoret er stengt på lørdager. Til støtte for dette syn anføres også domstolsloven §149 som fastslår at dersom en frist løper ut på en lørdag, så forlenges fristen til den nærmeste følgende virkedag. Det vil således gi dårlig sammenheng i regelverket dersom fristen skulle begynne å løpe på en lørdag, men hvor fristen forlenges til nærmeste virkedag dersom fristen ender på en lørdag.

I tillegg kommer at undertegnede var fraværende fra kontoret - i likhet med de fleste av firmaets øvrige advokater og alt kontorpersonale - lørdag 19. september 1992, ettersom kontoret er stengt på lørdager. Dette fravær må i det minste likestilles med fravær p.g.a. reise eller sykdom, hvor rettsmiddelfristen først begynner å løpe når advokaten kommer tilbake på kontoret, dvs. i dette tilfelle mandag 21. september 1992.

Det gjøres derfor gjeldende at anken er rettidig og at saken må fremmes.

Subsidiært kreves det oppreisning for fristoversittelsen. Det vises til de omstendigheter som er redegjort for ovenfor, og som begrunner begjæringen om oppreisning.

Det nedlegges slik påstand i avvisningssaken:

1. Ankesaken fremmes.

2. Jarle Aarseth tilkjennes saksomkostninger med kr 2000,-.

Advokat Fladmark anførte i prosesskrift 24. februar 1993 at motpartens fremstilling ikke kunne rettferdiggjøre at ankefristen først skulle løpe fra mandag 21. september 1992. Det heter videre:

Min erfaring er at fristbestemmelser må følges nøye og praktiseres meget strengt.

Til støtte for sitt syn viser motparten til domstolloven §149 som fastslår at dersom en frist løper ut en lørdag så forlenges fristen til den nærmeste følgende virkedag.

Jeg vil tro at dersom det var lovgivers hensikt at samme bestemmelse skulle gjelde for oppstart av frist ville dette vært medtatt i forbindelse med lovendringen.

Sålenge loven fastsetter at fristen begynner å løpe ved meddelelse, kan det ikke være relevant at mottaker frivillig velger å ikke møte på kontoret angjeldende dag.

Når det gjelder spørsmål om oppreisning, synes det ganske klart at fristen for oppreisning, etter domstolloven §153, også er oversittet i h.h.t. domstolloven §154, hvor det klart fremgår at oppreisning må fremsettes senest en måned etter det ble anledning til det.

For ordens skyld vedlegger jeg kopi av mitt skriv av 16. desember 1992 som dokumentasjon for at jeg allerede da gjorde motparten kjent med en eventuell avvisningspåstand.

I brev av 12. mars 1993 ba lagmannsretten advokat Hoffmann om nærmere opplysninger når det gjelder avhenting av post, herunder blant annet om det hender at advokater som er på kontoret lørdag, da henter post.

Advokat Hoffmann uttalte i prosesskrift av 19. mars 1993:

1. Postavhenting

Vårt advokatfirma består av ca 50 advokater og 30 kontorpersonale. Kontorets administrasjon, herunder postrutiner, ledes av vår administrasjonssjef Ove Christie (ikke-jurist).

Posten hentes i vår postboks på hovedpostkontoret i Oslo sentrum av vårt internbud to ganger hver hverdag.

Det vises til vedlagte post- og telefaxrutiner og instruks for budtjeneste (bilag 1 og 2).

Postmengden er omfangsrik, anslagsvis en sekk pr. dag.

Kontorpersonalet har fri hver lørdag.

Advokatene henter ikke post, heller ikke om lørdager.

Såvidt meg bekjent har det aldri hendt at noen av firmaets advokater som tilfeldigvis har vært på kontoret en lørdag, da har hentet post. Jeg vil dessuten anta at dette i tilfelle ville ha vært i strid med våre interne rutiner, med de sikkerhetsmessige ulemper en slik avhenting ville innebære.

2. Oppreisning

Advokat Fladmarks brev av 16. desember 1992 ble mottatt av meg 17. desember 1992. I brevet som er inntatt som bilag til dok. nr. 25 heter det:

"Jeg viser til mitt skriv av i går og vil i tillegg orientere om at jeg i et eventuelt tilsvar vil vurdere saken påstått avvist etter som ankeerklæring, etter min mening, er innsendt for sent. Dette på bakgrunn av at undertegnede vedtok forkynnelse den 19. september d.å. og at jeg går ut fra at meddelelse til Dem, i loven forstand, var foretatt samtidig. Jeg viser i den anledning til foreliggende rettspraksis."

Anketilsvaret ble mottatt av meg 18. januar 1992 og oppreisning ble begjært subsidiært i mitt prosesskrift av samme dag.

Det er i flere Høyesterettsavgjørelser lagt til grunn av 1 månedsfristen i domstolsloven §154 må forstås slik at fristen løper fra det tidspunkt "det var anledning og rimelig grunn" til å begjære oppreisning.

Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1940-337, Rt-1949-732, Rt-1950-260 og Rt-1958-634. Høyesterett har her, etter en konkret vurdering i den enkelte sak, lagt til grunn at fristen først begynner å løpe fra det tidspunkt de tidligere rettsinstansers avgjørelse av spørsmålet om ankefristen var oversittet forelå. 1 månedsfristen i domstolsloven §154 kan i nærværende sak uansett ikke begynne å løpe fra det tidspunkt jeg mottok advokat Fladmarks brev hvor det fremgår at han "i et eventuelt tilsvar vil vurdere saken påstått avvist".

Det gjøres følgelig gjeldende at 1 månedsfristen i domstolsloven §154 ikke er oversittet.

Foranlediget av den ytterligere saksbehandling kreves tilkjent saksomkostninger i avvisningssaken med kr 3000,-.

Av det vedliggende kontorsirkulæret (WMB INFORMASJON) fremgår det om postrutinene blant annet:

Det er budtjenesten som henter posten. Posten blir åpnet, sortert og fordelt i postrommet. Utgående post blir pakket i sekretærområdene og fraktet til resepsjonen. Resepsjonen er også ansvarlig for å bringe posten til posthuset.

Inngående post

1. Henting av post

Budet henter posten på hovedpostkontoret kl. 09.00.

Budet henter også post ca kl. 13.00.

2. Åpning av post

Posten åpnes og konvoluttene stemples med datostempel.

3. Sortering av post

Når posten er åpnet, vil denne bli sortert og lagt i posthyllene ved post/faxrommet.

Instruksen for firmaets budtjeneste fastsetter blant annet:

1. Posthenting

Post hentes 1. gang på hovedpostkontoret ca kl. 09.00. Posten grovsorteres i to hoveddeler; del 1) post som skal stemples/åpnes; del 2) post som ikke skal åpnes eller stemples. Budet foretar denne sorteringen normalt på hovedpostkontoret.

Posten skal bringes til Kirkegt. Husk også på å hente post i postkassen i 1. etg. Kirkegt. 15.

Post hentes 2. gang kl. 13.00.

2. Åpning av post

Budet stempler all post utenpå konvolutten.

Budet assisterer post/fax funksjonen med åpning av post.

I prosesskrift av 25. mars 1993 fra advokat Fladmark er det blant annet anført:

Når det gjelder spørsmålet om postavhenting, byr det tydeligvis på problemer med å drive store advokatkontorer.

Dette bevirker imidlertid ikke at loven bestemmelser om at fristen begynner å løpe ved meddelelse, kan praktiseres forskjellig.

Jeg vil videre presisere at motpartens henvisning til domstolloven bestemmelse i §149 om at frister forlenges når disse utløper på en lørdag, etter min mening, ikke er relevant. En mottaker, som velger å holde sitt kontor stengt på lørdager, må selv notere seg denne dag for oppstaring av fristen med mindre det er åpenbart at meddelelse først skjedde mandag.

Dette siste forhold bør også være avgjørende når det gjelder fristen for begjæring om oppreisning. Således kan jeg ikke se at det er noen rimelig grunn for motparten å anta at meddelelse ble mottatt mandag 21. september 1992. Således er det, etter min mening, overhode ikke grunnlag for i angjeldende sak å vurdere oppreisning.

Jeg minner om at domstolloven §153 setter som betingelse for oppreisning at det må gjøres sannsynlig at forsømmelsen ikke kan legges den ankende part eller hans prosessfullmektig til last.

Heller ikke kan jeg se at særlige omstendigheter taler for oppreisning.

Lagmannsretten skal bemerke:

Man legger til grunn at advokat Terje Hoffmann er med i et advokatfirma - "Wiersholm, Mellbye & Bech", med i alt ca 50 deltakere. Dette firmas kontor er, etter det opplyste, ikke åpent på lørdager og var således stengt lørdag den 19. september 1992. Advokat Hoffmann var ikke på kontoret den dagen. Videre legges til grunn at post ikke hentes på lørdager. All post hentes og sorteres av budtjenesten, som har lørdagsfri, jf ovenfor. Om en av advokatene eventuelt er på kontoret en lørdag, vil det antagelig være i strid med rutinene og kravene til sikkerhet om advokaten gikk på postkontoret og selv hentet post.

Under disse forhold kan det, etter lagmannsrettens mening, ikke legges til grunn at en dom som er sendt i posten til en av advokatene under firmaets adresse, skal anses kommet frem til advokaten når den er lagt i firmaets postboks en lørdag. Ordningen med lørdagsfri er så alminnelig utbredt når det gjelder kontorvirksomhet, også for advokater, at det ikke kan oppstilles plikt for en advokat, hvis kontor holdes regelmessig stengt på lørdager, å gå innom kontoret eller postkontoret på en lørdag for å se etter eventuell post der.

Det er mulig at lørdagsstengning ikke praktiseres likt av alle advokatfirmaer, at enkelte for eksempel kan ha en vaktordning en stund på lørdager, og at en advokat som eventuelt er innom kontoret, henter post. Noe slikt er imidlertid ikke tilfelle i den foreliggende sak. Uansett hvorledes spørsmålet om forkynnelsestidspunktet kunne stille seg i et tilfelle som nettopp nevnt, finner lagmannsretten at i det foreliggende tilfelle kan forkynnelse først anses å være skjedd den 21. september 1992. Det kan ikke ha noen betydning at ankemotparten, advokat Fladmark, vedtok forkynnelse den 19. september 1992.

Bestemmelsen i domstolsloven §149 kan ikke skjønnes å få betydning for det forelagte tilfellet.

Det ses ikke å foreligge noen avgjørelse i Rt-fra-de senere år som tar direkte standpunkt til det her foreliggende spørsmål. Spesielt bemerkes at saksforholdet i Rt-1979-1273 synes å atskille seg vesentlig fra nærværende sak (jf side 3 ovenfor). Det foreligger en del avgjørelser angående forkynnelsestidspunktet når vedkommende advokat er fraværende på grunn av sykdom, reise, ferie m.v. Det kan blant annet vises til: Rt-1977-1372, Rt-1981-1336, Rt-1988-452 og Rt-1988-776, Rt-1991-1214 og Rt-1992-270. I alle disse tilfelle ble forkynnelse først ansett skjedd den dag advokaten hadde hatt anledning til å gjøre seg kjent med avgjørelsen.

Som eksempel på avgjørelser i motsatt retning, hvor forkynnelse altså anses skjedd den dag avgjørelsen kom frem til hans kontor, kan nevnes Rt-1991-1402. Her la Høyesteretts kjæremålsutvalg vekt på at advokaten burde ha sørget for en vaktordning, slik at en annen kunne ha vedtatt forkynnelse i hans fravær. Dette synspunkt har vært fremme også i andre saker. Det kan imidlertid, etter lagmannsrettens mening, ikke få anvendelse hvor det foreligger en ordning med lørdagsstengning som i nærværende sak.

Lagmannsretten vil videre nevne en uttalelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i den kjennelsen som er inntatt i Rt-1992-942. Det var her tvil om utgangspunktet for ankefristen, og utvalget fant å burde la tvilen komme den ankende part til gode, da det dreiet seg om små tidsmarginer. I begrunnelsen ble det bemerket at hvis dommen ble sendt fra byretten torsdag den 31. oktober og ikke kom frem den påfølgende dag, fredag, kunne den "tidligst regnes for å være forkynt for advokat Sivertsvik mandag 4. november 1991." (Se Rt-side-944.) Det synes altså ikke å ha vært ansett aktuelt å operere med lørdagen som en mulig forkynnelsesdag, men opplysningene er noe snaue.

Etter det lagmannsretten er kommet til, blir ankesaken å fremme. Spørsmålet om oppreisning blir det ikke aktuelt å ta standpunkt til.

Ankemotparten bør, i samsvar med resultatet, erstatte den ankende parts omkostninger i anledning av avvisningsspørsmålet. Beløpet settes i henhold til oppgave til kr 3000.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Ankesak nr. 93-00135 A fremmes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Eidsnes Elektro AS til Jarle N. Aarseth 3000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.