LE-1993-208
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-02 |
| Publisert: | LE-1993-00208 |
| Stikkord: | Tingsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Moss byrett Nr. 91-00800 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00208 A - Anket til Høyesterett - Anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektet, se Høyesterett HR-1995-00599K . |
| Parter: | Ankende part: Jan Wilskow (Prosessfullmektig: Advokat Dag Torstensen). Motpart nr. 1: Herman Wilskow (Prosessfullmektig: Advokat Vidar Hauge Halvorsen). Motpart nr. 2: Kari og Per Dyhre (Prosessfullmektig: Advokat Tomm Berger). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Kst. lagdommer Bente Roshauw. Ekstraord. lagdommer Nils Moe |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, Servituttlova (1968) §2, §9, §180 |
Saken gjelder tvist om eiendomsrett og bruksrett til vei. Jan Wilskow, som er eier av gnr. 85 bnr. 9 i Rygge, gikk i oktober 1991 til søksmål mot Herman Wilskow, som eier bl.a. gnr. 40 bnr. 46 i Rygge, og Kari og Per Dyhre, som eier gnr. 40 bnr. 93 i Rygge, med påstand om at atkomstveien som starter ved veien mot Storehjelm og går frem til Bryggeberget er en privat vei som tilhører bnr. 9 og at eierne av gnr. 85 bnr. 46 og 93 er uberettiget til å benytte veien til annet enn adkomstvei til jordbruksformål.
Moss byrett avsa dom 14. september 1992. Herman Wilskow og Kari og Per Dyhre ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger med henholdsvis kr 59440 og kr 67465.
Jan Wilskow har i rett tid påanket byrettens dom. Herman Wilskow og Kari og Per Dyhre har tatt til motmæle. Ankeforhandlingen ble avholdt i Moss 8. - 11. mai 1995. Partene og deres prosessfullmektiger var tilstede. Jan Wilskow, Herman Wilskow og Kari Dyhre avga partsforklaring. Det ble avhørt 3 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten.
Retten var på befaring med partene og prosessfullmektigene. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Når det gjelder sakens faktiske bakgrunn vises til byrettens fremstilling, som partene i det alt vesentlige ikke har hatt merknader til.
Ankende part, Jan Wilskow, har for lagmannsretten i det vesentlige gjentatt og utdypet de anførsler som ble fremført for byretten. Det vises i så måte til byrettens utførlige referat. Jan Wilskow hevder at byretten med urette har lagt til grunn at Jan Wilskow har bevisbyrden for at veien fulgte med ved overdragelsen fra Værne Kloster gård i 1926 og at han ikke har oppfylt denne bevisbyrde. Skylddelingsforretningene av 1926 viser at den omtvistede veien inngikk i bnr. 9, som Jan Wilskows bestefar, Herman Wilskow, den gang kjøpte. Det er intet i kjøpekontraktene som indikerer at Værne Kloster gård beholdt eiendomsretten til veigrunnen. Ragnvald Sundt har som vitne forklart at han ikke kan si noe sikkert om hvordan det ble forholdt med eiendomsretten til denne veien spesielt. Hans skriftlige uttalelse av 1985 om at "Værne Kloster Gaard ved frasalg av eiendommer i 1920 årene i alminnelighet ikke lot gårdsveier inngå i salget", kan dermed ikke tillegges den betydning som rettsapparatet har gjort tidligere. For det første kan den aktuelle veien ikke sies å ha karakter av "gårdsvei"; veien var en driftsvei for Nordre Wilskow. For det annet viser fremlagte dokumenter vedrørende Værne Kloster gårds salg av andre eiendommer i 1920- og 1930-årene at veier på de aktuelle eiendommene inngikk i overdragelsene, og at Værne Kloster gård ved behov sikret seg nødvendig veirett i forbindelse med overdragelsene. Jan Wilskow har rene atkomstdokumenter. Det følger da av alminnelig tingsrett at han er eier av veigrunnen.
At en del av veigrunnen skulle tilhøre bnr. 76, som ble fradelt bnr. 10 i 1964, har formodningen mot seg. Det ville ha fremgått av skylddelingsforretningen av 1926, dersom den veisvingen det her er tale om skulle ha inngått i bnr. 10. Einar Wilskow var ikke tilstede under den siste skylddelingsforretningen som ble holdt 19. oktober 64, og forretningen er derfor ugyldig. De inntegnede målebrevsgrenser er uriktige.
At grensen for bnr. 39 ved skylddelingsforretningen i 1943 ble trukket slik at en del av veien tilsynelatende inngår i bnr. 39, innebærer ikke at veigrunnen ble solgt. Selgeren, Mina Wilskow, ville i så fall utvilsomt ha betinget seg veirett for sin gjenværende eiendom.
Byretten har med urette lagt til grunn at det i forbindelse med hva den kaller Mina Wilskows utparsellering til sine barn i 1943 forelå en felles forståelse innen familien om at veien var å betrakte som en felles vei med lik bruksrett for alle beboerne i området. Det bestrides at ordlyden i skylddelingsforretningene viser at veien er felles. Overdragelsene til barna fant for øvrig sted over et lengre tidsrom, fra 1941 til 1946. I kjøpekontrakten vedr. bnr. 47, som ble solgt til datteren Charlotte og hennes ektefelle Ingvald Nilsen, er bnr. 47 uttrykkelig gitt rett til å benytte deler av den omtvistede veien, hvilket viser at det ikke er riktig at det den gang var noen forståelse innen familien om at veien var felles. Det mangler således et særskilt stiftelsesgrunnlag for fellesvei-konstruksjonen.
Veien har vært vedlikeholdt av Jan Wilskow og før ham av hans far og bestefar. Det bestrides ikke at også Årvik i de senere år har utført vedlikehold av veien, men dette må ses i sammenheng med den rettssak som gjaldt hans veirett. Når det gjelder Gunnar Årviks bruk av veien, var det tale om en "tålt bruk". At Randi Thorvaldsen ved salget av bnr. 69 til Årvik i 1957 hadde gitt eiendommen bruksrett til veien under henvisning til at veien tilhørte selgeren, var ukjent for Jan Wilskow og hans far helt til 1985.
Det bestrides ikke at Herman Wilskow har rett til å benytte veien til jordbruksformål. Jan Wilskow har heller ikke bestridt at veien kan brukes som atkomst til Bryggeberget for badende. Hermans rettigheter går imidlertid ikke ut over dette. Det er dermed også gitt at bnr. 93, som er utskilt fra Hermans eiendom bnr. 46 og som nå tilhører Kari og Per Dyhre, ikke har rett til å benytte veien som boligatkomst. En veirett som opprinnelig er etablert for jordbruksformål kan ikke uten videre utvides til å gjelde annen bruk. Det vises til Falkanger, Tingsrett 1993 165-166 og 179 og til Brækhus og Hærem, Norsk Tingsrett 258-259 og til dom i Rt-1966-776.
Som for byretten anføres subsidiært at det vil være i strid med tålegrensen i servituttloven §2 og §9 om veiretten nå skulle strekkes lengre enn til å gjelde for jordbruksformål. Det må i denne forbindelse tillegges vekt at bnr. 46, og dermed også bnr. 93, har tinglyst atkomst over bnr. 10. Det vises i denne forbindelse til dom i RG-1974-140.
Jan Wilskow har nedlagt slik endelig påstand:
1. Prinsipalt:
Adkomstveien over gnr. 85 bnr. 9 som starter ved veien mot Storehjelm og går frem til Bryggeberget, er en privat vei som tilhører bnr. 9.
Subsidiært for det tilfellet at noen del av veien er avstått til bnr. 39 i 1943:
Adkomstveien over gnr. 85 bnr. 9 som starter ved veien mot Storehjelm og går frem til Bryggeberget, er en privat vei som tilhører bnr. 9, med unntak av den del av veien som går over bnr. 39. Bnr. 9 har dog full og uinnskrenket bruksrett over nevnte del av veien over bnr. 9.
Atter subsidiært, for det tilfellet at noen del av veien også er avstått til bnr. 76:
Som første del av pkt. 1 ovenfor, men med tillegg av: "med unntak av den del av veien som går over bnr. 39 og bnr. 76. Bnr 9 har dog full og uinnskrenket bruksrett over nevnte deler av veien over bnr. 39 og bnr. 76.
2. Prinsipalt:
Eierne av gnr. 85 bnr. 40, bnr. 46 og bnr. 93 er uberettiget til å benytte veien til annet enn adkomstvei til jordbruksformål.
Subsidiært, for det tilfellet at servituttloven §9 jfr. §2, ved fradeling av bnr. 93 til boligformål ikke er overskredet:
Eierne av gnr. 85 bnr. 40 og 46 er uberettiget til å benytte veien til annet enn adkomstvei til jordbruksformål. Eieren av bnr. 93 har rett til å benytte veien til boligformål for eksisterende bolig på bnr. 93.
3. Herman Wilskow og Kari og Per Dyhre tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.
Ankemotpart nr. 1, Herman Wilskow, anfører at byrettens dom er riktig, både i resultatet og i begrunnelsen. Hverken de dokumenter vedrørende Værne Kloster gårds salg av andre eiendommer som ankende part har fremlagt for lagmannsretten, eller Ragnvald Sundts vitneforklaring, svekker sannsynligheten for at veien ikke fulgte med i overdragelsen i 1926. Sundt forklarte at han med betegnelsen "gårdsveier" mente veier som førte til et gårdsbruk, at slike veier i alminnelighet ikke fulgte med i overdragelsene, og at dette skyldtes både hensynet til selgerens eventuelle behov og hensynet til allmenhetens bruk. Status etter salget i 1926 er formodentlig at veien ligger helt eller delvis innenfor grensene til bnr. 9, men veien tilhører fortsatt Værne Kloster gård.
Under skylddelingsforretningene i 1943 møtte eieren av bnr. 9, Mina Wilskow, og hennes 3 sønner. I skylddelingsforretningene er veien entydig betegnet som "fellesvei". Dette viser at det var enighet mellom dem om at samtlige skulle ha rett til å bruke veien i nødvendig utstrekning. Hvem som hadde den formelle eiendomsrett spilte da ingen rolle; det avgjørende var bruksretten, som var felles. At grensene for bnr. 39 og bnr. 76 er trukket slik at deler av den omtvistede veigrunnen ligger innenfor disse eiendommers grenser, styrker fellesveibetraktningene. Herman Wilskow vil ikke prinsipalt hevde å eie den del av veigrunnen som inngår i hans eiendom gnr. 85 bnr. 39, men han bestrider at veigrunnen tilhører bnr. 9.
Veiretten er ikke begrenset til den bruk som faktisk fant sted i 1943. Retten til å benytte fellesveien må kunne overføres til fraskilte parseller. Det vises til lagmannsrettens begrunnelse i dommen av 1989 vedrørende Årviks veirett. Det vises også til Rt-1973-229.
Herman Wilskow har nedlagt slik påstand:
1. Moss byretts dom stadfestes.
2. Herman Wilskow tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankemotpart nr. 2, Kari og Per Dyhre, anfører at det foreligger en rekke beviser og indisier for at Værne Kloster gård beholdt eiendomsretten til veien i 1926. Wilskowgårdene var forpaktningsgårder som tilhørte Klosteret. Atkomstveiene til begge gårdene var av betydning ut over å gi atkomst til gårdsbebyggelsen; de skulle også være ferdselsårer for bakenforliggende bruk og virksomhet. Ragnvald Sundt har i 1986 erklært at han som eier av Værne Kloster gård ikke lenger gjør gjeldende eiendomsrett til atkomstveien til "gården Vildskog" og til veiene "syd og nord for gården mellom den dyrkede mark og skogen". Eiendomsretten til den omtvistede vei har flyttet seg over til eierne av de omkringliggende eiendommer, slik at de er blitt sameiere i veien. Jan Wilskow bryter en klar tradisjon innen Wilskowfamilien med sitt syn på veiene.
Lagmannsrettens dom av 1989 må tillegges betydelig vekt. Kari Dyhre står i samme stilling som Årvik; også hun har sin rett fra Randi Thorvaldsen. Fellesveibetraktningene styrkes ved vitneforklaringen om at Herman Årvik har utført veivedlikehold gjennom mange år og ved at alle beboerne har benyttet veien etter sitt behov. Utsagnet i skylddelingsforretningen av 1926 om at bnr. 46 - som bnr. 93 er utskilt fra - skal "anvendes som jordbruk", medfører ingen begrensning i veirettens art og utstrekning. Det er i hjemmelsdokumentet ikke inntatt noe som begrenser veiretten til spesielt å gjelde jordbruksformål. Veiretten må da tilpasses de behov som følger av en naturlig utvikling, og utviklingen har gått i retning av utnyttelse til boligformål.
Jan Wilskow er selv i ferd med å utparsellere 4 villatomter.
Det vises til lagmannsrettens dom i Årviksaken og til Rt-1968-750, samt til Jussens Venner 1974 240-249.
At den veirett som tillå bnr. 46 kan overdras, følger av servituttloven §9. Slik var rettstilstanden også før servituttloven. Kari og Per Dyhres bruk av veien som atkomst til sin bolig er ikke strid med §2 eller §9 i servituttloven. Tålegrensen er ikke overskredet. Bruken er ikke unødvendig; Dyhre har ingen alternativ atkomst, idet hverken bnr. 46 eller bnr. 93 har hjemlet veirett over bnr. 10. Den tidligere veitraseen over bnr. 10 er dessuten i dag ubrukbar som alternativ løsning. Bruken er heller ikke urimelig. Kari og Per Dyhre har to biler, og det soknet fra før fire biler til denne del av veien. Trafikkøkningen er bagatellmessig og virkningene for Jan Wilskow er minimale.
Kari og Per Dyhre har lagt ned følgende påstand:
1. Moss byretts dom av 14. september 1992 stadfestes.
2. Kari og Per Dyhre tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten etter oppgave.
Lagmannsretten behandler først tvistespørsmålet om eiendomsretten til veigrunnen. Begge ankemotparter har under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at dette i og for seg er av underordnet betydning, men de har begge likevel valgt å bestride Jan Wilskows påstand om at veien tilhører ham.
Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at Værne Kloster gård i 1926 ikke beholdt eiendomsretten til den omtvistede veistrekning, men at veigrunnen inngikk i de overdragelser som da fant sted. De grensebeskrivelser som er gitt i skylddelingsforretningene av 14. mai 1926 for gnr. 85 bnr. 9 og 10 trekker klart i denne retning. Ragnvald Sundt har riktignok forklart at gårdsveiene i alminnelighet ikke inngikk i salget ved Værne Klostergårds eiendomssalg på den tid. Dette skyldtes dels at Værne Kloster gård kunne ha behov for fortsatt å kunne benytte veiene til eget formål, men også at hans far mente at veiene burde kunne benyttes også av alle andre som kunne ha nytte av gårdsveiene. Sundt har imidlertid ikke kunnet uttale seg spesifikt om den omtvistede veistrekning, og han gjør ikke nå krav på eiendomsrett til veien. Veien kan ikke sies å ha hatt så sentral betydning for Værne Kloster gårds eget behov eller for allmenheten, at det, på grunnlag av Sundts forklaring om hvorledes det i alminnelighet ble forholdt med gårdsveier ved frasalg, kan legges til grunn at veien ikke inngikk i salget.
Annerledes kan det stille seg med den vei som nå heter Østre Årefjord vei, men dette er uten betydning i den foreliggende sak.
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at veien - på strekningen fra den tar av fra Østre Årefjord vei og ned til nordre grense for bnr. 76 - inngikk i bnr. 9 ved overdragelsen i 1926. Om veien videre i retning av Bryggeberget dels inngikk i bnr. 9 og dels i bnr. 10, eller bare i bnr. 10, er uklart. I skylddelingsforretningen for bnr. 9 er sagt at veien "danner sydgrensen", mens det i grensebeskrivelsen for bnr. 10 heter at parsellen "grendser i nord til Herman Vildskovs eiendom". Det fremgår ikke klart av disse beskrivelser om veien tilhører det ene eller annet av disse bruksnummer. Størstedelen av bnr. 10 ble imidlertid allerede høsten 1926 fradelt som bnr. 11 og solgt av Helmine Wilskow til broren Herman, som fra før eide bnr. 9. Jan Wilskow eier nå både bnr. 9 og bnr. 11. Om veien på strekningen fra sydvestre hjørne av bnr. 76 og frem til sjøen inngår i bnr. 9 eller bnr. 11 er dermed uten praktisk betydning i saken.
Det fremgår meget klart av kart-, oppmålings- og skylddelingsforretningen for gnr. 85 bnr. 76, som i 1964 ble fradelt bnr. 10, at grensene er trukket slik at den omtvistede veien inngår i parsellens grunnareal. Etter bevisførselen må det anses godtgjort at eieren av gnr. 9, Einar Wilskow, var tilstede under den del av forretningen som ble avholdt 24. juni 1964, og at han da ikke hadde bemerkninger forsåvidt gjaldt grensen mot sin eiendom. Det er da uten betydning om han var varslet og møtte også under den avsluttende del av forretningen, der grensen mot bnr. 40 ble fastlagt. Lagmannsretten må etter dette konkludere med at Jan Wilskow ikke er eier av den del av veigrunnen som i henhold til målebrevskartet for bnr. 76 inngår i dette bruksnummers areal.
Det er etter lagmannsrettens oppfatning like klart at ca 25 meter av veien, der den munner ut i Østre Årefjord vei, inngår i bnr. 39. Dette fremgår klart av skylddelingsforretningens grensebeskrivelse, og det er ved overdragelsen av arealet fra Mina Wilskow til sønnen Johan i april 1943 ikke tatt forbehold som unntar veigrunnen. Jan Wilskow har således heller ikke eiendomsrett til denne del av veigrunnen.
Lagmannsrettens konklusjon med hensyn til eiendomsrettsspørsmålet er etter dette at Jan Wilskow er eneeier av veigrunnen til den omtvistede vei, med unntak av de strekninger som inngår i bnr. 39 og bnr. 76, idet retten ikke kan se at det ellers fra eierne av bnr. 9 og 11 foreligger disposisjoner som er av betydning for eiendomsretten.
Når det gjelder bruksrett til veien, er lagmannsretten kommet til samme konklusjon som byretten. Lagmannsretten kan i så måte på alle vesentlige punkter slutte seg til byrettens begrunnelse, som er fyllestgjørende og dekkende også for lagmannsrettens syn, dog med den reservasjon som følger av at lagmannsretten ikke er enig i byrettens utsagn om at "hverken JW eller andre i omådet kan gjøre krav på noen eiendomsrett til veien". Lagmannsrettens tilslutning til byrettens begrunnelse gjelder både etableringen av veien som fellesvei i forbindelse med de skylddelingsforretninger som fant sted i 1943, standpunktet om at veiretten i dag ikke er begrenset til å gjelde jordbruksformål, at den veirett som tillå bnr. 46 må kunne overdras til bnr. 93, og at Kari og Per Dyhres bruk av veien ikke går ut over tålegrensen etter servituttloven. Det er for lagmannsretten ikke fremført nye anførsler vedrørende veiretten som gjør det nødvendig å supplere byrettens merknader på dette punkt.
Saken må anses dels vunnet og dels tapt, idet Jan Wilskow til dels har fått medhold med hensyn til påstandens punkt 1. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §174 annet ledd finner lagmannsretten imidlertid at ankemotpartene bør få erstattet hoveddelen av sine omkostninger, idet Jan Wilskow bare har vunnet delvis frem i spørsmålet om eiendomsretten, et tvistepunkt som etter lagmannsrettens oppfatning er av liten betydning. Etter de fremlagte omkostningsoppgaver utgjør Herman Wilskows saksomkostninger for lagmannsretten kr 57074, hvorav kr 56000 er salær. Lagmannsretten har ikke bemerkninger til oppgaven og tilkjenner kr 45000 under henvisning til merknadene ovenfor. For Kari og Per Dyhre er det krevd saksomkostninger med kr 62188, hvorav kr 58000 er salær og kr 4188 utgjør tapt arbeidsfortjeneste under ankeforhandlingen for Kari Dyhre. Lagmannsretten viser til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer 366 og tilkjenner ikke erstatning for Kari Dyhres tapte arbeidsfortjeneste. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes med kr 45000.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finner lagmannsretten å ville endre byrettens omkostningsavgjørelse, slik at begge ankemotparter for byretten tilkjennes hver kr 45000 under henvisning til begrunnelsen ovenfor og tvistemålsloven §180 annet ledd jfr §174 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Med unntak for den del av veien som går over gnr. 85 bnr. 39 og bnr. 76, er atkomstveien som starter ved veien mot Storehjelm og går frem til Bryggeberget en privat vei som tilhører gnr. 85 bnr. 9, eventuelt delvis bnr. 11, som begge eies av Jan Wilskow.
2. Herman Wilskow og Kari og Per Dyhre frifinnes for ankende parts påstand punkt 2.
3. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Jan Wilskow innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom til Herman Wilskow 90.000 - nittitusen - kroner og til Kari og Per Dyhre 90.000 - nittitusen - kroner.